Akkreditering

Akkreditering er en godkjenning av en fullmakt. Fullmakten godkjenner en rettighet for en person eller en institusjon. Fullmakten kan godkjenne en rett til å være på et spesielt sted, å ha en spesiell stilling eller å kontrollere og tildele en annen rettighet. Akkreditering kan også være en fullmakt til å få penger utbetalt hos tredjemann.

Når det er tildelt en akkreditering så er det tildelt en godkjenning. Dette kalles å være akkreditert. Dette gjøres ved å utstede et fullmaktsskriv eller fullmaktsbrev. Et slikt fullmaktsbrev kalles også et akkreditiv.

Akkreditert har i Norge tradisjonelt vært brukt om noe personer blir eller om ambassaders ansvarsområde. I nyere tid omfatter også akkreditering en godkjenning gitt av institusjoner til andre institusjoner. Denne bruken er så ny at den ikke er tatt inn i nyere ordbøker enda, se nedenfor i avsnittet akkreditering#Definisjoner av akkreditering.

Alle godkjenninger er ikke akkrediteringer. Akkreditering er ofte en rett for den akkrediterte til å godkjenne noe eller utføre visse handlinger. Akkreditering innebærer også at det utføres en kontroll med den akkrediterte. Den akkrediterte skal oppfylle visse krav for å bli akkreditert.

Akkreditering brukes i mange sammenhenger. Akkreditering brukes om den fullmakt en diplomat får i det land hen sendes til. Akkreditering brukes om den godkjenning politiet gjør av noen personer ved enkelte store arrangementer. Akkreditering brukes også om andre organisasjoner godkjenning av personers tilstedeværelse på sine arrangementer. Akkreditering brukes om kvalitetssikrede sertifiseringsordninger. Akkreditering brukes om godkjenning av utdanningsinstitusjoner og utdanninger.

Akkreditere kom til engelsk fra det franske ordet acrediter på 1500-tallet og betød enten å gi en person kreditt, tillit, godkjenning eller anbefaling (1553) eller å gi et selskap eller institusjon kreditt eller anbefaling (1689). I moderne fransk skrives ordet accréditer. Ordet finnes igjen i spansk acreditar i betydningen å oppnå noens tillit eller kreditt (begge fra midten av 1500-tallet). På 1100-tallet finnes en britisk kilde til post-klassisk latin accreditare i betydningen å betro eller låne. I katalansk opptrer accreditare i betydningen å sertifisere i 1638. I portugisisk finnes acreditar i 1602. I italiensk accreditare henviser ca 1600 til betydningen å være troverdig og å gi akkreditering til en diplomatisk representant i 1829.^[1]

Akkreditere er sammensatt av den franske forstavelsen a- og credit.^[1] Forstavelsen a- i gammelfransk er lånt inn i en del engelske ord (som for eksempel abandon, abase, abate, abut, achieve, adroit, amass, amerce, amount, amuse, avenge). Forstavelsen a- i gammelfransk kommer fra den latinske forstavelsen ad- som har samme opprinnelse som den engelske preposisjonen at som betegner mange forskjellige forhold.^[2][3][4][5] Verbet kreditt har sin opprinnelse fra substantivet kreditt eller fra klassisk latin crēdit- som stammer fra crēdere som betyr å betro, å låne (penger) til, å gi kreditt, å ha tillit til eller stole på, å ha tiltro, å tro. Ordet har samme indoeuropeiske base som sanskrit śrad for tro, tillit og tidlig Irsk creitid som betyr tror.^[6]

Substantivet kreditt kommer fra fransk og skrives i moderne fransk crédit som betyr tro, lit, tillit, tiltro, å stole på ca 1450. i 1470 brukes det også i betydningen omdømme, innflytelse, anerkjennelse. Betydningen å låne penger dukker opp i 1481. Betydningen kreditt om utestående penger dukker opp i 1508. Betydningen tillit til noen eller noe som inspirerer dukker opp i 1539.^[5]

Italiensk credito brukes om betaling som utsettes i 1353, stillingen som kreditor eller med kreditors rettigheter ca 1375. om tro eller det å bli trodd på 1300-tallet, om soliditet i finansielle transaksjoner ca 1400, om omdømme eller anseelse ca 1498), om penger plassert til en persons forføyning i en bank på midten av 1500-tallet. Ordet kommer fra klassisk latin crēditum som betyr lån eller gjeld. I postklassisk latin betyr ordet tillit, tiltro.^[5]

Å kreditere vil på norsk enten si å føre noe inn på kreditsiden i et regnskap, å godskrive det, eller å gi noen æren for noe.^[7] Å diskreditere betyr på norsk å bringe noe i vanry, miskreditt eller å vekke mistro til det.^[8] Se også oppslaget accréditer hos CNRS, le Centre National de Ressources Textuelles et Lexicales (CNRTL) i Frankrike.^[9]

Noen ordbøker har foreløpig^[10] en snevrere betydning av akkreditere og akkreditering enn norsk offisiell språkbruk. I det nedenstående gengis en del definisjoner som belyser både tidligere og nyere bruk av ordene akkreditere og akkreditering.

Ifølge Bokmålsordboka betyr akkreditere enten å gi en person en fullmakt til å være på et spesielt sted eller å ha en spesiell stilling, eller å gi noen fullmakt til å få penger utbetalt hos en tredjemann.^[8] Akkreditering er ikke definert, men Bokmålsordboka bruker eksempelet «ingen slipper inn på arrangementet uten akkreditering» Akkrediteringsbrev oversetter Bokmålsordboka med akkreditiv. Akkreditiv betyr ifølge Bokmålsordboka enten et fullmaktsskriv for en utsending eller et fullmaktsbrev som gir rett til lå heve penger i en fremmed bank.

Tanums store rettskrivningsordbok fra 2005 skriver om akkreditere: «gi fullmakt; åpne kreditt» og om akkreditiv: «fullmaktsbrev for sendemann; kreditiv». Ordboken definerer ikke akkreditering.^[11] Definisjonen finnes også i 1996 utgaven.^[12] Også i 1974 defineres ordene på samme måte.^[13]

I 2. utgave av Store norske leksikon bind 1 fra 1991 skriver om akkreditere: «gi fullmakt».^[14] Det gjør også nettutgaven.^[15] Om akkreditiv skriver Store norske leksikon 2. utgave fra 1991: «akkreditiv, kreditiv (ty., fr. lettre de crédit, eng. letter of credit» og deler oppslaget opp i to deler: «1. (bankvesen). Anvisning utstedt av en bank til en bestemt person som får anledning til å heve penger i en eller flere andre banker i inn- og utland. I dag brukes vanligvis reisesjekker eller kredittkort.»^[14] Tilsvarene skriver Store norske leksikon i onlineutgaven: «Anvisning utstedt av en bank til en bestemt person som får anledning til å heve penger i en eller flere andre banker i inn- og utland. Nå erstattet av kredittkort og reisesjekker.»^[16] Videre om akkreditiv skriver Store norske leksikon 2. utgave fra 1991: «2. (folkerett) skriftlig fullmakt (fr. lettre de créance) som en sendemann overleverer i høytidelig audiens til statsoverhodet i det land hvor han skal tjenstgjøre».^[14] I den nyere onlineutgaven skriver Store norske leksikon: «Skriftlig fullmakt (fr. lettre de créance)som en sendemann overleverer i høytidelig audiens til statsoverhodet i det land hvor han skal tjenestegjøre.»^[17]

Akkreditering har ikke eget oppslag i 2. utgave av Store norske leksikon. Opplaget er tatt inn i den nyere nettutgaven hvor det står: «Akkreditering, formell tredje parts aksept av at en organisasjon oppfyller spesifiserte krav og har kompetanse til å utføre spesifiserte oppgaver/samsvarsvurderinger. Akkreditering er en offisiell anerkjennelse av at en organisasjon arbeider i henhold til et dokumentert kvalitetssystem og har demonstrert kompetanse til å utføre nærmere beskrevne oppgaver (for eks. kjemiske analyser for et akkreditert kjemisk laboratorium). For å bli akkreditert må organisasjonen vise at den har nødvendig kompetanse og utstyr for å utføre de oppgaver akkrediteringen gjelder for, et tilfredsstillende kvalitetssystem og dokumenterte arbeidsprosedyrer. Basiskravene for akkreditering er gitt i internasjonale standarder (forskrifter). Akkrediteringen foregår ved at et objektivt organ (i Norge Norsk akkreditering) vurderer virksomheten og bekrefter at den er i samsvar med kravene.»^[18]

Kommunal- og regionaldepartementet bruker norske ordbøker og skriver om ordet akkreditering i forbindelse med endringer i valgloven:^[19]

Når det gjeld akkreditering av valobservatørar, bruker ODIHR nemninga «receive accredidation» i handboka si om valobservasjon. Også i handboka frå Europarådet er nemninga «The observers must be accredited …» nytta. I England har dei også brukt omgrepet akkreditering om dei valobservatørane som har søkt og vorte godkjende av valmyndigheitene.

Å akkreditere tyder ifølgje norske ordbøker å gi fullmakt. I Noreg bruker vi særleg ordet i samband med presseakkreditering. Etter oppfatninga vår gir ordet ei presis skildring av den formelle plikta departementet har til å godkjenne valobservatørar, det vil seie at departementet må skrive ut bevis eller kort som opplyser om at vedkommande som ber om å bli valobservatør, formelt er godkjend av departementet. Departementet føreslår derfor at dette omgrepet også blir nytta i samband med valobservasjon.

Justisdepartementet sier i en uttalelse i 2009 til Nærings- og handelsdepartementet dette om akkreditering:^[20]

«2. KORT OM AKKREDITERING

Akkreditering er en formell anerkjennelse av at en virksomhet kan utføre nærmere bestemte oppgaver i samsvar med fastsatte krav. Det kan være stilt krav til selve virksomheten, til at arbeidet utføres etter nærmere spesifiserte metoder eller til at sertifisering og kontroll skjer i henhold til en fastsatt akkrediteringsstandard. Den akkrediterte virksomheten vil deretter ha en formell anerkjennelse av at den er kvalifisert og egnet til å utføre for eksempel laboratorietester, sertifiseringer eller kontroller. For mottakerne av tjenester fra den akkrediterte virksomheten vil det ha en verdi at f.eks. produkter eller tjenester er testet av en akkreditert virksomhet, da dette skaper tillit til kvalitetsnivået på testingen. Formålet med akkreditering er også å sikre pålitelige måleresultater og sertifikater. Akkreditering er et viktig virkemiddel innenfor EØS-samarbeidet for å skape like konkurransevilkår og fremme fri flyt av varer og tjenester. For å skape gjensidig anerkjennelse av akkrediteringsprosessen over landegrenser er det utviklet et bredt internasjonalt samarbeid knyttet til akkreditering.

Vi vil i det følgende kun behandle akkrediteringer utført av Norsk akkreditering. Også andre organer utfører akkrediteringer av ulikt slag, f.eks. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT), som i henhold til forskrift 8. september 2005 nr. 1040 om akkreditering, evaluering og godkjenning etter lov om universiteter og høyskoler kapittel 3 utfører akkreditering av studietilbud og studieinstitusjoner. I forskriften § 1-5 er det uttrykkelig fastsatt at NOKUTs akkrediteringsavgjørelser ”regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b”.»

Norsk akkreditering definerer akkreditering slik:

«Hva er akkreditering: "Akkreditering er en offisiell anerkjennelse av en organisasjons kompetanse og evne til å utføre angitte oppgaver i samsvar med gitte krav."»

Norsk Standard presenterer i termbasen SNORRE en rekke kortere definisjoner av akkreditering, akkreditert og tilknyttede termer:^[21]

Akkreditering definert hos Norsk standard:

• akkreditering: attestering utført av tredjepart, knyttet til et organ for samsvarsvurdering, som uttrykker en formell påvisning av dets kompetanse til å utføre bestemte oppgaver knyttet til samsvarsvurdering^[22]
• akkreditering: Prosedyre der et autoritativt organ gir formell anerkjennelse av at et organ eller en person er kompetent til å utføre spesielle oppgaver^[23]
• akkreditering: formell godkjenning av at et prøvingslaboratorium er kompetent til å utføre visse prøvinger eller typer av prøvinger^[24]
• akkreditering: tredjeparts bekreftelse overfor et validerings- eller verifiseringsorgan (5.6) som formelt meddeler at det er kompetent til å gjennomføre spesifiserte oppgaver innenfor validering (5.4) eller verifisering (5.1)^[25]
• akkreditering: prosedyre der et bemyndiget organ gir formell anerkjennelse av at et organ eller en person er kompetent til å utføre bestemte oppgaver^[26]
• akkreditering: prosedyre der et autoritativt organ gir formell anerkjennelse av at et organ eller en person er kompetent til å utføre spesielle oppgaver^[27]
• akkreditering: prosedyren som et akkrediteringsorgan følger når det innvilger en attestant eller et attestasjonsorgan retten til å utføre attestering^[28]

Akkrediteringbetingelser definert hos Norsk standard:

• akkrediteringsbetingelser: sett av krav som brukes av et akkrediteringsorgan, som et prøvingslaboratorium skal oppfylle for å bli akkreditert ^[24]
• akkrediteringsbetingelser: sett av krav som brukes av et akkrediteringsorgan, og som et organ for samsvarsvurdering skal oppfylle for å bli akkreditert ^[26]

Akkrediteringsorgan definert hos Norsk standard:

• akkrediteringsorgan: myndighetsorgan som utfører akkreditering ^[22]
• akkrediteringsorgan: autoritativt organ som gjennomfører akkreditering (5.9) ^[25]
• akkrediteringsorgan: organ som praktiserer og administrerer et akkrediteringssystem og innvilger akkreditering ^[26]
• akkrediteringsorgan: organ som styrer og administrerer et akkrediteringssystem og innvilger akkreditering ^[24]

Akkrediteringssystem definert hos Norsk standard:

• akkrediteringssystem: system som har sine egne regler og administrasjon for å utføre akkreditering ^[26]
• akkrediteringssystem: system som har sine egne regler for utførelse og administrasjon av akkreditering ^[24]

Akkreditert laboratorium definert hos Norsk standard:

• akkreditert laboratorium: prøvingslaboratorium som er innvilget akkreditering ^{[23][23][24][24]}

Tilknyttede relevante termer definert hos Norsk standard:

• attestasjonsorgan: foretak som er akkreditert til å bedømme prosedyrer ved kontraktstildeling og den praktiske gjennomføringen av dem med henblikk på å utsende et attestasjonssertifikat^[28]
• akkreditert organ: organ som er innvilget akkreditering^[26]
• attestant: person som er akkreditert til å bedømme prosedyrer ved kontraktstildeling og den praktiske gjennomføringen av dem med henblikk på å utstede et attestasjonssertifikat^[28]
• laboratorieakkrediteringsbetingelse: Sett av krav som brukes av et akkrediteringsorgan, som et prøvingslaboratorium skal oppfylle for å bli akkreditert^[23]
• laboratorieakkrediteringsorgan: Organ som praktiserer og administrerer et laboratorieakkrediteringssystem og innvilger akkreditering^[23]
• samsvarsvurdering: enhver aktivitet forbundet med det å bestemme, enten direkte eller indirekte, at relevante krav er oppfylt^[26]
• samsvarsvurdering: påvisning av at spesifiserte krav knyttet til et produkt, en prosess, et system, en person eller et organ er oppfylt^[22]
• sertifisering: attestering utført av tredjepart, knyttet til produkter, prosesser, systemer eller personer^[22]

De folkerettslige regler om diplomatiet er gamle og ble traktatfestet i Wien-konvensjonen av 18. april 1961 om diplomatisk samkvem.^[29] Lederen av en diplomatisk representasjon, enten den er stedlig eller sideakkreditert, må ha særskilt godkjenning (agrément) av mottakerstaten (artikkel 4).^[29]

Opprettelse av diplomatiske forbindelser mellom to stater skal finne sted etter gjensidig samtykke.^[30] Wien-konvensjonen artikkel 4 fastslår at den person som senderstaten vil utnevne som sjef for sin diplomatiske stasjon i mottakerstaten, må ha agrément fra mottakerstaten. Mottakerstaten må godta den person det gjelder og det er ikke nødvendig å gi grunner for en nektelse av agrément.^[31]

Når det er gitt agrément, blir stasjonssjefen utstyrt med de såkalte akkreditiver, eller lettres de créance. Disse blir overlevert til statsoverhodet i mottakerstaten. (En chargé d'affaires akkrediteres hos utenriksministeren, og ikke hos statsoverhodet.) Stasjonssjefen anses for å ha inntatt sin stilling idet øyeblikk akkreditivene er blitt presentert (eller ved en kopi er blitt overlevert mottakerstatens utenriksministerium).^[31][32]

Senderstaten bestemmer selv hvor mange diplomatiske tjenestemenn den vil utplassere ved den enkelte stasjon. Underordnede tjenestemenn trenger ikke agrément eller annen godkjennelse, med unntak av militærattachéer.^[33] Mottakerstaten kan sette begrensninger på antallet tjenestemenn (artikkel 11). Den kan også uten begrunnelse erklære en bestemt diplomat persona non grata.^[34] Senderstaten vil da ha plikt til å kalle vedkommende hjem.^[29]

Ambassadører bestyrer ambassader og faste delegasjoner til internasjonale organisasjoner.^[35]

De diplomatiske forbindelsene kan ivaretas av permanente stasjoner, med tjenestemenn som er fast bosatt i mottakerstaten. De fleste land har imidlertid ikke ressurser til å opprettholde faste representasjoner i alle land. Derfor benyttes et system med sideakkreditering. Dette innebærer at diplomatisk personale er stasjonert i ett land, men samtidig ivaretar de diplomatiske forbindelsene med flere andre land.^[29]

Norge har diplomatiske forbindelser med ca. 150 land, men bare drøyt 60 faste utenriksstasjoner. Den norske ambassadøren i Kyiv er foruten å betjene diplomatiske forbindelser med Ukraina sideakkreditert til Belarus. Tilsvarende er det i overkant av 50 ambassadører bosatt i Oslo. Ca. 35 holder til i Stockholm og er sideakkreditert til Norge og det er et betydelig antall i henholdsvis København, London og Bonn. Så lang unna som i Roma, Wien og Genève bor det ambassadører med sideakkreditering til Norge.^[29] Utenriksdepartementet har lister over akkrediterte diplomatiske forbindelser på sine hjemmesider.^[36]

Utenriksdepartementet utsteder ID-kort til diplomater i Norge. ID-kortene har som formål å dokumentere overfor norske myndigheter (e.g. politiet) at vedkommende har opphold i Norge ved akkreditering til Utenriksdepartementet, samt at vedkommende har krav på ukrenkelighet i henhold til Wien-konvensjonen. Kortet benyttes ved adkomstkontroll til sentralforvaltningen og statlige virksomheter (blant annet Forsvaret). ID-kortene har sin forankring i kutyme. Det utstedes ca. 600 ID-kort pr. år ID-kortet er av plastlaminat med dobbeltsidig plastfolie med hologram på personaliasiden. Kortet er preget med riksvåpenet påtrykt Det Kgl. Utenriksdepartement. Kortet inneholder personalia og opplysninger om hvilken grad av immunitet vedkommende har krav på.^[37]

Utenriksdepartementet utsteder ID-kort til:^[37]

1. Diplomatiske representanter samt deres medfølgende familiemedlemmer (rød)
2. Administrativt og teknisk personale ved diplomatisk stasjon samt deres med følgende familiemedlemmer (blå)
3. Hjelpepersonale ved diplomatisk stasjon (brun)
4. Andre lands utsendte konsuler (grønn)

Reglene for akkreditering av representanter for media som skal delta på arrangementer vil avhenge av hvem som akkrediterer. Andre organisasjoner kaller også sin godkjenning av deltagelse på et arrangement for akkreditering. Det nedenstående er noen eksempler på arrangementer som foretar akkreditering av personer fra pressen eller andre.

Ved det offisielle besøket av Afghanistans president Hamid Karzai i 2012 var det Utenriksdepartementet som akkrediterte pressens representanter.^[38]

Ved besøk av Det norske kongehus på arkeologisk feltarbeid på Re var det fylkesmannen som akkrediterte journalister og fotografer som skulle dekke arrangementet.^[39]

Ved julebesøk på Oslo universitetssykehus var det sykehuset som akkrediterte pressen.^[40]

Ved Kronprins Haakons besøk til Sogndal videregående skole på Dignity Day 20. september 2012 var det Fylkesmannen i Sogn og Fjordane som akkrediterte media.^[41]

Ved Studentlekene Bergen Challenge påla arrangøren alle deltagerne til å gå innom akkreditering for å motta deltakerbånd.^[42]

Akkreditering foretatt av politiet er en form for sikkerhetsundersøkelse av personer som skal arbeide eller befinne seg på et sted hvor det av sikkerhetsmessige eller tungtveiende ordensmessige grunner er nødvendig med en kontroll av personen, eventuelt hvor det av de samme grunner er nødvendig med en begrensning av antallet personer som bør ha tilgang til stedet. Typisk benyttes slik akkreditering ved statsbesøk, Nobelprisutdelingen, kongelige brylluper og store internasjonale arrangementer som OL på Lillehammer.^[43]

Tidligere ble akkreditering sett som en særlig form for skikkethetskontroll i medhold av strafferegistreringsloven § 6 tredje ledd og § 7, sammenholdt med § 10 første ledd nr. 3 og 5, og strafferegistreringsfor skriften § 12 første ledd nr. 5 og § 13.^[44]

I forbindelse med utarbeidelse av den nye politiregisterloven så Justisdepartementet ikke grunn til å lovfeste akkreditering som en egen form for vandelskontroll. Akkreditering skiller seg fra de øvrige formene for vandelskontroll ved at politiet ved akkreditering ikke utleverer opplysninger til bruk for andre enn den kontrollerte. Akkreditering er en form for god kjenningsordning av personer som skal arbeide eller befinne seg på et sted hvor det av sikkerhets messige eller tungtveiende ordensmessig grunner er nødvendig med en kontroll av personen, eventuelt hvor det av samme grunner er nødvendig med en begrensning i antallet personer som bør ha tilgang til stedet. Den eneste informasjonen som utleveres i disse tilfellene er om vedkommende akkrediteres eller ikke.^[43]

I den nye politiregisterloven er det tatt inn en bestemmelse i § 69^[45] som gir hjemmel å gi bestemmelser om akkreditering i forskrift. Politiregisterloven ble vedtatt 28. mai 2010, men har enda ikke trådt i kraft. Justisdepartementet arbeider med en ny politiregisterforskrift.^[46]

I forslaget til ny forskrift heter det:^[47]

§ 38-5 Akkreditering Behandling av opplysninger i forbindelse med akkreditering av person kan foretas når vedkommende skal gis adgang til bestemte områder hvor det av sikkerhetsmessige eller tungtveiende ordensmessig grunner er nødvendig med en kontroll av personen, eller hvor det av samme grunner er nødvendig med en begrensning i antallet personer som skal ha tilgang til et sted.

Ved akkrediteringen kan politiet bare legge vekt på opplysninger som er relevante i forhold til formålet med akkrediteringen. Sak om akkreditering skal forelegges Politiets sikkerhetstjeneste for uttalelse.

Akkreditering gis i form av tilbakemelding til sikkerhetsansvarlig for arrangementet mv., og skal bare gi uttrykk for om personen akkrediteres eller ikke.

Slik tilbakemelding er ikke gjenstand for klagebehandling etter politiregisterloven § 55. Informasjonsplikten i politiregisterloven § 48 gjelder ikke.

Bestemmelser om akkreditering av valgobservatører ved norske valg er tatt inn i valgsloven § 15-10^[48]:

§ 15-10. Valgobservasjon

(1) Departementet kan akkreditere nasjonale og internasjonale valgobservatører fra institusjoner eller organisasjoner til å observere gjennomføringen av valg til Stortinget eller valg til kommunestyrer og fylkesting.

(2) Kommunene har plikt til å ta imot akkrediterte valgobservatører og tilrettelegge for valgobservasjon.

Bestemmelsen om valgobservatører er diskutert i Ot.prp. nr. 32 (2008–2009) Om lov om endringar i valgloven og kommuneloven (tidlegrøyster, valobservasjon mv. Kommunal- og regionaldepartementet skriver om valget av ordet akkreditering:^[19]

Når det gjeld akkreditering av valobservatørar, bruker ODIHR nemninga «receive accredidation» i handboka si om valobservasjon. Også i handboka frå Europarådet er nemninga «The observers must be accredited …» nytta. I England har dei også brukt omgrepet akkreditering om dei valobservatørane som har søkt og vorte godkjende av valmyndigheitene.

Å akkreditere tyder ifølgje norske ordbøker å gi fullmakt. I Noreg bruker vi særleg ordet i samband med presseakkreditering. Etter oppfatninga vår gir ordet ei presis skildring av den formelle plikta departementet har til å godkjenne valobservatørar, det vil seie at departementet må skrive ut bevis eller kort som opplyser om at vedkommande som ber om å bli valobservatør, formelt er godkjend av departementet. Departementet føreslår derfor at dette omgrepet også blir nytta i samband med valobservasjon.

Bestemmelsen om akkreditering av valgobservatører ble tatt inn i valgloven fordi Norge har forpliktet seg til å legge til rette for valgobservasjon blant annet av OSSE og Europarådet. Før lovendringen hadde Kommunal- og regionaldepartementet ikke hjemmel til verken å skrive ut akkreditering for observatører, å legge til rette for valgobservasjon eller å pålegge kommunene å ta imot observatører.^[19]

De to mest aktuelle organisasjonene som arbeider med valgobservasjon i Organisasjonen for sikkerheit og samarbeid i Europa (OSSE) og Venezia-kommisjonen^[49] Rammerverket for valg og valgobservasjon inkluderer FNs menneskerettsdeklarasjon frå 1948, FNs konvensjon om sivile og politiske rettar, OSSEs København-dokument frå 1990 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen og andre.^[19]

Valgobservasjon vil si at nasjonale eller internasjonale institusjoner blir invitert til eller selv tar initiativ til å kontrollere at gjennomføringen av valg i et land går for seg etter nasjonalt og internasjonalt regelverk. Valgobservatører skal observere og rapportere. Regelverket gir ikke privatpersoner selvstendig rett til å drive valgobservasjon, men kan få lov til å være til stede i kortere perioder av lokale valgmyndigheter uten at dette formelt er valgobservasjon.^[19]

Valgobservatører skal aktivt samarbeide med valgmyndighetene i vertslandet og ikke være til hinder for at valgprosessen går som planlagt. De skal være politisk, økonomisk og på alle andre måter uavhengige. Dere rolle er å observere og å rapportere til offentligheten etter valget.^[19]

Det ble før kommunvalget i 2009 utarbeidet en veiledning og akkrediteringskort for valgobservatører.^[50] 142 valgobservatører ble akkreditert.^[51] Resultatene av lovendringen ble lagt frem for Stortinget i Prop. 64 L (2010–2011). Endringer i valgloven og kommuneloven (ombudsplikten, forsegling av valgurner mv.) Hvor resultatene av valgobservasjonen ved kommunevalget 2009 ble lagt frem.^[52]

Kjelpassersertifikat er en bevitnelse gitt til en yrkesutøver som har lov til å passe kjelanlegg over en viss størrelse.^[53] Norsk Energi er eneste insitutisjon godkjent av Norsk akkreditering som sertifikatutsteder for operatør- og kjelpassersertifikat (PERS 008) og etter bestått eksamen utstedes det aktuelle sertifikat i henhold til gjeldende lover og forskrifter.^[54][55] Se også avsnittet om Teknisk akkreditering av organsisasjoner.

Norsk akkreditering (NA) er utpekt av Nærings- og handelsdepartementet til å utføre teknisk akkreditering. Norsk akkreditering er det eneste organ i Norge som utfører teknisk akkreditering og er et forvaltningsorgan under Nærings- og handelsdepartementet. Norsk akkreditering har gjensidige godkjenningsavtaler med tilsvarende organisasjoner i store deler av verden. Norsk akkreditering inspiserer også i henhold til OECDs regelverk om God Laboratoriepraksis, GLP. I tillegg har NA ansvar for akkreditering av miljørevisorer på vegne av Miljøverndepartementet som et ledd i den europeiske ordningen for Environmentalt Management Audit Scheme, EMAS.^[56]

Norsk akkreditering definerer akkreditering slik: «Hva er akkreditering: "Akkreditering er en offisiell anerkjennelse av en organisasjons kompetanse og evne til å utføre angitte oppgaver i samsvar med gitte krav."»

Norsk akkreditering beskriver to nivåer kravdokumenter:^[57]

«For det første må de akkrediterte organisasjoner selv tilfredsstille den internasjonale standard som gjelder den aktuelle akkrediterte organisasjon.»

«For det andre må det arbeides etter nærmere spesifiserte metoder, fortrinnsvis standardmetoder (gjelder prøvnings- og kalibreringslaboratorier), eller det må sertifiseres eller inspiseres i henhold til et spesifisert normativt dokument. Et normativt dokument kan enten være en standard, en lov eller forskrift, et EU direktiv eller et annet allment akseptert kravdokument.»

Norsk akkreditering om forhold som må være tilfredsstilt for en aktivitet:^[58]

Det må finnast ein akkrediteringsstandard. Dette er ”grunnmuren”, det kravdokumentet som set generelle krav til dei ulike typane verksemder.

Det må finnast eit normativt dokument som er offentleg tilgjengeleg og som skildrar den aktiviteten som blir utførd. Eit slikt dokument kan vere ein internasjonal eller nasjonal standard, forskrift eller liknande. Eigenutvikla metodar kan akkrediterast under laboratorieakkreditering forutsett at metodane er tilfredsstillande validerte.

Akkreditering kan i prinsippet innvilgast for aktivitetar inne alle fagområde såframt det er mogeleg å tilfredsstille akkrediteringskrava.

Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted.

Akkreditering av utdanning er en godkjenningsordning som reguleres av universitets- og høyskoleloven. Ordningen administreres av NOKUT.^[59]

NOKUT er nasjonalt tilsynsorgan for norsk høyere utdanning og fagskoleutdanning. NOKUT arbeider med å sikre og utvikle kvaliteten i utdanningen ved norske universiteter, høyskoler og fagskoler. NOKUT evaluerer institusjonenes kvalitetssikringssystemer, akkrediterer institusjoner, godkjenner nye utdanningstilbud og fører tilsyn med etablerte utdanninger.^[60] NOKUT, Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, er et faglig uavhengig organ under Kunnskapsdepartementet.^[61]

NOKUT er også et nasjonalt kompetansesenter for godkjenning av utenlandsk utdanning. Godkjenning av utenlanske utdanninger kalles ikke akkreditering. NOKUT utfører generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning etter søknad fra enkeltpersoner og gir informasjon om utdanningssystemer i andre land og om norske godkjennings- og autorisasjonsordninger samt gir råd til universiteter, høyskoler, lånekassen, arbeidsgivere og godkjenningskontorer i spørsmål knyttet til godkjenning og innpassing av utenlandsk utdanning.^[62]

Universitets- og høyskoleloven sier om akkreditering:^[59]

§ 3-1. Akkreditering av studietilbud og institusjoner

(1) Akkreditering forstås i denne lov som en faglig bedømming av om en høyere utdanningsinstitusjon og de studier denne tilbyr, fyller et gitt sett av standarder. Akkrediteringen skal baseres på evaluering foretatt av eksterne sakkyndige oppnevnt av NOKUT. Akkreditering er en forutsetning for at en institusjon kan tilby utdanninger som er etablert med hjemmel i §§ 3-2 og 3-3.

(2) Departementet kan gi forskrift om saksbehandling og fastsetting av standarder som skal legges til grunn for akkrediteringen.

(3) Hvis NOKUT finner at en institusjon ikke lenger oppfyller vilkårene for akkreditering, skal det gis en frist for å rette forholdene. 3 Hvis vilkårene for akkreditering fortsatt ikke er til stede, skal NOKUT trekke akkrediteringen tilbake.

Søknad om akkreditering reguleres av forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning som blant annet sier:^[63]

§ 3-1. Akkreditering av studier

(1) Institusjon som ikke går inn under lov om universiteter og høyskoler kan søke NOKUT om akkreditering av studier.

(2) Høyskoler og vitenskapelige høyskoler kan søke NOKUT om akkreditering av studier som den enkelte institusjon selv ikke har myndighet til å etablere.

....

(6) NOKUT fastsetter i forskrift de standarder og kriterier som skal legges til grunn for akkreditering av studier, herunder forholdet mellom desentralisert virksomhet og virksomheten forøvrig, og stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid. NOKUT kan fastsette ett sett med standarder og kriterier for akkreditering av doktorgradsstudier og ett sett med standarder og kriterier for revidering av akkrediterte doktorgradsstudier. NOKUT skal påse at standardene er i tråd med internasjonale standarder som Norge er forpliktet til å følge.

....

§ 3-2. Akkreditering av institusjoner

(1) Institusjon som gir akkreditert studietilbud, kan søke NOKUT om akkreditering som høyskole, vitenskapelig høyskole eller universitet.

(2) NOKUTs vedtak om akkreditering etter første ledd oversendes departementet som fatter endelig vedtak i saken, jf. universitets- og høyskoleloven § 3-3 og § 1-2 første og annet ledd.

Universiteter, vitenskapelige høyskoler og høyskoler behøver ikke å søke NOKUT om akkreditering av sine studietilbud. Universitets- og høyskoleloven sier:^[64]

§ 3-3. Faglige fullmakter

(1) Institusjoner som er akkreditert som universitet, har fullmakt til selv å bestemme hvilke fag og emner institusjonen skal tilby, og som skal inngå i grunnlaget for en grad eller yrkesutdanning fastsatt med hjemmel i § 3-2.

(2) Institusjoner som er akkreditert som vitenskapelig høyskole eller høyskole, har fullmakt til selv å bestemme hvilke fag og emner institusjonen skal tilby, og som skal inngå i grunnlaget for lavere grad eller yrkesutdanning fastsatt med hjemmel i § 3-2. Innenfor de fagområder der de kan tildele doktorgrad eller tilsvarende, bestemmer de selv hvilke fag og emner institusjonen skal tilby, og som skal inngå i grunnlaget for øvrige grader eller yrkesutdanninger fastsatt med hjemmel i § 3-2. For fagområder der de ikke kan tildele doktorgrad, fastsetter departementet slike bestemmelser.

(3) Styret fastsetter studieplan for det faglige innholdet i studiene, herunder bestemmelser om obligatoriske kurs, praksis og lignende og om vurderingsformer.

(4) Fullmakter etter første og annet ledd kan trekkes tilbake av departementet dersom institusjonene ikke har et tilfredsstillende internt system for kvalitetssikring, jf. § 1-6.

Store norske leksikon bruker akkreditering^[65] om ICANN (Internet Corporation for Assigned Names and Numbers) sitt arbeide med å godkjenne registrarer. Registrarene skal forvalte og registrere domenenavn for ulike toppnivådomener som for eksempel .org .com .net .uk og .no .

I Norge er Norid (Norsk registreringstjeneste for Internett domenenavn) registreringstjenesten for toppnivådomenet .no . Norid driver registeret for norske domenenavn. Tjenesten er regulert av en egen forskrift med Post- og teletilsynet som tilsynsmyndighet. Norid er ikke et forvaltningsorgan, og tildeling av domener skjer etter privatrettslige regler. Norid driver ikke-kommersielt og er en del av UNINETT.^[66]

Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) har innført en godkjenningsordning for programvirksomheten som heter Akkreditering av programmer i den norske kriminalomsorgen kriterier og prosedyrer, KSF mai 2006. Godkjenningsordningen skal bidra til å sikre kvaliteten på programmene, stimulere bruk av eksisterende program og bidra til flere typer program, sikre rammer og grunnlag for evaluering av programm, sikre tilrettelegging, veiledning og støtte og sikre forsvarlig bruk av programmene. Rådgivningspanelet for akkreditering av program består av personer utenfor Kriminalomsorgen med faglig og forskningskompetanse på området.^[67] Programmet er behandlet i en melding til Stortinget.^[68] Av stortingsmeldingen fremgår: En søknad om å få akkreditert et program skal:^[69]

• Vise at programmet er basert på en tydelig og teoretisk forsvarlig endringsmodell
• Gi en godt begrunnet beskrivelse av deltager utvalg
• Beskrive hvordan det sikter mot et flertall av dynamiske risikofaktorer
• Vise at det benyttes effektive metoder
• Vise at det er ferdighetsorientert
• Beskrive en del nærmere detaljerte pedagogiske aspekter
• Beskrive hvordan programintegritet og kvalitetssikring er ivaretatt
• Beskrive metodene for regelmessig evaluering

Stortinget behandlet kriminalomsorgsmelding 28. april 2009.^[70]

Kriminalomsorgen gjennomfører per august 2012 kriminalitetsforebyggende endringsprogrammer som forskjellige former for kurs, og formålet er å utvikle ny kunnskap og motivasjon til endring, samt å stimulere ressurser og kompetanse til å mestre et liv uten kriminalitet.^[71]

Det varierer hvilke og hvor mange endringsprogrammer som tilbys hvert enkelt fengsel, noen fengsler vil ha tilbud om et til to, mens et fengsel som Ila tilbyr 9 programmer (pr. august 2012):^[71]

• Stressmestring; Tilbys nyinnsatte, fokus på stressmestringsstrategier, ernæring, fysisk aktivitet, mm.
• Sinnemestring; Lite, kognitivt kurs, fokus på bevissthet om prosesser som fører til sinne.
• NSAP/HISAP; Kognitivte rusmestringsprogram.
• Brottsbrytet; Kognitivt lovbruddsprogram.
• ROS; Relasjon og samspill, kognitivt/dynamisk program for seksualovergripere..
• MOTIVATOR; Oppfølgingsprogram for de som har gjennomgått andre typer kognitive programmer.
• AXEPT selvhjelpsgrupper; Fokus på hvordan mestre å leve med diagnosen ADHD,
• ATV samtalegrupper; Kan for eksempel være rus-, volds- eller sedelighetsfokusert.
• ATV voldsprogram; Utviklet av Ila i samarbeid med ATV. Det er knyttet individualterapi med psykolog til programmet.
• Pappa i fengsel; utviklet av Bastøy fengsel. Programmet har fokus på papparollen, barns behov når en pappa kommer i fengsel og bygging av relasjoner som kan styrke den innsattes rolle i familien..

• (en) Accreditation – kategori av bilder, video eller lyd på Commons