Aleksander I av Russland

Aleksander I av Russland Tsar av Russland
Aleksander I av Russland
Født		23. desember 1777 St. Petersburg
Død		1. desember 1825 (47 år) Taganrog
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Keiser av Russland (1801 (etter den julianske kalenderen) – 1825 (etter den julianske kalenderen))
Ektefelle		Louise av Baden
Partner(e)		Maria Naryshkina
Far		Paul I av Russland[1]
Mor		Sophie Dorothee av Württemberg[1]
Søsken		9 oppføringer Nikolaj I av Russland Konstantin Pavlovitsj Romanov[2] Mikhail Pavlovitsj av Russland Anna Pavlovna av Russland Maria Pawlowna Aleksandra Pavlovna Romanova Katharina Pavlovna Helena Pavlovna Romanova Olga Pavlovna
Barn		11 oppføringer Grand Duchess Maria Alexandrovna of Russia[3][1] Nikolai Lukash[3] Grand Duchess Elizabeth Alexandrovna of Russia[3] Zenaida Narishkin[3] Sofya Naryshkina[3] Emmanuil Naryshkin[3] Mariya Parizhskaya[3] Wilhelmine Alexandrine Pauline Alexandrov[3] Gustaw Ehrenberg[3] Maria (?)[3] Nikolay Isakov[3]
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet
Gravlagt		Peter- og Pauluskatedralen (1826–)[4]
Utmerkelser		30 oppføringer Storkors av Æreslegionen Ridder av den Hellige Ånds orden Ridder av Sankt Mikaels orden Ridder av Det gyldne skinns orden (1814) Storkors av den militære Maria Teresia-ordenen Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Den sorte ørns orden Andreasordenen 4. klasse av Sankt Georgsordenen Sankt Stanislaus-ordenen Ridder storkors av den militære Wilhelmsordenen (1818) 1. klasse av Den røde ørns orden Order of Saint John of Jerusalem Den hvite ørns orden Sankt Ludvigsordenen Hosebåndsordenen Den württembergske kroneorden Hubertusordenen Den hvite falks husorden Trohetens husorden Serafimerordenen Elefantordenen Annunziataordenen Sankt Januarius-ordenen Konstantinordenen Storkors av Sankt Ferdinand-ordenen Jernkorset av 2. klasse Kommandørkors av Virtuti Militari Storkors av de tre ordeners ordensbånd[5] Medal For love for native land
Regjeringstid		24. mars 1801 - 1. desember 1825
Forgjenger		Paul I
Etterfølger		Nikolaj I
Signatur
Aleksander I av Russland på Commons

Aleksander I av Russland (russisk: Александр I Павлович [Aleksandr I Pavlovitsj]; født 12. desember^jul./ 23. desember 1777^greg. i St. Petersburg, død 19. november^jul./ 1. desember 1825^greg. i Taganrog) var tsar av Det russiske keiserriket 1801-1825, kjent fra Napoleonskrigene og som skaperen av Den hellige alliansen.

Aleksander var sønn av den sinnssyke Paul I av Russland, men vokste opp i nær kontakt med sin strenge farmor Katarina II (den store) og mottok en vesteuropéisk oppdragelse i opplysningstidens ånd. Selv beskrives Aleksander med sine brå humørskift og sin merkelige blanding av rettskaffenhet og brutalitet både som schizofren og manisk-depressiv.^[6] Meget tidlig ble forholdet til faren anspent, og Aleksander tok i 1801 makten ved et statskupp som førte til farens død. Som tsar arbeidet Aleksander tidlig med tanken om reformer og en eventuell grunnlov, men alt ble med planene.

Aleksanders regjeringstid sammenfaller med Napoleonskrigene som herjet Europa ved innledningen av 1800-tallet, hvor han etterhvert spilte en sentral rolle. Han inntok f��rst en nølende holdning overfor Napoleon, sluttet seg deretter til hans fiender og deltok fra 1804 i den tredje koalisjon mot Napoleon og Frankrike. Her led han store nederlag, han ble blant annet personlig beseiret ved Austerlitz i 1805 og led nye nederlag under de videre krigshandlingene. Så i 1807 sluttet han fred med Napoleon i Tilsit, senere kjent som freden i Tilsit. Aleksander trådte ut av alliansen med Storbritannia og aksepterte Napoleons ledende posisjon i Europa. I de følgende fredsår bygget han opp et visst vennskap med Napoleon, han aksepterte kontinentalblokaden og tvang Sverige til det samme gjennom finskekrigen, men unngikk å forplikte seg videre militært. Militært var nok Russland svekket, men territorielt var hans rike ennå ikke direkte truet av Napoleon.

Napoleon syntes det ble feil å være gjest hos den overvunne tsaren, mens tsaren på sin side ikke ville sette sine ben på fransk-okkupert område; følgelig lot Napoleon bygge et møtelokale på en flåte midt ute i elven som dannet grensen mellom fransk og russisk område. Bygningen hadde en dør mot den franske og en dør mot den russiske siden. Begge statsoverhoder lot seg så ro over til flåten, og snakket sammen på tomannshånd i tre timer.

«Jeg hater engelskmenn like mye som De gjør,» hevdet tsaren. «I så fall har vi fred,» forsikret Napoleon. Han skrev senere til Joséphine om tsaren: «Han er en meget stilig, god og ung keiser.» Tsaren på sin side skrev til søsteren Katarina: «Gud har reddet oss». Til en fransk diplomat sa han om Napoleon: «Hvorfor har jeg ikke møtt ham før? Sløret har falt, og tiden for feiltakelser er over.»^[7]

Innenriks støttet han et omfattende liberalt reformarbeid under ledelse av statsmannen Mikhail Speranskij, men oppgav prosjektet som følge av motstand og protester fra overklassen, og lot i 1812 Speranskij avgå.

En stigende rivalisering med Napoleon, samt russiske økonomiske kvaler med kontinentalblokaden, førte til at Aleksander i 1812 brøt med Frankrike og provoserte frem krig. Under den påfølgende krig med Napoleons fatale felttog inn i Russland og tilbaketoget fra Moskva) viste tsaren stor fasthet og kamplyst, og han bidro derved sterkt til det franske nederlaget - uten egentlig å ha slått Napoleon i noe slag. Det var utmattelsen over de ufattelige russiske stepper som ble la grande armée's endeligt.

I 1814 var Aleksander I blant seierherrene ved de alliertes inntog i Paris og opptrådte som den første russiske tsar også som en klar vesteuropéisk maktfaktor. Han besøkte George III i England, og viste stor interesse for kvekerbevegelsen. Han gav audiens til slaverimotstandere, som ut fra kvekernes overbevisning ikke tok av seg hatten for noen jordisk monark, og mottok deres bok Utdrag av bevismaterialet, om negerslavenes forferdelige levevilkår. Da han krysset Den engelske kanal, ble tsaren syk og pekte på plansjen over slaveskipet Brookes, som viste hvordan slavene lå sammenstuet under dekk. «Den boken har gjort meg mer syk enn havet,» sa han.^[8]

Under Wienerkongressen 1814-15 spilte Aleksander en hovedrolle. Han forestod blant annet gjenopprettelsen av en polsk lydstat (Kongresspolen) og støttet Preussens erobringskrav. Han hadde flere sammenstøt med fyrst Metternich, men støttet ham dog i sluttoppgjøret med Napoleon i 1815. Under denne kongressen lanserte han tanken om «Den hellige allianse», et fyrsteforbund basert på kristendommens prinsipper, som skulle danne grunnlaget for fremtidens statsforhold. Det ble realisert, men ble i praksis et redskap for Metternich, som sa om ham: «Det er ikke mulig å være mer begavet enn tsar Aleksander, men jeg har en følelse av at det er en bit i hans karakter som mangler. Jeg kan bare ikke oppdage hvilken...»^[7]

Etter 1815 ble Aleksanders styre stadig mer konservativt, mens han selv ble preget av stigende handlingslammelse og hang til mystikk. Utenrikspolitisk ble han påvirket av Metternich; i selve Russland gled mye av makten over til minister Aleksej Araktsjejev, som skjerpet den reaksjonære kurs. Russlands forhold til vestmaktene ble dårligere, og revolusjonære sammensvergelser i selve Russland ble dannet.

Både i samtiden og ettertiden har Aleksander gjort et forvirrende inntrykk. Han virket snart som en overtroisk og ulikevektig enehersker, snart som en sjarmerende og opplyst verdensmann, og han kunne svinge mellom uselvstendighet og forbløffende konsekvens. Også hans død er omgitt av mystikk. Han døde offisielt i byen Taganrog ved Svartehavet, men hardnakkede rykter ville ha det til at han i virkeligheten hadde abdisert i hemmelighet og under dekke av å være død, hadde slått seg ned i Sibir som religiøs eremitt under navnet Fjodor Kusmitj, og skulle være død der i 1864. Påstanden synes faktisk støttet av visse indisier og vitneutsagn, men noe sikkert er aldri bevist. Graven hans ble åpnet i 1920, men den var tom.^[7]

• Alexanderplatz

• Maurice Paléologue: Alexander den Første. En gaadefuld Tsar. 1942.

• (en) Alexander I of Russia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Alexander I of Russia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons