Negauhjelmen
Negauhjelmen er en av 28 hjelmer av bronse som ble oppdaget i 1812 i en Ženjak (bosetning) i nærheten av Negau (idag Negova) i Slovenia.[1] Av disse hjelmene er 23 bevart. Hjelmene har en karakteristisk etruskisk, vetulonsk form som tidvis er blitt beskrevet som Negau-typen.
.jpg)
Hjelmene er daterte til omkring 400 f.Kr., og ble begravet omkring 50 f.Kr., like før den romerske invasjonen av området.
På en av hjelmene (Negau B) er det en inskripsjon i et nordlig etruskisk alfabet. Det er blitt antatt at inskripsjonen er blitt påført omkring 200 f.Kr.
///
- harikastiteiva\\\ip
Hjelmen er avdekket på et keltisk funnsted; en annen hjelm fra det samme funnstedet bærer en rekke navn, for det meste keltiske navn, etterfulgt av religiøse titler. Skrifttegnene er etruskiske, mens språket i inskripsjonen er ansett å være germansk.
Det germanske navnet Harigasti er kjent fra runeinskripsjoner i Skandinavia. Hjelmens inskripsjon er således ansett som det eldste kjente eksempel på den germanske lydforskyvning.
Religiøse ritualer
redigerIngenting tyder på at hjelmene ble gravd ned. Alle 26 hjelmene ble plasserte tett innpå hverandre, og synes å ha blitt lagt direkte på jordoverflaten. Også Gundestrupkjelen i Danmark ble plassert på bakken, istedenfor å graves ned. Dette tyder på en religiøs kultus med ritualer. Området kan ha vært erklært som hellig grunn, hvor ingen fikk lov til å bevege seg, før arkeologer gjenoppdaget gjenstandene.
Tolkning av inskripsjonen
redigerLingvistikeren Tom L. Markey tolket inskripsjonen som harigasti teiva (urgermansk: *harjagastiz *teiwaz), hvor det første ordet består av de to elementene hari- og -gasti.[2] Leddet hari- er beslektet med harja-, som betyr «hær» eller «forbund». Et av den norrøne guden Odins navn er herjann; navnet forekommer også i navnet på Odins krigere einherjar. Det andre leddet -gasti betyr «gjest». Det siste ordet teiwa tolket Markey som en vestgermansk form av urgermansk *teiwaz, som vi gjenfinner i navnet på den norrøne guden Týr.
Navneformen harigasti er dokumentert på en rekke urnordiske kulturgjenstander, deriblant finnes varianten hlewagastiR på gallehus-hornene.
Markey tolket også inskripsjonen som «presten Harigasti», og knyttet den til samfunnets religiøse side. Flere andre (for det meste keltiske) navn på funnstedet har religiøse titler. Hjelmene kan derfor ha blitt brukt under en rituell nedleggelse av en «hærgjest», som var himmelgudens tjener.
Markey tolket skrifttegnene som forløperen til den eldre futharken, ettersom flere bokstaver er identiske med germanske runer. De fleste forskere er likevel idag enige om at skriften er en ren nord-etruskisk skrift, og ingen overgangsform mellom etruskiske tegn og germanske runer.
Markey tolkning gjør dette til det eldste kjente eksempelet på det germanske språket. Inskripsjonen er eldre enn de eldste runene fra Vimose, Danmark (ca. 150 e.kr.). Den er også mellom tre og fem århundrer eldre enn De Origine et situ Germanorum av Tacitus. Hvordan denne flerkulturelle kombinasjon egentlig er kommet istand – en etruskisk hjelm, gravlagt av keltere, med en inskripsjon på urgermansk, er derimot ukjent.
Det har også blitt gjort forsøk på andre tolkninger. I 1957 foreslo Gustav Must at det kunne dreie seg om et Raetisk personnavn, Hariχas Titieva.[3] Denne tolkningen forutsetter en blanding mellom det indoeuropeiske venetiske språk (Hariχas) og etruskisk (Titieva), og er ikke alment akseptert.
Referanser
rediger- ^ Jeremy J. Smith (2. april 2009). Old English: A Linguistic Introduction. Cambridge University Press. s. 125–. ISBN 978-0-521-86677-4.
- ^ Tom L. Markey: A Tale of Two Helmets: The Negau A and B Inscriptions, Journal of Indo-European Studies 29 (1 & 2), 2001, side 69-172
- ^ Must, Gustav (1957): The Problem of the Inscription on Helmet B of Negau, Harvard Studies in Classical Philology