Etiopia

Etiopia tilhører det afrikanske skjold, med et landskap som hovedsakelig består av høyland som er bygd opp av enorme lavamasser fra tertiærtiden, og som har karakter av platåer og høysletter. Over slettene reiser det seg mange fjelltopper som er rester etter tidligere vulkaner. Høyest er Ras Dejen, også kalt Ras Dashen, på 4620 meter over havet i Simienmassivet.

Det etiopiske høyland deles naturlig i to store platåer av Rift Valley, som strekker seg som en kjempemessig dal fra Rødehavet gjennom Etiopia. Det vestlige høylandet, Det abyssinske platået, strekker seg nord–sør i en lengde av cirka 500 kilometer. I hjertet av høylandet ligger Shewa-(Shoa-)platået, med hovedstaden Addis Abeba. Det østlige høylandsområdet, Somaliplatået, ligner på det vestlige, men er ikke så stort. Somaliplatået har sin høyeste del mot Rift Valley, der det finnes flere fjelltopper på over 4000 meters høyde.

Den blå Nilen (Abay) renner fra Tanasjøen, som er Etiopias største innsjø. I Gojjam er elvedalen til Den blå Nilen 1400 meter dyp. De største elvene som renner østover er Shabelle og Ganale Doria (Juba). Mot nordøst renner elven Awash ut i Danakilørkenen, der den fordamper i en stor saltsjø (Abbésjøen), på grensen til Djibouti.

• Les mer om Etiopias geografi, dyreliv i Etiopia og planteliv i Etiopia.

Etiopia er det nest mest folkerike landet i Afrika med 100 millioner innbyggere per 2017. Det er verdens mest folkerike innlandsstat. Befolkningen er i det vesentlige konsentrert til høylandet, mens de lavere områdene er svært tynt befolket. Det store flertallet av befolkningen bor på landsbygda, mens bare rundt 10 prosent bor i byene. Den største byen er hovedstaden Addis Abeba, som i 2016 hadde 3,4 millioner innbyggere.

Etiopia er hjem til over 80 ulike etniske grupper. Den største gruppen er de kusjittisktalende oromoene som utgjør cirka 34 prosent av befolkningen. Andre større grupper er de semittisktalende amharene med 27 prosent og tigrayene med seks prosent. Under hele keisertiden dannet amharene og tigrayene den jordeiende overklassen i Etiopia, og hadde dessuten den politiske kontrollen. Oromoene lever i de sørøstlige, vestlige og sørlige delene av landet, og er i hovedsak sysselsatt innen jordbruk.

Somalierne utgjør 6,2 prosent av befolkningen og lever stort sett som nomader i de østlige områdene, tidligere kalt Ogaden. De har lenge arbeidet for innlemmelse av sine etiopiske områder i Somalia. Mot grensen til Eritrea lever afar og saho, mens det langs grensene i vest og sør lever en rekke ulike folk som er kulturelt beslektet med folkegruppene i Sudan. Gurage er et lite (fire prosent), men innflytelsesrikt forretningsfolk.

Offisielt og største språk er amharisk, som tilhører den semittiske språkgruppen i den afroasiatiske språkfamilien. Det er nært beslektet med de semittiske språkene tigrinja og tigre, som snakkes i nord. Den kusjittiske språkgrenen av den afroasiatiske språkfamilien er representert med språkene oromo, sidamo og somali. Etter innføringen av det etnisk føderale styresettet i 1991, fikk også andre språk status som offisielle språk i de ulike regionalstatene.

• Les mer om Etiopias befolkning og religion i Etiopia.

Dagens regime går tilbake til 1991, da Tigray People's Liberation Front (TPLF) ved hjelp av Eritrean People's Liberation Front (EPLF) tok makten og dannet partiet Ethiopian Peoples' Revolutionary Democratic Front (EPRDF), som har hatt den politiske kontrollen frem til i dag. EPRDF er formelt en koalisjon av ulike regionale partier, men var lenge dominert av TPLF. Politiske endringer i 2018 og valget av Abiy Ahmed som statsminister gjorde at TPLF gradvis har blitt marginalisert.

En ny grunnlov i 1995 omgjorde Etiopia til en demokratisk og etnisk føderal republikk, som betød at landet er delt inn i ni regionalstater som er definert etter etnisk-lingvistiske grenser, samt to selvstyrte byområder. Delstatene har egne valgte forsamlinger. Grunnloven gir delstatene stor selvstendighet, endog rett til å forlate føderasjonen.

Statsoverhodet, presidenten, velges for seks år av nasjonalforsamlingen og har hovedsakelig seremonielle oppgaver. Statsministeren er landets reelle politiske leder. Han utpekes av majoritetspartiet og godkjennes av nasjonalforsamlingen som består av føderasjonshuset og folkerepresentanthuset. Selv om landet formelt er et liberalt demokrati, har EPRDF utstrakt makt. Den politiske utviklingen har langt på vei gått i retning av et ettpartistyre, hvor TPLF og tigrayene lenge dominerte.

Det finnes også grupper som har fortsatt den væpnede kampen som ble ført mot Dergen, fremfor alt Oromo Liberation Front (OLF) og Ogaden National Liberation Front (ONLF). EPRDF har vunnet samtlige valg frem til i dag, og ved valget i 2010 fikk EPRDF og allierte partier 534 av de 547 plassene i folkerepresentanthuset. Ved valget i 2015 sikret EPRDF seg samtlige plasser.

EPRDFs leder Meles Zenawi ble i 1991 valgt til president for overgangsregjeringen og senere valgt som statsminister – en post han hadde frem til sin død i august 2012. Den ble da overtatt av Hailemariam Desalegn, som kommer fra den lille etniske gruppen wolaita i sør. Han satt ved makten frem til februar 2018, da han uventet gikk av. EPRDF opplevde da en dyp lederskapskrise – en krise som ble avverget ved at Abiy Ahmed fra Oromo Democratic Party (tidligere Oromo People's Democratic Organization, OPDO) tok over som statsminister i april 2018.

• Les mer om Etiopias politiske system og Etiopias forsvar.

Etiopias historie går ifølge legendene mer enn 3000 år tilbake, da det etter sigende ble grunnlagt av Menelik I, sønn av kong Salomo og dronningen av Saba. Forskningen forteller imidlertid en annen historie. Fra omkring år 1000 fvt. la innvandring fra den arabiske halvøy grunnlaget for handelsstasjoner langs kysten i nord som i cirka år 500 fvt. førte til dannelsen av Aksum-riket.

Under keiser Ezana (cirka 320–350) ble kristendommen gjort til statsreligion, men Aksum ble gradvis mer isolert fra den øvrige kristne verden og gikk i oppløsning på 600-tallet. Riket ble avløst av Zagwe-dynastiet (1137-1270), som igjen ble avløst av det salomonske kongedømmet. Samtidig vokste det også frem en rekke muslimske riker i de sørøstlige områdene, med Shoa, Ifat og Adal som de viktigste.

Konfliktene mellom muslimene og det kristne kongedømmet økte etter hvert, og i 1527 angrep den muslimske staten Adal det kristne Etiopia. Militær hjelp fra Portugal bidrog til at de kristne slo muslimene i 1541. Midt på 1700-tallet gikk Etiopia langt på vei i oppløsning, før Tewodros i 1855 klarte å samle riket under en sentralisert makt. Yohannes IV overtok tronen i 1871, og måtte stå imot egyptiske, italienske og sudanske angrep.

Ved Yohannes' død erklærte Menelik II (1889–1913) seg som keiser, og makten ble dermed flyttet sørover til Shoa. Han måtte forsvare seg mot italienerne som hadde okkupert Eritrea i 1895, og i et avgjørende slag ved Adua klarte Etiopia å beseire den invaderende italienske hæren i 1896. Menelik fortsatte arbeidet med å samle Etiopia, la store områder i sør under tronen, og skapte dermed grensene for dagens Etiopia.

Menelik la stor vekt på å modernisere Etiopia, og i 1887 grunnla han den nye hovedstaden Addis Abeba. Hans død i 1913 førte til kamp om makten. Lij Iasu ble utnevnt til ny keiser i en kort periode, før makten i 1916 gikk til Meneliks datter Zawditu som styrte sammen med Ras Tafari Makonnen som regent. Han ble kronet til keiser i 1930 under navnet Haile Selassie I. I 1936 okkuperte italienerne Etiopia, og Haile Selassie ble tvunget til å søke eksil i London.

I 1941 kunne han med hjelp av britiske styrker vende hjem, og sikret dermed Etiopias fortsatte selvstendighet. Etter krigen fortsatte keiser Haile Selassie sin moderniseringspolitikk, samtidig som han startet kampanjen for å få innlemmet Eritrea i keiserdømmet. I 1952 gikk Eritrea inn i en føderasjon med Etiopia, før det ble annektert som Etiopias 14. provins. Dette ble også starten på en langvarig frigjøringskrig i Eritrea, som varte frem til 1991. I 1950-årene bygde Etiopia opp et moderne forsvar, basert på et nært forhold til USA, som påtok seg opplæring av etiopisk militært personell og våpenleveranser.

Motstanden mot Haile Selassie økte fra slutten av 1960-tallet. Dette ble forsterket av en alvorlig tørke i 1972–1974, som var avgjørende for revolusjonen i 1974. Denne var i utgangspunktet ledet av studenter, men ble raskt overtatt av det militære. Innen hæren organiserte yngre offiserer seg og dannet i juni De væpnede styrkers koordineringskomité (Dergen, komité på amharisk), som 12. september avsatte Haile Selassie og overtok styringen. Oberst Mengistu Haile Mariam klarte raskt å sikre seg eneveldig makt innenfor Dergen, og ble den suverene statslederen. I mars 1975 ble Etiopia erklært som republikk, og en form for etiopisk sosialisme ble satt ut i livet blant annet gjennom nasjonalisering av private foretak og omfattende jordreformer.

Militærregimet måtte imidlertid forsvare seg på en rekke væpnede fronter. EPLF fortsatte frigjøringskampen i Eritrea, TPLF lanserte sin kamp i 1977, og samme år ble Etiopia angrepet av Somalia, som gjorde krav på områder i Ogaden. Ogaden-krigen gikk i Etiopias favør da landet fikk militær hjelp fra Sovjetunionen, som ble Etiopias nye allierte på Afrikas horn. Negativ økonomisk utvikling, presset fra EPLF og TPLF og minkende støtte fra Sovjetunionen da den kalde krigen gikk mot slutten, førte til Dergens fall i 1991. TPLF omringet hovedstaden, og sikret seg makten gjennom EPRDF.

Forholdet mellom EPRDF og EPLF i Eritrea var i utgangspunktet godt, men forverret seg dramatisk på slutten av 90-tallet. En grensetvist mellom de to landene ved det omstridte landområdet Badme førte i mai 1998 til full krig, som involverte store troppestyrker og medførte betydelige tap på begge sider. De to landene inngikk omsider en fredsavtale i Alger i juni 2000, fremforhandlet av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU). Men da Den internasjonale domstolen i Haags grensekommisjon bestemte at Badme og Irob skulle tilhøre Eritrea, nektet Etiopia å akseptere avgjørelsen. Dette førte til et spent forhold mellom de to landene. Forholdene mellom de to landene ble normalisert i 2018 da Etiopia erklærte at de ville godta Alger-avtalen, og i september samme år undertegnet de to landene en fredsavtale.

Etiopias strategiske posisjon på Afrikas horn har gjort at landet har involvert seg i ulike regionale konflikter, ved å yte støtte til diverse geriljabevegelser, særlig i Somalia, men også i Sudan. Forholdet til Egypt har også til tider vært vanskelig, noe som i de senere år har blitt ytterligere komplisert som følge av Etiopias planer om oppdemming av Nilen.

• Les mer om Etiopias historie og se oversikt over statsoverhoder i Etiopia.

Etiopia er en av Afrikas største og mest ressursrike stater, men likevel et av verdens økonomisk minst utviklede land. Dårlig utbygd infrastruktur og en liten moderne sektor har vanskeliggjort utnytting av de betydelige mineralressursene, og er samtidig et hinder for utvikling av jordbruket.

Det styrende EPRDF-partiet dreide snart sin økonomiske politikk i en markedsorientert retning, og landet opplevde fra 1995/1996 en viss økonomisk vekst, med unntak av krigsårene. I utgangspunktet satset man på å modernisere landbruket, men i de senere år er det lansert en mer omfattende utviklingspolitikk som innebærer privatisering, samtidig som staten beholder en viss kontroll over viktig industri og infrastruktur.

Denne politikken er basert på tanken om utviklingsstaten, etter modell fra land som Sør-Korea og Taiwan. Resultatene har vært betydelige, med en offisiell økonomisk vekst på cirka ti prosent mellom 2004 og 2009. Veksten er blitt noe moderert i de senere år (syv prosent i 2012), og ble da anslått til å ville ligge på rundt seks prosent i de kommende årene.

Innføringen av utviklingsstatsideologien fra 2010-tallet medførte betydelig statskontroll av økonomien. Den første 5-års Vekst og Transformasjons-planen (Growth and Transformation Plan, GDP I) ble lansert i 2010, og vektlegging av utbygging av offentlig kommunikasjons- og infrastruktur gjorde at Etiopia over de siste par tiår opplevde en betydelig økonomisk vekst – noen år opp imot 12 prosent. En ny Vekst og Transformasjons-plan (GTP II) ble lansert i 2015 – frem til 2020.

Landbruket er den helt dominerende økonomiske sektoren, som cirka 85 prosent av befolkningen er direkte eller indirekte avhengig av. De viktigste lokale kornslagene er teff og durra, foruten bygg, mais og hvete, samt en god del oljefrø, grønnsaker og frukt. Jordbruket svarer for om lag 90 prosent av landets eksportinntekter, hvorav kaffe alene gir cirka to tredeler av samlet eksportverdi.

Husdyrholdet er betydelig, men gir ikke stor økonomisk avkastning, selv om kveg, huder og skinn er viktige eksportartikler. En viss modernisering av jordbruket startet i 1970- og 1980-årene, men denne var i liten grad vellykket. Fra 1990-årene ble det satset på eksportrettet produksjon av frukt og blomster.

Etiopia er antatt å ha store mineralforekomster som bare i begrenset grad er kartlagt, og sektoren bidrar med bare rundt én prosent av bruttonasjonalinntekt, BNI. Etiopia er i ferd med å utvikle sitt hydro-elektriske potensial, særlig gjennom byggingen av the Grand Ethiopian Renaissance Dam (GERD) som startet i 2011. Dette innebærer oppdemming av Blå Nilen som renner fra Tanasjøen, og prosjektet har skapt betydelig uenig med Egypt. Geologiske forhold indikerer muligheter for oljeforekomster, framfor alt i sørvest, nær oljefeltene i Sudan. I 2017 ble det funnet gass, og utvinning av disse forekomstene vil starte ved Calub og Hilala feltene i 2019. All gass vil bli eksportert til Kina. Industrien, som står for rundt 10 prosent av sysselsettingen, omfatter vesentlig næringsmiddelindustri og produksjon av tekstiler og andre forbruksvarer for det lokale marked.

Etiopia har normalt store underskudd i handels- og betalingsbalansen med utlandet, blant annet grunnet store militære kostnader over lengre perioder. Underskuddet har delvis vært dekket av lån og utenlandsk bistand, og Etiopia er et av de mest bistandsavhengige land i verden.

Etiopias topografiske forhold gjør utbyggingen av et moderne samferdselsnett kostbar og vanskelig. Som følge av Eritreas løsrivelse mistet Etiopia adgangen til havet, og er avhengig av havnen i Djibouti. Det finnes også jernbaneforbindelse mellom Addis Abeba og Djibouti, og den er for tiden i ferd med å rustes opp. Veinettet har de siste par tiår vært under rask utbygging, til en stor del finansiert av utenlandske lån. Storstilte planer om å utvikle en ny havn i Lamo i Kenya er underveis, og tanken er å bygge forbindelser til blant annet Sør-Sudan. De viktigste internasjonale lufthavnene er ved Addis Abeba og Dire Dawa. 25 mindre flyplasser betjener den innenlandske trafikken.

• Les mer om økonomi og næringsliv i Etiopia og mynt, mål og vekt i Etiopia.

Utdanning i Etiopia følger et system hvor barneskolen varer i åtte år, ungdomsskolen i to år og den videregående skolen i to år. Barneskolen er i prinsippet gratis og obligatorisk. På barnetrinnet undervises det i engelsk, morsmål og det nasjonale språket amharisk. Ifølge UNESCO var under 50 prosent lesekyndige i 2013.

Etiopiske myndigheter har i senere år satset mye på høyere utdanning, og det finnes i dag 34 fagskoler, høyskoler og universiteter. Den akademiske friheten er svært begrenset i Etiopia, og akademikere som er kritiske til myndighetene har lenge vært utsatt for omfattende brudd på menneskerettigheter.

Etiopia har en lang litterær historie, og var det eneste afrikanske landet som hadde utviklet en egen omfattende skrifttradisjon før møtet med Europa. Skriftlige verker av historisk, religiøs, moralsk og juridisk karakter var skrevet på geez, det gamle litterære språket som nå bare brukes i liturgien i den etiopiske kirken. Hovedspråket amharisk hadde også utviklet et alfabet, og den første moderne litteraturen på dette språket ble til på begynnelsen av 1900-tallet. Kjente forfattere er Menghistu Lemma (1925–1988), Ashenafi Kebede (1937–1998), Sahle Sellasie (født 1936), Daniachew Worku (født 1936) og Abbe Gubegna (født 1934).

Etiopia har en lang teaterhistorie. Amhara-kulturen hadde en form for prestedans med utgangspunkt i den koptiske kirken, med former som shibsheba og muntlige fortellinger som qene. Det var vanlig med improvisert sang og dans, men det fantes også profesjonelle sangere og dansere som ble kalt for azmariwoch og var knyttet til aristokratiets husholdninger. Moderne europeisk drama ble brakt til Etiopia av den satiriske dramatikeren Tekle Hawariat. Andre viktige dramatikere var Mattewos Bekele, Iyoel Yohannes og Makonnen Endalkachew. Haile Selassie-teatret ble grunnlagt i 1955. Fra 1960-tallet oppstod en samfunnskritisk dramatikk skrevet blant annet av Tesfaye Gessesse. Etter revolusjonen i 1974 ble propagandastykker i marxist-leninistisk ånd vanlige. Siden 1991 har den sentralistiske kontrollen opphørt, og mange nye teatergrupper har blitt startet.

Etiopisk billedkunst har en lang og viktig tradisjon fra kirkemalerier og ikoner, samt bokmalerier. Kunsten var påvirket fra bysantinsk og europeisk retning. Karakteristisk for etiopisk maleri er mettede, kraftige farger, ofte med mørke konturer. På 1900-tallet vokste interessen for verdslig kunst, og landet fikk i 1950-årene en statlig kunstskole. Bygging av kirker har forbilder som kan føres tilbake til 300-tallet evt. Unike i den kristne kirkearkitekturen er en rekke klippekirker, særlig kirkene i Lalibela fra 1200-tallet. Kirkearkitekturen følger senere stort sett tukulens sentraltype med konisk tak. I tillegg er det etiopiske korset er et sentralt ornamentalt innslag i etiopisk kunst, for eksempel i arkitektur og kunsthåndverk.

• Les mer om skole og utdanning i Etiopia, massemedier i Etiopia, Etiopias litteratur, kunst i Etiopia, musikk i Etiopia og teater i Etiopia.

Kontakten mellom Etiopia og Norge var i utgangspunktet i form av norsk misjonsvirksomhet, blant annet gjennom Norsk Luthersk Misjonssamband, Det Norske Misjonsselskap og Frikirken fra tidlig på 1950-tallet. Norske offiserer deltok i oppbyggingen av den etiopiske marinen i 1955–1965. Norge har etter det ytt betydelig bistand til Etiopia, og siden 1995 har landet hatt status som prioritert land for norsk utviklingssamarbeid.

Sentralt i samarbeidet i 1990-årene var spesifikk innsats for å styrke utviklingen av demokratisk styresett og menneskerettigheter, samt tiltak for sosial utvikling og matvaresikkerhet. Norge ga i 2012 227 millioner norske kroner, NOK, i utviklingsbistand, herunder også nødhjelp.

Etiopia er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm, mens Norge siden 1991 er representert i Etiopia med ambassade i Addis Abeba. I 2017 importerte Etiopia varer og tjenester fra Norge for i alt 18 millioner kroner, og eksporterte for i alt 130 millioner kroner til Norge.

• FN-sambandet om Etiopia
• Utenriksdepartementets landside om Etiopia
• BBCs landside om Etiopia
• CIA World Factbook om Etiopia