Demokratisk sentralisme

Demokratisk sentralisme er en av hovedkomponentene i Lenins partimodell og leninismen. Demokratiske sentralisme innebærer at man står fritt til å diskutere motsetninger internt i partiet samtidig som man har felles front utad, ofte formulert som «frihet i diskusjon – enhet i handling».^[1]

Lenins tekst kalt Hva må gjøres? fra 1902^[2] er den tidligste kilden hvor demokratisk sentralisme blir diskutert. Prinsippet om demokratisk sentralisme skulle siden bli et opprivende spørsmål i konfliktene mellom bolsjevikene og mensjevikene i det som da het det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet. Etter den sjette partikongressen som ble avholdt i Petrograd i 1917, hadde bolsjevikene vunnet gjennom med sin linje, og definerte den demokratiske sentralismen slik:

1. At alle styrende organer i partiet, fra topp til tå, skal være valgte;
2. At alle partiorganene skal rapportere aktiviteter jevnlig til sine respektive partiorganisasjoner;
3. At det skal være streng partidisiplin og at mindretallet innordner seg etter flertallet;
4. At alle beslutninger i høyere organer skal være absolutt bindende for de lavere organene og for alle partimedlemmer.

Lenins begrunnelse for en slik streng partidisiplin var at demokratisk sentralisme ville motvirke den omfattende fraksjonsvirksomheten som tidligere hadde rådd i partiet. Han hevdet at fraksjoneringen ledet til ukameratslig oppførsel blant partimedlemmene, noe som lett kunne utnyttes av politiske fiender utenfor partiet.

Ifølge Lenin var dette den eneste måten å organisere et slagkraftig og disiplinert revolusjonært parti på. Denne teorien går hand i hand med hans teorier om kaderparti. Norske kommunistpartier og -forbund som Norges kommunistiske parti, Arbeidernes kommunistparti og Tjen folket har operert med Lenins kadermodell og på prinsippet om demokratisk sentralisme.

Ifølge Mao Zedong fungerer demokratisk sentralisme som Folkerepublikken Kinas statsform og styringssystemet til Kinas kommunistparti.

• Kaderparti