Med utgangspunkt i landformene og deres geologiske opprinnelse kan man i Frankrike skille ut tre hovedtyper av landskaper: Platåene, fjellkjedene og slettene.

Platåene

Massif central - Auzolle, Puy-de-Dôme, Frankrike
Massif central - Auzolle, Puy-de-Dôme, Frankrike
Arromanches-les-Bains, Normandiekysten, Frankrike
Arromanches-les-Bains, Normandiekysten, Frankrike
Arromanches-les-Bains, Normandiekysten, Frankrike
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Det er fire hovedområder som hører til platåene: Massif central (Sentralmassivet), Massif armoricain i sør, (Bretagne med tilstøtende områder) i vest, samt Les Vosges (Vosges-platået) vest for Rhinen og Les Ardennes (Ardennene) på grensen til Belgia, Luxembourg og Saarland i Tyskland, begge i nordøst. Bergartene er hovedsakelig fra Jordens oldtid (kambrium til perm), dels også prekambriske. I løpet av karbon ble de sedimentære lagene foldet og delvis gjennomsatt av granitter og omvandlet. Disse områdene hører til den hercynske fjellkjeden som ble erodert ned og utjevnet alt tidlig i Jordens middeltid. I tertiær ble de hevet, og denne hevningen er forutsetningen for områdenes platåkarakter i dag.

Massif central ligger som en veldig blokk mellom Rhône og Garonne, nedskåret av Garonnes bielver fra øst. I nord har Loire og dens bielver skåret seg særlig dypt ned. På platået finnes flere store senkninger fra tertiær (blant annet Limagne ved Allier, bielv til Loire). I tertiær forekom det kraftige vulkanutbrudd i forbindelse med uroen i jordskorpen. De høyeste toppene i Massif central er av vulkansk opprinnelse (Puy de Sancy 1886 meter over havet.; Plomb du Cantal 1858 meter over havet, begge vest for Alliers øvre løp). Selve platået når opp til rundt 1700 meter over havet; gjennomsnittshøyden er nesten 1000 meter over havet, senkningene i platået bare 300–500 meter over havet. Kullførende lag finnes flere steder i Massif central.

Massif armoricain danner et lavt platå, oppstykket etter tallrike bruddlinjer, men med relativt tydelige høydedrag fra vestspissen av Bretagne mot henholdsvis øst og sørøst. Området omfatter foruten Bretagne det vestlige Normandie og områdene omkring Loires munning sørover til Collines de Vendée. Kystlinjen er sterkt innskåret, og havet går inn i alle elvemunninger og smådaler og danner viker og bukter med mange gode havner (rias-kyst). Høyeste punkt i Bretagne er Montagnes d'Arrée (391 meter over havet), i Normandie Forêt d'Écouves (417 meter over havet). I Normandie finnes forekomster av jernmalm.

Les Vosges hever seg i flere trinn over den lave, brede Rhindalen. Den søndre delen når 1424 meter over havet (Grand Ballon d'Alsace); den nordre delen er betydelig lavere. Vosges-platået har slakt fall mot vest. Frankrikes del av Ardennene nordvest for Les Vosges når cirka 500 meter over havet. I dette området finnes kull; forekomstene er imidlertid mer beskjedne enn i de tilstøtende deler av Belgia og Tyskland (Saarland).

Fjellkjedene

Le Haïcot, Alsace, øst i Frankrike
Le Haïcot, Alsace, øst i Frankrike

Fjellkjedene er av betydelig yngre struktur enn platåene, og er foldet opp i tertiær. De omfatter Pyreneene på grensen mot Spania, og Alpene på grensen mot Sveits og Italia.

Pyreneene danner en rettlinjet fjellkjede fra Atlanterhavet til Middelhavet. Sentralt i kjeden går en kjerne av krystallinske bergarter, mange steder gjennomsatt av magmatiske bergarter, særlig i vest. I nord er et belte av kalkstein. Toppene er jevnt over i overkant av 3000 meter høye; høyest på fransk side er Pic de Vignemal (3298 meter over havet). Store høydeforskjeller mot lavlandet i nord har gitt opphav til en kraftig elveerosjon med omfattende grusavsetninger i dalene og ut mot Garonnes hovedløp. Både Pyreneene og Alpene var under istidene utsatt for sterk iserosjon med dype botner og mange steder hengende daler som resultat.

Alpene består av to større, parallelle kjeder, hvorav den østligste på grensen mot Sveits og Italia er den høyeste. Også her består de høyeste områdene av eldre, oppskjøvne krystallinske bergarter. Høyest når Mont Blanc (4810 meter over havet), Vest-Europas høyeste fjell. Vest for dette går en kjede av kalksteinsfjell, de såkalte kalkalpene, rundt regnet halvparten så høye som de østlige alpene, og med en forsenkning gravd ut i bløtere skifere i overgangen mellom kjedene. I denne forsenkningen ligger deler av Isères og Durances dalføre. Bare få elver bryter gjennom kalkalpene, for eksempel Rhône, Isère og Durance.

Et spesielt trekk ved de franske alper er bueformen deres. Dette har sammenheng med selve fjellkjedefoldingen, som foregikk ved at området ble utsatt for sterkt press fra øst og sør mot den hercynske blokken i nordvest. Jurafjellene ved den sveitsiske grense er kalksteinsfjell med slake folder fra samme tidsperiode; høyeste topp er Crête de la Neige (1723 meter over havet).

Slettene

Slettene er områder som er dekket av ikke-foldete sedimenter fra Jordens middeltid, tertiær eller kvartær, sistnevnte vesentlig elveavsetninger. Sletteområdene kan utgjøre små, lokale senkninger, som i Rhônedalen, eller store, ofte kuperte sletter. De største og viktigste finner man i de sentrale strøk av Nord-Frankrike (Paris-bassenget), i sørvest (Garonne-bassenget) og i Rhône–Saônes sletteland i sørøst.

Paris-bassenget (le Bassin parisien) utgjør størstedelen av Nord-Frankrike med sentrum i Île-de-France omkring Paris. Her finner man mektige lag av kalkstein og leirskifer fra Jordens middeltid og tertiær, meget svakt foldet, og bøyd opp i utkantene av området av de underliggende hercynske blokkene. Paris-bassenget er skålformet med slake fall mot sentrum av bassenget og med cuesta-dannelser (Côtes) der de mer motstandsdyktige kalkryggene ligger over bløtere leirskifere. Cuesta-dannelsene er mest markert i øst, for eksempel i landskapet Champagne. Vekslende porøse, vannførende lag (sandstein) og tette lag (leirer) gir opphav til artesisk grunnvann. I Lorraine, utenfor det egentlige Paris-bassenget, men tilhørende samme geologiske formasjon, er det meget store forekomster av sedimentær jernmalm i lagene fra jura. Paris-bassenget har avløp til Seine med bielver, den søndre del til Loire. Helt i nord går elvene dels direkte i Engelske kanal, dels nordover til Belgia. Helt i nord finnes store kullforekomster i hercynske formasjoner under de yngre sedimentene på overflaten.

Garonne-bassenget (le Bassin aquitain) består nord for Dordogne (Garonnes viktigste bielv) av sedimenter fra Jordens middeltid. Lenger sør er disse dekket av tertiære avsetninger, i det alt vesentlige erosjonsmateriale fra Pyreneene som i denne perioden ble foldet opp og utsatt for stor erosjon. Særlig karakteristisk er de store slettene av kalkgrus (molasse), for eksempel i Armagnac, som gir et bølgende, ensformig landskap. Flere steder finnes meget store kvartære avsetninger, vesentlig elvetransportert grus, for eksempel i Lannemezan og Garonnes midtre løp. I vest mot Biscayabukta finnes omfattende sandområder (Les Landes) med en typisk utjevningskyst med få naturlige havner. Størstedelen av området dreneres av Garonne med bielver, den viktigste er Dordogne fra øst. Området helt i sørvest har avløp til Adour. Nord for Gironde, Garonnes munning, har kortere elver direkte løp til havet. Garonne-bassenget har Frankrikes største naturgassforekomster (Lacq) og petroleumsforekomster (Les Landes).

Slettelandet omkring Rhône og Saône er en langstrakt senkning mellom Massif central og en nesten sammenhengende kjede av lavere fjell nordover mot Les Vosges i vest og Alpene og Jura i øst. Fjellrekken i vest stiger bratt opp fra Rhône–Saône. I nord (Les Vosges) og sør (Massif central) kommer den hercynske blokken i dagen. Her finner man de høyeste partiene i fjellrekken. I midten er blokken dekket av yngre sedimenter, vesentlig jura-kalkstein, som danner lavere åser og platåer. Her går vannskillet mellom Seine og Saône. Selve sletta består av tertiære sedimenter med økende innslag av kvartære avsetninger sørover mot Rhônes munning. Rhône-deltaet (Camargue) er sumpig med lagunesjøer. Kysten vestover mot Spania er utjevnet med sandtanger og laguner. Rhindalen danner også en forsenkning mellom de hercynske massivene Les Vosges og Schwarzwald, med rike kvartære avsetninger vest for Rhinen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.