Hopp til innhold

Docklands Light Railway

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Docklands Light Railway
Basisdata
TransporttypeLettbane, lett-tog
Stedøstlige London
Åpnet1987
Drift
EierDocklands Light Railway Limited og Serco
OperatørSerco Group (1997–6. desember 2014),
Keolis Amey Docklands (7. desember 2014)
Sporlengde46 km
Antall linjer6
Antall stasjoner45

Docklands Light Railway (DLR) er et lettbanesystem beliggende i det østlige London. Systemet ble åpnet i 1987 og var et av Storbritannias første lettbanesystem. Etter en rekke utvidelser omfatter systemet i dag linjer til Stratford i nord, London City Airport i øst, Lewisham i sør og sentrum i vest. På en del stasjoner er det overgang til undergrunnsstasjoner, og billettsystemet er det samme.[1] I april 2013 meldte Transport for London (TfL) at antall reisende pr år var kommet opp i 100 millioner passasjerer.[2]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Tidlig på 1980-tallet ønsket britiske myndigheter å tilrettelegge for næringsutvikling på Isle of Dogs øst i London. Organisasjonen The London Docklands Development Corporation (LDDC) ble etablert for å koordinere utviklingen av Docklands-området. Da LDDC ble etablert var tidligere planer fra 1960- og 1970-tallet om forlengelser av undergrunnen til det østlige London forlatt. Det var behov for et nytt transporttilbud i området. London Regional Transport (LRT), LDDC og Greater London Council (GLC) gikk sammen for å vurdere alternativer til offentlig transport. Det var enighet om at en lettbane var det beste alternativet, men det var uenighet om hvilket system som var det beste. Også rutevalg og mengde linjer på bakkenivå var det uenighet om. Flere ulike rutevalg ble vurdert. Praktiske forhold tilsa et valg mellom en rute mellom the City til Isle of Dogs (øst til vest) og en rute fra Mile End til the Island (nord til sør). Rutene var utfyllende snarere enn alternative, og det ble enighet om å bygge begge. Byggingen startet i 1984, og i 1987 ble DLR offisielt åpnet.[3][4] Det første passasjertoget forlot Tower Gateway retning Island Gardens den 31. august 1987.[5]

Linjenettet og stasjonene

[rediger | rediger kilde]

Det opprinnelige systemet var 13 kilometer langt og hadde 15 stasjoner,[6] hvorav tre var endestasjoner: Tower Gateway i vest, Stratford i nord og Island Gardens i sør. Poplar stasjon fungerte som knutepunkt.[7] 11 tog var i drift, og det første året hadde DLR 6,7 millioner passasjerer.[8] Senere utvidelser omfatter linjene Bank i vest (åpnet i 1991), Beckton i øst (åpnet i 1994), Lewisham i sør (åpnet i 1999), London City Airport i øst (åpnet i 2005), Woolwich Arsenal i øst (åpnet i 2009) og Stratford International i nord (åpnet i 2011).[9][10] I dag har systemet 45 stasjoner, 46 kilometer med spor og 149 tog.[11] Sett fra Poplar og Canning Town stasjoner kan systemet deles inn i seks linjer:

  • en linje vestover mot London sentrum - to endestasjoner: Tower Gateway og Bank
  • to linjer nordover mot Stratford: en vestlig trasé med endestasjon Stratford, og en østlig trasé med endestasjon Stratford International
  • to linjer østover mot London City Airport: en nordlig trasé med endestasjon Beckton, og en sørlig trasé med endestasjon Woolwich Arsenal
  • en linje sørover mot Greenwich med endestasjon Lewisham

Fra stasjonene er det overgang til øvrig offentlig transport, blant annet til mer enn 100 bussruter, fem jernbanelinjer og åtte undergrunnslinjer. Det finnes også en DLR-stasjon ved London City airport.[12] Alle stasjonene har heis eller rampe og trinnløs adgang til togene.[13] Det finnes et program for å utsmykke DLR med kunst.[14]

De 45 stasjonene er som følger:

Abbey Road, All Saints, Bank, Beckton, Beckton Park, Blackwall, Bow Church, Canary Wharf, Canning Town, Crossharbour, Custom House, Cutty Sark, Cyprus, Deptford Bridge, Devons Road, East India, Elverson Road, Gallions Reach, Greenwich, Heron Quays, Island Gardens, King George V, Langdon Park, Lewisham, Limehouse, London City Airport, Mudchute, Poonton Dock, Poplar, Prince Regent, Pudding Mill Lane, Royal Albert, Royal Victoria, Shadwell, South Quay, Star Lane, Stratford, Stratford High Street, Stratford International, Tower Gateway, West Ham, West India Quay, West Silverton, Westferry, Woolwich Arsenal.

Dagens linjesystem
Dagens linjesystem

Togene

[rediger | rediger kilde]

Et standard lett-tog kan ta opptil 250 passasjerer, nærmere tre ganger så mye som kapasiteten til en typisk buss. Lett-togene er miljøvennlige, uten utslipp og med lavt støynivå. Akselerasjonen er jevn og rask, og bremsingen skjer raskt, slik at skarpe svinger og bakker ikke volder noe problem.[15] Togene er førerløse.[16] DLR bruker et helautomatisk kontrollsystem (ATC) som kontinuerlig overvåkes av personale på kontrollsenteret på Poplar. Alle tog er utstyrt med automatisk togbeskyttelse (ATP). ATP betyr at alle tog er omgitt av en sikkerhetssone som ingen andre tog kan komme inn i. Den høyeste farten som kan oppnås er 80 kilometer i timen.[17] I 2007 meldte TfL at alle tog skulle bestå av tre vogner i 2010.[18][19][20] Oppgradering til trevogners tog ble fullført i tide. Hele nettverket er nå i stand til å håndtere trevogners tog.[21]

Eier- og driftsforhold

[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig var DLR eid av London Regional Transport. I 1991 bestemte den britiske regjeringen at fra mars 1992 skulle ansvaret for DLR overføres til London Docklands Development Corporation.[22] I 1997 overtok Docklands Railway Management Limited (DRML) driften av DLR. To år senere kjøpte Serco aksjene til Docklands Light Railway Ltd (DLRL). I 2000 var den driftsansvarlige kjent som Serco Docklands Limited (SDL). I 2006 fikk Serco Docklands fornyet avtalen for å drifte og vedlikeholde DLR. I 2007 hadde Serco Docklands 10-årsjubileum som driftsansvarlig for DLR.[23] Formell eier av DLR er Docklands Light Railway Limited (DLRL). DLRL eier infrastrukturen, bortsett fra Lewisham-linjen. Denne eies for tiden av City Greenwich Lewisham Rail Link plc (CGLR), som også er ansvarlig for å vedlikeholde linjen. I 2021 skal eierskapet til Lewisham-linjen tilbakeføres til DLRL.[24]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
Et DLR-tog ved Canning Town
  1. ^ TfLs omtale av billettsystemet
  2. ^ Pressemelding fra TfL, april 2013
  3. ^ Tidslinje hos TfL Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine.
  4. ^ «Omtale av starten på DLR hos LDDC». Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 3. oktober 2013. 
  5. ^ Pressemelding fra TfL om 20-årsjubileum, august 2007
  6. ^ «Omtale av DLR hos Transport of London». Arkivert fra originalen 22. januar 2014. Besøkt 3. oktober 2013. 
  7. ^ Tidslinje hos TfL Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine.
  8. ^ Pressemelding fra TfL, april 2013
  9. ^ Tidslinje hos TfL Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine.
  10. ^ TfLs omtale av Stratford International-linjen Arkivert 5. oktober 2013 hos Wayback Machine.
  11. ^ Pressemelding fra TfL, april 2013
  12. ^ TfLs svar på vanlige spørsmål
  13. ^ TfLs omtale av stasjonene
  14. ^ DLR Art
  15. ^ TfLs omtale av lett-togene
  16. ^ TfLs svar på vanlige spørsmål
  17. ^ TfLs omtale av styringssystemet Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine.
  18. ^ Pressemelding fra TfL om lengre tog, mai 2007 Arkivert 27. september 2011 hos Wayback Machine.
  19. ^ BBCs omtale av lengre tog, juli 2007
  20. ^ ARUPs omtale lengre tog, udatert Arkivert 4. oktober 2013 hos Wayback Machine.
  21. ^ Pressemelding fra TfL om lengre tog, mai 2011
  22. ^ TfLs omtale av formelle forhold Arkivert 30. september 2012 hos Wayback Machine.
  23. ^ Tidslinje over DLRs historie
  24. ^ TfL om eierforholdene Arkivert 30. september 2012 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Docklands_Light_Railway&oldid=24513414»