Dekonstruksjon (filosofi)

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Dekonstruksjon er i moderne filosofi, litteraturvitenskap og enkelte samfunnsvitenskapelige fag betegnelsen på en prosess hvor tekster spesielt innen den vestlige filosofiske tradisjonen synes å endre seg og kompliseres når man ser på premissene disse tekstene bygger på, og hvordan de motsier sine egne intensjoner og påstander. Jacques Derrida skapte begrepet i 1960-årene, men mente selv at det var lettere å snakke om hva dekonstruksjon ikke var enn hva det var.

Spesielt innen litteraturvitenskap har dekontruksjonen vært sentral i enkelte skoler, kanskje mest berømt er den såkalte Yale-skolen. Selv avviste Derrida at dekonstruksjon var en retning eller skole, men heller en teknikk for å avsløre hva den enkelte teksten og dermed leseren tar for gitt.

Derridas dekonstruksjon tok utgangspunkt i tekster, fordi tekster på en unik måte kan vise tankens begrensninger. Selv om det er umulig å oppnå fullkommen sannhet og komme fram til en endelig mening, så er tradisjonelt sett filosofisk tenkning og språk basert på antagelsen og ønsket om en slik fullkommenhet. Denne antagelsen og dette ønsket kan formuleres gjennom tre prinsipper som har vært sentrale i den vestlige filosofiske tradisjon. Det første prinsippet kan kalles motsetningsprinsippet. Grunnelementene i tanke og språk er språklige motsetninger, mer spesifikt: motsetningspar. Eksempler på disse er: tilstedeværelse/fravær, sant/falskt, væren/ikke-væren, samme/annerledes, én/mange, mann/kvinne, varm/kald. Det andre prinsippet kan kalles det-logisk-ekskluderende prinsipp. Motsetningsparene blir sett på som gjensidig utelukkende, om det ene er tilfelle, kan ikke det andre også være det. Er man mann, så kan man ikke samtidig være kvinne. Er noe varmt, kan det ikke samtidig være kaldt. Enten er noe det ene eller det andre, motsetningsparene er gjensidig utelukkende. Det siste prinsippet kan kalles rangeringssprinsippet. Det vil si at de to begrepene i motsetningsparet ikke blir rangert likt, men at ett av dem rangeres høyere enn det andre. Motsetningsparet er assymetrisk. Det sanne står over det falske, mannen står over kvinnen, tilstedeværelse over fravær, også videre.

I ett komplett logisk system, som ville være sannheten, så skal disse tre prinsippene gjennomgående stemme overens. Men en typisk derridask lesning avslører hvordan en gitt tekst aldri kan oppfylle dette kravet. Mer spesifikt så vil det vise at de binære motsetningene som teksten er fundert på, ikke opprettholdes. At de påståtte relasjonene, gjensidig utelukkelse og rangering, ikke kan bli formulert koherent gjennom hele teksten. I stedet så vil disse relasjonene implisitt bli motsagt gjennom teksten som formulerer dem. Derrida kaller denne teknikken dekonstruksjon. Dekonstruksjon viser hvordan tekster som er fundert på binære motsetninger selv vil bryte det-logisk-ekskluderende prinsipp og rangeringsprinsippet. En dekonstruktiv lesning av en tekst vil avsløre poenger som inkluderer det ene begrepet (i motsetningsparet) i definisjonen av det andre begrepet (i motsetningsparet). Eller så kan en dekonstruktiv lesning reversere motsetningsparets rangering (men det er overhodet ikke et mål å snu om på rangeringen, det er bare å gjøre strukturen ustabil.

Et hovedmotiv for dekonstruksjonen av de fundamentale motsetningene/dikotomiene som er innebygget i tanken, er å kritisere den såkalte logosentrismen. Den dominerende siden, det høyest rangerte begrepet i et motsetningspar, vil alltid referere til en eller annen form for nærvær (tilstedeværelse), en virkelighet som er positivt gitt komplett, enkel, uavhengig, og fundamental. Eksempler på dette er Platons former eller Aristoteles substanser. Dette nærværet er alltid forstått som den polare motsetning til noe som er negativt, ufullstendig, sammensatt, avhengig eller avledet av noe annet (for eksempel materie, skapninger, utseende/skinn). Platons former/ideer er altså komplette, uavhengige og fundamentale, i motsetning til materien. Derridas dekonstruktive analyser viser hvordan nærværets renhet og prioritet aldri opprettholdes i tekstene til de store metafysikere. Resultatet av dette er en kritikk av metafysisk tilstedeværelse.

• Dekonstruksjon; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)