gresk mytologi

Den mektigste av gudene i gresk mytologi er Zevs. Han regjerer i himmelhvelvet og truer med sin tordenkile. Han troner på Olymposfjellet i nord og i Olympia vest på Peloponnes. Der holder han til sammen med sin hustru Hera. Hades troner i «Hades», dødsriket under jorden, mens Poseidon hersker over havet og forårsaker jordskjelv.

I Delfi i Midt-Hellas holder Apollon til ved «Verdens navle», og hans kultsted ble primært oppsøkt av alle som søkte gudens råd i orakelet (manteion). Han er guden for guttenes overgangsriter til manndommen.

Athene er datter av Zevs og Metis («Kløkt»). Hun har gitt menneskene sivilisasjonens teknikker. Hun vil ikke gifte seg, i likhet med Apollons søster Artemis, som følger jenter inn i voksenlivet og bistår kvinner i barselnød. Guden som uttrykker krigens råskap, er Ares.

En av de eldste gudemaktene er Afrodite, erotikkens makt, som får bistand av sin sønn Eros. Hun er gift med håndverkernes beskytter, smedguden Hefaistos. Menneskenes velgjørere fremfor noen er Demeter, som sammen med datteren Persefone har lært menneskeheten å dyrke korn, samt Dionysos, som har lært dem å lage vin og samles til fest. To guder som står nær henholdsvis kvinner og menn, er Hestia og Hermes. Hestia betyr «arnested», og som kvinnene holder hun seg der, mens Hermes vernet menn på deres ferd utendørs. Han er stadig på farten og tjener Zevs som budbringer. Asklepios er en viktig legegud hvis kult hadde sitt hovedsete i Epidauros, mens superhelten Herakles er blant de mest populære gudene.

Iblant opptrer tolv guder som en forsamling, «de tolv olympiske gudene», men selv om tallet er det samme, varierer utvalget av gudene, slik at de viktigste som her er listet opp er flere enn tolv. Hades regnes ikke som en olympisk gud, men de andre kan opptre i forsamlingen. Det finnes noen flere guddommer av lavere rang, som for eksempel Pan, halvt geitebukk, som skjuler seg i buskaset. Prometheus har syndet mot gudene ved å gi menneskene ilden og har blitt straffet av Zevs.

Mytene forteller også om grupper av guddommelige makter der skikkelsene ikke har egennavn, slik som nymfer, mainader og satyrer, kentaurer og kykloper. Andre har egennavn, for eksempel musene. Musene er gudinner som er makter for musikk, sang og spill, dikt og teater.

Noen guddommelige makter fremtrer i tretall: skjebnegudinnene moirene, hevngudinnene erinyene, horaene, som var gudinner for sesongenes oppgaver, samt kharitene.

Noen er eldre urkrefter: gigantene, som er voldelige kjemper som angriper de olympiske gudene med Zevs som anfører, samt titanene. Andre er unge, for eksempel Zevs' barn Athene, Apollon, Hermes og Dionysos.

Det var ikke et absolutt skille mellom mennesker og guder i gresk religion. Enkelte menn og kvinner ble guddommeliggjort ved å bli fysisk udødeliggjort enten før de døde eller ved at de gjenoppsto fra døden. De fleste av disse endte opp som mindre guddommer. Men også noen av de mest populære gudene, som Dionysos, Asklepios og Herakles, hadde opprinnelig vært dødelige mennesker.

Grekerne skilte på mennesker som ble heroer etter sin død og de som ble guddommeliggjort. Heroene var døde sjeler som var gjenstand for kult fokusert rundt deres gravsteder og som kunne gripe inn i de levendes verden. Noen av de mest kjente heroene er Aktaion, Persevs og Thesevs.

Helter og heltinner var ofte barn av en gud og et menneske, men likevel opprinnelig dødelige. Blant heltinnene er Helena blant de fremste. Hun er datter av Zevs og Leda og er den vakreste i verden og endte ifølge ulike kilder enten opp som en hero eller en mindre gudinne. Det er ikke mange av de kvinnelige gudebarna; gudesønner er det langt flere av.

Mange av heltehistoriene handler om helter som sendes på farefulle oppdrag. De nedkjemper monstre, vinner kongsdatteren og blir til slutt konge i landet. Den som er den suverent viktigste, er Herakles, sønn av Zevs og dronning Alkmene. Han må utføre tolv bragder og blir til slutt hentet opp til Olympos, hvoretter han ble en populær gud. Et annet eksempel er Jason, som sammen med argonautene reiser med det legendariske skipet, Argo, til østerland for å hente de gylne skinn, og vinner Medeia.

Store kriger står også sentralt i heltefortellingene. Menelaos, kongen i Sparta, blir gift med den vakre Helena, som lar seg bortføre av prins Paris av Troja. En stor hær reiser til Troja for å erobre henne tilbake. Den ledes av Menelaos' bror Agamemnon. Agamemnon blir myrdet av sin hustru Klytaimestra ved hjemkomsten. For å hevne sin far dreper sønnen Orestes sin mor. Den fremste krigeren som kjemper mot Troja, er Akhillevs, som dreper trojanernes frontkjemper, Hektor. En av heltene i Troja-krigen, Odyssevs, får en lang hjemferd til han endelig møter sin hustru, den trofaste Penelope.

De to eldste bevarte heltediktene er Iliaden og Odysseen. Begge er tilskrevet forfatteren Homer. Iliaden handler om krigen om Troja, og de fremste heltene er Akhillevs, en av dem som angriper, og Hektor, som forsvarer Troja. Odysseen forteller om Odyssevs, helten fra Troja-krigen, og hvordan han etter lange år på havet omsider vender hjem til sin hustru Penelope.

Dikteren Hesiodos har samlet den viktigste kunnskapen om gudeverdenens tilblivelse og påfølgende generasjoner i Theogonien (Gudenes opphav).

En annen sjanger er de lyriske sangene som ble fremført i religiøse høytider, der et kor sang i festforsamlingen og manet frem «forfedrenes» bragder. En viktig gruppe er seierssangene som ble sunget under de olympiske leker og andre store idrettsleker, som var en del av kulten for de store guddommene Zevs, Apollon og Poseidon. Noen sjangre var forbeholdt bestemte kretser, som lyrikken til Sapfo fra Lesbos. Hun ledet samlinger av unge kvinner som ble innviet i det voksne kvinneliv. Diktene lovpriser gudinnen Afrodite og hennes sønn Eros, men også musene, sangens og diktningens makter.

En spesiell gruppe mytefortellinger danner de greske tragediene. Disse teaterstykkene ble fremført i høytidene for guden Dionysos i hans helligdom ved foten av Akropolis. Hendelsene er ofte dramatiske, og vold mellom familiemedlemmer er vanlig.

Guder og helter ble ofte avbildet på templer og andre hellige bygg. De pryder gavlfelt eller relieffer over søyleradene. Frittstående statuer ble oppstilt i helligdommer og på andre offentlige steder. Berømte eksempler er Zevstempelet i Olympia, der Herakles' tolv bragder er avbildet, og Athenas tempel på Athens Akropolis, det såkalte Parthenon (Jomfru-rommet), der Athenas fødsel var avbildet. Guden Hermes ble plassert i vegkryss. Det viste kun hans hode som sto på en rettvinklet stolpe.

Det var vanlig å avbilde mytiske hendelser på bruksgjenstander. En viktig gruppe er forskjellige typer krukker og kar som ble brukt i menns drikkegilder. En spesielt forseggjort type var blandekaret, krater, der vin ble blandet med vann. Kvinner kunne ha smykkeskrin og andre kar dekorert med mytiske skikkelser. Til bryllup og gravferd var spesielle vaser i bruk: Disse viste idealbryllupet mellom Pelevs og Thetis, eller de dødes ferd til Hades, når Hermes geleidet dem til ferjemannen Kharon som satte dem over elven Styx som omringer dødsriket.

De greske mytene fant veien til samtidens diktning i England på William Shakespeares (1563–1616) tid. I Frankrike blomstret teateret på 1600-tallet, der dramatikere som Jean Racine (1636–1699) lot seg inspirere av myteberetningene fra de greske tragediene. På 1700-tallet ble Homer gjenoppdaget, og på 1800-tallet kom de greske tragediene til å være inspirasjonskilde for Johann Wolfgang von Goethes (1749–1832) dramaverker. På 1800-tallet tok norske diktere som Johan Sebastian Welhaven (1807–1873) mytene som tema for sin lyrikk.

Myter som den om Orfeus, Sisyfos eller Promethevs har vært uuttømmelige kilder til diktning og billedkunst. Tragedien om Medeia som reiser seg mot ektemannen Jason, ble brukt i likestillingskampen rundt 1900 og igjen på 1970-tallet.

På 1900-tallet har flere forfattere tatt mål av seg til å skrive en moderne utgave av Odysseen. Eksempler er irske James Joyce sin Ulysses fra 1922, greske Nikos Kazantzakis sitt diktverk Odysseen: en moderne videreføring fra 1925–1938 og svenske Eyvind Johnson sin Strändarnas svall fra 1946.

I tiden rundt andre verdenskrig ble greske dramaer brukt til å opponere mot okkupasjonsmakten, spesielt myten om Antigone som reiser seg i sivil ulydighet mot kongemakten for å ære sin bror.

De greske mytene har inspirert billedkunstnere i århundrer. I middelalderen tok man ikke på alvor at antikkens mennesker levde i en annen verden, og de mytiske figurene ble avbildet med klær og i omgivelser som hørte middelalderen til. Dette forandret seg ikke mye i renessansen. På 1600-tallet begynte man å fremstille de mytiske skikkelsene mer i samsvar med de antikke skulpturene.

En utbredt forestilling i ettertiden har vært at de greske mytene er primitive måter å forklare verden på, et tilbakelagt stadium i menneskets intellektuelle utvikling, og at de greske filosofene har ført mennesket til en mer avansert tenkning. Det er ikke tvil om at filosofer som Sokrates (cirka 470–399 fvt.), Platon (427–347 fvt.) og Aristoteles (384–322 fvt.) har bidratt til å legge grunnlaget for en rasjonell argumentasjon som vi bygger på i vår vitenskapelige tenkning. Det er derimot ikke slik at dette har opphevet troen på mytene. Mytene overlevde i den antikke verden fordi de var en del av religionen og har hatt sentrale funksjoner som å styrke fellesskapet og danne en felles forståelse for hva som er av høyest verdi samfunnet.

Ved for eksempel å iscenesette en dramatisk historie hvor en ung mann (Ødipus) ved en misforståelse dreper sin egen far fordi han ikke gjenkjenner ham, fremkalles en storm av sjokk og sorg. Disse følelsene er avvisningen av et brudd på budet som sier at en betingelsesløst skal ære og verne sine slektninger, og det blir tydelig at dette er en av samfunnets sentrale verdier.