Fiskemåke

Fiskemåke
	L. c. canus Foto: Andreas Trepte, 2010
	Nomenklatur
	Larus canus; L., 1758
	Populærnavn
	fiskemåke; (fiskemåse, seing, sengsmåse)
	Klassifikasjon
Rike	Dyr
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Fugler
Orden	Vade-, måse- og alkefugler
Familie	Måkefamilien
Slekt	Larus
	Miljøvern
	Norsk rødliste:
	For fastlandet: VU — Sårbar; Artsdatabanken (2021); -----; For Svalbard:(arten er ikke egnet for vurdering av Artsdatabanken) NA — Ikke egnet; Artsdatabanken (2021)
	Økologi
Habitat:	limnisk og marin
Utbredelse:

Fiskemåke (Larus canus) er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl i slekten Larus, som er en av flere slekter i underfamilien måker (Larinae). Måkene inngår som ei delgruppe i måkefamilien (Laridae), som er én av flere familier i ordenen vade-, måse- og alkefugler (Charadriiformes). Arten regnes som en kortdistansetrekkfugl og består i kraft av fire underarter, hvorav nominatformen hekker i Norge. Fiskemåka ligner gråmåka (L. argentatus), men er ganske mye mindre.

Biologi

Fiskemåka blir cirka 40–46 cm lang og har et vingespenn på omkring 96–125 cm, avhengig av underart. Nominatformen veier omkring 290–552 gram, ssp. brachyrhynchus omkring 360-415 g, ssp. kamtschatschensis omkring 394–586 g^[4]).^[5]

Fiskemåke har som voksne individer i hovedsak ei hvit og grå fjærdrakt. Vingene er grå på oversiden med et sort felt på yttervingene. Hodet, halsen, ryggen, brystet, buken, gumpen og stjerten er ellers helt hvit, mens nebbet og lemmene guloransje. Øynene er mørke med en tynn hvit hudring rundt. Ungfuglene er hvite med grå spragler over det meste av kroppen. Spraglene blir gradivis til mer distinkte felter, etter hvert som fuglen eldes, inntil den blir som beskrevet over.^[4]

I Eurasia er den utbredt fra Island sørover til den sørlige kysten av Marokko og østover, gjennom Fennoskandia, sentrale deler av Russland og Sibir til Stillehavskysten, samt i langs kysten av Middelhavet og i det sørlige Øst-Asia. Videre er den utbredt i Alaska (USA) og langs kysten av det vestlige Canada og USA i Nord-Amerika. Hekkeområdene omfatter imidlertid kun innlandet i et belte fra Fennoskandia til Stillehavskysten i Eurasia, samt innlandet i Alaska og deler av det vestlige Canada.^[4]

Fiskamåka er bemerkelsesverdig for plastisiteten i sitt valg av habitat. Den er både limnisk og marin, men hovedsakelig kystnær og bare sjelden langt til havs.^[4] Den hekker langs kysten, i elvemunninger, på jordbruksarealer, ved vannreservoarer, i kystklipper og på øyer, langs strender, på myr og enger, men ikke nødvendigvis i nærheten av våtmark.^[4] Arten hekker dessuten fakultativt kolonialt, men koloniene kan variere fra noen få til flere hundre par. Arten bruker både bakken og trær som reirplass, noe som ellers er ganske uvanlig blant måker.^[4] Utenom hekketiden opptrer fiskemåka som en kystbunden overflatebeitende sjøfugl^[4]

Noen par ankommer hekkeplassene sammen, men i mange tilfeller ankommer også den ene parten først og den andre litt senere. I Alaska og Finland er isen avgjørende for når fuglene ankommer, mens det andre steder er andre faktorer som er utløsende. Hunnen er mest aktiv i byggingen av redet, som hovedsakelig består av gress og av og til stein. Redet er grunt og kopp-formet, og det varierer i størrelse. På fuktige plasser er gjerne redet større enn på tørre steder. Gjenbruk av gamle reder er også vanlig. Hunnen legger typisk 1–5 egg (typisk 2–3) med cirka 45 timers mellomrom. Inkubasjonstiden utgjør cirka 22–28 dager (typisk 25 dager) og begge foreldrene ruger. Klekkingen skjer enten synkront eller asynkront med maksimum 2 dager mellom det første og tredje egget. Ungene forlater redet i løpet av 3–5 dager og er flygedyktige etter cirka fire uker (flyr godt etter cirka fem uker).^[4] Hanner når reproduktiv alder når de er 2–3 år gamle, hunnene typisk ett år senere.

I Norge er arten tilstedeværende i nærmest hele landet, inkludert i fjellområdene over tregrensen. Den er en av Norges vanligste måkearter med et minimumsanslag på 150 000 hekkende par. Den er utbredt både langs kysten og i visse deler av innlandet, og man finner den opp til 1 400 moh.^[6] De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvintrer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsakelig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.

Over halvparten av Europas bestand av fiskemåke holder til i Norge. Det er en art i betydelig tilbakegang, selv om over 7.000 fiskemåker er ringmerket i Bergen sentrum siden midten av 1980-tallet.^[7] Langs norskekysten er bestanden redusert med 70 %, men også i bystrøk taper fiskemåke terreng overfor de større artene sildemåke og gråmåke.^[8]

Fiskemåka er omnivor og eter nesten alt. Dietten varierer imidlertid med både årstid og lokasjon.^[4] I Amerika består den i hovedsak av virvelløse dyr (59 %), krepsdyr (12 %) og matrester etter mennesker, mens den i Europa i hovedsak består av insekter (75 %) og slakteavfall.^[4] I tillegg raider arten søppelfyllinger og stjeler mat, egg og under fra andre arter, i Norge fra blant annet vipe og spover.

Ettersom måkene i likhet med en del andre fuglearter har tilhold ved søppelfyllinger i innlandet, er det mange som mener at de er blitt avhengige av vårt avfall for å overleve. En undersøkelse av fiskemåkas næringsvalg på Hardangervidda viste imidlertid at virvelløse dyr, særlig stankelbein, utgjorde hovedføden. Avfall fra mennesker inngikk i føden, men i begrenset grad.

Inndeling

Inndelingen følger Birds of the World.^[4] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).^[9]^[10] Norske navn i parentes er uoffisielle beskrivelser.

Treliste

Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler
- Lari, måkefugler
  - Laridae, måkefamilien
    - Larinae, måker
      - Larus, (gråmåker)
        L. canus, fiskemåke
        L. c. canus Linnaeus, 1758, nominatformen hekker fra Island og Storbritannia østover gjennom Fennoskandia til Hvitehavet. Overvintrer i Europa, Nord-Afrika og Persiabukten
        
        L. c. heinei Homeyer, 1853, hekker fra Kaninhalvøya og Moskva i Russland og østover til det nordlige sentrale Sibir. Overvintrer i Sørøst-Europa, ved Svartehavet, Kaspihavet og i Kina og Japan
        
        L. c. kamtschatschensis Bonaparte, 1857, hekker i Nordøst-Sibir. Overvintrer i Øst-Kina-havet og rundt Japan^{(se note)}
        
        L. c. brachyrhynchus Richardson, 1831, hekker fra Alaska i USA og Yukon og Nordvestterritoriene i Canada og sør til det sørlige Alberta og det nordlige Saskatchewan. Overvintrer i havområdene langs kysten sørover til California

Note

L. c. kamtschatschensis Bonaparte, 1857 blir av og til stavet med c i navnet, som L. c. camtschatchensis Bruch, 1855, men dette synes å være ugyldig. Bonaparte beskrev nemlig opprinnelig denne fuglen med k i navnet, som Gavina Kamtchatchensis Bonaparte, 1854. Mlíkovský (2012) hevder imidlertid at kamtschatschensis er et såkalt nomen nudum, fordi det dateres 2 år senere enn camtschatchensis,^[11] men da overser han at det var Bonaparte opprinnelig beskrev arten, selv om selve beskrivelsen ikke ble fullført før i 1857.^[4]

Referanser

^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 24. februar 2022. Besøkt 24. februar 2022.
^ Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24. november 2021). «Fugler. Vurdering av fiskemåke Larus canus som NT→VU for Norge». Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023.
^ Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24. november 2021). «Fugler. Vurdering av fiskemåke Larus canus for Svalbard». Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 25. mars 2023.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l Moskoff, W. and L. R. Bevier (2020). Mew Gull (Larus canus), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.mewgul.01
^ Burger, J., Gochfeld, M., Kirwan, G.M., Christie, D.A. & Garcia, E.F.J. (2016). Mew Gull (Larus canus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-04-18
^ Svein-Håkon Lorentsen (1994) Fiskemåke Norsk Fugleatlas, Norsk Ornitologisk Forening
^ [1] «Måkebyen Bergen», NRK, 3. desember 2004
^ [2] Kari Pedersen: «Her får ikke forskerne fly ut og inn døren», Bergens Tidende 6. juni 2020
^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
^ Mlíkovský, J. (2012) Nomenclatural notes on the East Asian form of the Mew Gull Larus canus Linnaeus, 1758 (Aves: Laridae). Zootaxa 3356: 65–68.

Eksterne lenker

(en) Fiskemåke – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Fiskemåke i Global Biodiversity Information Facility
(no) Fiskemåke hos Artsdatabanken
(sv) Fiskemåke hos Dyntaxa
(en) Fiskemåke hos Fauna Europaea
(en) Fiskemåke hos Fossilworks
(en) Fiskemåke hos ITIS
(en) Fiskemåke hos NCBI
(en) Kategori:Larus canus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Larus canus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Larus canus – detaljert informasjon på Wikispecies

[adb_taxon_3681-1] «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 24. februar 2022. Besøkt 24. februar 2022.

[adb_rano-2] Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24. november 2021). «Fugler. Vurdering av fiskemåke Larus canus som NT→VU for Norge». Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023.

[adb_ranos-3] Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24. november 2021). «Fugler. Vurdering av fiskemåke Larus canus for Svalbard». Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 25. mars 2023.

[Moskoff_&_Bevier_(2020)-4] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l Moskoff, W. and L. R. Bevier (2020). Mew Gull (Larus canus), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.mewgul.01

[Burger_et_al._(2016)-5] Burger, J., Gochfeld, M., Kirwan, G.M., Christie, D.A. & Garcia, E.F.J. (2016). Mew Gull (Larus canus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-04-18

[Lorentsen_(1994-6] Svein-Håkon Lorentsen (1994) Fiskemåke Norsk Fugleatlas, Norsk Ornitologisk Forening

[7] [1] «Måkebyen Bergen», NRK, 3. desember 2004

[8] [2] Kari Pedersen: «Her får ikke forskerne fly ut og inn døren», Bergens Tidende 6. juni 2020

[Syvertsen_''et_al.''_(2008)-9] Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10

[Syvertsen_''et_al.''_(2017)-10] Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

[Mlíkovský_(2012)-11] Mlíkovský, J. (2012) Nomenclatural notes on the East Asian form of the Mew Gull Larus canus Linnaeus, 1758 (Aves: Laridae). Zootaxa 3356: 65–68.

[1]