Bibelen

Det norske ordet bibel stammer opprinnelig fra det greske ordet biblía (flertallsformen av biblíon liten bok^[3][4] som formodentlig stammer fra det greske bíblos eller býblos som betyr papyrus, skriftruller eller bok, og kommer fra den fønikiske havnebyen Byblos, hvorfra papyrus ble eksportert.^[5] Det greske uttrykket ta biblia brukes om den kristne kirkes kanoniske skrifter så tidlig som 223 e.Kr.^[6] Ordet ble på latin brukt i uttrykket biblia sacra (De hellige skrifter).

Bibelens innhold og opprinnelse har vært gjenstand for granskning og tolkning gjennom århundrer, og er det fortsatt. Bibelen ble ikke skrevet som et samlet bokverk, men består av 66-73 (avhengig av trosretning) ulike små bøker (skrifter) som er inndelt i to distinkte deler; Det gamle testamentet (GT) og Det nye testamentet (NT). Samlet utgjør disse Bibelens kanon.

Ingen originalmanuskripter til de bibelske skrifter har overlevd, men man har en rekke mer eller mindre nøyaktige avskrifter. De eldste skriftene ble skrevet på skriftruller og kunne derfor ikke anta bokform (bli samlet til et verk). Disse ble brukt i synagogene, men kun fragmenter er bevart. De nest eldste tekstene er bevart i såkalte kodekser, en tidlig bokform som ikke ble benyttet i synagogene. Kodeksene var romernes navn for bok. Etter hvert ble også ordet kodeks brukt om bøker skrevet på papyrus, pergament eller papir når arkene var lagt sammen som i våre bøker og ikke i en skriftrull. Kodeks ble således det vanlige mediet for skrift i de første århundrene etter Kristi fødsel.

Det eldste håndskrift som finnes til hele GT, er skrevet på hebraisk og stammer fra år 1008/1009 (årstallet varierer med kildene, noen hevder også ca. år 1010) og kalles Codex Leningradensis eller Leningradkodeksen (norsk). Originalen befinner seg i Saltykov-Sjtsjedrin (nasjonalbiblioteket) i St. Petersburg (tidligere Leningrad) i Russland, der det har blitt oppbevart siden midten av 1800-tallet. Man tror at det opprinnelig ble skrevet i Kairo.^[7]

Blant de såkalte Dødehavsrullene, som ble funnet mellom 1947 og 1956, er det bevart tallrike dokumenter og fragmenter av tekster, blant annet fra Det gamle testamente. Ved paleografi og kjemiske tester, C14, har man funnet enkelte av tekstene til å være fra ca. år 250 f.Kr. til ca. år. 65 e.Kr. Alt i alt er det funnet mer eller mindre intakte rester etter ca. 825-870 tekstruller, og omkring en tredjedel av fragmentene er bibelske. I hovedsak inneholder da en rull én bok fra GT, eksempelvis 1. Mosebok eller Jesaja, i noen sjeldnere tilfeller to bøker. Funnet har på mange måter revolusjonert bibelforskningen, da man med dette funnet fikk manuskripter til bibelske tekster som var rundt tusen år eldre enn dem man kjente fra før. I skriftsamlingen var det blant annet en rull med Jesaja som ligger svært tett opp til den versjonen man finner i manuskriptene som er tusen år yngre.

De eldste håndskrifter til hele Det nye testamente er Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus fra 300-tallet og Codex Alexandrinus fra 400-tallet, alle på gresk. Disse inneholder også greske oversettelser av GT. Det er dessuten bevart en rekke fragmenter til nytestamentlige tekster, det eldste fra tidlig på 100-tallet.

De eldste komplette utgaver av GT på hebraisk er Codex Aleppo (fra 920 e.Kr.) og Codex Leningradensis (fra 1008 e.Kr.), men med funnet av Dødehavsrullene rykket man et årtusen tilbake i tid med kildetekster. Hele GT (unntatt Ester og Nehemja) kan med funnet av Dødehavsrullene sies å foreligge i stort sett endelig form i de siste århundrer f.Kr., men utover dette er det særdeles vanskelig å si noe sikkert om tidfestelsen av de bibelske bøkene. Langt de fleste skriftene fra Qumran er fragmenter og dokumenterer derfor ikke hele GT. En del avsnitt i GT har likevel en eldre datering, blant annet den aronittiske velsignelse (4 Mos 6,4-26), som kan dateres til perioden like før Jerusalems ødeleggelse i 586 f.Kr. Nedskrivingen av GT har foregått over en periode på omkring 1000 år, noe som blant annet er synlig i den store språklige utviklingen i tekstene. Tekstene kan være skrevet mellom 1400-200 f.Kr.

NT er representert med over 5 000 tekstfunn på gresk fra antikken, og over 8 000 på andre språk. Den bibelske teksten er dermed mer rikholdig bevart enn for eksempel Homer. Det er vanskelig å datere det tidligste tekstvitnet til NT, men det er bred enighet om at den såkalte John Rylands-papyrus eller P⁵², som inneholder et stykke av Johannesevangeliet, kan dateres til ca. 125 e.Kr., noe som gjør den til det tidligste allment anerkjente tekstvitnesbyrd til NT. Kan P⁵² dateres til denne tiden, må selve Johannesevangeliet nødvendigvis være skrevet før, og Johannesevangeliet regnes vanligvis for det seneste av de fire evangeliene. Markus-, Matteus- og Lukasevangeliet dateres normalt til perioden 60-90 e.Kr., Johannesevangeliet til 90-100, mens Pauli brev normalt dateres til tiden omkring år 50. Resten av brevene dateres normalt til mellom 60 og 100, og noen daterer de siste skriftene til 135 e.Kr.

Utdypende artikler: Det gamle testamentet (kristen resensjon) og Tanákh (jødisk resensjon).

Det gamle testamentet er jødedommens hellige skrift, og som den eldste del av Bibelen også del av kristendommens hellige skrift. Den består av flere bøker skrevet over en lang periode, som kan deles inn boksamlingene lov, profeter og skrifter (jødisk tradisjon) eller i temaene lov, historie, poesi og profeti (kristen tradisjon). Antall bøker varierer; jøder regner tradisjonelt 24, mens kristne deler dem opp annerledes og derfor teller 39 (eller flere, om de apokryfe eller deuteronomiske skrifter regnes med).

Den hebraiske bibel (hebr. תנ"ך tanakh) inneholder 39 skrifter og er nesten identisk med Det gamle testamentet, opprinnelig skrevet på hebraisk og hovedsakelig av og til hebreere. Tanakh (TaNaKh) er et initialord for de tre delene i den hebraiske bibelen: Torah (Loven), Nebiim (Profetene) og Ketuvim (Skriftene). Teksten var opprinnelig hele den kristne bibel, og blir flere steder i Det nye testamentet referert til som «skriften» eller «skriftene».^[8] Den hebraiske bibelen er en viktig kilde til det teologiske studiet av Bibelen, og teologistudenter undervises i hebraisk for å kunne studere teksten på originalspråket.

Der skriftene i den jødiske Tanakh inndeles i de tre hovedinndelingene, Loven, Profetene og Skriftene, har man i kristen tradisjon arrangert Det gamle testamentets skrifter i overensstemmelse med Septuaginta (LXX), som i stedet deler Bibelens bøker i historiske skrifter, visdomsskrifter og profetiske skrifter. Dette kan sies å gi et mer eskatologisk preg som peker frem mot en fremtidig forløsning, idet samlingen dermed slutter med den messianske profetien sist i Malaki – i motsetning til Tanakh som slutter med oppfordringen til å bygge et nytt tempel i slutten av Andre krønikebok.

I den jødiske tradisjonen delte man rundt 400-tallet f.Kr. de fem Mosebøkene inn i 54 ukentlige avsnitt som leses høyt som torahlesning hver sabbat. Syklusen ender ved den jødiske festen Sukkot og begynner på nytt. Disse inndelingene tilsvarer dog ikke de nåværende kapitler.

Torahen, eller «loven» forstått som «instruksjon», er grunnlaget for de religiøse jødiske regler og forskrifter, og består av:

• Første mosebok (hebr. בראשית Bereshit, gr. Γένεσις Génesis, latin Genesis)
• Andre mosebok (hebr. שמות Shemot, gr. Έξοδος Éxodos, latin Exodus)
• Tredje mosebok (hebr. ויקרא Vayikra, gr. Λευιτικόν Leuitikón, latin Leviticus)
• Fjerde mosebok (hebr. במדבר Bamidbar, gr. Άριθμοί Arithmói, latin Numeri)
• Femte mosebok (hebr. דברים Devarim, gr. Δευτερονόμιον Deuteronómion, latin Deuteronomium)

Den hebraiske tittelen kommer fra det første ordet i den respektive boken, bortsett fra Fjerde mosebok, hvor det er det femte ordet. Bøkene inneholder 613 mitzvot eller bud fra Gud, noe som danner basis for den religiøse jødiske loven (Halakha).

Torahen beskriver tre perioder i forholdet mellom Gud og mennesker. Første mosebok 1-11 beskriver menneskehetens generelle historie med skapelsen, syndefallet og menneskets forfall etter dette. Heretter følger de siste 39 kapitlene i Første mosebok, hvor Abraham blir utvalgt til stamfar for et tallrikt folk hvorigjennom verden skal velsignes.^[9] Så blir Abraham kalt av Gud til å dra til Kanaan, hvor løftet blir gjentatt til hans etterkommere, Isak, Jakob og Josef. I de siste fire bøkene fortelles historien om Moses, som levde i Egypt flere hundre år etter patriarkene. De forteller om israelittenes utvandring fra Egypt, ørkenvandringen og fornyelsen av pakten med Gud ved Sinaifjellet. Torahen slutter med Mose død.

Nebiim, eller «profetene», innbefatter også noen av de skriftene man ofte henviser til som de historiske skriftene i Bibelen. Bøkene beskriver dommertiden, opprettelsen av det israelittiske monarki, delingen i to kongeriker og profeter som, på Guds vegne, advarer og dømmer kongene og folket i Israel. Skriftene slutter med babylonernes erobring av Sørriket Juda. Ifølge jødisk tradisjon blir Nebiim inndelt i åtte bøker, en inndeling som normalt ikke følges i norske bibler:

• Josva (hebr. יהושע Yehoshua)
• Dommerne (hebr. שופטים Shoftim)
• Samuel, Første og Andre Samuelsbok (hebr. שמואל Shemuel)
• Kongene,Første og Andre kongebok (hebr. מלכים Melakhim)
• Jesaja, (hebr. ישעיהו Yeshayahu)
• Jeremia, (hebr. ירמיהו Yirmiyahu)
• Esekiel, (hebr. יחזקאל Yekhezkel)
• Tolvprofetboken, (hebr. תרי עשר Tre Asar), inkluderer de tolv små profetene: Hosea, Joel, Amos, Obadia, Jona, Mika, Nahum, Habakkuk, Sefania, Haggai, Sakarja og Malaki

Ketuvim, eller «skriftene» på norsk, er elleve bøker skrevet av forskjellige forfattere, og som inneholder den israelittiske visdomslitteratur. Ifølge rabbinsk tradisjon er mange av Salmene skrevet av David. Kong Salomo formodes å ha forfattet Høysangen i sin ungdom, Ordspråkene ved midten av sitt liv og Forkynneren i sin alderdom. Ruts bok er den eneste bibelske bok som omhandler en ikke-jøde.

Fem av bøkene, kalt «De fem skriftruller» (Megilot), blir lest opp under de jødiske festene: Høysangen ved påske, Ruths bok ved shavuot, Klagesangene ved tisha b'av, Forkynneren ved sukkot og Esters bok ved purim. Overordnet sett inneholder «skriftene» poesi, filosofiske refleksjoner over livet og profetenes og andre israelittiske lederes liv under det babylonske fangenskap. Det ender med det persiske dekretet som tillater jødene å vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge templet.

• Salmene (hebr. תהלים Tehillim)
• Ordspråkene (hebr. משלי Mishlei)
• Job (hebr. איוב Iyyov)
• Høysangen (hebr. שיר השירים Shir ha-Shirim)
• Rut (hebr. רות Rut)
• Klagesangene (hebr. איכה Eikhah, også kalt קינות Kinot)
• Forkynneren (hebr. קהלת Kohelet)
• Ester (hebr. אסתר Ester)
• Daniel (hebr. דניאל Daniel)
• Esra, inkluderer Nehemja (hebr. עזרא Ezra)
• Krønikeboken, inkluderer første og Andre krønikebok (hebr. דברי הימים Divrei ha-Yamim)

Etiopiske jøder aksepterer også de deuterokanoniske bøker som del av den jødiske Bibelen.

I det 3. århundre f.Kr. laget jødiske lærde en oversettelse av Mosebøkene til gresk, kjent som Septuaginta. Septuaginta ble senere utvidet til også å inkludere de øvrige deler av den hebraiske Bibelen og de deuterokanoniske bøker, og er rettesnor både for den katolske og den ortodokse versjonen.

I Den katolske kirke og Den ortodokse kirke består Det gamle testamentet av 46 bøker; 39 som tilsvarer den jødiske kanon og de syv deuterokanoniske bøker.

I protestantiske kirker består det av 39 bøker, tilsvarende den jødiske kanon. I en periode etter reformasjonen var det vanlig å trykke de apokryfiske (deuterokanoniske) bøker i en egen seksjon i protestantiske bibler, da blant annet Martin Luther hadde anbefalt at dette ble gjort. Selv om de ikke ble regnet som kanoniske av reformatorene, ble de likevel ansett som oppbyggelig litteratur.

Det gamle testamentet er innholdsmessig identisk med den hebraiske bibel, men har fått betegnelsen fordi den i kristen sammenheng representerer «Den gamle pakt». Det var den pakten Gud sluttet med Moses på Sinai, men allerede i Jeremia 31,31 snakker profeten om en «ny pakt» som skal erstatte den gamle pakt. I begynnelsen av kirkens historie var den greske oversettelsen av den hebraiske bibelen, Septuaginta, kirkens bibel. Etterhvert ble flere skrifter som representerte den kristne fortolkningen av Tanakh kanonisert og ble «Den nye pakt». Jesus Kristus er den nye pakts representant, og Det gamle testamentet leses av kristne i lys av Jesus som oppfyllelse av messiasprofetiene.

Hebreerbrevets forfatter skriver: «Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første pakten, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovet dem.» (Hebr. 9,15). Jesus blir dermed en fortolkningsnøkkel og får avgjørende betydning for forståelsen av den hebraiske bibelen.^[10]

Det nye testamentet er den andre delen av Bibelen og består av 27 greske skrifter forfattet av de eldste kristne. Skriftene omhandler Jesus Kristus og den tidligste kristne lære og forkynnelse, og utgjør den spesifikt kristne del av den bibelske kanon (normativ skriftsamling).

Disse skriftene kommer i tillegg til den del av den bibelske kanon som også godtas innen jødedommen, og som kristne ofte omtaler som Det gamle testamentet.

De fire evangeliene forteller historien om Jesus Kristus. Evangeliet etter Markus er skrevet omkring år 60-90, Evangeliene etter Matteus og Lukas år 80-135 og Evangeliet etter Johannes omkring år 95-120. Det finnes også om lag 30 andre mer eller mindre fullstendige skrifter som forteller om Jesus, fra omkring år 80 til 250,^[11] men de er ikke tatt med i Bibelen.

De som tradisjonelt har vært holdt som evangelienes forfattere, er nevnt bak evangeliene (som "Evangeliet etter Markus"). Om dette er de virkelige forfatterne, er i omdiskutert:

• Evangeliet etter Matteus, ikke skrevet av disippelen Matteus, men en av hans etterfølgere. Matteus selv var muligens en viktig bidragsyter da evangeliet skulle nedskrives.
• Evangeliet etter Markus, skrevet etter tradisjonen av Markus, disippelen Peters tolk.
• Evangeliet etter Lukas, skrevet av legen Lukas, en av Paulus' følgesvenner.
• Evangeliet etter Johannes skal være skrevet av disippelen Johannes, men er nok skrevet vesentlig senere.

Det synoptiske problem omhandler de store likhetene man finner mellom de tre første evangeliene, hvor Markus kun har 35 vers som ikke finnes i Matteus og/eller Lukas. I tillegg har Lukas og Matteus mye felles stoff. Den vanlig forklaringen er at Markusevangeliet er skrevet først. Matteus og Lukas har så bygget på Markusevangeliet og på Q-kilden, som nå er tapt.

Apostlenes gjerninger forteller den videre historien om disiplene etter at Jesus forlot Jorden. Boka er en fortsettelse til Evangeliet etter Lukas, og har samme forfatter, tradisjonelt legen Lukas. Lukas skrev evangeliet og Apostlenes Gjerninger til sin unge elev Teofilus.

Disse brevene har tradisjonelt samme forfatter, Paulus, men moderne bibelforskning har reist tvil omkring noen av brevene.^[12] Sju av brevene er det allmenn enighet om at er forfattet av Paulus selv, Romerbrevet, første og andre Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, første Tessalonikerbrev og Filemonbrevet. De andre seks brevene har et mer omdiskutert opphav, særlig gjelder dette første og andre Timoteusbrev og Titusbrevet. Når det gjelder opphavet til disse brevene går en teori ut på at disse er skrevet av Paulus disipler, altså personer som stod Paulus nær og som etter hans død ønsket å føre hans teologi og lære videre. Brevene har nemlig et klart preg av Paulinsk teologi.

• Paulus' brev til romerne
• Paulus' første brev til korinterne
• Paulus' andre brev til korinterne
• Paulus' brev til galaterne
• Paulus' brev til efeserne
• Paulus' brev til filipperne
• Paulus' brev til kolosserne
• Paulus' første brev til tessalonikerne
• Paulus' andre brev til tessalonikerne
• Paulus' første brev til Timoteus
• Paulus' andre brev til Timoteus
• Paulus' brev til Titus
• Paulus' brev til Filemon

• Brevet til hebreerne
• Jakobs brev
• Peters første brev
• Peters andre brev
• Johannes' første brev
• Johannes' andre brev
• Johannes' tredje brev
• Judas' brev

• Johannes' åpenbaring

Sondringen mellom apokryfe (skjulte eller av tvilsom opprinnelse) og kanoniske skrifter stammer fra oversettelsen av Tanakh i Septuaginta. Kanon var ikke endelig avgjort ved denne oversettelsen, og oversetterne tok med flere avsnitt og skrifter som ifølge jødiske skriftlærde ikke hørte med.^[13] Generelt hadde man i diasporaen en mer flytende kanon. Omkring 90 e.Kr. avviste jødiske rabbinere på et møte i Jamnia de daværende apokryfene.^[14] Da GT skulle oversettes til latin fulgte apokryfene med fordi det ble bestemt på to kirkemøter at man skulle følge Septuagintas oversettelse, altså den greske og ikke originaltekstene på hebraisk. Derfor inkluderte middelalderkirken de gammeltestamentlige apokryfene i kanon. De bestod av Tobit, Judit, Den greske Ester-boken (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Ester), Første- og Andre Makkabeerbok, Visdommens bok, Sirak, Baruk og Tillegg til Daniels bok (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Daniel). Den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirke anser disse bøkene for kanoniske, til forskjell fra reformerte og lutherske kirker.

Bortsett fra disse finnes det en del antikke-jødiske skrifter som kalles De gammeltestamentlige pseudepigrafer som er skrevet mellom gammeltestamentlig og nytestamentlig tid. Av navnet fremgår det at skriftene er skrevet under pseudonym og utgir seg for å være eldre enn de er.

Ordet «kanon» betyr egentlig strå/rør eller målestokk. I den tidlige kirke betegnet ordet samlingen av De hellige skrifter til bruk i menigheten. Betegnelsen ble raskt ensbetydende med en lukket gruppe bøker med autoritet i betydningen regel eller retningslinje. Disse bøkene representerte Guds autoritative ord til menigheten på jorden. Bøker som ikke fantes på denne listen, omtaltes som «apokryfe», dvs. skjulte.^[15]

I Det nye testamentet refereres det til den trefoldige delingen av den hebraiske bibelen: Loven, profetene og skriftene. I Luk 24,44 henviser Jesus til det «som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene», noe som er en tidlig henvisning til den tredelte hebraiske teksten som formodentlig ble kanonisert i disse tre stadiene. Loven, før eksilet i Babylon i 586 f.Kr., profetene, omkring den syriske forfølgelsen av jødene, og skriftene etter Kristi fødsel. Der er ikke konsensus i saken blant teologer, og det er vanskelig å avgjøre dette endelig.

I den siste halvdelen av det første århundret ble tidlige kristne skrifter akseptert som autoritative av enkelte grupper. Dette medvirket formodentlig til at jødene «lukket» sin kanon, som ellers av natur hadde stått åpen på grunn av de profetiske skrifters natur. De tok med en mindre gruppe skrifter enn det som tidligere var blitt oversatt til gresk i Septuaginta. Denne kanon refereres det til av Filon, Josefus, Det nye testamentet og Talmud.^[15]

De nytestamentlige forfatterne henviste til Det gamle testamentet som inspirert av Gud, tidligst i 2 Tim 3,16: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd.»

Den gammeltestamentlige kanon ble brukt i de kristne menigheter i den greske oversettelsen, Septuaginta^{[trenger referanse]}. Etter hvert tilføyde menighetene flere og flere skrifter som siden ble samlet til det nåværende NT. Ettersom øyenvitnene til det som hadde skjedd døde, fikk man bruk for å skrive ned det man visste om Jesu liv og lære. Dessuten veiledet og underviste apostlene de nye menighetene i læren. Det resulterte i at en grunnstamme av historiske beretninger og oppbyggelige brev ble samlet før år 200 e.Kr.^[16][17] Drøftelser omkring noen skrifter fortsatte inn i det 3. og 4. århundre på flere kirkemøter, men de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger, en samling av Paulus' brev og andre brev og til sist det apokalyptiske skriftet Johannes' åpenbaring var det ikke uenighet om.^[18] Rekkefølgen varierer litt mellom forskjellige bibelutgaver, og det er fremdeles mindre variasjoner i kanon mellom forskjellige kirkesamfunn.

Da man trengte en felles norm for hvilke autoritative skrifter man hadde, kom man frem til tre kriterier et skrift måtte oppfylle. For det første skulle det være skrevet av, eller på vegne av, et førstehåndsvitne (antikvitets-prinsippet), for det andre skulle det være anerkjent i hele kirken (katolisitets-prinsippet), og for det tredje måtte skriftet ikke inneholde ny eller motstridende lære i forhold til De hellige skrifter (ortodoksi-prinsippet).^[19]

Under reformasjonen foreslo flere reformatorer nye lister av kanoniske bøker. Ikke uten debatt forble kanon nesten den samme. De gammeltestamentelige apokryfer gikk ut av de protestantiske kirkenes kanon, i motsetning til den katolske kirke. Det protestantiske GT har derfor 39 skrifter, og NT har 27 skrifter. Katolikker og protestanter har de samme bøkene i NT.

Fra antikken har vi bevart noen primære oversettelser som har dannet grunnlaget for en lang rekke av senere oversettelser. På et tidspunkt i det 2. eller 3. århundre f.Kr. ble torahen oversatt til gresk. Denne oversettelsen kalles Septuaginta (LXX) og var vidt utbredt blant gresktalende jøder, og senere blant kristne. Oversettelsen ble tradisjonelt tilskrevet 70 uavhengige oversettere, derav navnet som betyr søtti. Ifølge legenden opplevde oversetterne at da de møttes for å sammenligne tekstene, var de alle helt identiske. Oversettelsen avviker en del fra den standardiserte hebraiske bibelen. Foruten denne fins det en syrisk oversettelse kalt Peshitta, hvis opphav er ukjent.

Den siste gamle oversettelsen er den latinske Vulgata (4. århundre), som stammer fra en kristen kontekst. Den ble oversatt av Hieronymus og har hatt stor innflytelse på den katolske kirke. Allerede i oldtiden ble Bibelen oversatt til koptisk, gotisk, etiopisk, armensk, georgisk, arabisk og slavisk.^[20]

Fra reformasjonen skjedde det nye ting i oversettelsen av Bibelen, idet man i Vesten ikke lenger brukte Vulgata som grunnlag, men forsøkte å finne tilbake til de hebraiske og greske grunntekstene. Det var en fornyet tro på Bibelens autoritet, og boktrykkerkunsten gjorde distribusjonen av bibler lettere. Luthers oversettelse av Bibelen til tysk (1522) fikk stor innflytelse på oversettelser til mange andre språk. I England ble William Tyndale opphavsmann til en engelsk oversettelse av NT (1526), men ble brent på bålet for kjetteri før han rakk å gjøre ferdig en GT-oversettelse. På grunn av en konflikt mellom to andre bibeloversettelser (Bishops' Bible (1539) og Geneva Bible (1560)), nedsatte man en konvensjon som skulle oversette Bibelen fra grunnspråkene. Det resulterte i King James-bibelen (1611). Det har siden kommet et utall av bibeloversettelser. De langt fleste av disse blir oversatt ut fra to tekstkritiske utgaver av grunntekstene, henholdsvis Biblia Hebraica Stuttgartensia (GT) og Novum Testamentum Graece (NT).^[20]

Den første bibeloversettelsen på et norsk språk var «Stjórn», en oversettelse av deler av GT til gammelnorsk, gjort en gang på 1200-tallet. Etter reformasjonen kom det flere oversettelser på dansk. Oversettelsen som fikk navn etter kong Christian III og kom ut i 1550, ble den dominerende oversettelsen i Danmark-Norge i lang tid. Oversettelsen går også under navnet «Reformasjonsbibelen». En annen oversettelse som fikk stor innflytelse i kongeriket, var oversettelsen teologiprofessor Hans Poulsen Resen gav ut i 1607. Den ble senere revidert av Hans Svane, og revisjonen, som fikk navnet «Den Resen-Svaningske Bibel» og kom ut i 1647, ble den offisielle kirkebibelen i Danmark-Norge. Senere reviderte utgaver av denne ble utgitt frem til 1853.

Den første oversettelsen fra grunntekstene til norsk ble gjort til landsmål og var Ivar Aasens oversettelse av historien om den bortkomne sønnen. Denne kom ut i 1859. Miljøet rundt Det Norske Samlaget fortsatte arbeidet med bibeloversettelse, og gav ut NT på landsmål i 1889. På bokmål kom NT først i 1904. Den første hele oversettelsen av Bibelen på nynorsk ble utgitt av Studentmållaget i Oslo i 1921. Bibelselskapets oversettelse av hele Bibelen til bokmål i 1930 og nynorsk i 1938 ble svært viktige for norsk kirke- og fromhetsliv. Den var stort sett enerådende, helt frem til Bibelselskapet gav ut nye oversettelser til både bokmål og nynorsk i 1978. Senere har Bibelselskapet gitt ut en ny oversettelse av NT i 2005 og i 2011 en helt ny utgave av hele Bibelen.

Også andre norske oversettelser har blitt utgitt. I det konservative kristen-Norge vakte Bibelselskapets 1978-oversettelse reaksjoner. En laget da en alternativ utgave. I bresjen for dette sto teologene Carl Fredrik Wisløff og Arthur Berg og Thoralf Gilbrant fra Pinsebevegelsen. I 1988 kom så utgaven fra Norsk Bibel på bokmål (en oversettelse til nynorsk på grunnlag av bokmålsversjonen kom i 1994). Norsk Bibel 1988 er i stor grad en revisjon og modernisering av den gamle 1930-oversettelsen fra Bibelselskapet.

Jehovas vitner har sin egen fullstendige oversettelse til norsk fra 1996. Det nye testamentet ble utgitt i 1992. Denne oversettelsen bygger på deres oversettelse til engelsk fra 1960. Oversettelsen legger seg ofte svært tett på formuleringsmåten på grunnspråkene, og har mindre grad tekster basert på hva utgiverne har ment var intensjonen med teksten. Samtidig kommer deres standpunkter til syne på en rekke steder i oversettelsen, som at Gud gjengis konsekvent som ”Jehova”.

På nordsamisk kom det ut en fullstendig oversettelse av Bibelen i 1895. Dette er den eneste hele bibeloversettelsen til samisk i Norge.

Flere bibelselskaper har blitt dannet i de siste århundrene, og de har som hovedoppgave å oversette og utgi Bibelen. De har også revidert eldre bibeloversettelser, ved å fornye språket og innarbeide resultater fra nyere bibelforsking.

Det er 143 uavhengige bibelselskaper i verden, med arbeid i omtrent 200 land. Det Norske Bibelselskap er et av disse. Disse samarbeider i fellesskapet De forente Bibelselskaper, som arbeider ut fra målsetningen Visjon 2025: At alle verdens mennesker har deler av Bibelen på sitt eget språk innen år 2025.

Ifølge De forente Bibelselskaper er hele eller deler av Bibelen utgitt på 2 479 språk per 31. desember 2008.^[21] Dette tallet rommer 451 oversettelser av Bibelen i sin helhet, 843 oversettelser av deler av Bibelen og 1 185 oversettelser av enten hele GT eller hele NT. Det finnes over 6 500 språk i verden, men ifølge De forente Bibelselskaper kan 95 prosent av jordens befolkning nå, teoretisk sett, lese hele eller deler av Bibelen på et språk de forstår.^[22][23]

Bibelen har blitt utgitt i en rekke versjoner. De eldste biblene var håndskrevet og ofte rikt illustrerte. Bibelen var også den første boken i verden som ble masseprodusert (trykt). Det skjedde da Johann Gutenberg oppfant trykketeknikken og trykte Bibelen i ca. 1455. Denne bibelen ble kjent under navn som «Biblia Latina Vulgata», «Gutenberg-bibelen» og «42-linjersbibelen».

Selv om innholdet i Bibelen stort sett har vært det samme, har både omfanget, tolkningene og språket variert. Mange bibeloversettelser har blitt særlig verdsatt og brukes, selv om de er meget gamle.

• Septuaginta
• Vulgata
• Codex Gigas
• King James Version
• Lutherbibelen

Aslak Bolts bibel er Norges eneste bevarte liturgiske middelalderhåndskrift, skrevet som en Vulgata. Forskere anslår at den ble skrevet ca. 1250. Første gang man med sikkerhet hører om Bolts bibel er i 1428, samme året som Aslak Bolt selv ble utnevnt til erkebiskop (1428–1450) i Nidaros.

Bibelen, som er 26 cm høy, 17 cm bred og 8 cm tykk, er håndskrevet på hvitt kalveskinnspergament og teksten er skrevet over to spalter. Den har over 70 ornamentale og figurrike initialer. Motivene er mennesker og dyr og illustrerer den bibelske tekst. Fargene domineres av blått, rødt, rosa og grått, mens gult er erstattet med bladgull.

Aslak Bolt døde i 1450 og Bolts bibel ble trolig levert tilbake til domkapitlet, men den forsvant engang før 1550. I 1710 fant imidlertid magister Hans Schanke en bibel gjemt i et hull i Nidarosdomens nordvegg. Permene var ødelagt, men ellers var den i god forfatning. Schanke sørget for ny innbinding. Schankes sønn John arvet den etter farens død, og han ga den i sin tid videre til biskop Frederik Nannestad. Etter hans død (11. august 1774) ble bibelen solgt på auksjon til Carl Deichman for 43 riksdaler. Deichman testamenterte boksamlingen sin til Oslo kommune, noe som førte til opprettelsen av Deichmanske bibliotek i 1785. Siden da har Aslak Bolts bibel vært en del av bibliotekets samlinger.^[24]

• Hamburgbibelen: håndskrevet praktbibel i tre bind fra ca. 1255. Bibelen er listet på UNESCOs verdens dokumentarv fra Danmark.
• Prahabibelen: Fra 1488. Den eldste trykte tsjekkiske bibel og samtidig den eldste trykte bibel på et slavisk språk.

Bibelen er blitt kritisert for å inneholde folkemord og rasisme,^[25] faktafeil,^[26] selvmotsigelser,^[27] vold,^[28][29] polygami,^[30] lover og regler som ikke godtas i Norge idag,^[31] og kvinneundertrykking.^[32][33]

Bibelen er også blitt kritisert for å ha vært en del av inspirasjonen til korstog,^[34] heksebrenning,^[35] slaveri,^[36], religionskriger (bellum sacrum),^[37] voldelig misjonsvirksomhet^[38] og Holocaust.^[39][40]

Bibelen er forbudt ved noen barneskoler i Utah, USA, begrunnet med at den er upassende lesestoff for barn.^[41]

Apologetikk er en teologisk disiplin som blant annet tar sikte på å begrunne og forsvare bibeltekster.

• Tobiassen, T. (2004): Bibelens første del. Det gamle testamente eller Tanak. Fagbokforlaget.
• Tobiassen, T. (2004): Les og fortell! Om Bibelens eldste bøker. Gyldendal Akademisk.
• Tobiassen, T. (2004/2005): "Like til jordens ender." Internettboka om Det nye testamente for lærere. Se eksterne lenker nedenfor.

• (en) Bible – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Bible – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  

  Wikiquote: Bibelen – sitater

• Bibelen på norsk, søkbar
• Bibelen - Multi parallel
• Ulike norske og utenlandske fulltekstutgaver av Bibelen som kan lastes ned
• Bibelsiden
• «Like til jordens ender» .. Det nye testamente ..

• Digital bokkopi av Lundes bibelleksikon (Lunde, 1996)
• Digital blakopi av Halley's bibelhåndbok (Rex, 1993)
• Digital bokkopi av Illustrert nøkkel til Bibelen (Grøndahl Dreyer, 1996)