Impresjonisme

Impresjonismen var en retning innen kunsten på 1800-tallet, og startet som en løs samling av Paris-baserte malere som stilte ut sammen fra 1860-årene. Bevegelsen fikk sitt navn etter Claude Monets maleri Impression, soleil levant fra 1872, etter at kritikeren Louis Leroy i en satirisk kritikk av blant annet dette maleriet brukte betegnelsen «impresjonisme» i en nedlatende betydning.

I utgangspunktet var de impresjonistiske malerne i sterk opposisjon til den dominerende og akademiske salongkunsten, som var underlagt strenge regler og definerte motiver. Karakteristisk for de impresjonistiske malerne er tydelige penselstrøk, lyse farger, løse og åpne komposisjoner, hverdagslige motiver, gjerne sett fra uvanlige vinkler, og fremfor alt en ambisjon om å fange det skiftende lyset i alle dets ulike fasetter. For impresjonistene ble det en ideologisk føring å gå ut av atelierene og arbeide i friluft, for å konfrontere naturen mest mulig impulsivt og direkte.

Impresjonismen i billedkunsten spredte seg raskt til litteraturen og musikken. Særlig komponistene Claude Debussy, Erik Satie og Maurice Ravel blir sett som fremstående impresjonister.

«Impresjonistisk» betegner også annen kunst som er utført i denne stilen, men utenfor perioden rundt siste halvdel av 1800-tallet.

Inspirert av malerkunsten er impresjonisme er også brukt om en stilretning innen dikterkunsten. Man kan for eksempel studere impresjonistiske stiltrekk hos den danske dikter Herman Bang og andre, eller hos norske diktere som Jonas Lie eller Hans E. Kinck.

Viktige impresjonistiske kunstnere:

Mary Cassat

Musée d'Orsay i Paris har i dag den største samlingen av malerkunst fra impresjonismen og postimpresjonismen.

Se også

Eksterne lenker

(en) Impressionism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Impressionism – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Impresjonismen; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)