Supertramp

Før han sluttet seg til Supertramp spilte Roger Hodgson blant annet inn singelen «Mr Boyd», hvor Elton John og Nigel Olsson bidro. The Joint, hvor Rick Davies sang, spilte inn 5 låter i januar 1969. Den nederlandske millionæren Stanley «Sam» August Miesegaes hadde støttet The Joint finansielt, men i 1969 kuttet han pengene da han var skuffet over utviklingen deres. I stedet tilbød han keyboardisten Davies, hvis talent han mente ble kvalt av gruppen,^[2] en sjanse til å danne sitt eget band med ny pengestøtte.^[3] Davies fikk med seg Roger Hodgson (bass og vokal), Richard Palmer (gitar og vokal) og Keith Baker (trommer) etter å ha satt inn en annonse i det ukentlige musikkmagasinet Melody Maker.

Davies og Hodgson hadde veldig forskjellige bakgrunner og musikalske inspirasjoner: Davies kom fra arbeiderklassen og var opptatt av blues og jazz, mens Hodgson hadde kommet rett fra privatskole til musikkindustrien, og var glad i pop. Til tross for dette, ble de venner^[4] og begynte å skrive praktisk talt alle sangene sammen, med Palmer som en tredje låtskriver i miksen. Hodgson og Davies samarbeidet på melodiene, mens Palmer skrev tekstene.^[5][6] Gruppas første navn var Daddy, men for å unngå forveksling med bandet med det lignende navnet Daddy Longlegs, endret gruppen navnet til Supertramp etter boken The Autobiography of a Super-Tramp av W. H. Davies.^[7]

Baker ble etter kort tid erstattet av den tidligere skuespilleren Robert Millar (født 1948),^[8] og etter flere måneder med øving i et country house i West Hythe, Kent, fløy bandet til München for å gi en serie konserter på P.N. Club.^[9] Supertramp var et av de første bandene som fikk kontrakt med den britiske avdelingen av A&M Records, og deres første album Supertramp ble utgitt 14. juli 1970 i Storbritannia og Canada (det ble ikke utgitt i USA før sent i 1977). Selv om albumet fikk en del positiv omtale av kritikere, ble det ingen suksess hos et større publikum.^[9]

Dave Winthrop (fløyte og saksofon) begynte i gruppen etter den første plateutgivelsen, og like etter opptrådte Supertramp på Isle of Wight-festivalen i 1970. Gruppens besetning fortsatte å endre seg i de første seks månedene etter utgivelsen: Palmer forlot bandet, deretter Millar, som hadde fått et nervesammenbrudd etter en katastrofal turné i Norge.^[10]

På det neste albumet, Indelibly Stamped, utgitt i juni 1971, erstattet Frank Farrell (bass) og Kevin Currie (trommer) Palmer og Millar, mens Hodgson byttet instrument til gitar og Davies ble andrevokalist. Med Palmers sorti, begynte Hodgson og Davies å komponere hver for seg på dette og bandets følgende album. Ifølge Hodgson begynte kommunikasjonsproblemene mellom ham og Davies i 1972, da Davies ikke ville prøve LSD med ham. Hodgson har beskrevet opplevelsen med LSD som en «åndelig oppvåkning», og har pekt på det faktum at han og Davies ikke delte dette som en av årsakene til at det ble en kløft mellom dem.^[11]

Indelibly Stamped solgte enda mindre enn debutplaten, og i kjølvannet av dette sluttet alle medlemmene unntatt Davies og Hodgson. Miesegaes stoppet pengestøtten i oktober 1972.

En søken etter nye bandmedlemmer hadde brakt ombord Dougie Thomson (bass), som hadde gjort stand-ins med gruppen i nesten et år før prøvespillingene startet i 1973. Prøvene kompletterte bandet med Bob Siebenberg (først navngitt som Bob C. Benberg; trommer og perkusjon) og John Helliwell (saksofon, treblåsere, sporadisk keyboard og bakgrunnsvokal). Hodgson begynte også med komposisjoner hvor han brukte keyboard (spesielt Wurlitzer-piano) i tillegg til gitar. A&M Records forlenget kontrakten med gruppa, og bandet flyttet til Southcomb. Besetningen holdt seg stabil i bandets storhetsperiode de neste ti årene. Bandets manager i denne perioden var Dave Margereson.^[12]

I mellomtiden hadde båndet mellom Davies og Hodgson begynt å svekkes. Hodgson sa i et intervju at «det finnes et sterkt bånd mellom oss, men det er definitivt mest på det musikalske området. Når det bare er oss to som spiller sammen, finnes det en utrolig empati. Hans jordnære rock 'n' roll-komposisjoner passer bra sammen med min lysere, melodiøse stil.»^[13] I løpet av bandets historie var forholdet dem imellom vennskapelig, men stadig mer fjernt, ettersom livsstil og musikalske preferanser passet stadig dårligere sammen. Låtskriver-fellesskapet gikk i oppløsning, og selv om alle Supertramps sanger fortsatt offentlig ble kreditert «written by Rick Davies and Roger Hodgson», var de fleste skrevet individuelt.

Supertramp trengte et hitalbum for å kunne fortsette å arbeide, og de fikk endelig et gjennombrudd med Crime of the Century, utgitt i september 1974. Crime of the Century var starten på bandets periode med suksess hos kritikere og det store publikum. I Storbritannia nådde albumet en fjerdeplass på listene, i USA nr. 38 og nr. 4 i Canada. Albumet var blant de 100 mest solgte albumene i Canada i en treårs-periode i 1974, 1975 og 1976, selv om ikke noen av låtene var på Top 40-listen i Canada. «Dreamer», skrevet av Hodgson, var bandets første hit-singel.^[14] En annen singel fra albumet, «Bloody Well Right», skrevet av Davies, klatret høyt på listene i USA.^[15]

Med et hitalbum i bagasjen økte presset på bandet, og oppfølgeren Crisis? What Crisis? måtte spilles inn i løpet av noen korte måneder mellom to planlagte turnéer. Som en konsekvens av dette bestod det meste av albumet av låter som ikke var blitt tatt med på Crime of the Century. I ettertid har bandet sett på dette albumet som en av deres svakeste utgivelser.^[16] Likevel, i et intervju i München i 2015, hevdet Hodgson at Crisis? What Crisis? var hans favoritt blant gruppens utgitte album.^[17] Til tross for Supertramps egne negative bemerkninger ble albumet godt mottatt av kritikerne, og da det ble utgitt i november 1975 nådde det UK Top Twenty og US Top Fifty, selv om singlene fra albumet ble kommersielle fiaskoer.

Det følgende albumet, Even in the Quietest Moments…, utgitt i april 1977, inneholdt hit-singelen «Give a Little Bit» (nr. 15 i USA, nr. 29 i Storbritannia, nr. 8 i Canada). Denne ble skrevet av Hodgson da han var 19–20 år gammel, og ble introdusert for bandet 5–6 år senere.^[18] Som vanlig overskygget albumet populariteten til singlene, og Even in the Quitest Moments… nådde nr. 16 i USA,^[19] nr. 12 i Storbritannia og nr. 1 i Canada. I denne perioden flyttet bandet til Los Angeles, California for å arbeide. 9. juli 1977 begynte verdensturnéen som omfattet 150 spillesteder, deriblant Oslo (Ekeberghallen 1. september), København og Stockholm.

Bandets mer poporienterte tilnærming toppet seg med deres mest populære album, Breakfast in America (over 18 millioner solgte eksemplarer), utgitt i mars 1979. Albumet nådde nr. 3 i Storbritannia og nr. 1 i USA og Norge. I tillegg var alle de fire singlene fra albumet suksesser: «The Logical Song», «Take the Long Way Home», «Breakfast in America» og Davies' «Goodbye Stranger».^[20] I 1981 var fortsatt singler fra Breakfast in America å finne på lister. De siste to månedene av innspillingen hadde Hodgson parkert en campingbil utenfor studioet for å kunne arbeide mer intensivt på miksingen, med korte pauser innimellom.^[21] Han følte at det kunne bli «et stort album» og «kunne tilbringe dager, og noen ganger uker, på å velge de riktige sangene og den riktige rekkefølgen, slik at den ene låten gled over i den neste», slik som han siden har fortsatt å gjøre «for konsertene såvel som albumene.»^[22]

I 1980 ga bandet ut det doble konsertalbumet Paris, for det meste innspilt sent i 1979 på Pavillon de Paris i Paris. Det nådde topp 10 både i Storbritannia og USA.^[23] Live-versjonen av «Dreamer» ble utgitt som singel, og ble nr. 1 i Canada og nr. 15 i USA. I 1974 kom studioversjonen ikke engang inn på listene.^[15]

På denne tiden flyttet Hodgson med familien fra Los Angeles til fjellene i Nord-California, hvor han fikk bygd hus og studio. Her fokuserte han på familien og det åndelige livet, mens han arbeidet på et soloalbum, opprinnelig med tittelen Sleeping with the Enemy, som senere ble utgitt som In the Eye of the Storm i 1984.^[24] Den geografiske adskillelsen økte gapet mellom ham og resten av gruppen, og gjennom idéfasen og innspillingen av deres neste album, …Famous Last Words…, hadde Davies og Hodgson enda større vanskeligheter om å enes om det musikalske uttrykket. Det ble etterhvert klart at Hodgson ønsket å forlate bandet.^[24]

…Famous Last Words… ble utgitt i 1982, og gruppen fikk to nye hit-singler med «It’s Raining Again» (Hodgson) og «My Kind of Lady» (Davies). Det nådde nr. 5 i USA^[25] og nr. 6 i Storbritannia. En verdensturné fulgte i 1983, hvor Hodgson den 8. mars offentliggjorde at han ikke ville fortsette i bandet. Hodgson har uttalt om sluttårsaken at den var motivert av et ønske om å tilbringe mer tid med familien og gjøre en solokarriere, og at det aldri verken var noen alvorlige personlige eller profesjonelle problemer mellom ham og Davies, som noen folk trodde.^[10]

Det Davies-ledede Supertramp utga Brother Where You Bound i 1985. Albumet var et bevisst steg bort fra poptilnærmingen som hadde preget de to siste studioalbumene,^[26][27] og det nådde nr. 20 i Storbritannia og nr. 21 i USA.^[15] Det inkluderte Top 30-hitsingelen «Cannonball», samt tittelsporet, en 16-minutters komposisjon over kald krig-temaet med gitarsoloer av Pink Floyds David Gilmour. En 20-minutters film med tittelsporet av Rene Daalder ble brukt for å promotere albumet.^[27] Davies' kone Sue Davies overtok jobben som bandets manager i 1984.^[28]

Free as a Bird, utgitt i 1987, var et steg inn i 80-tallets lydbilde, preget av eksperimentering med synthesizere og elektroniske trommer,^[29] som på låten «I'm Beggin' You» (mikset av Stock Aitken Waterman), som nådde førsteplass på US dance charts.^[30] Stilskiftet ble jevnt over ikke særlig godt mottatt, og selve albumet nådde bare nr. 93 i Storbritannia og 101 i USA. Ny musiker på dette albumet var Mark Hart.

I tillegg til skiftet mot mindre kommersielt materiale, bestemte bandmedlemmene å kutte alle Hodgsons komposisjoner fra spillelisten, for ytterligere å skape en identitet som var uavhengig av Hodgson.^[26] Imidlertid ble publikum forarget over fraværet av disse sangene, og de ble presset til å ta med noen Hodgson-låter på konsertene på en turné i Brasil i 1988.^[31]

Etter turnéen i 1988 begynte gruppen å gå i oppløsning. Davies forklarte senere at «vi hadde holdt på i 20 år med innspillinger og turnering, og det føltes som det var på tide med en pause, uten at vi egentlig hadde noen idé om når eller om vi ville gjøre comeback. Vi bestemte oss for ikke å si noe, bare 'svinne hen som en gammel soldat.'»^[32]

Den 14. april 1993, på en middagstilstelning til ære for Jerry Moss, en av grunnleggerne av A&M Records, opptrådte Hodgson, Davies og Helliwell (sammen med Jeff Daniel). Her fremførte de «The Logical Song» og «Goodbye Stranger». Etter dette begynte Hodgson og Davies å arbeide sammen igjen med innspillingen av to demo´er til sangene «You Win, I Lose» og «And the Light». Uenighet om bandets manager satte imidlertid en stopper for samarbeidet. Begge sangene dukket senere opp på Supertramps neste utgivelse i 1997.^[33]

Etter en åtte års pause fikk Davies i 1996 i stand en gjenforening av Supertramp med Helliwell, Siebenberg og nykommeren Mark Hart på gitar og vokal. Hart hadde allerede bidratt mye til albumet Free as a Bird og den påfølgende turnéen. I tillegg ble fire nye medlemmer tatt opp, slik at bandet nå bestod av totalt åtte musikere.^[29] Tidligere bassist Dougie Thomson ble ikke med på laget. Resultatet av gjenforeningen ble studioalbumet Some Things Never Change, utgitt i mars 1997, med et lydbilde som minnet om det «gamle» Supertramp.^[29][34] Albumet nådde en 74. plass i Storbritannia.^[35] Sommeren 1997 var gruppen igjen på turné, noe som resulterte i konsertalbumet It Was the Best of Times (1999).

Etter et opphold på tre år utga Supertramp i april 2002 et nytt studioalbum med tittelen Slow Motion, fulgt av en verdensturné med tittelen One More for the Road Tour. Supertramp fortsatte å spille flere Hodgson-låter på konserter etter gjenforeningen. Hodgson påstod at han og Davies hadde en muntlig avtale om at de ikke skulle spille hans sanger etter at han hadde sluttet i 1983.^[31] Davies har aldri gått offentlig ut og bekreftet en slik avtale, og tidligere medlem Dougie Thomson har kommentert at «ingen andre enn Rick og Roger var vitne til den samtalen».^[31]

Etter 2002-turnéen One More for the Road Tour ble Supertramp inaktiv igjen. Et nytt forsøk på å få Hodgson med igjen mislyktes i 2005.^[36]

I 2009 sa Hodgson at han ikke kunne se for seg at Supertramp med ham ville bli en realitet igjen: «Vi har drøftet det, og jeg skal selvfølgelig aldri si aldri, men Rick ser ut til å ha trukket seg tilbake, og jeg i den beste delen av livet mitt. Reaksjonen jeg får fra fans er 'vær så snill, ikke gjenforen dere'».^[37]

Den 21. april 2010 ble det annonsert^[33] at Supertramp sent i 2010 ville holde 35 konserter i Europa. Turnéen fikk tittelen 70-10, for å minnes 40-årsjubiléet for gruppens første utgivelse. I 2010 reiste Hodgson på en soloturné til Australia, New Zealand, Sør-Afrika, Europa, Canada og USA,^[38]. Som svar på en kampanje fra fansen sendte Hodgson og manageren brev til Davies og hans manager, med tilbud om å spille med dem på utvalgte datoer, da han ikke hadde egne konserter å holde. Fra Davies' hold ble tilbudet avslått.^[39] Da han ble spurt om Hodgson kanskje ville dukke opp på Supertramp-konserter svarte Davies at «jeg vet det finnes fans som gjerne vil at det skal skje. Det var en tid jeg også håpet på det. Men de seneste hendelser har gjort det umulig. For å kunne spille en god konsert for våre fans, trengs det harmoni, både musikalsk og personlig. Dessverre eksisterer ikke det mellom oss lengre, og jeg vil helst ikke ødelegge minner om en mer harmonisk tid i bandet.»^[40]

Fra juli 2011 til 2015 gikk Supertramp i dvale igjen. I mellomtiden turnerte Hodgson med sin Breakfast in America World Tour fra 2012 og fremover.

I 2015 annonserte Supertramp sin første turné på over fire år: en 25-konserters europeisk turné med tittelen Supertramp Forever med start 3. november 2015 i Porto, Portugal. Imidlertid ble det kunngjort den 4. august 2015 at turnéen ville bli avlyst på grunn av Rick Davies' helseproblemer. Han var blitt rammet av kreft, og måtte begynne på en tung medisinsk behandling for å bekjempe sykdommen.^[41]

• The Supertramp Book, Martin Melhuish, 1986 Omnibus Press, ISBN 0-7119-0787-0 (engelsk)

• (en) Offisielt nettsted  
• (en) Supertramp – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Supertramp på Internet Movie Database  
• (en) Supertramp på Apple Music  
• (en) Supertramp på Discogs  
• (en) Supertramp på MusicBrainz  
• (en) Supertramp på Spotify  
• (en) Supertramp på Songkick  
• (en) Supertramp på Last.fm  
• (en) Supertramp på Genius — sangtekster  
• (en) Supertramp på AllMusic  
• Supertramp på Facebook  
• Supertramp på Facebook  
• Supertramp på Myspace  
• Supertramp på YouTube  
• Supertramp på YouTube