Peter Andreas Munch

Peter Andreas Munch nedstammet fra marineoffiseren Søren Rasmussen Munch (død 1748), som deltok i slaget i Dynekilen i 1716. Hans sønn, P.A. Munchs farfar, Peter Munch (1740–1802), var sogneprest i Vågå og Land, og gift med en halvsøster av dikteren Edvard Storm. Denne Peter Munch hadde to sønner, hvorav den ene var Johan Storm Munch, senere biskop i Kristiansand og far til dikteren Andreas Munch (P.A. Munchs fetter).

Den andre var P.A. Munchs far, stiftsprost i Christiania Edvard Storm Munch (1780–1847). Han beskrives som en «fin, beleven, kundskabsrig mand».^[5] Han var dessuten musikalsk, og lærte sønnen å spille fløyte.^[6] Faren hadde vært huslærer hos Abraham Pihl i Vang og hos amtmann Severin Løvenskiold på Fossum, før han ble språklærer ved Krigsskolen i Christiania og i 1810 giftet seg med en datter av Andreas Hofgaard, tidligere sogneprest i Ål i Hallingdal og eier av gården Fornebu i Bærum. Denne datteren var den 16 år gamle Johannes Sophie Hofgaard, P.A. Munchs mor. Hun skildres som «en ualmindelig begavet natur», med et «fremragende konversationstalent» og sterkt utviklet humoristisk sans.^[5] P.A. Munch ble den første av elleve søsken, blant hvilke tre brødre og fire døtre vokste opp.^[5] En av brødrene ble far til maleren Edvard Munch, som først ble født etter P.A. Munchs død. En annen var Edvard Storm Munch, prest og ordfører i Hjørundfjord

P.A. Munch ble i 1833 forlovet med Natalia Charlotte Linaae, datter av proviantforvalter ved Fritzøe jernverk Hans Henrik Linaae (1783–1842) og hans kone Karen Fredrikke Baggesen (1787– ) i Larvik. De giftet seg i 1835. Natalia Munch var musikalsk begavet. Datteren Laura beskriver foreldreparet slik: «Disse to begavede Mennesker burde næsten ikke have fundet hinanden; hver for sig en Kunstnernatur, burde hver for sig uddannet sig i sit Kald; nu maatte den ene vige for den anden, og dette blev da naturligvis Hustruen, da jo Munchs Begavelse var den dominerende.»^[7] Ekteparet fikk tre døtre og en sønn.

I 1813, da P.A. Munch var tre år gammel, ble faren utnevnt til sogneprest i Gjerpen utenfor Skien, hvor gutten altså vokste opp på «en rummelig og hyggelig egte landsens prestegaard»^[8]. Fetteren Andreas Munch har gitt et bilde fra et besøk i prestegården: «Legen gik snart lystigt i Huset og paa Tunet udenfor dette. … Høvedsmanden for det hele var vor ældste Fætter, Peter Andreas, en usædvanlig begavet, flink og opfindsom Gut. Han var ikke alene stor i krigerske Idrætter, ogsaa i boglige Kunster, i Tegning og Skjønskrift var han tidlig forfaren. Hans lyst og Evne til historiske Studier røbede sig allerede dengang; jeg erindrer saaledes, at han paa lange Papirstrimler, som han klistrede sammen, havde forfattet og nitid opskrevet kronologiske Tabeller og Stamtavler».^[9]

Gutten fikk sin første undervisning hjemme av faren, som også underviste andre gutter i nabolaget, blant andre Severin Løvenskiolds sønner. I 1823 ble imidlertid latinskolen i Skien opprettet under den berømte rektoren Knut Ramshart Ørn. P.A. Munch kom inn på skolen 13 år gammel. Her kom han to år senere sammen med den fattige, men begavede Anton Martin Schweigaard fra Kragerø, som var to år eldre og ble klassens duks, mens Munch var nummer to. Rektor Ørn overtalte det første kullet ved skolen til å legge opp et større pensum til examen artium enn det som var nødvendig, for å skaffe skolen godt ry. Enda fikk Munch tid til å studere andre emner på egen hånd. Han var alt som gutt glødende interessert i historie, og la seg etter studiet av norrønt ved hjelp av bøker han fant i farens bibliotek, slik som Rasmus Rasks islandske grammatikk og Bjørn Haldorsens islandske ordbok.^[10] Faren oppmuntret ham i disse studiene, blant annet ved å gå til innkjøp av sagasamlingen Fornmanna Sögur.

Sommeren 1828 reiste Munch inn til Christiania for å ta eksamen, hvor han fikk karakteren laudabilis med utmerkelse i alle muntlige fag. Året etter tok han anneneksamen med præceteris. Ved universitetet i Christiania begynte Munch å studere rettsvitenskap. Han hadde slett ikke tenkt å legge bort historiefaget, men rettsvitenskapen var et tryggere levebrødsstudium, og kunne dessuten være til nytte for de historiske studiene hans. Ved siden av jusstudiet studerte han dessuten norrønt privat med professor Rudolf Keyser, som nettopp var vendt tilbake fra Island. Han studerte også moderne europeiske språk og de utdødde germanske språkene angelsaksisk og gotisk.

I studentårene sluttet Munch seg til kretsen omkring skolekameraten Anton Martin Schweigaard og Johan Sebastian Welhaven, kjernen av «intelligensen», som pleide å møtes på Schweigaards hybel i Øvre Vollgate. Han deltok i stiftelsen av Studenterforbundet i 1832 og var den flittigste medarbeideren i tidsskriftet Vidar,^[10] hvor han debuterte som historisk forfatter. Munch deltok imidlertid ikke i den litterære feiden med Henrik Wergeland; han holdt seg stort sett til fagartikler.

Munch tok juridisk embetseksamen i 1834 med beste karakter. En tid tenkte han å slå inn på embetsveien, men dette ble forhindret. Regjeringen ga professor Keyser og Munch i oppdrag å skrive av norske lovhåndskrifter for en påtenkt samling av norske lover. Fra 1835 til 1837 oppholdt de to seg i København, før de dro videre til Lund og Stockholm. Munchs opphold i Stockholm ble kortvarig, for han ble i april 1837 utnevnt til lektor i historie ved universitetet etter professor Steenblochs død. I 1841 rykket han opp til professor. Han begynte med forelesninger om Europas historie i middelalderen, og kom først flere år senere til å forelese over norsk historie, siden dette egentlig var Keysers område. Etter hvert ble imidlertid Norges historie, særlig Norges historie i oldtiden og middelalderen, hovedfeltet hans.^[11]

Gjennom 40- og 50-årene fortsatte Munch å holde forelesninger ved universitetet, men han var flere ganger ute på reiser for å undersøke forhold ved Norges historie. Sommeren 1841 var han i Normandie for å undersøke sporene etter den nordiske bosetningen der. Høsten og vinteren 1849–1850 reiste han til Skottland, Orknøyene og London. På denne reisen oppdaget han håndskriftet til det ukjente latinske historieverket Historia Norvegiæ, som han selv utga. Han fant også flere ukjente diplomer som angikk de tidligere norske skattlandene på De britiske øyer, og som han lot trykke i Diplomatarium Norvegicum. I 1854 dro han på en kort studiereise til München og Berlin.

I Norge reiste han om somrene 1842 og 1843 i fjelltraktene mellom Numedal, Hallingdal og Hardanger for å skaffe opplysninger til et kart over Norge. I 1850 reiste han til Bergen og Sogn for å drive antikvariske undersøkelser, og i 1855 dro han til Trondheim for å undersøke domkirken der. Resultatet av denne undersøkelsen ble praktverket Trondhjems Domkirke.

I 1851 begynte Munch utgivelsen av sitt hovedverk Det norske Folks Historie. Under studiene til dette verket følte han nødvendigheten av å oppspore kilder som kunne utfylle det magre hjemlige kildematerialet. Han søkte derfor i 1857 Stortinget om midler til en reise til Roma, hvor han håpet å finne materiale om Norge i det pavelige arkivet. Stortinget bevilget ham et reisestipend på 3000 speciedaler for to år. Munch reiste straks til København, hvor han skrev på sin Det norske Folks Historie og drev historiske studier, før han om sommeren 1858 dro videre til Wien. Her forsøkte han å komme i kontakt med katolske geistlige som kunne skaffe ham et anbefalingsbrev til det pavelige arkivet i Roma. Vatikanet lot nemlig sjelden uvedkommende få adgang til arkivet. Munch skaffet seg en anbefaling fra fyrsterkebiskop Rauscher i Wien og fikk dermed adgang, men kunne fremdeles ikke ta kopier av arkivmaterialet, ettersom Vatikanet krevde at han skulle betale Vatikanets egne avskrivere for å gjøre arbeidet. Etter hvert fikk han imidlertid full frihet i sitt arbeid i arkivet, ikke minst fordi direktøren for arkivet, pater Augustin Theiner, interesserte seg for Munchs studier.

Det var dyrt å bo i Roma, slik at Munch måtte søke om nye bevilgninger. Stortinget i 1859–1860 bevilget ham 3800 nye speciedaler til ett og et halvt års forlenget opphold i utlandet. Med disse midlene skaffet han også Schmalzler, (bayersk snustobakk) til sjefsarkivar Theiner, med Stortingets vitende - det er muligens første gang at Stortinget bevilget penger til bestikkelse av en fremmed makts embetsmann. Dermed kunne Munch oppholde seg i Roma til våren 1861, da han vendte tilbake til Christiania. Her var riksarkivar Chr. C. A. Lange nettopp død. For å hjelpe Munch, som var i en økonomisk vanskelig stilling, utnevnte regjeringen ham til Langes etterfølger i Riksarkivet. Regjeringen hadde tidligere foreslått for Stortinget at Munch skulle utnevnes til rikshistoriograf, men dette forslaget ble avvist av Stortinget både i 1859–1860 og i 1862–1863.

Påskeaften 1863 dro Munch tilbake til Italia for å hente familien sin, som fremdeles bodde i Roma. På reisen gjennom Alpene ble han forkjølet. Etter å ha ligget syk trodde han at han var på bedringens vei, men 25. mai døde han i Roma etter å ha blitt rammet av et hjerneslag mens han satt ved skrivebordet. Dødsbudskapet ble straks meldt til Christiania over telegrafen. Han ble begravet på Cimitero acattolico di Roma to dager senere. Det etterlatte skriftlige materialet hans gikk tapt da skipet som bragte det fra Italia forliste.

De som kjente Munch, festet seg ved hans skarpe hukommelse. Botten-Hansen skriver om den at «Hukommelsen var det Forraadskammer, hvorfra han paa staaende Fod kunde hente Svar paa næsten ethvert Spørgsmaal, der faldt inden hans Gransknings og Studiums Omraade. [...] Alt hvad han havde læst eller hørt blev han næsten ufrivillig nødt til at bære paa. Avis-Indsendter lige fra hans Studenterdage kunde han huske, ikke blot naar og hvor de havde staaet, men endog ordlydende deres Indhold, forsaavidt dette engang havde fængslet hans Opmærksomhed».^[12]

Helt fra studentårene, da han måtte manudusere yngre studenter for å klare seg, var Munch stadig plaget av pengeproblemer. Edvard Mørch, som arbeidet på kontoret hos Munchs advokat, skriver: «Det gjorde mig altid saa ondt, naar jeg saa denne høit begavede, maaske i vort samfund enestaaende mand, komme og antichambrere [vente utenfor kontoret] hos advokaten, der skulde søge at bringe orden i hans forviklede pengeaffærer»^[13] Sars kaller ham «en meget daarlig Økonom».^[14]

Utenom arbeidstiden foretrakk han gjerne «lettere» underholdning. «Det synes, som om han ved selskabelige sammenkomster vilde holde alt, hvad der kunde kaldes aands- eller tankearbeide, borte og kun søge hvile i alskens let smaaprat», skriver Mørch.^[15]. Han var også svært interessert i «byhistorier» eller sladder^[16], og han ble derfor kalt professor historiarum (direkte oversatt «professor i historier»). Ifølge Sars var han «forunderlig stor i visse Henseender og næsten ligesaa forunderlig liden i andre – arbeidende som Forfatter og Forsker med en Udholdenhed, der syntes at forudsætte en Jernvilje, og paa samme Tid yderlig svag og næsten viljeløs eftergivende i det daglige Livs Forhold, – fyldt af Geniets Ild og Enthusiasme for sin videnskabelige Gjerning, og paa samme Tid høist interesseret i den futileste [unyttig, bortkastet] Bysladder, alvorlig sysselsat med rene Narrestreger, blotte Taskenspillerkunster».^[17]

Som student deltok Munch i den såkalte «intelligensen» sammen med vennene Schweigaard og Welhaven, og delte mange av deres politiske synspunkter, for eksempel forsvaret for embetsmannsstaten, nemlig at styret av staten skulle være forbeholdt et opplyst byråkrati. Samtidig var han gjennom sin gjerning som historiker med på å legge grunnlaget for den demokratiske ideologien som skulle slå igjennom senere i århundret, fordi han ved å legge så stor vekt på «folkets» historie ga gode argumenter for dem som ville legge «folkeviljen» til grunn for statsstyret. Munch er derfor blitt fremhevet som en overgangsfigur i norsk kulturhistorie.^[18] Moltke Moe har i sin studie Det nationale gjennembrud og dets mænd fremhevet Munchs betydning for nasjonalromantikkens gjennombrudd ved midten av 1800-tallet. Det var i Det norske Folks Historie dikterne Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen hentet inspirasjon til de historiske skuespillene sine, for eksempel Hærmendene paa Helgeland og Kongs-Emnerne.

Munch leverte gjennom hele sitt voksne liv bidrag til avisene, først og fremst bokanmeldelser. I de begivenhetsrike årene 1848 og 1849 var han medarbeider i opposisjonsavisen Morgenbladet, og fikk dermed anledning til å uttale seg om samtidens politiske spørsmål. Ved utbruddet av den første slesvigske krig i 1848 krevde han at Norge og Sverige skulle gå med i krigen på Danmarks side. Han hadde likevel klare forbehold når det gjaldt skandinavismen. Munch var tilhenger av nordisk kulturelt og vitenskapelig samarbeid, men den politiske skandinavismen avviste han, ettersom dette ville utgjøre en fare for den norske nasjonaliteten. I stedet for skandinavismen foretrakk Munch pangermanismen, en allianse mellom de nordiske statene og Tyskland.^[19] Munchs pangermanisme, hans antiskandinavisme og striden med de danske historikerne om innvandringsteorien og «norsk» eller «nordisk» kultur, førte til at han ble betraktet med en viss mistro i Danmark, særlig blant de nasjonalliberale.

Munch leverte sitt første bidrag til 1800-tallets norske språkdebatt i 1832, da han skrev artikkelen «Norsk Sprogreformation». Han avviste her at det eksisterende skriftspråket (dansk) kunne «fornorskes», slik Henrik Wergeland hadde foreslått, og foreslo selv at et nytt norsk skriftspråk burde bygge på en norsk dialekt som lå nært opp til norrønt.^[20] På 1850-tallet gikk han i rette med Knud Knudsen da denne på ny fremsatte forslag om fornorsking av skriftspråket.^[21] Munch mente at det gjeldende skriftspråket i Norge var dansk, bare talespråket var egentlig norsk. Knudsens forslag ville bare føre til at skriftspråket ble et «kunstspråk».^[19]

Da Ivar Aasen trådte frem med sine undersøkelser av norske dialekter, fikk han en god støtte i Munch. Han ønsket at Aasen skulle legge det nye skriftspråket sitt nærmere opp til norrønt, selv om Munch ikke egentlig ønsket at det eksisterende skriftspråket skulle erstattes med noe annet.^[22]

Selv om Munch var en dyktig vitenskapsmann, var han ikke egentlig noen god foreleser. J. E. Sars skriver at han «besøgte i mit Russeaar nogle Gange Munchs Forelæsninger og mindes, at jeg blev høilig skuffet. Docentgjerningen var aabenbart noget, han hverken havde synderligt Anlæg eller synderlig Interesse for. Hans Stemme var temmelig svag og klangløs. Foredraget ensformigt og hakkende. [...] Munch brød sig vist ikke det mindste om, at hans Auditorium blev tomt; han var vel snarere tilfreds med at kunne slutte [...] for han havde saameget andet nyttigere og vigtigere Arbeide at varetage.» ^[23] Siden det var klart at kateteret ikke var Munchs rette plass, arbeidet regjeringen mot slutten av 1850-tallet for å skaffe ham en stilling som rikshistoriograf, slik at han utelukkende kunne vie seg til forfatterskapet, men denne planen ble aldri ført ut i livet.

Ved begynnelsen av 1800-tallet var kartene over Norge fremdeles ikke særlig pålitelige, spesielt ikke i fjelltraktene. Det mest brukte kartet inntil Munchs tid var stadig Pontoppidans fra 1785. Munch kom i forbindelse med sin historiske forskning til å innse nødvendigheten av å ha pålitelige kart for hånden, for eksempel for å kunne identifisere steder som ble omtalt i sagaene eller andre middelalderhåndskrifter. Etter hvert begynte han selv å tegne kart, og ble nærmest en profesjonell kartograf. Det første store kartarbeidet hans var fargekartet til geologen Baltazar Keilhaus Gaea Norvegica. Hovedverket hans innenfor karttegning er imidlertid det store generalkartet over Norge i to deler. Det var i målestokk 1:700000, inneholdt 40000 navn, ble stukket i Freiburg im Breisgau og utkom i 1847 og 1849. Kartet utkom i nye opplag helt til 1882 og ble prisbelønnet på verdensutstillingen i Paris i 1878.^[24] Munch dro selv ut på studiereiser om somrene på 1840-tallet for å kartlegge fjelltraktene mellom Telemark, Numedal og Voss.

Norges geografi i middelalderen var tidligere blitt undersøkt av offiseren Gerhard Munthe, men Munch skrev et helt verk om dette emnet, Historisk-geographisk Beskrivelse over Norge (Noregsveldi) i Middelalderen (1849), hvor han dessuten kommer inn på viktigheten av å rydde opp i skrivemåten av norske stedsnavn, som ofte var blitt forvansket i dansk språkdrakt. Han påpekte også at stedsnavnene kunne klassifiseres etter alder, for eksempel at navn med endelsene -vin eller -heim måtte være eldre enn navn med endelsene -þveit eller -rúð.^[25]

Den norske historikergenerasjonen som Munch tilhørte og hvor han selv var en av forgrunnsfigurene er kjent under navnet «den norske historiske skolen». Skolens oppfatning av Norges og Nordens historie vakte debatt og motstand i samtidens Norden, først og fremst på to felter, nemlig spørsmålet om nordmennenes opphav og spørsmålet om hva som var «nordisk» og hva som var «norsk».

Innen Munch fremstod som historiker på 1830-tallet, var den eldre norske historikergenerasjonen, Jens Christian Berg, Rudolf Keyser og andre (med sentrum omkring tidsskriftet Samlinger til Det Norske Folks Sprog og Historie) opptatt av å danne en selvstendig norsk historieforskning i opposisjon til de danske historikerne.^[26] Det gjaldt å hevde Norges rett til sin egen historie. Fra den eldre generasjonen overtok Munch interessen for Norges «oldhistorie» og nedvurderingen av dansketiden. Fra Keyser arvet han den såkalte innvandringsteorien.

Rudolf Keyser, som var Munchs lærer på universitetet, hadde gitt en vitenskapelig fremstilling av innvandringsteorien i avhandlingen «Om Nordmændenes Herkomst og Folkeslægtskab» (1839). Kjernen i innvandringsteorien var at nordmennene hadde fulgt en annen innvandringsrute til Skandinavia enn svensker og dansker. Nordmennene var kommet nordfra, mens dansker og svensker egentlig var gotere som var blitt overvunnet av nordmennene og dermed hadde fått en blandingskultur.

Munch videreutviklet Keysers innvandringsteori og utviklet den i detaljene: Nordmennene, som var de egentlige nordgermanerne, var kommet fra Russland og hadde vandret derfra til Nord-Norge, hvorfra de hadde trengt sørover inntil de støtte på mellomgermanerne eller goterne, som de fordrev eller underkastet seg. Han forsøkte også å underbygge teorien med beviser; blant annet henviste han til sagaene (Odin sies å ha kommet fra Gardarike) og en (feilaktig) identifisering av urnordiske runeinnskrifter som gotiske.

Selv om Munch i ettertid er kjent for sin polemikk mot danske historikere, må det nevnes at han sammen med andre yngre historikere, (C. R. Unger og Chr. C. A. Lange) likevel var mer åpen for et samarbeid med danskene enn den foregående generasjonen. Munch gikk med i det nordiske Oldskriftselskabet, og publiserte flere avhandlinger i selskapets tidsskrift.^[26]

I Danmark ble imidlertid Munch og de andre norske historikerne som holdt på innvandringsteorien kjent som «den norske historiske skolen». Påstanden om at dansk og svensk var «blandingskulturer» ble ansett som en fornærmelse av danske og svenske historikere. I Danmark ble teorien spesielt dårlig mottatt på grunn av den pågående striden om Slesvig-Holstein. Munchs teori kunne nemlig tolkes som om Danmark opprinnelig hadde vært tysk. Innvandringsteorien måtte også virke støtende på skandinavistene, som nettopp gikk inn for Nordens enhet på historisk og kulturelt grunnlag. For å forsvare seg mot kritikken fra andre nordiske forskere utga Munch et eget skrift, Om den saakaldte nyere historiske Skole i Norge (1853). Også i Norge ble teorien motarbeidet, særlig av historikeren Ludvig Kristensen Daa. I ettertid har det vist seg at Munchs teorier på dette feltet var feilaktige, og innvandringsteorien ble ganske raskt oppgitt blant norske historikere etter Munchs død.^[27]

I nær tilknytning til innvandringsteorien står spørsmålet om hva som burde anses som «nordisk» og «norsk». Munch mente at danske historikere presenterte som «nordisk» det som egentlig var rent «norsk» eller norsk-islandsk, og at danskene dermed tilranet seg noe av æren for det som egentlig ikke vedkom dem. Den norrøne litteraturen burde tilhøre Norge og Island alene. Munch skriver: «Ingen Eiendomsret bør [...] mellom Nationerne indbyrdes mere respecteres end den, enhver Nation har til sine historiske Minder. At berøve en Nation disse, er næsten lige saa uretfærdigt som at berøve den et Stykke af dens Territorium».^[28]

I sitt syn på middelalderens norske historie legger Munch vekt på motsetningen mellom kongedømmet og et geistlig og verdslig aristokrati. Han ser her aristokratene som forkjempere for snevre interesser, mens kongen representerer «folket» som helhet. Kongemaktens endelige seier og kongens enevelde på 1200-tallet innebar likevel kimen til Norges nedgang i senmiddelalderen, fordi Norge da ikke lenger hadde noe aristokrati som kunne holde stillingen overfor det svenske og det danske.^[29] Denne teorien skulle senere videreutvikles av senere norske historikere. (T. H. Aschehoug og J. E. Sars).^[30]

Den norske historiske skolen var påvirket av de nyere retningene innenfor historieforskningen som hadde sitt opphav hos tyske historikere som Niebuhr og Ranke, og som bygget på kildekritiske prinsipper. Munch selv har anført et sitat av Niebuhr på tittelbladet til Det norske Folks Historie. Gjennom en granskning av kildene ville han skille ut det som hadde historisk verdi fra det fabelaktige, gjerne ved å sammenholde sagaen med hva samtidige utenlandske kilder hadde å berette^[31] Sagaene bygde nemlig på en sann, muntlig tradisjon, men denne tradisjonen var blitt forvansket før den ble nedskrevet. Mens dette riktignok betegner et fremskritt i forhold til forgjengernes ukritiske lesning av sagaene, finner Munch at sagaene i det store og hele er pålitelige, og er langt fra så kritisk innstilt som senere generasjoner av historikere.

Munchs hovedverk er Det norske Folks Historie, som utkom fra 1852 til 1863 og skildrer Norges historie fra oldtiden inntil 1397. Munch hadde planlagt å fortsette verket helt til sin egen tid, men dette arbeidet ble dessverre avbrutt av hans relativt tidlige bortgang. Verket omfatter hele 6600 sider, og er fremdeles den mest detaljerte fremstillingen av Norges historie i middelalderen.^[30]

Gerhard Gran kaller Munch «en middelmaadig historieskriver», men «en forsker av Guds naade», og beskriver verket slik: «Naar man har læst eller bladet igjennem de 8 tykke bind, hvorav over halvparten er anmerkninger trykt med petit, sitter man igjen med billedet av en kjæmpe som har hugget sig igjennem en urskog, men som i hvert øieblik lar sig hefte bort fra hovedveien, fordi han maa bane sti til alle de merkværdigheter som egger hans nysgjerrighet til alle sider.»^[32] Gran legger vekt på at verket spilte en stor rolle for å utvikle norsk nasjonalfølelse: «Selv de som ikke læste boken, hadde den dog staaende i sine hylder og pekte med stolthet paa de mange bind: Saa megen fortid har vi!».^[32]

Som motto for de første bindene av Det norske Folks Historie valgte Munch et sitat fra den tyske historikeren Niebuhr, som hadde revolusjonert den romerske historieforskningen: han ville ikke presentere forskningens resultater, som bare skapte blinde meninger, men presentere undersøkelsene selv i fullt omfang. Dermed kom Det norske Folks Historie til å inneholde lange utredninger om kildenes troverdighet og avveininger for og imot. Som tittelen sier, ville Munch at verket skulle være hele «folkets» historie, ikke bare statens eller kongenes. Selv om verket inneholder mindre sosial historie enn et moderne historieverk, har han skutt inn enkelte kapitler om sosiale forhold, basert på sagaene for eldre tid og på lover og diplomer for middelalderens vedkommende.

Fordi Munch ville skrive det norske folkets historie, måtte han sette seg inn i historien til alle de landene nordmennene hadde kolonisert i vikingtiden. I Det norske Folks Historie kommer han inn på Danmark, Sveriges, Russlands, Frankrikes, Englands, Irlands, Skottlands, Islands og Grønlands historie i perioden disse landene hadde noen forbindelse med Norge. Han besøkte selv Normandie, England og Skottland for å lete etter kilder til vikingtidens historie. I forbindelse med innvandringsteorien forsøkte han å rydde opp i Russlands eldste historie, og støttet teorien om at den russiske staten var blitt grunnlagt av en nordisk overklasse.

Alt året etter eksamen ved universitetet ble Munch sendt av sted til København sammen med Rudolf Keyser for å skrive av historiske kildeskrifter. Bakgrunnen var at Stortinget hadde bevilget penger til en utgivelse av Norges gamle Love, et prosjekt som ble ansett som viktig for å knytte en sammenheng mellom Norges nye grunnlov og middelalderens norske lover.^[33] Keyser og Munch utga tre bind med middelalderlover mellom 1846 og 1849. Munch var også involvert i en rekke andre utgivelser av middelalderhåndskrifter, som Bergens Kalvskinn (1843), Munkelivsboken (1845), Fagrskinna (1847), Aslak Bolts jordebok (1852), Chronica regum Manniæ (1860) og de pavelige nuntienes regnskapsbøker for Norden. Han utga også enkelte oversettelser av norrøne sagaer, først og fremst Heimskringla og Sverres saga (1871). Denne oversettelsen av kongesagaene ble fullført av Oluf Rygh.

Munch korresponderte flittig både med nordiske og europeiske forskere og med sin egen familie, når han var ute på reiser. De «lærde brevene» ble utgitt av Gustav Indrebø, Oluf Kolsrud, Trygve Knudsen, Jens Arup Seip og Per Sveaas Andersen i tre bind mellom 1924 og 1971. De private brevene er ikke utgitt, men er digitalisert og gjort tilgjengelige på internett av Nasjonalbiblioteket.

P.A. Munch kunne lese en rekke moderne og utdødde språk, og skrev vitenskapelige artikler på norsk, svensk, latin, tysk og engelsk. Han utga Det norske Sprogs Grammatik (1847) og en Oldnorsk Læsebog, samt Det gotiske Sprogs Formlære og Sammenlignende Fremstilling af det tydske, svenske og danske Sprogs Formlære. På svensk utga han dessuten Forn-Svenskans och Forn-Norskans Språkbyggnad.

Innenfor runeforskningen bidro Munch ved å forsøke å tyde Tunesteinen og gullhornene, uten at han helt kom til det som i dag anses som korrekte tolkninger. Han ble også innviklet i en polemikk i norske, danske og engelske aviser med engelskmannen James Farrer om tolkningen av Maeshowe-runene på Orknøyene. Munch så runeinnskriftene innenfor rammene av sin historiske teori. For ham var den eldste runerekken gotisk, og den var senere blitt fortrengt av den yngre runerekken, som var nordisk. Derfor mente han at de eldste runeinnskriftene var skrevet på gotisk.^[34] I dag vet man at de yngste runene nedstammer fra de eldste, og at de eldste runeinnskriftene er skrevet på urnordisk.

Munch var også involvert i utforskningen av norsk folkekunst. Da Asbjørnsen og Moe utga sine Folkeeventyr, var det tenkt at Munch skulle levere en vitenskapelig avhandling om eventyrene. Dette skjedde ikke, men til gjengjeld forberedte Munch en ny utgave av Jørgen Moes Folkeviser og Stev (1840). Han bidra også til å gjøre de norske eventyrene kjent i utlandet gjennom sin brevveksling med Jacob Grimm.^[35]

En rekke av Munchs historiske verker er tilgjengelig på nb.no, dog forutsetter det at man kan lese gotisk skrift.

Munch fikk St. Olavs Orden i 1857 og Nordstjerneordenen i 1862. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Christiania Videnskabs-Akademi, samt korresponderende medlem av Det prøyssiske vitenskapsakademiet, av Vitenskapsakademiet i Göttingen, Det russiske vitenskapsakademiet og flere andre vitenskapsselskaper. Dessuten var han æresmedlem i Det skotske antikvariske selskapet.

Han har fått en bygning på Blindern (universitetet i Oslo) oppkalt etter seg.

Om P.A. Munchs død skriver Paul Botten-Hansen: «Budskabet om hans Død naaede gjennem Telegraphen næste Dag hans Fædreland og vakte her, kan man sige, en sand Folkesorg. Det pludselige Dødsbudskab maatte ramme saameget smerteligere, som Munch endnu befandt sig i en lidet fremrykket Alder og var af en tilsyneladende stærk Helbred, saaledes at Fædrelandet og Videnskaben af hans utrolige Arbeidskraft og denne sjeldne Forening af Lærdom og lykkelige Aands-Evner endnu kunde ventet sig store Resultater.» Det ble gjennomført en innsamling av penger over hele landet til et legat som skulle sørge for familien hans og senere skulle brukes til stipender for historiestudenter.

Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde bodd i Roma samtidig med Munch og nytt godt av historikerens store kunnskapsarsenal, skrev straks et minnedikt, som ender slik:

 

Den uhyre kongeflåte
lå til ankers under landet;
vante var vi til at se den,
eller til at spørge nyt fra
dens erobringer og togter.
Hvad den vant, vi har for evig;
men den selv har nu fåt hjæmlov.
Sammen står vi, ser det siste
sejl i horisonten tone...
vænder så og spørger sagte:
Hvem skal annen gang dem samle?

 

Bjørnstjerne Bjørnson, «P.A. Munch»

Femti år senere fremhevet filologen Sophus Bugge Munchs navn ved vitenskapsakademiet i Kristianias 50-årsjubileum i 1907, da han oppfordret til å få reist et minnesmerke over Munch på universitetets grunn.^[36] Universitetet besluttet å reise en statue i 1920. 17. mai 1933 ble statuen av Munch, utført av billedhugger Stinius Fredriksen, avduket på plassen foran Domus Media ved Karl Johansgate, ved siden av statuen av Munchs gamle skolekamerat Schweigaard.^[37] Nasjonalgalleriet eier en byste av Munch, utført av Ole Fladager 1859-61.

Under andre verdenskrig ble Munchs Det norske Folks Historie utgitt i en ny utgave, som var kontroversiell fordi det skjedde på foranledning av NS-styret.^[38]

En mer utfyllende bibliografi finnes på Wikikilden

• Norges gamle Gude- og Heltesagn i kortfattet Fremstilling. Christiania, 1840.
• Norske Viser og Stev i Folkesproget. Christiania: Malling, 1848.
• Det norske Folks Historie. Christiania: Chr. Tønsberg, 1852–1863.
• Samlede Afhandlinger. Christiania: Cammermeyer, 1873–1876.
• Oplysninger til det pavelige Archiv og dets Indhold. Christiania: Cammermeyer, 1876.

• Andersen, Per Sveaas: Rudolf Keyser. Universitetsforlaget, 1960.
• Bagge, Sverre, Collett, John Peter og Kjus, Audun (red.): P. A. Munch. Historiker og nasjonsbygger. Oslo: Dreyers forlag, 2012. ISBN 9788282650380
• Botten-Hansen, Paul: «Udsigt over P. A. Munchs Levnet og Forfatter-Virksomhed», i P. A. Munch: Det norske Folks Historie. Anden Hovedafdeling. Anden Deel. Christiania: Chr. Tønsberg, 1863.
• Brinchmann, Chr.: National-forskeren P. A. Munch. Kristiania: J. W. Cappelen, 1910.
• Bugge, Sophus: «Mindeord om P. A. Munch», i Populær-videnskabelige foredrag. Kristiania: Aschehoug, 1907.
• Dahl, Ottar: Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre. Universitetsforlaget, 1990. ISBN 82-00-01593-9
• Gran, Gerhard: Norsk aandsliv i hundrede aar. Kristiania: Aschehoug, 1915.
• Halvorsen, J. B.: Norsk Forfatter-Lexikon 1814–1880. Fjerde Bind. Kristiania: Den norske Forlagsforening, 1896.
• Larsen-Naur, Laura: P. A. Munchs Levnet og Breve i Familiekredsen. Kristiania: Det norske Aktieforlag, 1901.
• Kjus, Audun: Sitt fedrelands Herodot. P. A. Munch og det norske folks historie. Oslo: Norsk folkeminnelag, 2003. ISBN 82-03-18835-4
• Munch, Andreas: Barndoms- og Ungdoms-Minder. Christiania: Aschehoug, 1874.
• Mørch, Edv.: Da Kristiania var smaaby. Kristiania: Aschehoug, 1901.
• Sars, J. E.: Samlede Værker. Fjerde Bind. Kristiania og Kjøbenhavn: Gyldendal, 1912.
• Torp, Arne og Vikør, Lars S.: Hovuddrag i norsk språkhistorie. Oslo: Gyldendal, 1993. ISBN 82-417-0210-8

• (en) Peter Andreas Munch – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Peter Andreas Munch – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (no) Publikasjoner av Peter Andreas Munch i BIBSYS

  Wikiquote: Peter Andreas Munch – sitater

• P. A. Munch-bibliografi ved Universitetet i Oslo
• P. A. Munch om språket, av Kjell Venås, Språkrådet
• Digitalt tilgjengelig arkivmateriale, Digitaliserte bøker av og om P.A. Munch hos Nasjonalbiblioteket
• (no) Arkiv etter Peter Andreas Munch på Arkivportalen
• Nettutstilling fra Riksarkivet om P. A. Munch