Jeroboam av Israel

Jeroboam Konge av Israel
Jeroboam og gullkalvene, Bible Historiale, 1650-tallet
Født		10. århundre f.Kr. Det forente kongedømmet Israel
Død		910 f.Kr.
Beskjeftigelse		Guvernør
Embete		King of Israel (931 f.Kr. – 909 f.Kr.)
Ektefelle		Ano
Far		Nebat[1][2]
Mor		Serua[3]
Barn		Abia; Nabat
Nasjonalitet		Kongedømmet Israel
Annet navn		יָרָבְעָם
Regjeringstid		931–910 f.Kr.
Jeroboam av Israel på Commons

Jeroboam (hebraisk: יָרָבְעָם, Yarobh`am; gresk: Ιεροβοάμ, Hieroboam) var den første kongen av det nordlige israelittiske Israel etter opprøret til de ti nordlige israelittiske stammene mot kong Rehabeam, hvilket førte til at det jødiske forente kongedømme Israel ble avsluttet. Jeroboam styrte i 22 år. William F. Albright har datert Jeroboams kongedømme til 922–901 f.Kr, men Edwin R. Thiele mener han var konge i 931–910 f.Kr.^[4]

Navnet Jeroboam (יָרָבְעָם) er vanligvis holdt for å være avledet fra riyb (רִיב) og `am (עַם), og hadde betydningen «folkets forkjemper» eller «han anfører folkets sak». Det er alternativt oversatt til å bety «hans folk er mange» eller «ham øker folket» (fra רבב (rbb), i betydningen å øke); eller selv «han som motsetter folket». I Septuaginta, den greske oversettelsen av den hebraiske Bibelen, er han kalt for Hieroboam (Ιεροβοάμ).^[5]

Jeroboam var sønn av Nebat fra Sereda i Efraim og hans mor het Serua og var enke, i henhold til Første Kongebok.^[6] Jeroboam tilhørte Efraims stamme. Hans mor kan ha vært spedalsk, slik hennes navn muligens kan oversettes.^[7] Jeroboam hadde minst to sønner, Abia ^[8] og Nadab, sistnevnte etterfulgte ham på tronen. Mens Jeroboam fortsatt var ung, ble han forfremmet av Salomo til å bli øverste tilsynshavende av «burnden», det vil si grupper av tvangsarbeidere.^[9]

Påvirket av ordene til profeten Ahia fra Sjilo,^[10] begynte Jeroboam å danne sammensvergelser med den overbevisning om at han selv burde bli konge av de ti stammene, men disse planene ble avdekket. Jeroboam flyktet til Egypt for å unnslippe dødsstraff, og ble der under beskyttelse av farao Sjisjak inntil Salomo var død.^[11] Da kong Salomo til sist var død, tok hans sønn Rehabeam over den israelittiske tronen. Imidlertid gjorde de ti nordlige stammene opprør mot hans styre. Da Rehabeam kunngjorde at han ville bruke harde midler for å kreve lydighet, rev til sist de ti stammene seg løs, og delingen av Israel var et faktum. Rehabeams oppførsel fremmet vegen for Jeroboam og han ble utropt til «konge av Israel».^[12] Rehabeam ble konge av de gjenværende stammene, av kongedømmet Judea.

Jeroboam ombygget og befestet Sikem som hovedstad for sitt kongedømme. Han forsøkte straks å skaffe seg midler for fasteholde på delingen med den sørlige kongedømmet Judea. Han reiste ved Dan og Betel, henholdsvis det nordligste og sørligste byene i sitt kongedømme, helligdommer for Jahve i form av gullkalver slik at hans folk ikke trengt å gå til Jerusalem med sine ofringer. I ettertid ble det til at han ble beskrevet som den «som fikk Israel til å synde», og som forklaring på alle påfølgende ulykker for landet og de konger som etterfulgte Jeroboam.

I henhold til Første Kongebok ^[13] da Jeroboam var opptatt med å ofre røkelse i Betel var det en «gudsmann fra Juda» som advarte ham om at en sønn skal bli født i Davids hus ved navn Josjia og som ville ødelegge alteret (en referanse til kong Josjia av Juda som kom til å styre bortimot 300 år senere). I et forsøk på å gripe profeten for hans dristige ord, «visnet» Jeroboams hånd og alteret sprakk. Da Jeroboam angret seg, ble hans hånd som før igjen.^[14] Dette mirakelet gjorde øyensynlig intet varig inntrykk på kongen, og kan således tolkes som et senere litterært tillegg. Den navnløse profeten har blitt forsøkt identifisert med en synsk ved navn Iddo fra Salomos tid.^[15]

Richard Elliott Friedman hevdet at «det minste vi kan si er at forfatteren av gullkalv-fortellingen i Andre Mosebok synes å ha tatt ordene som ble tradisjonelt tilskrevet til Jeroboam og plassert dem i munnen på folket.» Friedman tror at fortellingen ble snudd fra et polemisk, overdrevet dekorativt troneplattform til avgudsdyrkelse av en familie med prester satt til side av Jeroboam.^[16]

Jeroboam var hele tiden i krig med det sørlige kongedømmet Judea. Mens sistnevnte ikke gjorde noen alvorlige forsøk på å erobre eller skaffe seg militært overtak over det nordlige kongedømmet, var det en langvarig grensestrid som varte over en rekke konger på begge sider før den til sist ble bisatt.

I det 18. året av Jeroboams kongedømme, ble Abia, sønn av Rehabeam, konge av Judea.^[17] I løpet av sitt korte styre på tre år gikk Abia til betydelige anstrengelser til føre kongedømmet Israel tilbake under sin kontroll. Han møtte Jeroboam i et stort slag i Efraimfjellene. De bibelske kildene hevder at Abia hadde en styrke på hele 400 000 menn og Jeroboam hadde en styrke på nøyaktig det dobbelte, 800 000 menn, begge deler urimelig urimelig høyt.^[18] Andre Krønikebok nevner at Abia talte til Israels hær, ba dem underkaste seg og la riket bli forent igjen,^[19] men hans tale falt for døve ører. Abia samlet sine krigere med en frase som siden har blitt berømt: «Se, Gud er med oss, han går i spissen, og prestene hans blåser i trompetene og gir krigssignalet...» Til tross for at Jeroboam hadde latt en del av hæren falle Abias hær i ryggen, gikk Abia av med seieren og drepte hele 500 000 av Jeroboams menn,^[20] et antall som heller ikke er sannsynlig, men på linje med den øvrige informasjon.

Jeroboam ble forkrøplet av dette store nederlaget overfor Abia og var liten trussel mot kongedømmet Judea for resten av sitt styre.^[21] Han tapte også byene Betel, Jesjana og Efron.

Kort tid etter at Abia døde, døde også Jeroboam. Hans dynasti kom til sist å bli utryddet.

Redegjørelsen for Jeroboams liv, slik som det også var med hans etterfølgere, avsluttes med den religiøse formelen «Det som ellers er å fortelle om Jeroboam, om krigene han førte og hvordan han styrte, står skrevet i Israels-kongenes krønike».^[22] Krønikebøkene, som består av to deler, første og andre, er sannsynlig satt sammen av eller avledet fra disse kongenes egne skrivere, og er den sannsynlige kilden for de grunnleggende fakta om Jeroboams liv og styre, skjønt kompilatoren (eller flere) av de eksisterende Kongebøkene, som også består av tilsvarende to deler, har åpenbart gjort selektiv bruk av den og lagt til fiendtlige kommentarer.

• Jeroboam II av Israel