Vigsel

Vigsel er et begrep som betegner den seremonien som kreves for å regne to personer som ektefeller. Man kan skille mellom to hovedtyper: borgerlig vigsel og vigsel i religiøs kontekst.

For at to personer skal kunne anerkjennes som ektefeller i lovens forstand, må ekteskapsinngåelsen skje under ledelse av en person som har vigselsrett i henhold til gjeldende lov i det aktuelle landet.^[1][2] Vigsleren eller vigselperson er i dagens samfunn den personen som etter lovgivningen i Norge har rett til å forestå vielser eller ekteskapsinngåelser etter nærmere vilkår.^[3]

I mange land er det et krav om at selve vigselen må ledes av en representant for myndighetene for at de to personene som ønsker å gifte seg, skal ansees som ektefeller i lovens forstand, med de rettigheter og plikter som følger av en ekteskapsinngåelse. I de landene er det mange som velger å gjennomføre ytterligere én vigselsseremoni, for å få ekteskapet anerkjent eller velsignet innen det trossamfunnet ektefellene er knyttet til.

I Norge hadde juridiske dommere tidligere vigselsrett, men fra 2018 er vigselsretten overført til ordfører og varaordfører i norske kommuner.^[1]

Kirkelig vigsel eller brudemesse^[4] er en religiøs handling som erklærer eller gjør noe hellig. Å vigsle vil si å innvie noe ved religiøse eller magiske handlinger, og selve handlingen kalles vigsling.^[5] Eksempler på vigsling er inngåelse av ekteskap, kalt ektevigsel eller vielse. Andre eksempler på vigsling er ordinasjoner av prester og biskoper til kirkelige embeter eller vigsling av (kirke)rom, (kirke)bygninger og gravlunder.

Den personen som foretar vigslen var tidligere kjent som vigselsmann.

I den katolske kirke, den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker regnes ektevigsel som et sakrament. Dette betyr at når et par gifter seg inngydes guddommelig nåde. Medlemmer av disse kirkene kan kun vies av en prest eller biskop (i den katolske kirke kan også en diakon vie ektepar); et ekteskap inngått i en annen kirke eller borgerlig regnes ikke som gyldig i kirkelig sammenheng, og kirken regner da de to som samboere og ikke ektefeller.

Det ligger i sakramentsforståelsen av ekteskapet er uoppløselig. Disse kirkene godtar derfor ikke at fraskilte gifter seg igjen uten at visse vilkår er oppfylt. I den katolske kirke kan dette løses ved at det første ekteskapet erklæres ugyldig av en kirkelig domstol (et tribunal), dersom man kommer fram til at det ble inngått på sviktende grunnlag, eller at det var formelle feil ved ektevigselen. I østkirken har man et mindre legalistisk syn på sakramentene, og man behandler derfor gjengifte som en krenkelse av sakramentet; man kan gifte seg igjen, men det må forutgås av en botshandling (i enkelte kirker må også selve bryllupet i slike tilfeller utføres som en botshandling, f.eks. med bruden kledd i sort).

• Ektevigsel
• Unitarisk vigsel
• Humanistisk vigsel
• Borgerlig vigsel
• Ordinasjon – diakon-, preste- og bispevigsel
• Ekteskap
• Bryllup
• Signing

• Domstoladministrasjonen: Inngåelse av ekteskap og partnerskap
• Den norske kirke: Ekteskapsinngåelse i kirken
• Den norske kirke: Ny vigselsliturgi 2017