Folkevandringstiden i Norge

Folkevandringstiden er i norsk forhistorie tradisjonelt datert til perioden mellom 400 og siste halvdel av 500-tallet e.Kr.^[1], men tidspunktet for overgangen fra folkevandringstid til merovingertid er omdiskutert. Folkevandringstiden er en avgrenset periode innenfor jernalderen som regnes fra 500 f.Kr til 1100 e.Kr. Folkevandringstiden markerer slutten på det som betegnes som eldre jernalder.

Inndeling av perioden

Folkevandringstiden avløser romertiden eller romersk jernalder som arkeologisk og historisk regnes fram til de store migrasjonsbølgene og omveltningene i Europa rundt 400. Arkeologisk har perioden vært inndelt litt forskjellig. På 1970-tallet ble overgangen til merovingertid (vendeltid i Sverige) satt til ca 575^[2]. Senere er perioden inndelt i to, D1 fra 400 til 475, og D2 fra 475 til 575^[3]. Den siste perioden er igjen senere blitt foreslått inndelt i to, D2a (475-525) og D2b (525-575)^[4]. Overgangen mellom perioden D1 og D2 defineres av endringer i den germanske dyreornamentikken. Denne ornamentikken var utbredt over hele det germanske området og regnes som velegnet for synkronisering av funn. Rundt 475 er det registrert en overgang fra Nydamstilen^[5] til Salins stil I.^[6]^[7]

Fra siste halvdel av 500-tallet endres ornamentikken fra Salins stil I til Salins stil II og dette markerer overgangen til merovingertiden (eller vendeltiden som perioden kalles i Sverige).^[8]

Folkevandring

Epoken har fått navn etter de store migrasjonene på det europeiske kontinentet, og spesielt hunernes og goternes vandringer fra 300-tallet og utover. Blant nordmenn var det neppe noen slike folkevandringer i denne tiden innad i dagens Norge, og endringer i det norske samfunnet var mer knyttet til sekundære virkninger av endringene som skjedde ute i Europa, spesielt den økte dominansen og kulturutviklingen for de germanske folkeslagene etter Romerrikets (Vestromerrikets) fall. Samtidig viser spor av bygdeborger at det også var en urolig tid i Norge, og det kan ha vært en tid med mye konflikt mellom flere stammeriker i Norge.^[9] Historikeren Jordanes, som levde i samtiden, navnga 13 stammer i Norge. De fleste av disse 13 kan identifiseres. Han skrev blant annet om raumaricii (folk på Romerike), ragnaricii (folk i Ranrike, dvs Båhuslen), granii (folk i Grenland), augandzi (folk i Agder), æthelrugi (dvs adalryger, bosatt på fastlandet i Rogaland, og holmryger bosatt på øyene), og arochi (dvs. haruder eller horder, folk i Hordaland).^[10]

Perioden er også for Nordens del, spesielt i dansk arkeologi, betegnet som yngre germansk jernalder. Nordmenn drev allerede før folkevandringstiden en forholdsvis utstrakt handel med det europeiske kontinentet, spesielt i de jydske og nordtyske områdene. Overgangen fra romertiden til folkevandringstiden var preget av kontinuitet innen både gravskikk, byggeskikk (hustyper) og håndverksproduksjon blant nordmenn.^[11]

Folkevandring i Nord-Norge

Utdypende artikkel: Samisk jernalder

I nyere språkforskning har det blitt avdekket et stort substrat-leksikon for samiske språk. Dette leksikonet har opprinnelse i et utdødd paleoeuropeisk urspråk, som ut fra lingvistiske dateringer ble brukt av befolkingen som bodde i Sapmi før samene immigrerte inn i området fra enten Sør-Finland eller Karelen. Denne migrasjonen skjedde ifølge språkforskerne i folkevandringstiden.

Det er blitt påvist at substrat konsentrerer seg i leksika innen bestemte semantikk-områder som topografi, den biologiske verden og for begreper og konsepter innen kultur, men er ikke nødvendigvis avgrenset til disse. I substratleksikonet er det for eksempel flere ganger så mange ord for jakt og fiske som tilsvarende ord av uralsk opprinnelse i samisk, samt en betydelig mengde navn på topografi som er uforståelig på moderne samisk. Disse ordene stammer nok med stor sannsynlighet fra språket som ble snakket i deler av Nord-Norge før samenes ankomst.^[12]

Jernalderens endringer

Bronsealderens slutt rundt 500 f.Kr. medførte dårligere tilgang til dette viktige metallet som måtte importeres fra Europa. Metoden for utvinning av jern var nå kjent i Norge, men jernet fikk ikke stor utbredelse som materiale for redskaper og våpen. Med mindre handel sørover ble det også mindre impulser for å utvikle jernproduksjonen. Ikke før den romerske innflytelsen i 1. og 2. århundre e.Kr. ble det fart i den tekniske utviklingen i Norge^[13]. I 3. og 4. århundre lages det jernvåpen – sverd, skjold med jernbuler, støtspyd og kastespyd. Og det lages redskaper som økser, kniver og sakser. I og med at dette er ting som produseres lokalt, av lokal myrmalm og i lokale smier, legger dette grunnlaget for en ny samfunnsordning i landet hvor bronsealderens høvdingdømmer erstattes av gårdsbruk og hvor selveiende bønder utgjør ryggraden i samfunnet^[14]. Historikeren Andreas Holmsen hevder at gårdsbrukene var befolket med storfamilier av et større omfang enn det vi nå er vant til^[15].

Utviklingen mot merovingertiden

I det 5. og 6. århundre påvises det en sterk økning av varer fra friserne ved Rhinmunningen – metall- og glassvarer, tøyer, vin og hvetemel i bytte mot skinn, pelsverk og muligens ull, og i runeinnskrifter fra denne perioden er det brukt mange vestgermanske navn som tydeligvis kom på moten^[16]. Utenlandshandelen førte igjen til at en mer mektig høvdingklasse oppsto, noe som spesielt viser seg i gravskikkene. Store deler av de våpen og prydgjenstander fra folkevandringstiden som er funnet, har nettopp blitt gravd ut fra de mektige gravhaugene som kunne ha en diameter på opptil 50 m.

I Norge regnes merovingertiden som arkeologisk periode fra ca 570-575. I Europa, hvor skriftlige kilder finnes, regnes perioden ut fra merovingerdynastiets maktovertakelse i Frankerriket rundt 410.

Se også

Folkevandringstiden (Europa)

Referanser

^ Bergljot Solberg, Jernalderen i Norge, Cappelen (2000), s 128
^ Egil Bakka, Eit gravfunn frå Fosse i Meland, Hordaland, og det arkeologiske periodeskjiljet mellom merovingertid og vikingtid (1973)
^ Eldrid Straume, Gläser mit Facettenschliff aus Skandinavischen Gräbern des 4. und 5. Jahrhunderts n. Chr. (1987)
^ S. Kristoffersen, Migration period chronology in Norway (1999)
^ Nydamstilen er oppkalt etter det store våpenofferfunnet i Nydam mose i Slesvig, se også dyreornamentikk
^ Oppkalt etter den svenske arkeologen Carl Bernhard Salin som tidfestet og systematiserte dyreornamentikken i nordisk jernalder
^ Solberg, s 129
^ Carl Bernhard Salin, Die altergermanische Thierornamentik, Stockholm (1904)
^ «Jernalderen i Norge – Folkevandringstiden - Store norske leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 19. februar 2024.
^ Sverre Steen: Langsomt ble landet vårt eget (s. 29), J.W. Cappelens forlag, Oslo 1972
^ Solberg, s 176
^ Aikio 2004. «An essay on substrate studies and the origin of Saami» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 16. februar 2008.
^ Andreas Holmsen, Norges historie fra de eldste tider til 1660, Universitetsforlaget (1971), s 60-61
^ Holmsen, s 68
^ Holmsen, s 70
^ Holmsen, s 81

Litteratur

Bergljot Solberg, Jernalderen i Norge, Cappelen (2000), ISBN 82-02-19871-2
Andreas Holmsen, Norges historie fra de eldste tider til 1660, Universitetsforlaget (1961)

Eksterne lenker

Folkevandringstid, artikkel med flere underartikler hos Norgeshistorie.no

Autoritetsdata

[1] Bergljot Solberg, Jernalderen i Norge, Cappelen (2000), s 128

[2] Egil Bakka, Eit gravfunn frå Fosse i Meland, Hordaland, og det arkeologiske periodeskjiljet mellom merovingertid og vikingtid (1973)

[3] Eldrid Straume, Gläser mit Facettenschliff aus Skandinavischen Gräbern des 4. und 5. Jahrhunderts n. Chr. (1987)

[4] S. Kristoffersen, Migration period chronology in Norway (1999)

[5] Nydamstilen er oppkalt etter det store våpenofferfunnet i Nydam mose i Slesvig, se også dyreornamentikk

[6] Oppkalt etter den svenske arkeologen Carl Bernhard Salin som tidfestet og systematiserte dyreornamentikken i nordisk jernalder

[7] Solberg, s 129

[8] Carl Bernhard Salin, Die altergermanische Thierornamentik, Stockholm (1904)

[9] «Jernalderen i Norge – Folkevandringstiden - Store norske leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 19. februar 2024.

[10] Sverre Steen: Langsomt ble landet vårt eget (s. 29), J.W. Cappelens forlag, Oslo 1972

[11] Solberg, s 176

[12] Aikio 2004. «An essay on substrate studies and the origin of Saami» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 16. februar 2008.

[13] Andreas Holmsen, Norges historie fra de eldste tider til 1660, Universitetsforlaget (1971), s 60-61

[14] Holmsen, s 68

[15] Holmsen, s 70

[16] Holmsen, s 81

[1]