Hopp til innhold

Det brenner en ild

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det brenner en ild
orig. Det brinner en eld
Inga Tidblad
Generell informasjon
FilmtypeLangfilm
SjangerDrama
Utgivelsesår1943
Prod.landSverige
Lengde1 t. 47 min.
SpråkSvensk
Aldersgrense16 (Norge)
Bak kamera
RegiGustaf Molander
ProdusentHarald Molander
(produksjonsleder)
ManusforfatterKarl Ragnar Gierow
Gustaf Molander

Gösta Stevens
(scenario)
Basert påEn idé av Gösta Stevens
MusikkLars-Erik Larsson
Nils Söderman
SjeffotografÅke Dahlkvist
KlippOscar Rosander
Foran kamera
MedvirkendeInga Tidblad
Lars Hanson
Victor Sjöström
Prod.selskapAB Svensk Filmindustri
DistributørAB Svensk Filmindustri
Premiere23. august 1943
(Röda Kvarn, Stockholm, Sverige)
Eksterne lenker
IMDb

Det brenner en ild (svensk tittel: Det brinner en eld) er en svensk dramafilm fra 1943 regissert av Gustaf Molander. Manuset ble skrevet av Karl Ragnar Gierow og Molander etter en idé av Gösta Stevens. I rollene ses blant andre Inga Tidblad, Lars Hanson og Victor Sjöström.[1]

Aftenpostens anmelder fordømte i 1945 filmen for dens urealistiske skildring av forholdene i Norge under krigen, dens romantiserende skildring av den tyske militærattasjéen og dens uvilje til å tale i klarspråk.

Sett med norske øyne er den bare en bråtebrann. Det brenner ingen ild - det er bare røyk.[1]

Innspillingsfakta

[rediger | rediger kilde]

Filmen ble spilt inn fra 6. april til 8. juli 1943 i Filmstaden i Råsunda og i nordlige Jämtland.[1]

Handling

[rediger | rediger kilde]
Merk: Deler av handlingen avsløres i den nedenstående teksten.

I et uidentifisert land repeterer Nasjonalteatrets ensemble Som dere vil ha det av William Shakespeare. Militærattasjé Lemmering inviterer til premieresupé. Han står på vennskapelig fot med teatertroppen og dens direktør Falkman. Lemmering er dessuten i et romantisk forhold med teatrets ledende skuespillerinne, Harriet Brandt.[1]

Lemmerings land har planlagt en uventet invasjon av det uidentifiserte landet. Til tross for en indre tvil går Lemmering med på å bli okkupasjonens kommandant for således å kunne forhindre unødvendige grusomheter. Når premieresupéen blir avholdt for de uvitende skuespillerne og øvrige inviterte er Lemmering nedstemt, men Harriet prøver å oppmuntre ham.[1]

Under en dramatisk morgenprøve får medlemmene av ensemblet vite at deres land er okkupert. Teatret blir inntatt av de militære. To unge mannlige skuespillere, Lauritz Bernt og Harriet Brandts bror, Georg, lykkes i å flykte for å kunne ta del i motstandskampen. Når Lemmering ankommer det okkuperte teatret nekter Falkman å ta ham i hånden. Harriet vender ham også ryggen.[1]

Forsvaret må gi opp og overleverer sine våpen. Lemmering kaller Harriet og Falkman til seg. Han forteller den glade nyheten at deres teater skal gjenoppstå. Lemmering og Harriet får på nytt kontakt, og de elsker hverandre fremdeles. Når tjenestemann Bruhn fra okkupasjonsmakten dukker opp på teatret og beordrer at repertoaret fra nå av skal stå i «opplysningens» tjeneste, nekter Falkman og blir arrestert. Den ubehagelige og alkoholiserte skuespilleren Paul Winter erstatter ham i sjefsstolen.[1]

Lauritz Bernt dukker plutselig opp hjemme hos Harriet. Han forteller at motstandskampen fortsetter også uten våpen og at Georg hver kveld taler i en illegal radiosender kalt «Frihetssenderen». Harriet bryter nå helt med Lemmering og slutter seg til motstandsbevegelsen.[1]

Merk: Deler av handlingen avsløres i teksten over.

Rolleliste[1]

[rediger | rediger kilde]

(I utvalg)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h i «Det brinner en eld (1943)». Svensk Filmdatabas. Svenska Filminstitutet. Besøkt 16. desember 2017. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_brenner_en_ild&oldid=20537223»