Aulus Persius Flaccus

Aulus Persius Flaccus
Født		4. des. 34[1] Volterra[1]
Død		24. nov. 62[1] (27 år) Roma
Beskjeftigelse		Lyriker, skribent, filosof
Nasjonalitet		Romerriket
Aulus Persius Flaccus på Commons

Aulus Persius Flaccus, vanligvis kalt Persius (født 4. desember 34, død 24. november 62), var en romersk poet og satiriker av etruskisk opprinnelse. I hans verker, både dikt og satirer, viste han en stoisk og samtidig streng moralsk visdom, men hans språk var søkt og dunkelt og preget mer av puritansk prektighet enn å være vittig og åndfull. Han var mye lest i den moraliserende middelalderen. Hans verker ble først utgitt etter hans død av hans venn og mentor, den stoiske filosofen Lucius Annaeus Cornutus.

I henhold til det man har lest ut av manuskripter var Persius født i en ridderfamilie av god avstamming fra begge sider i Volaterrae (dagens Volterra), en liten etruskisk by i provinsen Pisa. Da han var seks år gammel mistet han sin far, og hans stefar døde noen få år senere. Da han var tyve år gammel kom han til Roma og ble utdannet av forfatteren og grammatikeren Remmius Palaemo og retorikeren Verginius Flavus. I løpet av de neste fire årene ble han en venn av stoikeren Lucius Annaeus Cornutus, den lyriske poeten Caesius Bassus, og poeten Marcus Annæus Lucanus. Lucanus skulle senere bli en stor beundrer av Persius’ forfatterskap. Han ble også en nær venn av senatoren Publius Clodius Thrasea Paetus, ektefelle av Arria som var en slektning av Persius. Over de neste ti årene reiste han og senatoren flere ganger sammen. Senere møtte han Seneca den yngre, men var etter sigende ikke imponert over dennes genialitet.

I sin barndom skrev Persius en tragedie som handlet om en episode i romersk historie, og et annet verk, sannsynligvis på en reise (antagelig før hans reiser med Thrasea Paetus). Senere forskere betviler at han skrev satirer i barndommen da teksten tyder på en langt mer moden forfatter. Etter å ha lest satirene til Lucilius ble han inspirert til å skrive tilsvarende satirer. Beklageligvis skrev han både sakte og sjelden, og da han døde ung en magesykdom (uitio stomachi) ble han forhindret fra å fullføre boken sin. Det ble sagt at hadde en «vennlig natur, beskjeden som en ung pike og en personlig skjønnhet», og det er også sagt at han levde et eksemplarisk liv i hengivenhet til sin mor Fulvia Sisenna, sin søster og sin tante. Til sin mor og sin søster etterlot han seg en betydelig formue. Cornutus overså alle hans skrifter, unntatt hans satirer som han gjorde flere endringer i før han overga dem til Caesius Bassus for den siste redigering. Satirene ble en umiddelbar suksess. Kun seks satirer har han etterlatt seg, og den første var hans beste.

Hovedinteressen for Persius verker ligger i deres forhold til romersk satire, i deres tolkning av romersk stoiske filosofi, og deres bruk av romersk tale. Innflytelsen av Horatius på Persius kan neppe ha vært mindre enn Lucilius. Ikke bare hans figurer og disse navn, men også hele fraser, tanker og situasjoner kom direkte i avskrift fra Lucilius. I hans første satire starter han likeledes med et direkte sitat fra Lucilius. Likheten framhever ulikheten mellom parodikeren av den stoiske filosofi og dens talsmann.

Persius er en parentes mellom Horatius og Juvenal innenfor den romerske satirekunsten, og en strengere moralist enn dem begge, noe som har fått en del til å se ham som en forløper til de senere kristne, latinske forfattere. Noe av sinnelaget mellom Persius og Seneca synes nært, og det kan neppe være bruken av felles kilde alene. Som Seneca kritiserer han samtiden og i sin første satire, avgjort hans beste, er han forarget over tidens slette litterære smak. Seneca skriver om det samme i sitt brev nummer 114. I sin andre satire skriver han om bønnen og alt det latterlige som menneskene i sin enfold ber gudene om. I den tredje moraliserer han over de rike og raser over at de er sløv og likegyldig overfor de sanne verdier som dannelse og livsvisdom. I den fjerde skriver han om Sokrates og den greske filosofens bevis overfor Alkibiades om hvor lite denne vet om seg selv. Den femte er rettet til Lucius Annaeus Cornutus, hans venn og mentor, i takknemlighet for at denne har rettet hans sinn for studiet av filosofi og således den indre frihet. Den sjette og siste forfølger det siste temaet ved at det den priser et liv som leves i tilbaketrukket ro, preget av en forfatter som trivdes i sitt elfenbenstårn.

Persius' satirer er skrevet i heksameter, noe som var tradisjonen siden Lucilius’ tid. Unntaket finnes i et lite prologdikt som er skrevet på et såkalt haltende jamber, tilsvarende det versemål som Hipponax brukte:

Ad sacra vatum carmen affero nostrum.

Til diktertemplet bærer jeg min diktsamling.

Halvt ironisk forsikrer han at han skriver for å tjene sitt brød og ikke for at han er inspirert.

Hans biografi forteller at satirene ikke ble etterlatt ferdig. Noen linjer ble tatt fra slutten av verket, antagelig av Cornutus eller Bassus, slik at det kan være quasi finitus. Det kan bety at setninger som Persius ikke hadde gjort perfekt eller et avsnitt han ikke hadde gjort ferdig ble utelatt. Det har også vært spekulasjoner om at Cornutus fjernet avsnitt som kunne sees på som en kritikk av keiserens litterære smak. Andre steder synes derimot å mangle revisjon.

Det finnes flere moderne utgivelser av Persius i engelsk oversettelse:

• Aulus Persius Flaccus (Persius); W.S. Merwin (oversetter): The Satires. Anvil Press Poetry 1981. ISBN 9780856460197
• Aulus Persius Flaccus; J.R. Jenkinson (redaktør): The Satires. Aris & Phillips Ltd 1981. ISBN 9780856681738

• Works of Persius hos Internet Archive.