Egentlige marsvin

Egentlige marsvin
Cavia revivim
Nomenklatur
Cavia Pallas, 1766
Populærnavn
marsvin
Hører til
Caviidae, gnagere, pattedyr
Økologi
Antall arter:		over 9
Habitat:		gressletter
Utbredelse:		Sør-Amerika
Inndelt i
Cavia porcellus Cavia aperea Cavia tschudii Cavia guianae Cavia anolaimae Cavia nana Cavia fulgida Cavia magna Cavia intermedia

Marsvin er en gnager av familien Cavidae. Marsvinene har en ganske flat nese, en kraftig behåret kropp og en svært kort (nesten usynlig) hale. De er utelukkende planteetere, og er ikke i stand til å ta til seg næring fra kjøtt eller melkeprodukter. Det finnes ni forskjellige arter av marsvin, hjemmehørende i forskjellige regioner i Sør-Amerika. Det tamme marsvinet, Cavia porcellus, stammer fra Andes-regionen (Peru, Bolivia, Ecuador) hvor det har vært domestisert i over 4000 år, hovedsakelig som en kilde til kjøtt, men i nyere tid også som kjæledyr og til forskning. Ville marsvin har kort, grå eller brun pels mens tamme marsvinraser har en rekke forskjellige farger og hårlengder.

Tross navnet er de ikke beslektet med griser. Deres figur og klynkende grise-aktige lyder er sannsynligvis årsaken til assosiasjonen med svin. Marsvin ble tidlig tatt brukt som en kilde til ferskt kjøtt ombord i skip som krysset Atlanterhavet, og ble slik tatt med til Europa. Derav det norske navnet marsvin, fra tysk Meerschweinchen, «små hav-griser».^[1]

Vanlig levealder i fangenskap er fra 4 til 10 år, mens ville marsvin er byttedyr og kan derfor ha betydelig kortere levealder. Marsvinet kompenserer for dette med hurtig formering. Hunnmarsvin kan være fruktbare fra de er 3 uker gamle, og har løpetid med svært stor sjanse for befruktning umiddelbart etter at de har født. Et hunnmarsvin går drektig i omkring 68–72 dager, og får fra 1–8 unger – som oftest tre eller fire. Både ungedødelighet og barselsdødelighet er høy hos marsvin. Eiere av marsvin som kjæledyr frarådes derfor å la sine kjæledyr bli drektige, og heller overlate marsvinavl til profesjonelle oppdrettere.

Marsvin er sosiale flokkdyr, og vantrives alene. Ville marsvin bor i kolonier på inntil 20 individer – som regel dominert av et enkelt hannmarsvin med et harem av hunndyr. Individuelle marsvin etablerer territorie, og både hannkjønn og hunnkjønn kan knuffe med flokkmedlemmer av eget kjønn over dominans. Dominante hannkjønn vil utstøte andre hannkjønn fra flokken, mens dominante hunnkjønn krever førsterett til privilegier som mat og hvileplasser. Hannmarsvin slåss ikke der det er etablert en rangorden, men kan komme til å slåss med ukjente hanner, særlig når et fruktbart hunnmarsvin er til stede.

Ville marsvin kan tilbakelegge store avstander i løpet av en dag og har utmerket hukommelse for rutene til steder hvor mat kan finnes. De leter etter mat i flokk, og når en gruppe marsvin spiser vil som regel en av dem stå vakt etter rovdyr. Ville marsvin er mest aktive i skumringen (når de er vanskeligst å se for rovdyr), mens tamme marsvin sprer perioder med aktivitet og avslapning tilfeldig rundt på hele døgnet etter som de får være ifred.

Marsvin kommuniserer ved hjelp av lyder og kroppsspråk. Spesielt lydspråket er svært avansert, sammenlignet med andre gnagere, og er ikke fullstendig kartlagt eller forstått av vitenskapen. Tamme marsvin bruker enkelte lyder utelukkende til å kommunisere med mennesker, snarere enn med andre marsvin.

Marsvin lager mange karakteristiske lyder hvor de prøver å uttrykke humøret sitt. Man kan tolke marsvinet sitt ved å lytte på lydene det lager. Bruk av lydspråk avhenger også av marsvinets personlighet.

De vanligste lydene er:

• Ujevn hyling: Marsvinet føler seg ensom eller rastløs.
• Jevn hyling: Marsvinet er sulten eller vil ha mat. Marsvin er glade i mat og denne lyden kommer ofte når du åpner kjøleskapet, rasler i poser etc.
• Raske og høyfrekvente pip: Marsvinet føler seg stresset eller føler frykt eller smerte.
• Gnissing med tennene: Marsvinet er irritert eller sint. Best å holde fingrene unna til det har roet seg. Kan varsle en forestående slåsskamp mellom to marsvin.
• Lang brumming: Marsvinet trives og koser seg med tilværelsen.
• Mellomlang brumming: Marsvinet truer et annet marsvin eller prøver å opprette dominans.
• Kort brumming: Marsvinet føler frykt eller hører en ukjent lyd. («Hva var det??»). Ute i naturen brukes dette signalet for å varsle om mulige rovpattedyr.
• Rolige klukkelyder: Marsvinet trives. Disse lydene hører man ofte om man har to marsvin som bor sammen da de kommuniserer slik.
• Div andre lyder: Marsvin lager ofte rolige pip. Dette indikerer tilfredshet. Det høres ut som de snakker med seg selv.
• Kvitring/synging: Denne lyden er svært forskjellig fra alle andre lyder marsvinet kan lage og kan lett overhøres fordi en tror den kommer fra en insisterende fugl utenfor. Hvorfor marsvinet synger på denne kvitrende måten er ikke kjent. Det er heller ikke alle marsvin som synger.

Marsvin har også kroppsspråk de ofte bruker til å uttrykke humøret sitt. Det kan på grunn av kroppsspråket bli problematisk å blande marsvin med andre dyr i buret da kroppspråkene kan misforståes mellom dyrene.

De vanligste oppførslene er:

• To marsvin berører hverandres neser: De lukter og hilser på hverandre. Akkurat som vi mennesker håndhilser
• Strekke halsen opp i været: Marsvinet observerer omgivelsene og er på vakt
• Dyret hopper rundt omkring («popcorn-hopp»): Overlykkelig eller leken
• Gaper opp og viser tenner: Truende adferd mot andre marsvin. Dominans
• Strekker seg: Tilfredshet, avslappet eller trøtt
• Gnager på omgivelsene: Føler seg som hjemme
• Stå på to ben: Rastløshet
• Prøver å strekke snuten høyere opp enn kameraten: Viser hvem som er sjefen
• Slikker den andre på snuten, øret eller andre kroppsdeler: Viser hengivenhet. Eller den andre har fått velsmakende søl på seg (!)

Marsvin egner seg fortreffelig som kjæledyr. Det er et vakkert og søtt dyr med et vennlig (om enn sjenert) vesen og artige manerer. I motsetning til mus og hetterotter er marsvin ikke assosiert med skadedyr, og i motsetning til hamstere og ørkenrotter er marsvin lette å temme og i stand til å forme bånd med sine eiere.

Som typiske byttedyr er marsvin svært forsiktige av natur, og en av de store gledene ved marsvinhold er nettopp å oppleve tillit fra dette lille, sjenerte vesenet. Marsvin er relativt renslige, og avføringen deres er tilnærmet luktfri. De kan til en viss grad dotrenes, og de kan læres opp til å gjenkjenne sitt eget navn, men er generelt vanskeligere å trene enn for eksempel tamrotter eller katter. De er ikke i stand til å forstå straff, og kan kunne trenes gjennom tålmodighet og belønninger.

Marsvin krever adskillig med plass. Marsvinforeninger anbefaler ofte at marsvinburet er minst 0.75 kvadratmeter stort for et enkelt marsvin, og helst over 1 kvadratmeter. Det er sjelden så store bur selges i dyreforetninger, og mange marsvinbur er derfor hjemmesnekrede. Små bur kan lede til vantrivsel, dårlig helse, og til slåsskamper av ren kjedsomhet. Det er derfor vel verd å bruke litt tid og energi på å skaffe dyrene et bur som er romslig nok. I tillegg bør marsvin daglig slippes ut av buret for å kunne boltre seg på et enda større område.

I marsvinets naturlige leveområder er floraen dominert av tørketålende og robuste gressarter. Tilgangen på friskt, grønt gress er derfor begrenset til vekstsesongen; resten av året er gresset stivt, tørt og høylignende, og derfor grovt og lite næringsrikt. For å kunne utnytte dette magre nærinsgrunnlaget har marsvinet utviklet kraftige tenner med en konstant vekst, og de er nærmest programmert til å spise store deler av døgnet. Dette må det tas hensyn til når marsvin holdes som kjæledyr. Om en faller for fristelsen til å gi dyrene fór med for høyt næringsinnhold kan resultatet fort bli at marsvinet får overgrodde tenner; noe som er svært smertefullt, og i verste fall kan føre til at dyret sulter ihjel. Relativt grovt høy av god kvalitet bør derfor være den grunnleggende bestanddelen i marsvinets ernæring. I tillegg bør det gis en god porsjon friske, grønne bladgrønnsaker og andre grønnsaker med høyt C-vitamininnhold hver dag, siden marsvin ikke kan produsere dette vitaminet selv. Frøblandinger og «godbiter» med høyt sukkerinnhold, yoghurt, osv. bør unngås. En del dyreforretninger og enkelte veterinærer anbefaler å tilsette C-vitamindråper i drikkevannet, men dette er en høyst usikker måte å tilføre nødvendige vitaminer på da C-vitamin raskt brytes ned i kontakt med lys. Mange marsvin vil dessuten drikke mindre hvis vannet ikke smaker friskt. Multivitaminpreparter bør absolutt unngås da de inneholder vitaminer marsvin ikke trenger, og som i verste fall kan være skadelige for dem.

Det at kostholdet til marsvin i så stor grad er basert på fersk frukt og grønnsaker gjør at disse dyrene ikke er spesielt billige å holde som kjæledyr sammenliknet med andre små gnagere.

Marsvin regnes ofte som et særlig velegnet kjæledyr for små barn. Dette er en sannhet med modifikasjoner da de aller minste kan være for hardhendte og uforsiktige til å håndtere såpass små og skjøre dyr som marsvin er. Barn fra 10 år og oppover er imidlertid ofte i stand til å ta hånd om et marsvin på egenhånd, selv om det selvsagt må skje under overoppsyn av en voksen. Foreldre må også være klar over marsvinets høye levealder – 6-8 år er ikke uvanlig. En må derfor ta i betraktning at en ansvarlig 12-årig marsvineier ikke nødvendigvis er like interessert i kjæledyret som 17-åring. Marsvinforeninger understreker derfor som regel foreldrenes overordnede ansvar for marsvin adoptert av deres barn. Som foreldre bør en altså ikke kjøpe marsvin utelukkende fordi barna ønsker seg et dyr om en ikke også selv er interessert i å påta seg de forpliktelsene dyreholdet medfører. Når det er sagt skal det også understrekes at marsvin er ypperlige kjæledyr som gir mye morsom underholdning for den som vil bruke en del tid til å temme og iaktta disse vennlige og sosiale små skapningene. Tar en seg den nødvendige tiden vil en oppdage at hvert enkelt dyr har sin egen personlighet og sine egne preferanser, f. eks. når det gjelder hvilke grønnsaker det foretrekker og hvem av burkameratene det helst vil være sammen med. Med tålmodighet og mange godbiter kan en også lære dem enkle triks.

Marsvin er flokkdyr og trives dårlig alene. Likevel er det dessverre ikke uvanlig å ha et enkelt marsvin som kjæledyr. Veterinærer og marsvineksperter anbefaler imidlertid å ha minst to marsvin og helst av samme kjønn slik at slåsskamper over dominans og formering kan unngås. Skal en hunn og en hann bo i samme bur må hannen kastreres.

Marsvin ble i begynnelsen av det 20. århundre ofte brukt i medisinsk forskning, noe som har gitt opphav til at det engelske uttrykket «guinea pig» kan bli brukt om et hvilket som helst offer for eksperimentell forskning – omtrent som det norske uttrykket «forsøkskanin».

I dag er det vanligere å utføre denne typen forskning på rotter og mus, siden disse formerer seg raskere og har bedre kartlagte gener, men marsvinet har fortsatt enkelte vitenskapelige bruksområder blant fordi de – til forskjell fra rotter, men i likhet med mennesker – ikke selv produserer C-vitamin.

I Andes-regionen, dagens Peru, Bolivia og Ecuador, holdes marsvin («cuy») hovedsakelig som matdyr. Det er vanlig for familier i fjellområdene å mate en marsvinflokk med grønnsaker og matrester, for å slakte og spise dyrene ved spesielle høytider. Individuelle marsvin gis ikke navn, og denne formen for marsvinhold kan kanskje best sammenlignes med hønsehold.

Marsvin-kjøtt regnes som en delikatesse, og skal minne om smaken av hare eller vaktel. Marsvinet har en tynn og porøs benbygning, dermed kan det lille dyret by på overraskende mye kjøtt. Marsvinkjøtt har mye protein, men lite fett, og regnes som sunnere enn mer vanlige kjøtt-typer. I nyere tid har peruanske forskere avlet frem et «supermarsvin» som blir inntil 2kg tungt.

Innvandrere fra Andes-regionen har tatt med seg mattradisjonene til sine nye hjemland, og marsvinkjøtt selges dermed også i enkelte byer i Europa og Nord-Amerika.

(en) Cavia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Cavia (Caviinae) – detaljert informasjon på Wikispecies