Ishockey under Vinter-OL 1984

De ti beste lagene ved ishockey-VM 1983 (åtte fra A-VM og de to beste fra B-VM) var direkte kvalifisert til turneringen. Jugoslavia var kvalifisert som vertsnasjon. Nummer 3 i B-VM (det 11. rangerte laget) skulle dermed spille mot vinneren av C-VM om den siste OL-plassen. A-nasjonen Øst-Tyskland valgte å trekke seg fra OL-turneringen hvilket betød at Østerrike (nr. 3 i pulje B) overtok deres plass. Dermed skulle nr. 4 i C-VM (Norge) spille OL-kvalifiseringen mot vinneren av C-VM (Nederland).

Turneringsformatet var stort sett uendret siden det ble introdusert ved Vinter-OL 1980.

I gruppespillet ble de tolv lagene inndelt i to grupper med seks lag i hver. Lagene skulle spille en round robin på fem gruppespillskamper mot på forhånd kjente motstandere. De to beste lagene i hver gruppe gikk videre til finalerunden mens nummer 3 og 4 i hver gruppe skulle spille plasseringskamper om 5., og 7. plass.^[5]

Finalerunden ble også spilt som en enkelt round robin hvor de tre beste vant medaljer. Lagene i finalerunden tok med poengene fra kampene spilt mot de andre kvalifiserte lagene fra egen gruppe i gruppespillet. I tilfelle av uavgjort i sluttstillingen ville målforskjell være den avgjørende tiebreakeren.^[5]

I alle kampene ble poengene utdelt som følger:

• 2 poeng for seier
• 1 poeng til hvert lag i tilfelle av uavgjort
• 0 poeng for tap

Hvis en plasseringskamp endte uavgjort etter ordinær spilletid skulle kampen avgjøres med spilleforlengelse og straffeslagskonkurranse. Det skulle spilles inntil 10 min spilleforlengelse som ble avgjort når et av lagene scoret («sudden death»). Dersom kampen fortsatt ikke var kommet til avgjørelse skulle det avholdes straffeslagkonkurranse.

I straffeslagskonkurransen skulle begge lag ta fem straffer hver med forskjellige spillere. Spillerne på begge lag skulle ta straffeslagene annenhver gang helt til det avgjørende målet var scoret. Hvis stillingen fortsatt var uavgjort etter at begge lag hadde tatt fem straffeslag, skulle prosedyren fortsette med en tie-break-duell med en spiller fra hvert lag. Lagene byttet rekkefølge på hvem som skyter først. Disse straffene kunne tas av de samme spillerne som tidligere eller laget kunne velge å bruke nye spillere. Det betyr at samme spiller kunne ta alle straffene for sitt lag i tie-break-duellen. Kampen ble avsluttet så snart en duell mellom to spillere ga det avgjørende resultatet.^[6]

Siden ishockeys introduksjon i de olympiske lekene i 1920 hadde profesjonelle ishockeyspillere vært utelukket fra Vinter-OL fra begynnelsen. På midten av 1960-tallet følte Canadian Amateur Hockey Association (CAHA) at deres amatørspillere ikke lenger var konkurransedyktige mot de europeiske landslagene, og særlig statsamatørene fra Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia, som de mente eroderte amatørideologien og ga de vestlige amatørspillerne en ulempe. I januar 1970 trakk Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF), i frykt for ishockeyens status som olympisk idrett, beslutningen fra året før om å tillate profesjonelle spillere. Canada trakk seg derfor i protest fra internasjonal ishockey og erklærte de først ville returnere når ble åpnet for profesjonelle utøvere.^[7] I 1975 vedtok å åpne verdensmesterskapet for profesjonelle utøvere fra 1976, og etter forhandlinger ledet av IIHF-president Günther Sabetzki returnerte Canada til internasjonal ishockey fra 1977.^[8] OL-turneringen forble derimot forbeholdt for amatørutøvere, delvist fordi at National Hockey League (NHL), verdens mest prestisjefylte profesjonelle ishockeyliga, ikke var villige til å stoppe ligaen midt i sesongen for å la spillerne delta i OL, og delvist på grunn av IOK holdt seg til de tradisjonelle idealene og reglene om bruken av amatørutøvere.^[9][10]

I forkant av Vinter-OL 1984 oppsto det seg en strid om hva som gjorde en spiller til en profesjonell, ettersom at tolkningen av amatørregelverket hadde vært uklart.^[11] I 1983 hadde IIHF-president Sabetzki forhandlet frem en avtale med IOK som gjorde at spillere som hadde spilt 10 kamper eller færre i NHL, inklusiv dem som sto under kontrakt med en NHL-klubb, var spilleberettigede til OL.^[2] Den 23. september 1983 hadde det finske ishockeyforbundet, Suomen Jääkiekkoliitto, sendt en forespørsel til Den internasjonale olympiske komité (IOK) om å avklare amatørstatusen til målvakten Hannu Kamppuri, som hadde spilt i lavere profesjonelle ligaer i Nord-Amerika. IOK betraktet Kamppuri som profesjonell og kunne ikke delta i OL. Kriteriet IOK baserte avgjørelsen på var at man ble vurdert som profesjonell hvis man hadde spilt for eller hatt kontrakt med en NHL-klubb.^[12] I protest innsendte Finlands olympiske komité og Suomen Jääkiekkoliitto en telefaks til IOK den 1. februar 1984 hvor ti spillere tatt ut til OL ble navngitt som finnene mente var profesjonelle:^[12]

• Mark Morrison, Canada
• Jim Corsi, Italia
• Rick Bragnalo, Italia
• Thomas Milani, Italia
• Guido Tenesi, Italia
• Bjørn Skaare, Norge
• Udo Kießling, Vest-Tyskland
• Rick Cunningham, Østerrike
• Kelly Greenbank, Østerrike
• Greg Holst, Østerrike

Finnenes protest hadde satt søkelyset på hvor uoversiktlig tolkningen av amatørregelverket var. Samtidig hadde Canadas uttak av spillerne Mark Morrison (New York Rangers), Mario Gosselin (Quebec Nordiques), Dan Wood (St. Louis Blues) og Don Dietrich (Springfield Indians i AHL) ført til protester fra USAs olympiske komité (USOC) over Canadas bruk av profesjonelle spillere og truet med å frata stipendene fra canadiske universitetsutøvere i amerikanske NCAA hvis canadierne trakk disse spillerne fra troppen.^[2]

Etter et krisemøte kom IOK den 6. februar, dagen før turneringen skulle begynne, med følgende presisering av regelverket: en spiller var ikke «spilleberettiget dersom han har eller har hatt en kontrakt med NHL» eller hadde spilt én NHL-kamp.^[12] Dette gjorde at fem spillere — en østerriker (Holst), en nordmann (Skaare), to italienere (Corsi og Bragnalo) og to canadiere (Morrison og Dietrich) — ikke var spilleberettigede.^[2] IOKs vedtak belyste den åpenbare dobbeltmoralen og anakronismen i IOKs regelverk ettersom at kun NHL ble ansett som profesjonell liga, hvorimot spillere som hadde spilt i andre profesjonelle ligaer fikk spille. Den canadiske hockeyfunksjonæren Alan Eagleson, som var sjef for spillerfagforbundet National Hockey League Players' Association (NHLPA), kritiserte vedtaket og uttalte at regelen bare ble brukt på NHL og at profesjonelt kontrakterte spillere i europeiske ligaer fortsatt ble ansett som amatører. Murray Costello fra CAHA antydet at en canadisk tilbaketrekning fra IOC var mulig.^[11]

Tross IOKs vedtak fikk tyskeren Kießling lov av Deutscher Eishockey-Bund til å delta ettersom at han fortsatt var under kontrakt med Düsseldorfer EG i Eishockey-Bundesliga da han spilte sin ene kamp for Minnesota North Stars i NHL. I et hastemøte halvannen time innen utløp av IOKs tidsfrist ble Skaare presset av landslagstrener Hasse Westberg og Norges Ishockeyforbund presset til å underskrive en erklæring hvor han nektet for å vært under kontrakt med en NHL-klubb. Skaare fikk delta i OL, men IIHF fikk senere en kopi av Skaares kontrakt med NHL-klubben Detroit Red Wings, hvilket førte til at IIHF sendte skarpt brev til NIHF 12. mars 1984. Resultatet var at Skaare i september 1984 ble suspendert fra all internasjonal idrett i ett år.^[3]

Striden mellom IOK og de profesjonelle interessene til idrettsgrenene ishockey, fotball og tennis førte etter lekene til ett kompromiss i mars 1985 da IOK vedtok at profesjonelle utøvere under 23 år kunne delta i lekene.^[13] Dette vedtaket ble utvidet i mars 1986, da IOK uttrykte at de vurderte å la alle utøvere uavhengig av deres status kunne delta i lekene.^[4]

Seedingen ble basert på landenes sluttplassering ved ishockey-VM 1983 (markert i parentes).

IIHF utnevnte følgende dommere og linjedommere til å dømme kampene under turneringen:^[14]

Hvert lag skulle bestå av maksimalt 20 utespillere (løpere og backer) samt tre målvakter.

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+01.00.

Lagene som kom på 3. og 4. plass i hver gruppe skulle spille plasseringskamper mot hverandre om 5. og 7. plass.

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+01.00.

De to beste lagene fra hver gruppe skulle spille en round robin mot de to beste lagene fra den andre gruppen én gang. Resultatene fra innbyrdes oppgjør fra første runde ble overført.

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+01.00.

Innbyrdes oppgjør fra gruppespillet overført til finalerunden:

• 15. februar: Sovjetunionen 10–1 Sverige
• 15. februar: Tsjekkoslovakia 4–0 Canada

Turneringens sluttplassering ifølge IIHF.

Kilde: Ice-hockey-stat.com og Hokej.sfrp.cz

Hat-tricks

De fem beste målmaktene som har spilt 40 % eller mer av lagets totale spilleminutter.

Kilde: Ice-hockey-stat.com og Hokej.sfrp.cz

Målvakter med shutouts («holdt nullen»)

•   Vladimír Šindel (TCH) (3) (mot Canada, Sverige og Østerrike)
•   Vladislav Tretjak (URS) (2) (mot Canada og Tsjekkoslovakia)
•   Rolf Ridderwall (SWE) (2) (mot Canada og Jugoslavia)

Kilde: Ice-hockey-stat.com

• Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005 (på engelsk). Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. 
• Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023 (på engelsk). Moydart Press. 
• Andrew Podnieks, red. (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998 (på engelsk). Toronto, Ontario: Doubleday Canada. 

• «International Ice Hockey Federations (IIHF) offisielle nettsted» (på engelsk). IIHF.com. 
• «Jeux Olympiques de Sarajevo 1984» (på fransk). Hockeyarchives.info. 
• «1984 Олимпийские Игры: Югославия (Сараево) / 1984 Olympic Games: Yugoslavia (Sarajevo)» (på russisk og engelsk). Ice-Hockey-Stat.com. 
• «14th Winter Olympic Games, 7-19 Feruary 1984, Sarajevo, Yugoslavia» (på engelsk). SFRP's Hockey Archive.