Medier i USA

Det var boktrykker Benjamin Harris som i 1690 i Boston utga en trykksak som betraktes som forløperen til den moderne amerikanske dagspresse. Han kalte den Publick Occurances Both Forreign and Domestick og bebudet ett nummer én gang i måneden – eller oftere hvis det skulle hende noe av interesse. Men Harris, som hadde flyktet fra England, hvor han hadde tilbrakt en tid i fengsel etter å ha utgitt en oppviglersk pamflett, hadde heller ikke lykken med seg i den nye verden. Han hadde ikke sikret seg myndighetenes tillatelse til å utgi sitt blad, og dermed grep guvernøren inn og stanset det. Harris ble dømt til både fengsel og gapestokk. Det varte 14 år før et nytt blad så dagens lys. Det ble utgitt av bokhandler og postmester John Campbell under navnet News-Letter i Boston. I 1719 fikk News-Letter en konkurrent i William Brookers Boston Gazette. Det var i den at Benjamin Franklin som 13-åring begynte som læregutt i trykkeriet. Ni år senere satt han som eier av Philadelphia Gazette i Pennsylvania og tjente en formue på den, før han solgte den i 1766.

Andre aviser ble grunnlagt rundt om i de britiske koloniene i Amerika, men de var alle ukeblader. Den første dagsavisen, New York Daily Advertiser, begynte å utkomme i 1785, og flere fulgte etter, blant annet Pennsylvania Daily Advertiser. De inneholdt til å begynne med lite av egentlige lokale nyheter. De tok i første omgang sikte på å informere kjøpmenn om skipsanløp i New York og Philadelphia. Kjøpmennene hadde hittil vært henvist til oppslag i kaffehusene når de ønsket å informere seg om importmulighetene. Lokal reportasje hadde disse aviser ellers lite av. Deres lesere var da også mest interessert i det som skjedde «hjemme» i England, og engelske aviser ble derfor flittig klippet.

Men revolusjonen, løsrivelsen og årene deretter ble en veldig utfordring for den nye verdens presse. Avisene måtte innstille seg på selv å tilfredsstille lesernes interesse for politiske spørsmål, og artikler om samfunnsproblemer fikk etter hvert en bredere plass. Det oppsto typiske partiaviser som Gazette of The United States (1789–1818), som var Føderalistenes talerør, og Philadelphia General Advertiser – bedre kjent som Aurora, som var Jefferson-republikanernes kamporgan.

I 1830-årene oppsto en ny type aviser. Istedenfor de relativt dyre avisene i stort format ble det laget billigere aviser i tabloidformat. Det første vellykte produktet av den såkalte pennypressen var New York Sun. Den ble grunnlagt i 1833 av Benjamin H. Day. I New York Sun var nyheten det viktigste, og politikken kom i annen rekke. Den konsentrerte seg om en realistisk journalistisk gjengivelse av hverdagen, og den dannet skole. Etter New York Sun fulgte aviser som er store navn i den amerikanske pressehistorien: New York Herald (1835), Baltimore Sun (1837), New York Tribune (1841) og New York Times (1851). Særlig var New York Herald under James Gordon Bennetts dynamiske ledelse en banebryter for moderne journalistikk. Han la ikke bare den største vekt på aktuell reportasje om amerikanske forhold, men lot også «flyvende korrespondenter» dra ut i verden for å bringe utenriksstoff til sin avis. Hans utsendelse av Henry Morton Stanley til Afrika for å lete etter David Livingstone var den gang en enestående journalistisk bragd, som vakte oppsikt over hele verden.

Annen halvpart av 1800-tallet var ikke bare journalistisk en rik og beveget tid for amerikanske aviser. Deres opplag steg sterkt, og over hele kontinentet kom det stadig flere aviser. Det var en utvikling som hang sammen med det amerikanske samfunns voldsomme ekspansjon, med forbedrede kommunikasjoner, med bosettingen i vest, med stigende befolkningstall og levestandard og med tekniske forbedringer i avisfremstillingen. I disse årene ble både rotasjonspressen og settemaskinen tatt i bruk. Men det var også en periode da den innbyrdes konkurransen mellom avisene ble skarpere og mer hensynsløs.

Den såkalte gule presse avløste pennypressen. To navn er uløselig knyttet til denne type aviser: Joseph Pulitzer og William Randolph Hearst. De var ved århundreskiftet USAs uomstridte «aviskonger». De drev en innbitt konkurranse med avisene New York World, som Pulitzer ervervet i 1883, og Journal American, som Hearst overtok i 1895. Disse to ble prototypen på aviser som tok i bruk alle midler for å bringe sine lesere sensasjonsstoff om folks privatliv, forbrytelser og sex. Den jernharde konkurransen førte også til dannelsen av chains – kjeder av aviser på én manns hender. De ble drevet som separate enheter og kunne ofte bekjempe hverandre på lederplass. Eierne var som regel lite interesserte i hva deres aviser mente, og det avgjørende var om de var gode forretninger. Denne kommersialiseringen av den amerikanske presse har holdt seg til i dag.

Amerikanske aviser lever på annonser og løssalg. Dette gjør dem sårbare for konkurransen fra Internett, der egne nettsteder med gratis rubrikkannonser har negativ innvirkning på avisenes økonomi. Abonnementsordningen er lite utbredt. Avisenes innhold er høyst varierende. Amerikansk presse er en blanding av utpregede kvalitetsaviser, mellomgode aviser og rene smussorganer.

To verdenskriger økte interessen for internasjonale forhold, og de ledende avisene har bygd ut et stort nett av egne korrespondenter. Men de fleste avisene overlater meningsytringer om det som skjer utenfor USA – og for en stor del også om rikspolitikken – til columnists (spaltister). De er «syndikerte», det vil si at deres betraktninger selges til en rekke aviser. Spaltistene har ofte forskjellige oppfatninger, og det er ikke uvanlig at de står side om side i samme avis. Dette er en form for meningsbrytning som er typisk for amerikansk presse. Det finnes spaltister av alle kategorier, fra seriøse skribenter som bare beskjeftiger seg med politikk og samfunnsspørsmål til mer lettvinte journalister som konsentrerer seg om sladder i Hollywood. Nestor blant spaltistene var i mange år Walter Lippmann. Spaltistene distribueres også til mange utenlandske aviser.

Amerikansk presse har liten tilknytning til partier. Bare et par av de store som forsøker å opptre som riksaviser, kan tas til inntekt for demokratiske eller republikanske oppfatninger. Det er personene mer enn partiene som bestemmer avisenes politiske holdning. Pressen makter heller ikke å påvirke folkeopinionen i den grad dette kan skje i andre demokratiske samfunn. Det har for eksempel flere ganger hendt at presidentkandidater som har hatt mesteparten av pressen mot seg, likevel har fått flest stemmer.

Elektroniske tjenester reguleres av Federal Communications Commission (opprettet i 1934), som stiller minstekrav til standard og utsteder lisenser. Radio- og fjernsynsvirksomheten er i all hovedsak kommersiell, finansiert gjennom reklame. Det er tre store nasjonale TV-selskaper (networks): American Broadcasting Companies (ABC), Columbia Broadcasting System (CBS) og National Broadcasting Company (NBC), som hver har et nett av lokale stasjoner. Disse er uavhengige stasjoner som «abonnerer» på visse nasjonale programmer hos nettverkene (for eksempel nyheter, dramaserier og så videre), særlig i beste sendetid på kvelden (prime time), men som ellers sender sine egne, lokale programmer. Rupert Murdochs Fox Television har bygd seg opp som et nytt network fra slutten av 1980-årene.

Det fins også et stort antall kabelselskaper. Blant dem er Cable News Network (CNN), som også har en internasjonal nyhetstjeneste rettet mot hele verden, ESPN, som spesialiserer seg på sport, C-SPAN, som sender politisk reportasje, særlig fra Kongressen, og MTV, som retter seg mot ungdom med sine musikkprogrammer.

Det fins flere tusen radiostasjoner, de fleste med sterkt lokalt preg. Det er en høy grad av spesialisering i programtilbudet, og i de siste tiårene har det dukket opp svært mange stasjoner som retter seg mot spesielle etniske grupper.

Fjernsynsselskapet Corporation for Public Broadcasting finansieres av donasjoner fra privatpersoner, stiftelser, legater og så videre og fra næringslivet, og mottar også støtte fra de føderale myndighetene. Selskapet satser på opplysningsprogrammer og underholdningsprogrammer av høy kvalitet gjennom radioselskapet National Public Radio (NPR) og fjernsynsselskapet Public Broadcasting Service (PBS). Disse selskapene leverer programmer til et nettverk av uavhengige lokale stasjoner i delstatene. Både PBS og NPR har et nært samarbeid med universiteter og høyskoler (colleger) og formidler akademiske kurs til hjemmestudenter. American Public Radio er et mindre, ikke-kommersielt nettverk med hovedkvarter i St. Paul i Minnesota, som også tilbyr programmer til et nettverk av flere hundre stasjoner over hele USA.