Frisyre, betegnelse for ulike formede hårfasonger, klipp og styling. Frisyren har gjennom tidene vært brukt både som pryd og som rangstegn. I mange kulturer anses også håret og dets frisyre som sensuelt, og glimtet av en kvinnes hår og frisyre sammenlignes tidvis med synet av bar hud. På lignende måte vil en mann og hans fyldige hårmanke og velpleide frisyre av mange bli sett på som et tegn på status, virilitet og ungdom. Forskjellen på hår og frisyre er at en hårfrisyre normalt sett er pleiet, pyntet eller arrangert. Dog er en uflidd hårstil også en form for anti-frisyre, på samme måte som anti-mote kan kalles mote. (Se avsnitt 13; «Unisex» )
Frisyrens kretsløp
Som med mange andre motesvingninger i historien, ser man at varigheten og stilen på moten innenfor frisyrer og annen hårprakt gjerne går i sykluser. I faraoenes tid, og senere i antikkens dager varte de ulike hårmotene (som med andre moter og retninger innenfor kunst og kultur) lengre enn det de gjør i dag. Dette fordi verden i dag kun er et tastetrykk unna, og nye trender kan mangfoldiggjøres i løpet av sekunder.
Hårfarge og hair extensions 3000 år før vår tidsregning
Henna (fra treet Lawsonia inermis) ble i Egypt brukt til å farge håret rødlig allerede fra år 3400 fvt., og man har også funnet hair extensions (løshår) fra samme tidsrom. Sumerisk gullsmedkunst fra gravfunn i Ur, Mesopotamia, viser blant annet statuetter med store, juvelbesatte parykker og kunstferdig frisert hår for kvinner og menn. Parykkene ble laget av menneskehår blandet med fiber fra palmeblader eller ull fra husdyr, for volum og tekstur. Det var ikke uvanlig at høytstående personer i denne epoken var snauklipte under sine forseggjorte parykker. I mange tilfeller hadde også mennene løsskjegg i tillegg til sine seremonielle hårdrakter. Den utpregede bruken av løshår og parykker opp i gjennom historien er grunnen til at man gjerne kategoriserer parykker som en del av frisyre-begrepet.
Romantiske Hellas
Veggmalerier fra Kreta dokumenterer den egeiske kultureliten: Lett danderte og langhårede herrefrisyrer og skjegg ble fremhevet med oljer og voks. Kvinnenes frisyrer var ofte flettede eller tvinnede og satt opp i løse, romantiske oppsetninger. Til spesielle anledninger kunne de bli sett – slik avbildninger og skulpturer viser – med lange serpentinkrøller, hestehale eller høye chignoner, voksede lokker, hårbånd, diademer av gull og metalliske spiralringer som omsluttet de lange lokkene. Tidlige greske frisyrer av datidens fiff, f.eks. fra Mykene, minner om de kretiske. Vasemotiver fra arkaisk tid viser frisyrer med orientalsk preg, med langt, kunstferdig ondulert hår og skjegg.
Kritisk krølltang
I tidlig keisertid (31–27 fvt.) var det i adelige kretser ikke uvanlig å pudre de ornamentale frisyrene med gullstøv. Parykker av blondt, nord-europeisk hår var sterkt ettertraktet, og en viktig handelsvare. Krølltangens forgjenger ble i antikkens Rom kalt calamistrum; og var skapt av en indre og ytre sylinder som ble varmet opp over åpen ild. Anretningen var ofte årsaken til prematurt hårtap; Androgenetisk Alopeci.
Hårfarging
I tiden rundt Plinius den Eldre (år 23/24–79 evt.) ble det gradvis vanligere å farge eget hår, i stedet for å pryde seg med andres. Henna var allerede for lengst etablert, men menn kunne nå få sin mørke manke restituert ved å smøre inn håret med blodigler marinert i rødvin i 40 dager, mens lysning av håret kunne oppnås gjennom en blanding av urter, meitemark og avføring fra duer.
På 300-tallet svingte trendene mot en strammere og mer kortklipt stil, som anført av bl.a. keiser Konstantin.
Tildekket middelalder
I middelalderen hadde gjerne unge, ugifte kvinner langt, glatt og utslått hår med midtskill, mens gifte kvinner dekket det til. Gjennom 1300-tallet ble flettene lagt i ringer omkring ørene, eller som kremmerhus eller horn på issen, gjerne tilslørt med lette tekstiler. Disse oppsetningene, såkalt hennin, var særlig utbredt i høyere, franske kulturkretser.
1500–1700
På 1500-tallet ble kvinnenes frisyrer helt eller delvis dekket av nett eller hyse. Menn gikk med relativt korte frisyrer og skjegg. Fra rundt 1600 til ca. 1650 kom barter og fippskjegg på mote, og begge kjønn bar skulderlangt, kruset hår. På slutten av 1600-tallet og første halvdel av 1700-tallet bruktes fontange; oppkalt etter hertuginnen av Fontange. Ca. 1650 fikk man allonge-parykkene, som var høye og hadde lange lokker. Disse parykkene hadde stort sett hårets naturlige farge, men i tiden omkring 1700 ble de byttet ut med hvite, pudrede; ofte innsatt med fett og mel, som gjorde dem tunge og uhygieniske, men lette å forme. Fra ca. 1750 bandt man parykkens nakkehår sammen med en silkesløyfe (piskeparykk). Damene bar parykk gjennom størstedelen av 1700-tallet. Under kongeherredømmet til Ludvig 14. var frisyrene tuperte og med innlegg som bygget dem opp i høyden.
Den franske revolusjon
Mot slutten av 1700-tallet gikk man bort i fra pudder og parykk, og håret hang i lange lokker nedover skuldrene. På slutten av 1700-tallet ble kvinnenes hårknuter strammere og krøp gradvis oppover fra nakke til hode. I 1830-årene var håret til å begynne med skilt i midten og hadde hengekrøller, senere ble det glatt, med lokker ved ørene og samlet i nakken. Fra siste halvdel av 1800-tallet hadde menn for det meste kortklipte frisyrer.
Klasseskille
Man kan hevde at kvinnefrisyrer for de velstående på midten og slutten av 1800-tallet ble designet mest med tanke på hatten som skulle krone verket. Stor fylde ble skapt på mellompartiet, men en relativt flat isse, som skapte en god landingsplattform for de overdådige og kunstferdige hattekreasjonene. Den første, patenterte hårkrølleren kom på markedet i 1872, og var ikke elektrisk – men måtte varmes over en gassvarmekilde. Begynnelsen av 1900-tallet promoterte gjerne langhårede frisyretrender for kvinner, og for datidens «lavere klasser» var de ofte rufsete og viltvoksende. For menn var normen anstendig og kortklipt, med én og annen aristokratisk bart – skjønt for bohemene har utemmet hår og skjegg alltid vært populært.
Drøm vs. hverdag
Så kom børskrakket i USA i 1929, etterfulgt av andre verdenskrig og verden og dens moter ble satt på sparebluss. Den vestlige verden var i desperat behov for å drømme seg bort i dét som syntes utenfor rekkevidde; glamour og en happy ending. Hollywood-filmene skapte fantasier om den drømmeaktige fristerinnen, som ble gjenspeilet i frisyrene. Herrenes hår var blankt, bølgete og fyldig. Under andre verdenskrig ble mange menn i Europa og USA kalt ut til krig, og kvinnene ble satt ut i en rekke av jobbene menn tidligere hadde hatt. Det banet veien for mer lettstelte frisyrer – og også praktiske klær; inkludert bukser, overaller og trenchcoats. I denne perioden så vi både ikoniseringen av glamorøse figurer som Marilyn Monroe og Doris Day – begge med hydrogenperoksid-blondt og bølget hår. Men på den andre siden så man chic'e, dagligdagse og naturlige frisyrer, som i sin tid førte til nåtidens tidsbesparende og kledelige frisyrer. Ettersom kvinner nå var på vei ut i arbeidslivet og i større eller mindre grad forlot den tradisjonelle hjemmeværende rollen hadde de ikke lenger tid til å bruke timevis foran speilet med sminke og frisyrer.
Teddyboys og rockere
Hånd i hånd med Marilyn og Doris Day, oppstod fenomenene teddyboys- og rockabillymoten som med sine såkalte ducktail-frisyrer, innsatt med pomade og bønnhørlig kjemmet i en tøff og røff fasong, var datidens tegn på rebelsk maskulinitet. Frisyrestilen for menn på 50-tallet kobles gjerne med miljøer rundt amcars (amerikanske biler) og motorsykler.
Unisex og skinheads
I slutten av 1950-årene kom den britiske frisøren Vidal Sassoon med en helt ny klippeteknikk. Han skapte en androgyn og energisk look som passet både unge kvinner og menn i tråd med tidens avslappede likestillings-trend. Den tidligere norske motejournalisten Kiki Sørum var en av hans kunder helt fra starten, og skapte hennes ikoniske Mod-look. På midten av 1960-tallet introduserte Beatles en stueren potteklipp, raskt etterfulgt av hippiebevegelsen langhåra og rufsete menn og kvinner. Frisyren, eller kanskje heller anti-frisyren ble et bevisst og synlig tegn på generasjonens måte å ta avstand fra samtidens rådende verdinormer. Rundt 1969 dukket et nytt anti-frisyre fenomen opp; nemlig de glattbarberte skinheadsene.
God Save the Queen
Punkhåret med skrikende hårfarger, hanekam og såkalte «betong»-hårspray oppstod rundt 1975-78 med Sex Pistols og deres manager Malcolm McLaren, som var sammen med klesdesigneren Vivienne Westwood. Westwood drev den banebrytende klesbutikken World's End i Kensington i London. Punkerne var opprinnelig også et anti-motefenomen, men fikk snart betydning for den etablerte frisørmoten i en mykere utforming, som anført av frisørkjeder som bl.a. Toni & Guy og Adam og Eva; sistnevnte i Norge. Den tekniske utviklingen av permanenter, farging, bleking, striper osv. har muliggjort en rik variasjon av frisyrene som særlig har vært merkbar fra 1980-årene og frem til i dag.
Ny teknologi
Innenfor frisyresegmentet i dag er det meste av kruttet funnet på før, men genialiteten ligger i kombinasjonen av etablerte teknikker med ny teknologi. Det er et fag i stadig utvikling. I tillegg til klipp, brudeoppsetninger, gallafrisyrer, farge, flerfarger, striper, skimring, balayage, permanent, anti-permanent, straightening og karatinbehandlinger, har man hair extensions, afrikansk-inspirerte weaves, braiding / fletteteknikkervmed mere, i tillegg til razor-cut motiver for begge kjønn. Mye av nyvinningen i dag ligger på produktnivå, der miljøvennlige og organiske / veganske produkter er på vei inn. Parykkene har dessuten kommet tilbake, og benyttes ofte av dagens stilikoner for å variere sine frisyrer og hårfarger etter anledning og motesvingninger.
Identitetsmarkør
Frisyrer er en del av vårt utseende, og er en viktig identitetsmarkør, og vil derfor alltid fornye seg og fragmenteres for å tilfredstille ulike segmenter, demografier og tilhørighet.