Amleto Giovanni Cicognani

Amleto Giovanni Cicognanis fødested Brisighella er nær Faenza. Han var den ungre av to brødre; foreldrene var Guglielmo og Anna (née Ceroni) Cicognani. Moren ble enke, og drev så en landhanel for å støtte sønnene Amleto og Gaetano.^[8]

Han ble presteviet for bispedømmet Faenza i 25. september 1905 av biskopen der, Gioacchino Cantagalli, og studerte deretter de neste fem årene i Roma, hvor han tok doktorgrad innen teologi, filosofi og kirkerett. Han var virksom som medarbeider ved Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen og Kongregasjonen for biskopene.

Den 17. mars 1933 ble han utnevnt til titulærerkebiskop av Laodicea in Phrygia. Han ble samtidig utnevnt til apostolisk delegat til USA, en posisjon han innehadde i 25 år.

Han ble bispeviet den 25. april samme år av kardinal Raffaele Carlo Rossi. Medkonsekratorer var Giuseppe Pizzardo og Carlo Salotti.

USA hadde ikke diplomatiske forbindelser med Den hellige stol, så Cicognani hadde ikke diplomatisk status. Som delegat i USA hadde han fortrinnsvis oppgave som bindeledd mellom Paven og den katolske kirke; han hadde en betydelig og som oftest den avgjørende rolle ved sine anbefalinger til paven om hvem som burde utnevnt til biskoper. En uoffisiell eller uformell diplomatisk rolle fikk han etter USA ble part i Andre Verdenskrig. Indirekte var han sentral da det ble aktuelt å yte militær støtte til Sovjetunionen. Det var flere katolikker som fant dette komplisert. Ikke bare nazismen var blitt fordømt av Pavestolen, men likeså kommunismen. Det skulle heller mane til nøyttralitet, mente flere.

Før USA etter Pearl Harbor ble alliert med Sovjetrussland, hadde mange amerikanske katolikker samvittighetsproblemer om de kunne hjelpe til med å produsere våpen som skulle gå til det kommunistiske Russland. Pave Pius XI hadde faktisk i sin encyklika Divini Redemptoris fra 1937 forbudt katolikker å gjøre noe til fordel for kommunistene. Pave Pius XII ble informert om denne situasjonen, og forordnet erkebiskop Amleto Cicognani å overtale en eller flere særlig prestisjefylte amerikanske biskoper til å publisere følgende uttalelse: «en katolske kirkes stillingtegen med hensyn til kommunisme består fortsatt hva det alltid har vært. Kirken har imidlertid ingenting imot det russiske folk. Det er nå det russiske folk som er blitt angrepet og katolikker skal dermed ikke ha noen problemer med å hjelpe et folk som har blitt urettmessig angrepet.»^[9]

Under Andre verdenskrig arbeidet det pavelige diplomati med å berge jøder. Utenfor Europa dreide det seg for pavens representanter å få goodwill for mottak av de flyktende. Den «kortreiste løsning» som i en viss grad var mulig fra sørøsteuropa ved redningasaksjoner med Palestina som endemål. Dette ble fasilitert så langt som milig av de pavelige representanter til Romania, Bulgaria og Tyrkia. ier Men Cicognani og den katolske kirke hadde egentlig forbehold vedrørende sionismen, som i årtier hadde ivret for jødisk tilvandring dit. Vatikanet så helst at både USA og land i Latinmamerika burde vise større beredvilliget til å innvilge innreise. I et brev datert den 22. juni 1943 til den amerikanske representanten Myron C. Taylor skrev Cicognani: «Det er sant at Palestina en gang var bebodd av den hebraiske rase, men det er intet aksiom i historien som underbygger nødvendigheten av at et folk vender tilbake til et land de forlot nitten århundrer tidligere ... Hvis et 'hebraisk hjem' er ønsket, ville det ikke være for vanskelig å finne et mer passende territorium enn Palestina, hvor økning i den jødiske befolkningen der, hvor alvorlige, nye internasjonale problemer ville oppstå som resultat.»

Pave Johannes XXIII kreerte ham den 15. desember 1958 til kardinalprest med tittelkirken San Clemente. Cicognani var den andre i sin familie som ble kardinal; hans bror Gaetano Cicognani var blitt kardinal fem år tidligere.

I 1959 ble han sekretær for Kongregasjonen for østkirkene og i 1961 ble han kardinalstatssekretær. I denne rollen ble Cicognani høyt verdsatt, blant annet for sine utmerkede kunnskaper i engelsk og innsikt i amerikanske forhold - også med et omfattende nett av personlige kontakter. Han kjennskap til USA var en faktor av ikke liten betydning under Den kalde krigen og under og Cubakrisen i oktober 1962.

Pave Paul VI gjorde ham dessuten i 1968 til president for Administratio Patrimonii Sedis Apostolicae. Den 23. mai 1962 ble han forfremmet til kardinalbiskop av Frascati.

Cicognani trådte den 30. april 1969 tilbake fra alle sine tidligere verv.

Den 24. mars 1972 ble han valgt til dekanus for kardinalskollegiet og ble dermed kardinalbiskop av Ostia.

Den 17. desember 1973 døde kardinal Cicognani i Roma etter et kort sykeleie; han var da 90 år gammel.^[10] Han ble begravet i Basilica di San Clemente.

Hans episkopalgenealogi er:

• Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
• Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
• Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
• Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
• Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
• Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
• Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
• Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
• Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
• Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
• Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
• Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
• Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
• Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
• Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
• Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
• Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
• Pave Pius X (1835-1914) *1884
• Kardinal Gaetano de Lai (1853–1928) *1911
• Kardinal Raffaele Carlo Rossi (1876–1948) *1920
• Kardinal Amleto Giovanni Cicognani (1883–1973) *1933^[11]

• Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church