Runebomme

Runebomme (dialektisk «runebumba») er sammensatt av «rune» og «bomme». Bomme (bumba) er det norrøne navnet på tromme.^[1] Det er et urgammelt lydord som betegner «hul, dump lyd»/«støy».^[2] Ordet dukker opp i utallige varianter i ymse beslektede og mindre beslektede språk. (Her tilføyes at tromme/trumba på norrønt ble brukt om trompet- og lurinstrumenter, ikke om slagverksinstrumenter.) Rune betyr opprinnelig «(religiøs) hemmelighet» på norrønt, på germanske språk generelt, og på keltisk.(Rune i betydningen «bokstaver» er sekundært/moderne; det gamle ordet for «skrifttegn» var stafr (som i «bokstav»), ikke «runer»).^[3][4] Her nevnes det gamle samiske verbet runam (i presens imperativ runa) som betyr «å brumme» og som metaforisk ble brukt om «å gråte sakte» (Knud Leem, 1768), og det finske substantivet runo som betyr «sang».

Her er andre tradisjonelle benevnelser: Knud Leem omtaler sporadisk runebomma som Spaa-Bomme (1768), mens Lars Levi Læstadius (med flere) skriver om spåtrumma (ca. 1840). Gandtrumba er registrert blant annet på Helgeland.^[5] Den tradisjonelle benevnelsen «trolltromme» (på svensk «trolltrumma»), kan oppfattes odiøst (basert på en tolkning av samisk religion som «trolldom»); derfor søker mange i dag å unngå denne betegnelsen.^[6] Et annet tilbakevendende navn i norske og svenske kilder er «lappetromme» (lapptrumma). Også denne søker man å unngå, da «lapp» oppleves nedsettende av mange samer. Finnene og kvenenes tradisjonelle navn er kannus.

Av moderne betegnelser kan nevnes «sjamantromme»^[7], «noaidetromme», «sametromme»^[8] og «seremonitromme». Jamfør svenskene som i dag bruker shamantrumma, nåjdtrumman, den samiska trumman,^[9] ceremonitrumma, eller bare trumman,^[6] avhengig av sammenheng.

På samisk brukes gievrie, goavddis/gobdis/goabdes og meavrresgárri. Det sørsamiske gievrie betyr «den buete» og betegner strengt tatt en rammetromme, mens det nordsamiske goavddis betegner en skåltromme. Dette er i tråd med den vanlige utbredelsen av disse typene.^[9] Det nordsamiske meavrresgárri er sammensatt av meavrres fra meavrit (finsk möyriä) som betyr «rote, sparke, brøle», og gárri fra norsk «kar» i betydningen skål, beholder.^[10]

Kildene til kunnskap om runebommene (og bruken av dem) er et vidt og sammensatt felt.^[11] I det følgende presenteres noen av de viktigste skriftlige kildene i to kategorier. Den første kategorien omfatter beretninger og annen informasjon nedfelt i bøker, rapporter og annet skrevet av geistlige og intelektuelle. Den andre omfatter beretninger der samer selv forteller, direkte eller inndirekte – for eksempel i rettsprotokoller/referater fra trolldomsprosesser.

Den eldste kjente skriftlige kilden som omtaler tromme i Norden er Historia Norvegiæ, skrevet under andre halvdel av 1100-tallet, sannsynligvis av en norsk geistlig.^[12] Her skildres en runebomme, bruken av tromma og sjelereiser (gandreid). Snaut 400 år senere skildrer gøten Olaus Magnus (1490-1557) en beslektet bruk av tromma i Historia de Gentibus Septentrionalibus (De nordiske folkenes historie), utgitt på latin i 1555 og senere på andre språk.

I Sverige gikk det under tredveårskrigen (1618–48) rykter om at samisk trolldom ble brukt for å skaffe svenske hærstyrker framgang.^[13] Ryktene var noe av beveggrunnen for at man i Sverige på 1600-tallet ønsket mer kunnskapen om samene. Det ble igangsatt et arbeid som førte fram til det store verket Lapponia, først utkommet på latin (1673), og senere på flere europeiske språk. Verket som er skrevet av den tysk-svenske vitenskapsmannen Johannes Schefferus (1621–79) behandler blant annet tromma (og bruken av den) gjennom tekst og illustrasjoner.^[14] Som grunnlag for Lapponia ble det forfattet «prästrelationer» fra prester som virket i samiske områder. Her nevnes Samuel Rheen (ca. 1650-80) og Nicolai Lundius (muligens 1659–1726), sistnevnte av samisk herkomst.^[15][16] Korte og lange passasjer fra Rheen og Lundius utlegginger er inkludert i Lapponia. En sen svensk kilde er avhandlingen Fragmenter i Lappska Mythologien, skrevet i peroden 1839–45 av presten Lars Lævi Læstadius (1800–61). Læstadius var kildekritisk til tidligere skrifter, i tillegg til å bygge på egne observasjoner.

På norsk side arbeidet Hans Lilienskiold (ca. 1650–1703). Lilienskiolds rikt illustrerte manuskripter Finnmarkens beskrivelse og Speculum boreale (Nordspeilet), behandler blant annet runebomma og bruken av den. Isaac Olsen (ca. 1680–1739) var lærer i samiske områder fra 1703; han ferdigstilte sommeren 1717 Om Lappernes Afguderier og Vildfarelser – et av de viktigste kildeskriftene til å forstå tradisjonell samisk kultur. Misjonsarbeidet til Thomas von Westen (1682–1727) og hans medarbeidere er kildedannende fra 1716. Westen fikk aldri ferdigstilt noe skriftlig arbeid, men notatene hans Epitomes Historiæ Missionis Lapponicæ, er utnyttet av flere. Blant annet bygger Finnemisjonens historie 1728–30 av Hans Skanke (1679–1793) og Afhandling om de Norske Finners og Lappers Hedenske Religion av Erik Johan Jessen (1705-83) på Westens notater. Av andre Westen-partnere nevnes Jens Kildal (1683–1767) som skrev Afguderiets dempelse og Johan Randulf (1686–1735) som sto bak det såkalte Nærøy-manuskriptet. Deres beretninger er dels ment som håndbøker for samemisjonens medarbeidere, og dels dokumentasjon for oppdragsgivere og allmennhet i København. Til slutt nevnes Knud Leems omfattende og nøyaktige arbeider. Selv om Leem ikke opplevde runebomme i aktiv bruk, gir hans topografiske verk Beskrivelse over Finmarkens Lapper (1767) relevante opplysninger.

Referatene etter trolldomsprosessene mot nordsamen Kvive Bårdsen (1627), lulesamen Lars Nilsson (1691) og nordsamen Anders Paulsen (1691–92) gir spennende kunnskap om den samiske tromma. De ble alle dømt til døden fordi de eide/brukte runebomme. Materialet etter Paulsen-prosessen er særdeles verdifullt: «De usedvanlig detaljerte nedtegnelsene i tingboka (justisprotokollen) sammen med andre dokumenter viser at lokalmyndighetene har gått grundig til verks. De har tatt tak i problemkomplekset ikke bare ut fra oppfatninger om religiøs synd og kriminalitet, men også ut fra en genuin faglig interesse.»^[18][19] Ifølge nedtegnelsene etter prosessen mot lulesamen Lars Nilsson brukte Nilsson tromma som et av flere tiltak for å forsøke å vekke til live sønnesønnen som hadde druknet.^[20] Den eldste av de tre kildene, nordsamen Kvive Bårdsen, forteller litt generelt om «runnebommen» og om bruken av den som spådomsapparat. I referatet etter Bårdsen-prosessen omtales instrumentet stort sett som «bommen».^[21]

Pitesamen Anders Huitloks fortelling om sin egen trommes motiver og deres betydning ble nedtegnet av den tyskfødte bergmesteren Hans P. Lybecker i 1642. Dette er den tidligste skildring av en runebommes motiver og motivstruktur. Lybecker fikk også en tegning av Huitlok, en tegning Huitlok hadde laget av sin egen tromme. Huitlok-tromma «presenterer et virkelighetsbilde hvor guder og levende og døde mennesker og dyr virker sammen i naturen.»^[22]

Vefsn-samen Lars Olsen (1826–1892) nedtegnet i 1885 minner fra barndommen. Lars Olsen skriver om bruk av runebomme rundt 1836, og da spesielt hans onkels tromme: Bindalstromma. Han forteller blant annet at han (og de andre barna) dristet seg til å prøve tromma når de gamle var ute. Olsens skildring regnes for å være den eneste førstehåndberetning om tradisjonell bruk av runebomme.^[23]

Fra et musikologisk perspektiv er runebomma et musikkinstrument. Runebomma er en oval (eller eggformet) tromme med nære og fjerne slektninger over store deler av kloden. Til trommeskinn ble det helst brukt ugarvet reinskinn. Samen Lars Olsen fra Vefsn fortalte at det ble brukt skinn fra halsen av en reinkalv, fordi det var passe tykt.^[7] Størrelsen varierer: «Den minste som kjennes er 22,2 cm lang og 17,8 cm bred. Den største er 85 cm lang og 35 cm bred. Fra kristningstiden i den finske lappmarken på 1600-tallet er det nevnt trommer så store at de ikke kunne føres bort, men måtte brennes på stedet.»^[24]

Konstruktivt skilles det mellom to ulike trommetyper:^[9]

• Skåltrommetypen består av en skål uthult av en rirkule. Furu-rirkuler er vanligst, men det er også eksempler på skåltrommer gjort av gran-rirkuler. Kopper ser også ut til å ha vært brukt. Tromma omtalt av Olaus Magnus, er etter alt å dømme en skåltromme av kopper. Det finnes også en troverdig beretning fra 1800-tallet om en kopperskåltromme.^[25] Trommeskinnet på de bevarte skåltrommene er festet til en utstikkende kantlist med en spesiell type søm som består av feste- og en kanttråd av sene.
• Rammetrommetypen består av en ramme, som oftest i furu. Ramma kan være laget på tre måter:

1) Spontromma har ramme formet ved sveiping; de to sveipendene er sydd eller klinket sammen. Ved hjelp av samme teknikk som på skåltromma (se over) er trommeskinnet festet til rammens øvre kant.

2) Vinkelrammetromma er laget av ett trestykke skåret ut fra treet med et vinkelformet snitt. For å kunne bøye trestykket til en oval, er det skåret ut kileformede innsnitt både i «bunnen» og «veggen» av trestykket. Trommeskinnet er festet på samme måte som skildret over.

3) Ringtromma har ramme av en selvvokst- eller en hel tilskjært fururing. Trommeskinnet er festet med trenagler på rammens øvre kant og skinnkanten er forsterket med en kantsøm.

Ernst Manker nevner 27 skåltrommer og 44 rammetrommer (41 spontrommer, to vinkelrammetrommer og én ringtromme) i sitt oversiktsverk Die lappische Zaubertrommel.^[26] De bevarte trommene tilsier at skåltrommetypen er det vanlige i nordsamisk område, og rammetrommetypen det vanlige i sørsamisk område.

Både skål- og rammetromma er vidt utbredte trommetyper historisk og geografisk: Skåltrommer (eller kjeletrommer) er i familie med mapuche-indianernes sjamantromme kultrún og det nordindiske musikkinstrumentet tabla.^[27] Symfoniorkesterets pauker er også skål-/kjeletrommer. Rammetrommer brukes blant annet av inuittene på Grønland, i Alaska og i Canada; sibirske folkeslag i Russland (samojeder med flere)^[9]; urfolk i Kina og Amerika (indianere); samt i Midtøsten og hos enkelte folkegrupper i Afrika. Irenes bodhrán og tamburiner i ulike varianter er av samme familie.

Tilbehøret til tromma er først og fremst runebommehammeren og viserne, men også vedhengene på ramma og «bjørnestiftene».

Runebommehammeren (nordsamisk bállin, sørsamisk viehtjere) er vanligvis laget av reinhorn (eventuelt av tre), og er T- eller Y-formet med to symmetriske hammerhoder. Hammeren er gjerne dekorert med utskjæringer i linjer og geometriske mønster. Noen hammere er viklet inn i lær- eller metalltråder og enkelte av disse har haler av lærreimer.^[26][29] Manker kjente til og beskrev i alt 38 hammere.^[26] Hammeren ble brukt til å slå på trommeskinnet eller ramma – med eller uten visere på skinnet.

Viserne (nordsamisk vuorbi, bajá eller árpa, sørsamisk viejhkie) er laget av metall eller bein, en sjelden gang (også) av tre. Viserne var sentrale når tromma ble brukt til spådom.

Vedhengene er lærreimer festet til ramma eller til bunnen av tromma. Til disse er det igjen festet biter av metall eller horn/bein. Vedhengene gav tromma kraft og lyd. På enkelte trommer er det penisbein fra bjørn og rev blant vedhengene.^[26] Eieren av Folldalstromma, Bendix Andersen Frøyningsfjell, forklarte i 1723 til Thomas von Westen at «Remmerne med Tinn-Traaer omviklede og med gammel Tin og Messing i Enden prydede, ere som gaver og Taknemligheds Tegn til Runne-Bommen, hvilke Finnerne giver, naar de efter dens Anvisning har været lykkelige.»^[30]

Bjørnestiftene er stifter av tinn festet til trommeramma. Ernst Manker påviser bjørnestifter på 13 trommer.^[26] På Folldalstromma var det 11 små stifter av tinn i korsform; Frøyningsfjell forklarte at dette «viiser hvor mange Biørne efter denne Runne-Bommes prophetie ere fældede.»^[30]

Skinnet på de 70-80 inntakte trommene er dekorert med en maling (grøt/saft) framstilt av orebark.^[10][26] De påmalte figurene, symbolske framstillingene og motivstrukturene, er primærkilder til samisk religion og kultus. Dessuten gjenspeiler de eierens og deres families verdensbilde, både i religiøs og i praktisk, næringsmessig forstand.^[31]

«Trommas figurer viser den verden man lever i. Her er de viktigste dyrene avbildet: villrein og tamrein, rovdyrene som truer dem. Her blir næringsveiene tydelige: jakt, fiske med båt og garn, og reindriften. Fjell og sjøer synes. Mennesker, guder og gudinner, dertil leirplassen med gammer og forrådshus. Figurene viser også den fremmede religionen og samfunnet som trenger seg på. Kirker og hus vitner om de omveltningene som mange levde under.»^[13][32]

Ingen trommer har samme samling av motiver.^[15] Hver eier valgte motiv fra sin egen forestillingsverden.^[33] Tromma omtalt i Historia Norvegiæ, med motiver av «hvaler, reinsdyr med seletøy og ski og til og med en liten båt med årer»^[34] må ha tilhørt en sjøsame. Folldalstromma er en annen tromme som ved avbildning av båter gjenspeiler at fiske og sjørettet virksomhet var en del av sørsamenes næringsgrunnlag.^[35] Den lulesamiske tromma på bildet til høyre gjenspeiler en eier som antagelig livnærte seg som jeger og fisker, og i mindre grad av reindrift.

De som har studert trommene, har typeinndelt dem på grunnlag av strukturen i de malte motivene. En første grovinndeling kan være^[9]:

1. Sørsamisk motivstruktur, som karakteriseres av et sentralt rombeformet kors som symboliserer sola.
2. Sentralsamisk motivstruktur, som har skinnet delt inn i to felt med en horisontal strek, og gjerne med et solsymbol i det nederste feltet.
3. Nordsamisk motivstruktur, som deler skinnet inn i tre eller fem felt. Dette oppfattes ofte som den inndeling som tilsvarer et samisk kosmos, med himmelsfærer, menneskenes verden og en underverden.

I Mankers materiale av 71 trommer utgjør de sørsamiske trommene 42, de sentralsamiske 22 og de nordsamiske 7.

Bindalstromma er en karakteristisk sørsamisk tromme, med solsymbolet som sentralmotiv. Trommas siste eier forklarte at trommebildet hadde fire sider, etter himmelretningene rundt sentralmotivet. Langs sydsiden – «som man ogsaa kunde kalde sommersiden eller livets side»^[7] – er samlet det som har med samenes sommerliv i fjellet å gjøre: gammer, forrådshus (njalla), reinflokk og beiteland. På nordsiden – «som man ogsaa kunde kalde dødens side» – finner man det som har med sykdom, død og ondskap å gjøre.

Kjellström og Rydving har oppsummert trommenes bildeverden i disse motivkategoriene: naturen, reinen, bjørn, elg, andre pattedyr (ulv, bever, mindre pelsdyr), fugler, fisker, jakt, fiske, reindrift, leirstedet – med gamme, forrådshus og noen andre lagerhus, kirkebygda, mennesker, kommunikasjon (ski, rein med pulk, båter), gudeverdenen, og tromma selv i bruk.^[9][36]

Bildene fra reindriften omfatter først og fremst reinkveet, inngjerdingen som ble brukt ved samling og melking av tamrein. Dette motivet finnes på 3/4 av alle sørsamiske trommer, men pussig nok ikke på noen nordlige eller østlige trommer.^[9] Reinkveet er konsekvent plassert på nederste halvdel av tromma. Reinsdyrene finnes både som strekfigurer, fullmodellerte dyr og symbolisert ved gevirkroner.^[9] Leirplassen vises vanligvis som en eller flere trekanter som representerer gammen; det er også noen eksempler på at gammen er tydeligere figurativt utviklet.^[9] Det samiske forrådshuset njalla er avbildet på mange trommer fra flere områder: Det er et lite hus, bygget på toppen av et avskåret tre. Vanligvis vises også den skråstilte stokkestigen foran forrådshuset.

Bildene fra gudeverdenen omfatter høyguden Ráðði, verdens opprettholder Varaldi olmmai, torden- og fruktbarhetsguden Horagallis, værguden Bieggolmmái, jaktguden Leaibolmmái, solguden Beaivi / Biejjie, mødregudinnene Máttaráhkká, Sáráhkká, Juoksáhkká og Uksáhkká, den ridende Ruto som bragte sykdom og død, og Jábmeáhkká – herskerinnen i dødsriket.

Motiver fra den ikke-samiske verden forekommer på flere av trommene. Dette blir dels forklart som et forsøk på å forstå og håndtere de nye kulturimpulsene som trengte seg inn i det samiske samfunnet.^[31] En annen forklaring er at samenes religion var inkluderende. Randulf uttrykker det slik i 1723: «Det synes meg, som disse samer har blandet sitt gamle opprinnelige hedenskap med kristelige forestillinger – således som vi finner i de gamle Nordboers Gudelære med islett av Kristi Lære.»^[37] Kirker, hus og hester forekommer på mange trommer, og på trommene fra Torne og Kemi finnes både byen, presten og lappefogden avbildet.^[31]

Tolkning av motivene kan være vanskelig, og det er gitt ulike forklaringer til flere av dem. Man har ofte antatt at samene bortforklarte eller «kristnet» motivene for å redusere inntrykket av hedenskap når de beskrev trommene og deres motiv for prester og andre kristne tilhørere.^[38][39] Det er også relevant å tenke seg at dekorasjonene på tromma reflekterer en inkluderende verdensanskuelse, der trekk fra kristendommen og et tradisjonelt samisk verdensbilde er løpt sammen. For øvrig ser det ut til at enkelte forskere har åndeliggjort hverdagsmotiv.

Rydving mener at trommene og trommemotivene fra et kildekritisk utgangspunkt kan deles inn i fire grupper:^[40]

1. Bevarte trommer som er forklart av eierne. I denne gruppa finnes bare to trommer: Anders Paulsens tromme og Folldalstromma.
2. Bevarte trommer som er tolket/forklart av andre samtidige personer enn eieren. I denne gruppa finnes fem trommer: fire sørsamiske og én umesamisk.
3. Tapte trommer som er nedtegnet og tolket/forklart, hvor det er uklart om eieren var involvert i forklaringen. I denne gruppa finnes fire trommer.
4. Bevarte trommer uten samtidige tolkninger av motivene. Til denne kategorien hører de fleste av de drøyt 70 kjente trommene.

Rydving (og Kjellström) har vist at både Olaus Graans tromme fra Lycksele^[9] og Folldalstromma^[40] har blitt åndeliggjort gjennom Mankers tolkninger: Hvis man sammenligner tolkningene framgår det hvordan Graan først og fremst forholdt seg til næringsvirksomhet og Manker til overnaturlige vesen. Dette gjenspeiler problemene med å tolke trommebildene.^[9] De figurene som Graan forklarte som snøvær, et skip, regn og en ekorn-skog tolkes av Manker som vindguden Biegkålmaj, et båtoffer, en vær-gud og (blant flere forslag) som en skogs-ånd.^[40] På Folldalstromma blir et motiv som eieren forklarer som «Finnen kiører i sin Kirritz (akja) med Rinsdyr for», tolket av Manker som «Kanskje bare en vanlig sledekjøring, men det er ikke urimelig å anta at vi her har noaiden, trommens eier, på viktig ærend i åndeverdenen». Motsatt ser det ut til at eieren Bendik Andersen underkommuniserte tre figurer som vanligvis kan gjenkjennes som mødregudinnene, når han forklarer dem som «De Mands-Personer som vogter Rinsdyrene».

En gjengs tolkning av kildematerialet er at runebomma opprinnelig var forbeholdt noaiden. Det fortelles om spesielle personer utvalgt (eller kallet) til å bli noaider. Det har også vært noaidefamilier, der evnene gikk i arv sammen med tromma. Noaiden kunne være mann eller kvinne. Noaidekunst og trommespill krevde medfødt evne og årelang opplæring.

I de sørsamiske områdene ser det ut til at de fleste husholdningene på 1700-tallet hadde hver sin tromme som husfaderen kunne konsultere.^[41] Forskernes forklaring på dette er at tromma i enkelte områder ble «demokratisert».^[9] De sørsamiske motivene og motivstrukturen bygger opp under en slik forståelse.

Den nordsamiske motivstrukturen med hierarkisk inndelte åndeverdener som skildrer det mytologiske univers i nivåer, tolkes gjerne som rene noaidetrommer. Det var noaidens privilegium å kunne bevege seg mellom de ulike åndeverdenene.^[31][41]

  ... Så løftet han et lite kar høyt i været; det var av form som et såld og var fylt med forskjellige små figurer: hvaler, reinsdyr med seletøy og ski og til og med en liten båt med årer ... Etter at han hadde galdret og danset med dette utstyret, falt han over ende ...

 

utdrag fra Historia Norwegiæ, 1100-tallet, oversatt fra latin av Astrid Salvesen

Innpå 1900-tallet var det fremdeles levende kilder som kunne fortelle om hvordan de gamle brukte tromma, men ingen som selv hadde brukt eller deltatt i bruken av den.^[7][42] Tradisjonen døde ut i løpet av 1800-tallet. Det vil si at kunnskapen om hvordan tromma ble traktert må trekkes ut av skriftlige kilder (tekster og illustrasjoner).

Ernst Manker har oppsummert bruken av den samiske tromma på grunnlag av eldre og yngre kilder.^[43] Mankers sammenfatning omfatter både transe og spådommer:

• rett før tromma ble brukt, ble skinnet strammet ved at tromma ble holdt mot bålvarmen
• trommeslageren/brukeren sto på kne, eller satt med korslagte bein og holdt tromma i venstre hånd
• viserne (eller ringene, som Rheen kaller det) ble plassert på skinnet; enten på en bestemt plass eller tilfeldig
• hammeren ble holdt i høyre hånd; man slo på skinnet enten med det ene av hammerhodene eller med flatsiden av hammeren
• trommeslageren begynte sakte og forsiktig, men slo etterhvert heftigere
• hvis trommerslageren falt i transe, ble tromma lagt over brukeren, med skinnet/bildesiden ned
• viserens vei over trommeskinnet, eller stedet der den stanset, ble regnet som betydningsfullt

Mange kilder gir uttrykk for at spill på runebomme var del av et uttrykk som inkluderte vokalutøvelse (mumling/galdring/joiking/runesang med mer) og bevegelse (dans/ bevegelse av tromma «hit og dit», «opp og ned» med mer). En del kilder formidler de tilstedeværendes deltagelse med sang (joik) under tromminga og mens noaiden var i transe/dvale. Enkelte kilder gir uttrykk for at sangen sikret at sjelereisen gikk etter planen.^[44] Denne sangen kunne utføres av bare kvinner, eller av alle tilstedeværende (både menn og kvinner).

I flere av kildene, og i vurderingene av kildene, er det pekt på følgende dobbelhet: okkult redskap for å søke hemmelig kunnskap, og spådomsredskap for praktiske hverdagsspørsmål.^[45] For øvrig har tromma hatt et frodig register av ulike formål. Samuel Rheen, prest i Kvikkjokk fra 1664 til 1671 og en av de første som skrev om samisk religion, skriver at tromma ble brukt

1. for å ta rede på hvordan det sto til andre steder,
2. for å få viten om hell og uhell, helse og sykdom,
3. for å få hjelp til å kurere sykdommer, og
4. for å finne ut hvilken Gud man skulle ofre til.

Den samiske omgansskolelæreren og misjonæren Isaac Olsen nevner også ulike funksjoner, blant annet skildrer han runebomma som et slags jaktredskap. Runebommeutøveren Anders Paulsen nevner en rekke formål, for eksempel kunne runebomma være til gavn for fødende kvinner. Mange kilder beskriver tromma som et redskap brukt til gand og gandreid.

Sjelereiser var noaidens arbeidsfelt. Noaiden kunne gjennom ulike virkemidler, for eksempel ved å slå rytmisk og intenst på en runebomme, sette seg selv i transe- og dvaletilstand. (Runebomme var ikke nødvendig for å oppnå transe/dvale, men et godt verktøy.) Mens noaiden lå som død kunne noaidens sjel og bevissthet (noaidens gand) reise av gårde «... til å hente eller avdekke ønskte eller løynde ting og til å slåst med andre åndeskapningar eller menneske ... ».^[46]

I Historia Norvegiæ skildres to noaider som etter tur galdrer og danser med runebomme for så å falle omkull. Dermed reiser deres gandus [latinisert form av gand] av gårde og sloss mot fiendeånden.^[34] Formålet er å vekke til live en (tilsynelatende) død kvinne. Den første noaiden dør i møte med fiendeånden, mens den andre gjennomfører forsettet og kommer tilbake med livet i behold ... og kvinnen reiser seg frisk og sund.

Presten og forfatteren Peder Claussøn Friis (1545–1614) skildrer en same som av handelsmannen Johann Delling i Bergen «bleff ombeden at fly dem at vide huad fornefnte Johan Dellings Herskab udi Tyskland giorde och bestillede». Samen bruker ikke tromme, men andre åtgjerder for å oppnå transe/dvale: «... hand lafuet sig til oc sad oc rasuede lige som hand hafde værit drucken, oc i det samme sprank hand hastelig op, oc løb nogen gange omkring, oc falt saa ned, oc bleff der liggendis for dem, lige som hand hafde værit død». Når samen våknet kunne han fortelle hva herskapet i Tyskland «bestillede och giorde».^[47]

Nicolai Lundius (1670-årene) og Jens Kildal (ca. 1730) skildrer noaider som farer ned under jorden og forhandler med dødsåndene for å gjøre mennesker friske.^[31] «Med risk för sitt eget liv gav han sig ned till de dödas värld för att möta Jábmeáhkka, gudinnan som härskade dãr, det var med henne han skulle förhandla för at få den sjukes själ tillbaka til livet.»^[13]

Isaac Olsen (1717) skriver at noaiden «falder i En Dvalle lige som død og bliver svart og blaa i ansigtet, og mens hand saa liger som død, da kand hand forrette saadant, og mange som er nær død, og siunis som død for menniskens øyen, de kand blive straxt frisk igjen paa samme timme, og naar hand liger i saadan besvimmelse eller Dvalle, da kand han fare vide om kring og forretter meget og kand fortælle mangfoldigt og undelige ting, naar hand opvogner, som hand haver seet og giort, og kand fare vide om landene og i mange steder og føre tidende derfra og føre vise tegen og mercke med sig der fra naar hand er beden der om, og da farer hand og saa i strid i mod sine modstandere og kampis som i En anden verden, indtil at den Ene har lagt livet igien, og er over vunden»^[48]

Av kildene går det fram at spådom var noe mange drev med (ikke bare noaiden). Samuel Rheen skriver at mange samer, men ikke alle, brukte runebomma til spådom. Lars Levi Læstadius skriver i Fragmenter i Lappska Mythologien (1840–45) at «Lappen brukade Spåtrumman som ett orakel, hvilket han icke försummade, att rådfråga, så ofta någonting viktigt var å färde. Det var ungefärligen som att spå i kort, nyttja slagruta eller dylika. Ty ick må man tro, att hvarje Lapp, som hade Spåtrumma, var Trollkarl.»^[49]

Når tromma ble brukt til å spå med, ble det lagt én eller flere visere på skinnet. Viseren (viserne) «beveget seg rundt på trommeskinnet og var innom de ulike figurene som var tegnet inn. noaiden tolket så gudenes vilje ut i fra figurene ringen var innom, og hvor den til slutt stanset.»^[50] Denne typen bruksformer er beskrevet for tidligere nevnte Bindalstromma og Folldalstromma – og for Runebomma fra Velfjord. Her tilføyes at runebomme er et av flere mulige spådomsredskaper innen den samisk kulturen.

Både Samuel Rheen og Isaac Olsen skildrer tromma brukt i forbindelse med bjørnejakt.^[15][31] Rheen forklarer at noaiden kunne skaffe kunnskap om jaktlykke, mens Olsen antyder at noaiden kunne manipulere bjørnen til å bevege seg innenfor skuddhold. noaiden/trommeeieren gikk rett bak spydbæreren i jaktfølget, og satt på prominent plass ved siden av jegeren under måltidet etter jakten.^[31][51]

Ifølge referatet etter prosessen mot nordsamen Anders Paulsen i 1691/92, fortalte Paulsen at spill på runebomme kunne lindre smerte hos fødende kvinner. Det er også andre kilder som forteller at spill på tromma kunne døyve (fjerne) smerte.

Kvinnelige noaider er i mindretall i det tilgjengelige kildematerialet. Her nevnes de mest kjente: Rikuo-Maja (ca. 1660–1757) og Silba-Gåmmoe (1794–1870) som begge brukte tromme i sitt virke. En xylografi fra andre halvdel av 1800-tallet viser en sammekvinne med tromme. Xylografien er basert på et maleri av den norske kunstmaleren Jacob Nicolai Walsø (1819–1869), født i Lødingen og ansatt som lensmann i Troms i 1853. Materialet om kvinnelige noaider er sammenstilt og behandlet av May-Lisbeth Myrhaug i utgivelsen I modergudinnens fotspor: Samisk religion med vekt på kvinnelige utøvere og gudinnekult (1997).^[52][53]

Ellers fortelles det at hele husstanden (også kvinner og barn) var involvert i innvielsen av tromma.^[7][31] For øvrig er det en del kilder som gir uttrykk for at kvinner ikke skulle røre instrumentet.^[7] Under reiser skulle kvinnene følge en annen kjørerute enn den raiden som fraktet tromma.^[31] Bakgrunnen for oppfatningen om at kvinnene ikke skulle røre tromma er av mange forskere tolket som at kvinnene ble sett på som urene. Myrhaug problematiserer denne forståelsen.

Noen mener at tilvirking av trommer skjedde etter hemmelige ritualer. Motsatt har Manker^[26] fotodokumentert hvordan prosessen foregikk. Resonnementene bak utvelgelsen av motiver er ikke dokumentert.

Trommene ble vanligvis tatt med på nomadiske vandringer, selv om det også er kjent at noen gjemte tromma i nærheten av en av de faste boplassene. Inne i teltet og gammen hadde tromma sin faste plass i boaššu (nordsamisk), plassen innenfor ildstedet som regnes som det «hellige rommet» i gammen.^[10]

Trommene gikk i arv. Blant eierne var det ikke alle som beskrev seg selv som aktive brukerne av trommene; i det minste ikke når de gjorde rede for tromma under innsamlinger.^[45]

På 1600- og 1700-tallet ble det gjennomført flere store innsamlinger av runebommer. Fordi mange misjonærer «oppfattet sametrommene som samenes bibel, trodde de at å ødelegge dem, var å ta ondet ved roten»^[22]. En fri, «avgudsdyrkende» same ble oppfattet som en trussel mot staten.^[13] Det økte misjonstrykket hadde både sammenheng med den dansk-norske enevoldstidens styrking av statsmakten og kontroll over innbyggerne, og med pietismens økte vektlegging av den subjektive, aktive gudstroen.

I Åsele ble det samlet inn to trommer i 1686, åtte i 1689 og 26 i 1725.^[31] Thomas von Westen samlet inn om lag 100 trommer, alle fra det sørsamiske området.^[13] Av disse ble åtte samlet inn på Snåsa i 1723. Westen fant ingen nordsamiske trommer på sine innsamlingsreiser mellom 1716 og 1730; dette kan forklares med at kristningen av samene var kommet lengre i nord, at trommene allerede var ødelagt, eller at trommene i de nordsamiske områdene ikke var utbredt allemannseie, men forbehold noen få utvalgte.^[13][31] Over 70 av runebommene Westen hadde funnet, ble sendt til København. Her gikk de tapt i den store brannen på Weisenhuset i 1728.^[9]

Parallelt med innsamlingene som ble initiert av myndighetene, fantes det en privat samlerinteresse. Manker^[26] dokumenterer 3–4 trommer i privat eie på svenske herregårder; ifølge tradisjonen skal disse ha vært gaver fra Carl von Linné. Andre trommer havnet ad ulike veier i mellomeuropeiske museer og samlinger.

I Norge og Sverige ble trommene på 1900-tallet overført til de alminnelige folkemuseene, der de ble inkludert i utstillinger om «norsk kultur»/«svensk folkliv». Etterhvert som samisk museumsvesen utviklet seg, har det vært krevd tilbakeføring av trommene og andre kulturminner. Anders Paulsens tromme er siden 1979 i De Samiske Samlinger, Karasjok.

Fire av de fem siste trommene som er funnet er fra sørsamisk område^[54][55]: Runebomma fra Velfjord ble funnet i 1969.^[45][56][42] Ved Røyrtjønna i Nærøy ble det i 1993 funnet en ramme, sammen med to hornbiter som kan ha vært en hammer og/eller visere^[57][58]. I Visten i Vevelstad ble det i 1997 funnet en intakt treramme, hammer, viser og et skinnstykke som kan være trommeskinnet eller en pose til oppbevaring^[57]. I Røyrvik ble det i 2010 funnet rester av en treramme med alle tydelige tegn på at det hadde vært del av en runebomme.^{[59][60][61][62]} En skåltromme ble funnet i Hilleshamn i Gratangen i 1999, og ble først vist fram på Tromsø museum i september 2017.^[63][64] I 2017 ble det funnet rester av en runebomme på en sockenlapp-boplass utenfor Järvsö i Hälsingland; det er det sydligste funnet av samiske trommer i Sverige.^[65]

Alt i alt kjenner man i dag til rundt 100 eksisterende runebommer om man inkluderer ufullstendige instrumenter. Den største samlingen finnes ved Nordiska museet i Stockholm. Flere antyder at det fremdeles kan finnes trommer i samisk eie, som er gjemt bort (ikke brukes offentlig).^[22][45]

En milepæl i utforskningen av runebomma er Ernst Mankers omfattende arbeid Die lappische Zaubertrommel (2 bind, 1938 og 1950). Manker dokumenterer trommenes historie, deres ytre karakteristiska, i tillegg til å tolke trommenes motiver. Håkan Rydving (2007) har i nyere tid stilt spørsmål ved Mankers tendens til å tolke alle motiv som uttrykk for samisk religion. Et av de nyeste arbeidene er Rolf Christofferssons doktoravhandling Med tre röster och tusende bilder. Om den samiska trumman (Uppsala universitet, 2010).^[66]

Ved siden av den egentlige forskningen forekommer det en del «mer eller mindre fantasifulla hypoteser om figurerna bestämt hur de tolkats, som när de uppfattats som imitationer av runor och som samiska stjärntecken.»^[40][67]

Tromma oppfattes som et symbol og en identitetsmarkør for moderne samer;^[6] for noen kan dette ytre seg som et ønske om å «levandegöra ett nutida nåjdskap», mens andre har en mer nøytral kulturhistorisk interesse for kulturen.^[15] Samiske nysjamaner som Ailo Gaup og Eirik Myrhaug^[68] henter impulser fra både samisk tradisjon og andre sjamanistiske kulturer.^[22] Samiske trommer finnes i dag å få kjøpt som suvenirer; da vanligvis som frie gjengivelser av typiske motiv.^[6] Tromma brukes også som instrument.^[6]

Utsnitt fra motivene på Anders Paulsens tromme ble gjengitt på et norsk frimerke i 2006, i en serieutgivelse om norrøn mytologi.^[69]

Sirkelen i det samiske flagget er en representasjon av ringtromma.^[70]

• Bindalstromma
• Folldalstromma
• Runebomma fra Velfjord
• Viser (runebomme)

• Anonym. (1723) [trolig Thomas von Westen] «Underrettning om Rune-Bommens rette Brug iblandt Finnerne i Nordlandene og Finnmarken saaledes, som det har været af Fordum-Tiid». Gjengitt i Just Qvigstad (red.) Kildeskrifter til den lappiske mythologi; bind 1. Utgitt i serien Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 1903. (ebok). Side 65-68
• Birgitta Berglund. «Runebommer, noaider og misjonærer». i: Spor, nr 1, 2004 (pdf)
• Rune Blix Hagen. «Harmløs dissenter eller djevelsk trollmann? Trolldomsprosessen mot samen Anders Poulsen i 1692» I: Historisk tidsskrift; 2002; nr 2/3 (pdf)
• Rolf Kjellström & Håkan Rydving. Den samiska trumman. Nordiska museet, 1988. ISBN 91-7108-289-1
• Roald E. Kristensen. «Samisk religion». I: Guddommelig skjønnhet : kunst i religionene. Av Geir Winje mfl. Universitetsforlaget, 2012. ISBN 978-82-15-02012-9. Artikkelen er særlig en beskrivelse av motivene på tromma som omtales i Nærøymanuskriptet
• Åsa Virdi Kroik. Hellre mista sitt huvud än lämna sin trumma. Föreningen Boska, 2007. ISBN 978-91-633-1020-1. Kapitlet «Trumman»
• Sunna Kuoljok og Anna Westman Kuhmunen. Betraktelser av en trumma. Ájtte museums venners småskrift, 2014. Handler særlig om denne tromma, som fra 2012 oppbevares ved Ájtte
• Ernst Manker. Die lappische Zaubertrommel, eine ethnologische Monographie. 2 bind.
  • 1. Die Trommel als Denkmal materieller Kultur. Thule förlag, 1938 (Nordiska museets serie Acta Lapponica; 1)
  • 2. Die Trommel als Urkunde geistigen Lebens. Gebers förlag, 1950 (Nordiska museets serie Acta Lapponica; 6)
• Hans Mebius. Bissie, studier i samisk religionshistoria. Jengel förlag, 2007. ISBN 91-88672-05-0
• Leif Pareli. «To kildeskrifter om Bindalstromma». I: Åarjel-saemieh; nr 10. 2010. Med Lars Olsens beretning fra 1885 og Nils Mathias Nilsen Vesterfjells forklaring fra 1925.
• Brita Pollan. Samiske sjamaner: religion og helbredelse. Gyldendal, 1993. ISBN 82-05-21558-8. (ebok fra bokhylla.no)
• Håkan Rydving. «Ett metodiskt problem och dess lösning : att tolka sydsamiska trumfigurer med hjälp av trumman från Freavnantjahke». I: Njaarke : tjaalegh Harranen Giesieakademijeste. Redigert av Maja Dunfjeld. Harran, 2007. ISBN 978-82-997763-0-1 (Skrifter fra Sommerakademiet på Harran; 1)
• Aage Solbakk. Hva vi tror på : noaidevuohta - en innføring i nordsamenes religion. ČálliidLágádus, 2008. ISBN 978-82-92044-57-5
• Anna Westman [Kuhmunen]. «Den heliga trumman». I: Fordom då alla djur kunde tala… – samisk tro i förändring. Redigert av Åsa Virdi Kroik. Rosima förlag, 2001. ISBN 91-973517-1-7. Også i: Efter förfädernas sed : om samisk religion Redigert av Åsa Virdi Kroik. Föreningen Boska, 2005. ISBN 91-631-7196-1.
• Anna Westman og John E. Utsi. Trumtid, om samernas trummor och religion = Gáriid áigi : sámiid dološ gáriid ja oskku birra. Utgitt av Ájtte og Nordiska museet, 1998. 32 sider. ISBN 91-87636-13-1.

(en) Sami drums – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  

• Samiske trommer Arkivert 3. desember 2017 hos Wayback Machine.; av Birgitta Berglund; Norark, 6.2.2017
• Tromma fra nettutstillingen «Samisk tro og mytologi»; Varanger Samiske Museum
• Trumma; digitaltmuseum.se
• Type, origin and location of all surviving Sámi drums; old.no
• Trumman Arkivert 3. november 2014 hos Wayback Machine.; samer.se