Diegesis

Diegesis (gresk: διήγησις, diēgēsis, fra διηγεῖσθαι, «å fortelle»)^[1] er en litterær term for fiksjon (som en film eller roman) som betegner det som berettes (formidling av informasjon) gjennom en fortelling,^[2] i motsetning til det som vises (mimesis). Det brukes gjerne om omstendelig fortellende, utgreiende eller redegjørende stil og brukes om språket eller formen i en fortelling. Diegesis er en fortelling som presenterer et indre syn på en verden til en fortellers handling, og noen ganger presenterer personens handling for leseren (forfatteren) eller publikum.^[3]

Diegesis (gresk διήγησις, «fortelling») og mimesis (gresk μίμησις, «etterligning») har blitt satt opp i kontrast til hverandre siden Aristoteles. For Aristoteles viser mimesis i stedet for å fortelle, ved hjelp av handling som blir vedtatt. Diegesis er å fortelle en historie av en forteller. Fortelleren kan snakke som en bestemt karakter, eller kan være den usynlige fortelleren, eller til og med den allvitende fortelleren som snakker «utenfra» i form av å kommentere handlingen eller karakterene.^[4][5]

Innenfor filmvitenskapen benyttes begrepet diegetisk for å betegne den narrative (fortellende) verden omkring fiksjonen som hevder å være realisme. Her hører lyd eller musikk som skal oppfattes som en del av den fiktive verden. Som ikke-diegetisk (mimisk) regnes først og fremst sang og musikk, som eksisterer kun på lydsporet, altså det som filmpublikumet hører, men ikke figurene på lerretet. Men også for- og ettertekster er ikke-diegetiske innslag. Tanker eller minner regnes som diegetisk lyd da de eksisterer i de figurene som hører dem. Det samme gjelder fortellerstemmer hvor en figur i filmen forteller, da denne stemmen eksisterer innenfor filmens ramme.^[6]

Innenfor musikkteater brukes begrepet diegetisk for å beskrive en sang som også de medvirkende karakterene oppfatter som sang. Flere av sangene i musikalen Sound of Music er diegetiske, sangen «Do-Re-Mi» nevnes spesielt i denne sammenhengen. I filmmusikken til Cabaret ble alle sangene framstilt som diegetisk, man lot som om de var ekte tysk musikk. Andre filmmusikaler, for eksempel Yentl og den nordiske Dancer in the Dark har utelukkende ikke-diegetiske sanger, de skal forestille figurenes tanker eller «indre sang».

I Barry Lyndon er musikken hovedsakelig ikke-diegetisk ved at den ikke inngår i handlingen, men en del av musikken fremføres som innslag i handlingen blant annet «Lillibullero march» og «British Grenadiers» av britiske soldater som vises i bildet. Den kjente prøyssiske militærmarsj «Hohenfriedberger» spilles i scener med prøyssiske soldater. I et tilfelle går «Hohenfriedberger» sømløst over fra å høres instrumentalt på lydsporet (ikke-diegetisk) til å bli sunget av soldater i spisesalen. «Hohenfriedberger» spilles i et tilfelle på fløyte og tromme av marsjerende prøyssiske soldater i bildet, imens fortsetter musikken uavbrutt når det klippes til et slag der musikerne ikke er synlige.^{[7][8][9][10]}