Dommerne i Israel

Dommerne i Israel (hebraisk: shôphatîm eller shoftim שופטים) var i henhold til Bibelen en form for karismatiske ledere, «en hersker eller en militær leder, foruten også en som presiderte ved juridiske møter».^[2]

Fra tiden mellom israelittenes innvandring i det lovte land og erobring av Kanaan ved Josva og fram til opprettelsen av det første kongedømmet Israel (kongetiden), ca. 1150-1025 f.Kr., utgjorde de israelittiske stammene en løs sammenslutning. Det eksisterte ingen felles eller sentral styring, men i tider av vanskeligheter eller krise ble folket ledet av ad hoc ledere kjent som dommere.^[3] Denne tiden huskes som Dommertiden og er nedtegnet i Dommernes bok.

Dommertiden ble preget av flere hendelser. Ofte var det uorden i landet og ingen som hadde ansvaret. Det førte til at innbyggerne oppførte seg dårlig. Da hendte det også at de ble angrepet og plaget av folkene omkring. Da de vendte seg til Herren, lot han sterke personligheter stå fram som «Israels redningsmann». Disse ble kalt dommere. Dommerne fulgte vanligvis ikke like etter hverandre. Muligens kan også noen ha virket samtidig i en periode. Det kan også forstås som at de virket særlig i én bestemt del av landet og for noen stammer, og ikke nødvendigvis for hele landet og alle stammene.

I Dommernes bok er et syklisk (gjentakende) mønster gitt for å vise behovet for de ulike dommerne: det israelittiske folkets frafall eller «synd»; undertrykkelse eller urett påført som straff fra Jahve; rop om hjelp fra Herren; og til sist redning eller forløselse.^[4] Lederne eller dommerne var således ikke valgt av folket, men de «sto fram», tilsynelatende utvalgt av Gud.

Mens dommer er den nærmeste bokstavelige oversettelsen av det hebraiske begrepet som er benyttet i den masoretiske bibelteksten, posisjonen er mer av et ikkevalgt og ikkearvelig lederskap^[5] enn av juridiske erklæringer. Dommerne hadde i enkelte tider rollen som en offisiell med autoritet til administrere lov og rett, men ikke alltid.^[6] De fleste dommerne fungerte hovedsakelig som militære ledere i vanskelige tider. Disse lederne ble tenkt som sendt av Gud for hjelpe eller redde folket fra en trussel. Etter at trussel var løst eller gått over var det vanligvis forventet at dommeren oppga sin posisjon. De fleste var antagelig stammehøvdinger eller lokale ledere, i motsetningen til de deuteronomistiske historikernes propaganda av dem som ledere av hele Israel.^[7]

De som nevnes som dommere mellom Josva og Samuel er:

• Otniel
• Ehud
• Sjamgar
• Debora
• Gideon
• Abimelek – sønn av Gideon som i tre år urettmessig forsøkte å bli konge
• Tola
• Jair
• Jefta
• Ibsan
• Elon
• Abdon
• Samson

Ypperstepresten Eli blir også et sted omtalt som dommer. Han levde kanskje samtidig med noen av de siste dommerne. Det fortelles også om andre dommere, blant annet profetkvinnen Debora. De telles vanligvis ikke med i rekken.

• Boling, Robert G. (døde i en bilulykke i 1995), revidert og fullført av Richard D. Nelson (2006): Harper Collins Study Bible: The Book of Judges, Harper Collins Publishers
• Coogan, Michael D. (2009): A Brief Introduction to the Old Testament, Oxford University Press
• Wolf, C. U. (1962): The Interpreter's Dictionary of the Bible: Judge, Abingdon Press