Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia

Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia etter den andre verdenskrig foregikk i årene 1945–1946. Tre millioner tysktalende tsjekkoslovaker, bosatt i Sudetenland og tyske språkøyer ellers i landet, ble tvunget ut av hjemlandet Tsjekkoslovakia, og ble deportert til Tyskland og Østerrike. Uttrykket fordrivelse brukes i denne sammenheng som et samlebegrep for flukt, fordrivelse med vold, og for den organiserte, tvungne utvandring. Fordrivelsen har vært et politisk tema i Forbundsrepublikken Tyskland siden. Fordrivelsen var lenge et vesentlig problem i relasjonen mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia, og de juridiske forholdene måtte avklares før Tsjekkia gikk inn i EU. EU konkluderte med at fordrivelsen ikke var til hinder for tsjekkisk EU-medlemskap.

Etter verdenskrigens avslutning måtte til sammen ca. tolv millioner tyskere forlate sine bosteder i Øst-, Sentral- og Sørøst-Europa. De ble hovedsakelig dirigert til områder innenfor grensene til dagens Tyskland, som delvis var okkupert av Sovjetunionen. Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia var den største fra én enkelt stat. De fordrevne utgjorde en fjerdedel av landets befolkning og det tok 30 år før folketallet i Tsjekkoslovakia var tilbake på samme nivå som i 1935.

Den tsjekkoslovakiske eksilregjering i London mente at det tyske folk hadde et kollektivt ansvar for den andre verdenskrigen, og for de forbrytelser som da ble begått. Regjeringen tok allerede i 1941 til orde for å fordrive hele den etnisk tyske befolkning i Tsjekkoslovakia, og fikk etter hvert tilslutning for sitt synspunkt av Sovjetunionen, Storbritannia og USA.

Den første, såkalte «ville» del av fordrivelsen sommeren 1945 skjedde med et betydelig innslag av vold. Beneš-dekretene la grunnlaget for fordrivelsene, ved blant annet å inndra statsborgerskap og beslaglegge eiendom. Om lag av en fjerdedel av de etniske tyskerne var fordrevet før Potsdamavtalen, fra august 1945, sanksjonerte fordrivelsene. Potsdamavtalen foreskrev at fordrivelsene skulle skje på en «ordnet og human måte». Fordrivelsene anses idag som etnisk rensing.

Parallelt med fordrivelsen av etnisk tyske innbyggere fra tsjekkiske områder ble etniske ungarere (madjarer) tvangsflyttet fra slovakiske områder og fikk sine eiendommer beslaglagt.^[1]

Begrepet sudettyskere ble brukt om tyskere som inntil slutten av andre verdenskrig bodde i Böhmen og Mähren, også langt utenfor det egentlige Sudetenland.^[2] Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra det Přemyslidiske dynasti omkring år 1200, og mange sudettyskere kunne spore lokal familiehistorie tilbake til middelalderen.^[3] Innvandringen av etnisk tyske var en kilde til misnøye blant etniske tsjekkere. De etnisk tyske beholdt blant annet tysk språk, og unngikk å bruke eller lære seg tsjekkisk. Ved folketellingene, også under østerriksk styre, ble etnisitet avgjort ved morsmål eller dagligspråk (tysk: Umgangssprache).^[2][4]

Området var en del av Østerrike-Ungarn, inntil første verdenskrigs slutt, og det var et visst press på etniske tsjekkere for å registrere seg som tysktalende. Ved folketellingen i 1921 talte den tysktalende befolkning 3 123 583 individer, hvilket utgjorde 23,4 % av den totale befolkningen.^[2][4] Omkring 30 % av innbyggerne i Böhmen (tsjekkisk: Čechy) og Mähren (tsjekkisk: Morava) var tysktalende før andre verdenskrigen.^[5] I mai 1945 var det 3,3-3,4 millioner tysktalende på Tsjekkoslovakias territorium (noen anslag lyder på 4 millioner). Da Potsdamkonferansen begynte, hadde 700 000 til 800 000 Sudettyskere allerede forlatt, eller blitt fordrevet fra, tsjekkoslovakisk territorium.^[2]

Det vesttyske Statistisches Bundesamt anslo den etnisk tyske befolkningen i Tsjekkoslovakia til å være 3 477 000 i 1939. Engelske kilder som omhandler fordrivelsene forholder seg til et antall på rundt 3,5 millioner, basert på den vesttyske analysen.^[6][7]

Da staten Tsjekkoslovakia ble proklamert i 1918, skjedde det til motstand fra sudettyskerne.^[2] Under Fredskonferansen i Paris (1919) arbeidet Edvard Beneš i kulissene for å få stormaktenes tilslutning til et stort territorium for den nye republikken. Beneš lovte at minoritetene i den multietniske republikken skulle behandles likt.^[10] Sudettyskerne ville ha en autonom, tysk region, lagt inn under Østerrike. Saint Germain-traktaten fra 1919 avsluttet denne diskusjonen, og den Tsjekkoslovakiske stat ble dannet. Landet var en skjør statsdannelse, særlig på grunn av et stort antall etnisk tyske innbyggere i områdene nær grensen til Tyskland.^[3]

Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn.^[11] Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene. Omkring 1900 rammet den økende tsjekkiske nasjonalismen de tysktalende.^[12] Blant tsjekkere er det en utbredt oppfatning at Habsburgernes herredømme, som varte fra slaget på Det hvite berg i november 1620 til 1918, ikke var legitimt.^[13]

I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i landet, en del av de tysktalende var dessuten jøder. I mellomkrigstiden var det over 100 000 jøder i landet. Vel en tredjedel av jødene regnet seg som etnisk tyske, mens nesten halvparten regnet seg som etniske tsjekkere, en liten andel regnet seg som etniske jøder.^[14]

I noen tilfeller ble Tsjekkoslovakias grenser trukket strategisk av seiersmaktene: For eksempel ble byen Gmünd på jernbanelinjen halvveis mellom Praha og Wien, delt i en østerriksk og en tsjekkoslovakisk del, den siste kalt České Velenice. Ved Saint-Germain-traktaten ble grensen satt i elven Lužnice, og jernbanestasjonen ble innlemmet i tsjekkoslovakisk territorium. Det var et hardt slag for Østerrike, selv om grensene ikke ble tatt særlig alvorlig i starten. Det ble inngått ekteskap på tvers av grensen, uten krav til formaliteter i den forbindelse. I 1938 ble imidlertid grensene fra Saint-Germain opphevet og nasjonalsosialistenes rasistiske politikk skapte en kløft mellom menneskene i området. Etter andre verdenskrig ble grensene fra Saint-Germain gjeninnført, samtidig som de tyske innbyggerne ble fordrevet.^[12][15][16]

Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne,^[2] og gjennom 1920-årene gjorde tyskerne seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet fikk stor oppslutning i befolkningen, og i 1929 var dette partiet ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto derimot for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP, det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti i Tsjekkoslovakia) forbudt av myndighetene på grunn av undergravende virksomhet.^[2]

DNSAP var det sudettyske nazipartiet og søsterparti til DNSAP i Østerrike og NSDAP i Tyskland, og hadde i 1920-årene noen få representanter i Tsjekkoslovakias nasjonalforsamling. Deutsche Nationalpartei ble også oppløst i 1933. Konrad Henlein etablerte i 1933 etterfølgeren Sudetendeutsche Heimatfront med Karl Hermann Frank som nestleder; dette partiet skiftet navn til Sudetendeutsche Partei, SdP, i 1935. Henlein hevdet til å begynne med at han og partiet var lojale mot demokratiet og republikken. Fra 1935 gikk SdP i en mer radikal retning.^{[17][18][19][20]}

I 1930-årene nådde krisen i verdensøkonomien, den store depresjonen, også Tsjekkoslovakia. Den gikk i Tsjekkoslovakia særlig hardt utover de industrialiserte områdene i Nord- og Vest-Böhmen som var befolket av sudettyskere. Krisen førte til sult og død i deler av befolkningen.^[2][21] Praha reagerte ikke, og dette drev den tyske befolkningen i hendene på det høyreradikale sudettyske partiet (SdP), og dets leder, nazisten Konrad Henlein. Tsjekkoslovakias president Edvard Beneš hadde sammen med det sosialdemokratiske tyske partiet, prøvd å bremse for høyrekreftene, men mislyktes. I 1935 fikk SdP bare to representanter færre enn Det tsjekkoslovakiske agrarpartiet (bondepartiet). Henlein gikk inn for full løsrivelse fra Tsjekkoslovakia.

Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi, og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren, og fordi områdene var økonomisk og militært viktige.^[22] En del tyskdominerte landsbyer markerte sin misnøye med statsdannelsen ved å ikke feire republikkens dag 28. oktober.^[12] I Tsjekkoslovakia var det før krigen en utbredt oppfatning at sudettyskerne var farlige kolonister, og en trussel mot den tsjekkoslovakiske staten: en nasjonal fiende. Politikeren Tomáš Masaryk ga uttrykk for denne oppfatningen da han i 1918 omtalte sudettyskerne som «innvandrere og kolonister».^[11] Det var en utbredt oppfatning blant tsjekkiske politikere at den tsjekkoslovakiske staten sviktet før krigen fordi et stort antall innbyggere ikke var lojale.^[23]

Etter 1935 ble frontene mellom etnisk tyske og etnisk tsjekkiske innbyggere tydelige, og mange sudettyskere viste klart at de ikke sluttet opp om republikken Tsjekkoslovakia. De så frem til å bli «befridd» av Tyskland.^[12] Sudettyske politikere agiterte i 1930-årene for Heim ins Reich (tysk for at Sudetenland skulle slutte seg til Tyskland).^[24]

Henleins høyreradikale parti Sudetendeutsche Partei (SdP), fikk ved valget i 1935 to tredjedeler av sudettyskernes stemmer. SdP var i praksis en gren av den tyske lederen Adolf Hitlers nazistiske parti NSDAP, som da også i hemmelighet finansierte partiet. SdP hadde som mål å undergrave den tsjekkoslovakiske republikken. Partiet fikk 85 % av de sudettyske stemmene ved lokalvalget i 1938.^[11] SdP jublet over Østerrikes innlemmelse i Tyskland (Anschluss), og gikk åpent inn for nasjonalsosialismen.^[20]

Henlein la 24. april 1938 frem Karlsbad-programmet som var en liste med åtte krav overfor regjeringen i Praha:^[20]

1. Full likerett for alle tyskere
2. Anerkjennelse av den tyske befolkningen som juridisk person
3. Anerkjennelse av Sudetenland som tyske områder
4. Selvstyre for tyske områder
5. Beskyttelse av alle tyskere utenfor selvstyrte områder
6. Korrigering av og erstatning for uretten begått mot sudettyskerne siden 1918
7. Ansettelse av tyske medarbeidere i offentlig administrasjon i Sudetenland
8. Frihet for alle tyskere til å bekjenne seg til tysk nasjonalitet og verdensanskuelse

Henlein krevde i sin tale dessuten: Revisjon av tsjekkernes uriktige historiefremstilling, korreksjon av den oppfatning at tsjekkerne er en festning mot tysk ekspansjon, og revisjon av tsjekkoslovakisk utenrikspolitikk som knyttet landet til Tysklands fiender.^[20]

Østerrikes tilslutning til Tyskland under Adolf Hitler styrket Heinleins posisjon, og han gikk inn for en sammenslåing av Sudetenland med Tyskland.^[2] Münchenavtalen ble 30. september 1938 inngått mellom Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia. Avtalen medførte at Sudetenland med over 3,5 millioner innbyggere ble løsrevet fra Tsjekkoslovakia, under navnet Sudetengau. Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen var ikke parter i avtalen. Ved denne avtalen ble oppdelingen av Tsjekkoslovakia godtatt av de vestlige stormaktene, uten tsjekkoslovakiske myndigheters medvirkning.^[3]

Avtalen medførte at Sudetenland med omkring 40 % av Böhmens og Mährens areal ble overtatt av Tyskland. Området som ble overført til Tyskland hadde 2,8 millioner tysktalende og 700 000 tsjekkisktalende innbyggere. Omkring 440 000 tysktalende befant seg i områdene som fortsatt ble kontrollert av Tsjekkoslovakias regjering.^[3] Internasjonalt var det sympati med Beneš, samtidig var det en utbredt oppfatning at det var nødvendig og rett å overføre Sudetenland til Tyskland.^[25]

Beneš gikk av som president 5. oktober 1938 etter tysk press og gikk i eksil i London. Emil Hácha overtok senere på høsten som president. Hitler truet i mars 1939 Hácha til å skille den slovakiske delen av landet fra Böhmen og Mähren, som Tyskland straks okkuperte.^[26] Den 16. mars 1939 kunngjorde Adolf Hitler opprettelsen av Riksprotektoratet Böhmen-Mähren.^[27][28]

Ungarn fikk ved den første Wien-tildeling 2. november 1938 overført den sørlige delen av Slovakia^[29] og okkuperte i mars 1939 resten av Karpato-Ukraina (den østligste delen av Tsjekkoslovakia).^[26] Mange etniske tsjekkere ble fordrevet fra det annekterte Sudetenland, og samtidig ble mange sudettyskere presset til å melde seg inn i SdP, noe som journalist og motstandskvinne Milena Jesenska rapporterte om.^[12]

Samtidig med tysk okkupasjon av Böhmen-Mähren, ble Republikken Slovakia opprettet og en marionettregjering innsatt..^[30][31][32]

Sudettyskernes ledere ønsket okkupasjonen velkommen og mange etnisk tyske innbyggere medvirket til okkupasjonsmaktens brutale styre.^[30][31][32] Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend.^[3] Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske SS-offiseren Karl Hermann Frank. Den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen rapporterte allerede i 1939 at tsjekkerne fikk et stadig mer radikalt syn på sudettyskerne og at «nasjonen bare overlever på håpet om hevn».^[11] Mange sudettyskeres støtte til okkupantene styrket tsjekkernes oppfatning om at sudettyskerne ikke hadde rett til å bo på tsjekkisk jord.^[13]

Beneš møtte president Franklin D. Roosevelt privat i mai 1939. Roosevelt sa da at fra USAs perspektiv fantes ikke Münchenavtalen («Munich does not exist»). Et tsjekkoslovakisk nasjonalråd ble etablert i Paris i oktober 1939 og ble anerkjent av Churchill som Tsjekkoslovakias eksilregjering etter den tyske okkupasjonen av Frankrike.^[25]

Det tyske angrepet på Polen i september 1939 gjorde britiske myndigheter mer imøtekommende for opprettelse av en tsjekkoslovakisk eksilregjering ledet av Beneš i London. Frankrikes statsminister Édouard Daladier ville ikke forholde seg til Beneš før etter press fra den britiske regjeringen. Etter Frankrikes nederlag i juni 1940 anerkjente Storbritannias statsminister Winston Churchill den midlertidige (provisional) tsjekkoslovakiske regjeringen. Eksilregjeringen besto av Beneš, et kabinett og rådgivende organ på 40 personer.^[26]

Den britiske regjeringen avsto uttrykkelig fra å anerkjenne eksilregjeringen som en juridisk videreføring av den tsjekkoslovakiske republikken, med krav på å gjenopprette grensene fra før München-avtalen. Beneš og hans folk krevde å få gjenopprette staten innenfor grensene før 1938. Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 anerkjente Sovjetunionen Beneš' eksilregjering fullt ut, og tillot oppbygging av tsjekkoslovakiske militære styrker på sovjetisk territorium. Sovjetiske myndigheter hadde tidligere stengt den tsjekkoslovakiske ambassaden i Moskva og anerkjent Slovakia i tråd med Molotov-Ribbentrop-pakten. USA anerkjente eksilregjeringen 26. oktober 1942 og ville i likhet med Storbritannia ikke forplikte seg til å gjenopprette grensene fra før krigen.^[26]

I 1939 tok Hitler kontroll over resten av Böhmen og Mähren, og opprettet et «riksprotektorat» for området. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Andre tsjekkoslovakiske borgere gikk også okkupasjonsmaktens ærend.^[3] Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Frank.^[13]

Den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen rapporterte i 1939 at tsjekkerne fikk et stadig mer radikalt syn på sudettyskerne og at «nasjonen bare overlever på håpet om hevn».^[11] Felles for de mange rapportene fra protektoratet til eksilregjeringen i London var at befolkningen hadde bygget opp et intenst hat mot alt og alle som var tysk, og befolkningen så frem til å drive tyskerne med makt ut av landet.^[5] Mange sudettyskeres støtte til okkupantene styrket tsjekkernes oppfatning om at sudettyskerne ikke hadde rett til å bo på tsjekkisk jord.^[13]

Den tyske diplomaten Konstantin von Neurath var «riksprotektor» fra 15. mars 1939. Den tsjekkoslovakiske våpenindustri var viktig for tysk krigføring,^[33] og Hitler var misfornøyd med at von Neurath ikke klarte å bryte ned den tsjekkiske motstandsbevegelsen. I 1941 ble SS-offiseren Reinhard Heydrich stedfortreder for Neurath, med alle fullmakter.^[2][27] Heydrich var tidligere sjef for den sentrale sikkerhetstjenesten (Reichssicherheitshauptamt) i Det tredje riket.^[5]

Heydrich styrte landet med jernhånd og det ble innført unntakstilstand, der 4 000 til 5 000 mennesker ble arrestert og 400 henrettet. I tillegg til jødene ble ytterligere flere hundre tsjekkoslovaker henrettet under Heydrichs styre.^[32] Omkring 90 % av jødene og 50 % av romanifolket ble deportert av okkupasjonsmakten.^[5] I 1939 bodde 118 000 jøder i landet; av disse ble 78 154 ble drept av okkupasjonsmakten. I tillegg til jødene ble ytterligere flere hundre tsjekkoslovaker henrettet under Heydrichs styre.^[32]

Heydrichs styre av Riksprotektoratet var økonomisk effektivt og Tsjekkoslovakia sto til sammen for 10 % av industriproduksjonen under tysk kontroll. Heydrich brukte en kombinasjon av gulrot og pisk blant annet ved at arbeiderne i de tsjekkiske våpenfabrikkene fikk større matrasjoner og bedre lønn enn i tyske områder.^[10]

Tsjekkoslovakia opplevde mindre materielle tap enn andre østeuropeiske land i løpet av krigen. Okkupasjonsmakten hadde beslaglagt en del eiendom tilhørende tsjekkoslovaker, blant annet to store banker, samt jøders og utlendingers eiendeler i landet. Kollaboratører hadde overtatt eiendom ved tvang eller plyndring.^[34] Den tyske okkupasjonen av Polen var likevel langt mer brutal for sivilbefolkningen enn okkupasjonen av Tsjekkoslovakia. Hitlers ide om å fordrive tsjekkere fra Böhmen-Mähren ble ikke iverksatt.^[35]

Heydrich døde 4. juli etter et attenat. Tsjekkiske agenter utførte attentatet på oppdrag fra Beneš. Attentatet medførte omfattende represalier, blant annet ble landsbyen Lidice utsatt for gjengjeldelse. Landsbyens 192 voksne menn ble henrettet, kvinner og barn ble deportert og landsbyen ble jevnet med jorden.^[27][32] Beneš ønsket med attentatet trolig å vise for britene at tsjekkerne hadde vilje til å drive motstand mot okkupasjonsmakten. Gjengjeldelsesaksjonen mot Lidice ble godt kjent i Vesten og i propagandaen.^[10]

Eksempel på et såkalt «Kennkarte», i det aktuelle tilfellet tilhørende Maria Fischer, en østerriksk trotskist og motstandskjemper under andre verdenskrig.

Ved iverksetting av sin etnisk baserte politikk støtte den tyske okkupasjonsmakten på utfordringer med definisjon av nasjonalitet eller etnisitet. Særlig forvirrende var «amfibiene», tyske antropologers betegnelse på personer som lett kunne bytte offisiell etnisk tilhørighet eller hadde uklar tilhørighet. Før krigen ble disse kalt «germaniserte tsjekkere» eller «tsjekkifiserte tyskere». Etter krigen ble det anslått at omkring 300 000 etniske tsjekkere hadde registrert seg som tyske borgere under okkupasjonen. I Budweis, en av de etniske mest sammensatte byene i protektoratet, hadde 11 % av de etniske tsjekkerne tatt tysk borgerskap. Vel 90 000 av innbyggerne i protektoratet var jøder i henhold til Nürnberglovene.^[5]

I mars 1939 innførte riksprotektoren en lov som skilte mellom borgere av riket (etniske tyskere) og innbyggere av protektoratet (Staatsangehörige, etniske tsjekkere). Senere samme år ble jøder en egen kategori da Nürnberglovene ble innført. Borgere av det tyske riket hadde fulle rettigheter, mens borgere av protektoratet var pålagt restriksjoner. Selv om fullt borgerskap i Tyskland var tiltenkt etnisk tyske innbyggere var det i praksis valgfrihet: Det var tilstrekkelig å registrere seg med et enkelt søknadsskjema, de som ikke ønsket å bli tyske borgere kunne la være å registrere seg. Retningslinjene åpnet for at et lite antall med slavisk eller ungarsk bakgrunn kunne få borgerskap, bare jøder var helt utestengt fra rikstysk borgerskap på grunn av deres «utenlandske blod». I Brno lot en sjettedel av etnisk tyske borgere være å registrere seg. Riksprotektorens administrasjon noterte at man var skuffet over at det ikke var full oppslutning. Etter krigen ble det anslått at opp til 25 % av etniske tyske i protektoratet hadde unnlatt å registrere seg for borgerskap i Tyskland. Alle medlemmer av det sudettyske partiet ble automatisk tyske borgere. Borgere av riket hadde tyngende plikter (blant annet arbeids- og militærtjeneste for unge menn) og ble presset til å delta i rikstyske organisasjoner. I tillegg ble de plaget og boikottet av etniske tsjekkere og noen ble også banket opp.^[5]

Wehrmachts raske seier på vestfronten i 1940 overbeviste mange om at protektoratet ville bli varig, og flere meldte overgang til «riksborgerskap». En del etnisk tsjekkere meldte overgang for å oppnå fordeler som forfremmelse, mildere dommer i straffesaker eller romsligere rasjoneringskort. Mange av de «nye» tyskerne snakket bare tsjekkisk. Okkupasjonsmakten strammet høsten 1940 inn ved krav om gransking av søkernes moralske og politiske kvaliteter, rasekjennetegn og «tyske blod». Det var store forskjeller i hvor strengt retningslinjene ble håndhevet i ulike deler av protektoratet. I siste del av 1944, da Tysklands nederlag nærmet seg, forsøkte mange personer av helt eller delvis etnisk tysk herkomst å få annullert sitt tyske statsborgerskap.^[5]

I oktober 1941 annonserte Heydrich en ambisjon om fullstendig germanisering av protektoratet og han slo fast at mange tsjekkere måtte bli tyske. Heydrich anslo at halvparten av tsjekkerne skulle bli tyske, resten skulle steriliseres eller fjernes. Han ville ha slutt på at personene selv kunne velge etnisitet, i stedet skulle såkalte raseeksperter ta beslutningen basert på objektive kjennetegn. Såkalte Kennkarte ble distribuert og befolkningen skulle ved hjelp av disse deles i «germaniserbare» og «ikke-germaniserbare» tsjekkere. Heydrichs kriterier for inndeling av befolkningen var uklare og førte til forvirring og tautrekking. Walter König-Beyer,^[a] antropolog i SS, undersøkte utseende og kroppsbygning hos tsjekkerne og konkluderte overraskende med at etniske tsjekkere i gjennomsnitt hadde mer «tyske» trekk enn sudettyskerne. De etnisk tyske i Tsjekkoslovakia bestred konklusjonen og hevdet at det var et spørsmål om personen var «verdig» å bli tysk (Eindeutschungswürdigkeit, «inntyskningsverdighet»), mens tyskere fra selve Tyskland mente at rasetrekk (Eindeutschungsfähigkeit, «inntyskningsevne») var avgjørende.^[5] Mange tyske antropologer antok at en god del av tsjekkerne hadde opphav i etnisk tyske som hadde blitt integrert i tsjekkisk kultur.^[37]

I praksis var raseklassifisering ofte basert på atferd eller holdning. Hans von Watter, Oberlandrat for Praha, rapporterte for eksempel i januar 1942 til Heydrich at det var 39 000 tyskere i hans distrikt. Av disse var omkring 10 000 «rikstyske» fra Tyskland eller Sudetenland, 20 000 var etniske tyskere av utvilsom herkomst (einwandfreier deutscher Volkszugehörigheit), mens 6 000 var innfødte med delvis innslag tysk blod. Denne siste klassifiseringen var basert på at personene «følte seg tiltrukket av tsjekkisk kultur». Watter konkluderte med at personer som viste patriotisme og virilitet måtte ha arvet dette fra forfedrene og derfor hadde «tysk blod». I mai 1942 rapporterte Heydrich til Berlin at arbeidet med å sortere ut tsjekkere for germanisering var i gang. Under dekke av å gjøre tuberkuloseundersøkelser begynte raseeksperter kartleggingen. Arbeidet stanset etter attentatet mot Heydrich 27. mai 1942, tysk tilbakeslag ved slaget om Stalingrad og oppblomstring av tsjekkisk patriotisme.^[5]

Under tiden i eksil begynte Beneš tidlig å legge planer for etterkrigstiden, herunder fjerning av sudettyskerne fra landet. I oktober 1939 sendte professor Zdeněk Peška et notat til London med forslag om befolkningsutveksling. Peška anbefalte at alle etnisk tyske borgere som ikke kunne bevise at de hadde vært lojale mot Tsjekkoslovakia skulle fjernes fra landet. Beneš gikk inn for denne planen, men måtte balansere hevnlysten hjemme mot britenes og amerikanernes reservasjoner.^[11]

I november 1940 sendte Beneš en melding til ledelsen for den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen der han skrev at den tsjekkiske nasjonen også trengte lebensraum, noe som bare kunne oppnås ved at sudettyskerne som hadde forrådt Tsjekkoslovakia forlot landet. I meldingen poengterte han samtidig at det var urealistisk å håpe at det skulle være mulig å utslette («vyhladit») 3 millioner tyskere. Beneš var tidlig i krigen beredt til å avstå noen mindre helt tyskdominerte grenseområder til Tyskland. Personer i motstandsbevegelsen hjemme ønsket fjerning av alle tyskere og ikke noe tap av territorium.^[11]

Den tsjekkoslovakiske regjering i eksil mente at det tyske folk hadde et kollektivt ansvar for den andre verdenskrigen. I september 1941 tok Beneš for første gang forsiktig til orde for å «overføre» hele den tyske befolkning ut av Tsjekkoslovakia som et ledd i nyordningen av Europa etter krigen. I en artikkel i Foreign Affairs argumenterte Beneš for at minoritetene, særlig de etnisk tyske, var problematiske for landene de bor i, og han viste til at Hitler selv tidlig i krigen hadde forflyttet etnisk tyske minoriteter fra Baltikum og Bessarabia til tyskokkuperte områder.^[b] Eksilregjeringen gikk med dette offentlig inn for å fjerne etnisk tyske fra Tsjekkoslovakia. Beneš var villig til å avstå mindre landområder som bare var befolket av sudettyskere mot å bli kompensert med tilsvarende arealer andre steder. Han ville ikke la mer enn 600 000 etnisk tyske bli værende i landet. Beneš tok tidlig i 1942 opp saken med Storbritannias utenriksminister Anthony Eden som ikke ville forplikte seg til noe. I møte med Sovjetunionens leder Joseph Stalin i desember 1941 ble Eden kjent med at Stalin vurderte å forflytte den tyske befolkningen fra områder som skulle tildeles Polen etter krigen.^[10] Stalin tok etter hvert tsjekkernes standpunkt, og det ble siden tiltrådt av både Storbritannia og USA.^[2] Eksilregjeringen tok allerede i 1941 til orde for å fordrive hele den etnisk tyske befolkningen i Tsjekkoslovakia etter krigen, og fikk etter hvert tilslutning for sitt synspunkt av Sovjetunionen, Storbritannia og USA.^[2]

Fra sent i 1941 la Beneš' eksilregjering i London til grunn at det var nødvendig å fjerne etnisk tyske innbyggere fra Tsjekkoslovakia etter krigen for å sikre landets stabilitet og sikkerhet. Sviket mot Tsjekkoslovakia ved München-avtalen viste i regjeringens øyne at etniske tyskere var en femtekolonne som stadig ville true landets sikkerhet. Samtidig skulle etnisk ungarske innbyggere utvises fra Slovakia. Ideen om å kaste ut etnisk tyske innbyggere ble opprinnelig ikke bifalt av de vestlige stormaktene.^[3][40] Resten av krigen lanserte Beneš overfor stormaktene ulike planer for utvisning av de etniske tyskerne. Beneš begrunnet planene på ulike måter: Som straff fordi de sudettyskerne hadde ødelagt landet, av hensyn til sudettyskernes egen sikkerhet og for å sikre en stabil tsjekkoslovakisk stat etter krigen. I løpet av august 1942 ble Beneš' argumentasjon positivt mottatt hos britiske myndigheter.^[11][41]

Britiske myndigheter holdt i utgangspunktet fast ved grenseendringene i henhold til München-avtalen. Den britiske statsministeren Neville Chamberlain hadde like før inngåelse av Münchenavtalen advart Beneš om at i tilfelle krig ville ikke Tsjekkoslovakia kunne gjenopprettes innenfor grensene fra 1937 uansett utfallet av krigen. Britiske myndigheter forlot ikke denne posisjonen før i 1942 tross Hitlers brudd på avtalen, og Churchill hadde i september 1940 offentlig erklært at München-avtalen var «ødelagt» av Hitler. I juni 1942, under et besøk i London, gikk den sovjetiske utenriksministeren Vjatsjeslav Molotov med på å la Beneš bekjentgjøre at Sovjetunionen foretrakk grensene fra før München - et standpunkt sovjetiske myndigheter lenge hadde hevdet overfor britiske myndigheter. Britiske myndigheter erklærte 5. august offentlig at de så bort fra grenseendringer gjort i 1938 eller senere.^[26]

Det britiske utenriksdepartementet konkluderte i februar 1942 med at tvungen forflytning var gjennomførbart som metode for å håndtere minoritetsspørsmål. Utenriksminister Anthony Eden konkluderte med at en forflytning ville være uunngåelig, og advarte det britiske kabinettet om at dette måtte gjøres på en ordnet og fredelig måte for å unngå at polakkene og tsjekkerne tok saken i egne hender.^[10] Eden informerte 5. august 1942 Underhuset og Tsjekkoslovakias eksilregjering om at Münchenavtalen ikke lenger gjaldt ifølge den britiske regjeringen. Regjeringens endring i synet på Münchenavtalen skyldtes særlig okkupasjonsmaktens brutale hevn etter drapet på Heydrich. Charles de Gaulle, som leder av den franske nasjonalkomite, erklærte 29. september 1942 at Münchenavtalen ble ansett som ugyldig og annullert.^[24][42][c] Beneš og hans regjering la etter dette opp til stadig hardere håndtering av de etniske tyskerne etter krigen.^[26]

Beneš selv og politiske ledere på alle nivåer ga uttrykk for ønsket om å «likvidere» det tyske «problemet» i landet.^[43] I løpet av okkupasjonen festet det seg et nasjonalt konsensus at de etniske minoritetene måtte fjernes for å sikre den tsjekkoslovakiske republikken langsiktige stabilitet.^[44] Beneš oppmuntret tsjekkoslovaker til å ta igjen mot etniske tyskere på tsjekkisk territorium, dette var ifølge den amerikanske historikeren Benjamin Frommer første trinn for å gjenetablere Tsjekkoslovakia som en uavhengig stat.^[45] Fordrivelse av etniske tyskere hadde høyeste prioritet hos Beneš og hans regjering. Ved planlegging av fordrivelsen henviste eksilregjeringen ofte til erfaringene med befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia etter Lausanne-traktaten av 1923.^[35]

Tsjekkoslovakias kommunistparti (KSČ) hadde siden etableringen i 1921 standhaftig forsvart minoritetenes rettigheter mot tsjekkisk dominans. KSČ fulgte Moskvas linje i politiske spørsmål. Etter Molotov–Ribbentrop-pakten agiterte partiet mot tsjekkisk sjåvinisme. I juni 1943 bekreftet sovjetiske myndigheter Beneš at det støttet planen om fordrivelse og Beneš samtalte personlig med Stalin om saken senere i 1943.^[10]

Da Stalin anerkjente Tsjekkoslovakias eksilregjering og uttalte seg positivt til utvisning av etniske tyskere, endret USA og Storbritannia standpunkt og godtok Beneš' plan for å utvise etniske tyskere. Anthony Eden fikk i juli 1942 aksept i den britiske toppledelsen for den generelle ideen om overføring av etnisk tyske minoriteter fra Øst-Europa til Tyskland.^[10] Aksept for ideen om et Tsjekkoslovakia uten minoriteter var resultat av Beneš' diplomatiske anstrengelser i 1942–1943, og Beneš lyktes sommeren 1943 å overtale de tre stormaktene. Sovjetunionens aksept for planen var et ledd i Stalins strategi for å dominere Øst-Europa etter krigen. De tsjekkoslovakiske kommunistene var opprinnelig i mot å fordrive de etniske tyskerne, men snudde helt om da de forsto at dette kunne hjelpe dem til makten.^[3][11] I sine tidlige samtaler med britiske og sovjetiske myndigheter var Beneš vag om hvor mange etnisk tyske han faktisk planla å utvise. Mot slutten av 1943 var befolkningsforflytning bredt akseptert som løsning. Tidligere president Herbert Hoover støttet planen. Sumner Welles, tidligere viseutenriksminister i USA, hadde tidligere gått klart mot kollektiv skyld og det å «drive hele folkegrupper over grensene som de var kveg». Welles skiftet syn og støttet tanken om befolkningsoverføring for å avverge nye konflikter og for at minoritetene skulle unnslippe diskriminering.^[10] Et memorandum fra eksilregjeringen til stormaktene (november 1944) foreslo at høyst 800 000 etniske tyskere kunne bli værende i Tsjekkoslovakia.^[46]

Planen om fordrivelse kom som et sjokk på sudettyskerne i eksil og deres leder Wenzel Jaksch. Jaksch hadde siden mai 1941 holdt flere taler på BBCs tyskspråklige sending og appellerte der til sudettyskerne om å være lojale mot Tsjekkoslovakia og stå i mot nazistene. Britiske myndigheter ønsket ikke forstyrrelser i samarbeidet med den fremtidige tsjekkoslovakiske regjeringen på grunn av konflikt mellom Beneš og Jaksch. Etter 1942 fikk ikke Jaksch bruke BBCs sendinger.^[10] I en tale i Underhuset 15. desember 1944 forsvarte Churchill ideen om at blanding av etniske grupper var grunnlag for stadig konflikt og uttalte «a clean sweap will be made».^[47]

Beneš uttalte i en tale i Brnos rådhus 12. mai 1945: «Vi har sagt det og vi har tatt på oss oppgaven med å fullstendig avvikle det tyske problemet i vår republikk.» Tilsvarende uttalte han gjentatte ganger på forsommeren 1945. Politikere og aviser brukte i 1945 rutinemessig ordet «avvikle» (likvidere) om etniske tyskere.^[11][48] Partiavisen Svobodné slovo agiterte i 1945 for sudettyskernes kollektive skyld, og hevdet at Churchill hadde uttalt «den beste tyskeren er en død tysker».^[13] Ved 325-årsjubileet for slaget på Det hvite berg (juni 1945) holdt Tsjekkoslovakias statsminister Zdeněk Fierlinger en tale til tusenvis av fremmøtte, og uttalte at de kunne feire en revolusjonær handling: Konfiskering av jord fra arvefiendene tyskerne og ungarerne. Fierlinger poengterte at uretten begått i 1620 og gjentatt av nazistene, nå skulle rettes opp og tsjekkere og slovaker skulle igjen bli herrer i eget land.^[11] Beneš fremholdt at «alle tyskere» var ansvarlige for massakren i Lidice, at tyskerne og madjarene «er vårt indre problem»^[13] og at hele det tyske folk var ansvarlig for nazismen.^[3] Utvisningen av etniske tyskere var for blant andre Beneš et tiltak for å beskytte Tsjekkoslovakias demokrati og for å rette opp uretten begått mot tsjekkerne siden Slaget på det hvite berg i 1620.^[35]

Tidlig i 1945 ble klart at Tysklands nederlag var innen rekkevidde og eksilregjeringen ønsket da å ta kontroll over alle landområder av Tsjekkoslovakia avstått fra og med Münchenavtalen. Utenriksminister Eden svarte at spørsmålet om suverenitet først ville avklares ved en fredstraktat der grensene i Sentral-Europa fastsettes endelig. Churchills regjering konkluderte i mars 1945 med at Tsjekkoslovakias regjering skulle overta full myndighet (engelsk: political authority) innenfor grensene av 31. desember 1937.^[24]

Innen 1945 hadde de tre stormaktene akseptert premisset om at etniske tyskere hadde kollektiv skyld i Hitler-regimets forbrytelser. Potsdamavtalen (av 2. august 1945) sanksjonerte fordrivelsen av etnisk tyske.^[49] Dette punktet i Potsdamavtalen var en stor seier for Beneš som hadde arbeidet for annullering av Münchenavtalen, og mente at fjerning av sudettyskerne var løsningen på Tsjekkoslovakias nasjonale spørsmål.^[24] Den tsjekkoslovakiske regjeringen håpet å kaste ut så mange sudettyskere som mulig mens situasjonen i Sentral-Europa fortsatt var uavklart, slik at stormaktene kunne bli presentert for en avgjort sak som ikke kunne reverseres. Samtidig var Beneš og enkelte regjeringsmedlemmer redd for å støte fra seg stormaktene ved brutal behandling av de tysktalende.^[11] Til forskjell fra Polen, ble Tsjekkoslovakia i 1945 gjenopprettet innenfor grensene fra før Münchenavtalen (med unntak av Karpato-Ruthenia som ble overført til Sovjetunionen/Ukraina).

Ifølge statsviterne Karl Cordell og Stefan Wolff var det en ambisjon om å skape et sammenfall mellom nasjon og stat, og dermed måtte tysktalende (inkludert tysktalende jøder) og ungarere fjernes fra landet.^[23] De tre stormaktene var de reelle myndighetene i Tyskland og Østerrike mens fordrivelsene pågikk. Sovjetunionen kontrollerte i realiteten store deler av Polen, Tsjekkoslovakia og det østlige Tyskland, mens USA kontrollerte den vestlige delen av Böhmen på slutten av krigen. Storbritannia var ikke okkupasjonsmakt i de områdene der etniske tyskere og etniske ungarere ble fordrevet.^[31] Potsdamavtalen sanksjonerte ikke utvisning av tsjekkoslovaker av ungarsk etnisitet (madjarer).^[44] Beneš og kommunistenes ledere erklærte at de skulle reversere arven etter nederlaget i 1620 som de mente hadde ført til «germanisering» av tsjekkisk jord. I en tale i Tábor understreket Beneš at republikken må av-germaniseres – navn, regioner, byer og skikker – på alle områder må alt som var tysk bort.^[50]

Beneš-dekretene eller president-dekretene ble vedtatt av daværende president Edvard Beneš og den tsjekkoslovakiske eksilregjering, fra 21. juli 1940 til 27. oktober 1945, i fravær av en lovgivende nasjonalforsamling.^[51] Betegnelsen brukes særlig om delene som gjaldt inndragning av statsborgerskap, og som la grunnlaget for fordrivelsen av etniske tyskere og etniske ungarere fra Tsjekkoslovakia etter krigen. Dekretene omhandler ikke fordrivelsene konkret, men er kontroversielle ved at de var et ledd i fordrivelsene. De er også omstridt på menneskerettslig grunnlag, og fordi dekretene legger kollektiv skyld til grunn. Vesentlige deler av landets fabrikker, kraftproduksjon og finansselskap ble nasjonalisert gjennom dekretene.^[41][52]

Dekret nummer 33 gjaldt statsborgerskap for etniske tyskere og etniske ungarere (madjarer). Dette ble forberedt i eksil og vedtatt 2. august 1945 straks Potsdamavtalen (artikkel XII) hadde støttet fordrivelse av etniske tyskere. Ifølge en tjenestemann i innenriksdepartementet var hensikten med denne forordningen å frata tyskere og madjarer tsjekkoslovakisk borgerskap slik at de kunne uttransporteres fra tsjekkoslovakisk territorium. Nummer 33 klargjorde ikke hvem som skulle regnes som tysk.^[44] Tsjekkoslovakisk statsborgerskap ble inndratt både fra personer som fikk tysk statsborgerskap i okkupasjonstiden, og for alle borgere av tysk etnisitet, unntatt de som hadde ytt aktiv motstand mot okkupasjonsmakten. Etnisk tyske tsjekkoslovaker måtte bevise at de ikke hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten. De som offisielt hadde erklært seg som slovaker eller tsjekkere etter mai 1938 var også unntatt.^[d][31] Den tsjekkoslovakiske regjeringen godkjente fordrivelsene ved et direktiv utstedt 14. august.^[32]

Etter München-avtalen fikk sudettyskerne statsborgerskap i det tyske riket samtidig som de formelt hadde sitt tsjekkoslovakiske i behold. Da Tsjekkoslovakias juridiske kontinuitet ble bekreftet ved Potsdamavtalen og republikken gjenopprettet, ble også sudettyskerne tsjekkoslovakiske statsborgerskap videreført (eller gjenopprettet). Deres tsjekkoslovakiske statsborgerskap ble dermed inndratt formelt i dekret nummer 33. Tsjekkoslovaker som hadde fått tysk statsborgerskap etter München-avtalen var formelt sett også tyske borgere. Da dekret nummer 33 ble gjort gjeldende ble Tsjekkoslovakias behandling av de tyske borgerne et folkerettslig spørsmål mellom Tyskland (på den tiden under alliert okkupasjon) og Tsjekkoslovakia.^[e]

Omkring tre millioner mennesker ble fordrevet fra sine hjem i de tsjekkiske kronlandene Böhmen, Mähren og Slovakia på slutten av og etter andre verdenskrig. Dekretene la grunnlaget for dette ved inndragelse av statsborgerskap og eiendom. Fordrivelsene av etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia og Polen er det største enkelttilfelle av tvungen migrasjon som er kjent fra historien.^[54][55] Beneš-dekretene opphevet statsborgerskap for tysktalende tsjekkoslovaker som ikke kunne bevise sin lojalitet til Tsjekkoslovakia; eiendommene deres ble beslaglagt og de var i flere måneder uten vanlig rettslig vern. Dekretene nevner ikke selve fordrivelsen.^[22] Tsjekkiske nasjonalister bemerket at sudettyskere, som i 1930-årene hadde agitert for Heim ins Reich, fikk det de ba om.^[24] Blant de fordrevne var også flere hundre tusen tyske borgere som hadde slått seg ned i Tsjekkoslovakia under okkupasjonen.^[46]

De fleste fordrevne endte opp i Bayern i den amerikanske okkupasjonssonen,^[22] noen endte opp i andre deler av det okkuperte Tyskland eller i Østerrike.^[56] Befolkningsutveksling og forflytting i tråd med Potsdamavtalen fortsatte fra januar til oktober 1946. 1,9 millioner etniske tyskere ble fordrevet til den amerikanske sonen – deler av det som ville bli Vest-Tyskland. Mer enn én million ble flyttet til den sovjetiske sonen – senere Øst-Tyskland.^[57] Omtrent 250 000 etniske tyskere ansett som uunnværlige for industrien fikk bli i Tsjekkoslovakia.^[58] Tyske menn med tsjekkiske koner ble fordrevet, ofte med deres kone, mens etnisk tyske kvinner med tsjekkiske ektemenn fikk bli.^[59]

Fordrivelsen av tyskerne fra Tsjekkoslovakia skjedde i to faser, den «ville» og den «regulerte». Den «ville» fordrivelsen startet straks det tsjekkoslovakiske territorium ble frigjort i 1945, og varte til Potsdamkonferansen (17. juli til 2. august). Den karakteriseres ved utstrakt bruk av vold.^[2]

Potsdamavtalen sanksjonerte de allerede igangsatte fordrivelsene, men krevde at de ble gjennomført på en «ordnet og human» måte.^[60][61] Denne «regulerte» fordrivelsen, startet i februar 1946. Forløpet til denne siste fasen av fordrivelsen, inneholder ikke den samme dramatikk og voldsutøvelse som den første.

I forbindelse med fordrivelsen ble det opprettet leirer med til dels meget vanskelige forhold for de internerte. Folketellinger indikerer at antallet sudettyskere i denne perioden ble redusert fra tre millioner til 250 000, mens en halv million etniske ungarere ble landsforvist.^[62][63]

I løpet av 1945 ble omkring 700 000 etniske tyskere fordrevet og ytterligere 300 000 flyktet. De tre månedene med voldelige fordrivelser blir omtalt som «den ville fordrivelsen» (tsjekkisk: «divoký odsun»). Volden var verst fra midten av mai til slutten av juli 1945, blant annet i forbindelse med dødsmarsjen fra Brno.^[11] Omkring 2,34 millioner tysktalende ble offisielt utvist etter den «ville fordrivelsen».^[23]

Etter krigen var det igjen i overkant av 200 000 etniske tyskere i landet, de fleste i Bøhmen og Mähren, omkring 10 % i Slovakia. Omkring 20 000 av disse fikk bli fordi de beviselig var anti-nazister, om lag 60 000 var uunnværlige fagarbeidere. Omkring 45 000 hadde tsjekkisk eller slovakisk ektefelle, disse og deres barn ble unntatt deportasjon. I 1950 var den etnisk tyske befolkningen i landet 165 000, eller 1,3 % av hele befolkningen – ned fra 23,6 % før krigen. Den siste nedgangen til 1950 skyldes utvandring og frivillig bytte av etnisk klassifisering. De gjenværende etniske tyskerne ble omkring 1950 forflyttet fra de tradisjonelle områdene i Sudetenland til andre deler av Tsjekkoslovakia der de ble antatt å gjøre nytte for seg blant annet i kullgruvene, dessuten ble tysk språk forbudt i skolen. De gjenværende etniske tyskerne fikk permanent opphold i 1948 og kunne søke om statsborgerskap på individuell basis, mens alle gjenværende fikk tilbake statsborgerskap i 1953 ved ny lov. Det kommunistiske regimet anerkjente den tysktalende minoriteten i 1969 og tyskspråklig undervisning og presse ble tillatt.^[23]

En tysk-tsjekkisk historikerkommisjon anslår at 16 000 ble drept i forbindelse med utdrivingen av sudettyskerne, mens ytterligere 6 000 dødsfall ikke er gjort rede for.^[64] Andre kilder oppgir at opp mot 30 000 ble drept eller døde på andre måter.^[23] Ifølge historikeren Chad Bryant skyldtes 6 000 dødsfall voldsbruk, og 5 000 var selvmord.^[5] Bund der Vertriebenen (de fordrevnes forbund) hevder at 250 000 døde på grunn av de vanskelige forholdene eller ble drept av hevnlystne tsjekkere. Tallene er usikre både fordi befolkningen var i bevegelse på slutten av krigen og fordi det er uklart hvilke tsjekkoslovakiske borgere som var å regne som etnisk tyske. Før transporten ut av landet ble mange etniske tyskere plassert i konsentrasjonsleirer drevet av den tyske okkupasjonsmakten.^[23] Mangelen på dokumenter fra kaoset etter frigjøringen gjør det vanskelig å få full og detaljert oversikt.^[5]

Den estimerte tyske befolkningen på 3 477 000, basert på folketellingen i mai 1939 og Böhmen-Mährens rasjoneringskort, ble brukt av Statistisches Bundesamt når de beregnet fordrivelsestap på 273 000 sivile i Tsjekkoslovakia.^[65] De tyske historikerne Hans Henning Hahn og Eva Hahn påpekte at Statistisches Bundesamts tsjekkoslovakiske rapport var utarbeidet av Alfred Bohmann, et tidligere nazipartimedlem som hadde tjenestegjort i SS under krigen. Bohmann var journalist for Sudetenpost, offisielt organ for Sudetendeutschen Landsmannschaft i Østerrike.^[66][67] Anslaget fra samme rapport på 273 000 dødsfall som følge av fordrivelsen er ofte sitert i historisk litteratur.^[68]

I 1995 fant et forent tsjekkisk-tysk historikerutvalg ut at de tidligere demografiske anslagene på 222 000 til 270 000 døde var overdrevet, og basert på feilaktig informasjon. De konkluderte med at dødstallene var på minst 15 000, med et maksimalt anslag på 30 000, hvis man går ut ifra at ikke alle dødsfall ble rapportert.^[69][70][71] Den tyske kirkesøkstjenesten bekreftet 18 889 dødsfall under fordrivelsene fra Tsjekkoslovakia. (Voldelige dødsfall 5 556; selvmord 3 411; deportert 705; i leirer 615; under krigsflukt 629; etterkrigsflukt 1 481; ubestemt årsak 379; andre diverse 73).^[72]

I løpet av 1945 ble omkring 700 000 etniske tyskere fordrevet og ytterligere 300 000 flyktet. De tre månedene med voldelige fordrivelser blir omtalt som «den ville fordrivelsen» (tsjekkisk: «divoký odsun»). Volden var verst fra midten av mai til slutten av juli 1945.^[11] Mishandling og henrettelser av etniske tyskere var vanlig i alle deler av landet,^[73] etter hvert ble mishandlingen utført av leirvakter og soldater. Fra midten av juni 1945 tok det tsjekkoslovakiske militæret styringen og begynte å tvinge etniske tyskere ut av landet i stort antall. Mellom 650 000 og 800 000 flyktet eller ble kastet ut før Potsdam-konferansen, der det ble bestemt at Tsjekkoslovakia skulle stanse den «uautoriserte» fordrivelsen som da pågikk.^[43] Etter press fra den britiske regjeringen stanset Beneš voldsbruken 16. juli 1945 før Potsdamkonferansen ble innledet 17. juli.^[74][75]

De tsjekkiske myndighetene understreket fra krigens slutt at tyskerne måtte gjøres kollektivt ansvarlige for krigsforbrytelsene.^[2] Politikeren Vladimír Clementis (utenriksminister fra 1948) fremholdt at dette spørsmålet måtte løses før ethvert annet sosialt, økonomisk eller institusjonelt spørsmål kunne behandles. President Benes holdt i en tale 10. juni 1945 i Lidice, hele det tyske folk ansvarlig for nazismen. Den rådende antityske stemningen ble trolig styrket av Den røde armés tilstedeværelse i landet.

Den tsjekkoslovakiske regjering vedtok 4. april 1945 i Košice, regler for å berøve de tysktalende innbyggere i landet deres tsjekkiske statsborgerskap.^[2] Reglene innebar at tyskerne ville miste sitt statsborgerskap med mindre de kunne bevise en anti-fascistisk holdning under krigen.

Den tysktalende befolkning i Tsjekkoslovakias var i mai 1945 ifølge de fleste kilder mellom 3 300 000 og 3 400 000.^[2] Innen avslutningen av Potsdamkonferansen (17. juli til 2. august 1945), var mellom 700 000 og 800 000 tysktalende mennesker fordrevet fra Tsjekkoslovakia. I mai og juni 1945 ble det foretatt etnisk rensning av flere av de tyske landsbyene. Sudettyskernes eiendommer ble konfiskert. Den gjenværende mannlige befolkning mellom 14 og 60 ble pålagt arbeidsplikt, og det samme gjaldt kvinner mellom 14 og 55. Det ble rapportert om ulovlige henrettelser av arresterte nazister. Men også medlemmer av de tidligere demokratiske tyske organisasjoner ble behandlet som fiender, og deres medlemmer arrestert og internert.

Tyskerne måtte forlate sine eiendommer på kort varsel, helt ned til 30 minutter.^[2] De fikk ta med seg kun personlige eiendeler, og aldri mer enn 60 kilo og mat for tre til sju dager. Fordrevne sudettyskere ble i denne perioden sendt til den sovjetrussiske okkupasjonssonen, og transportene ble ofte sammenliknet med de tyske transportene til deres egne konsentrasjonsleire.

Voldsutøvelsen toppet seg i noen enkelthendelser. Blant annet ble det i Přerov i juni utført en massakre der 71 menn, 120 kvinner og 74 barn ble drept.^[2]

Dødsmarsjen fra Brno skjedde under den ville fordrivelsen.^[11] I Brno, en tysk språkøy i Mähren, måtte tysktalende gi fra seg husnøkkelen og fikk ta med seg bare det nødvendigste og bare så mye de klarte å bære. Fra Brno ble de drevet til fots 50 km til grensen til Østerrike. Omkring 2 000 døde eller ble drept på veien.^[75] Beneš lovet okkupasjonstiden «fryktelig gjengjeldelse» mot tyskerne.^[54] Dødsmarsjen fra Brno var ikke et spontant voldsutbrudd, men en aksjon organisert av overgangsmyndighetene i byen. Den begynte 30. mai 1945, og omfattet mer enn 20 000 personer. Et ukjent antall personer ble i forbindelse med marsjen voldtatt^[76], drept eller døde av utmattelse.

I byen Postoloprty (tysk: Postelberg) ble minst 800 etniske tyskere torturert og henrettet 3.–6. juni 1945. Myndighetene i Praha gransket hendelsen i 1947. Granskingen konkluderte med at massakren var utført av hæren med bifall fra lokalbefolkningen, og anbefalte at likene ble gravd opp og brent. Flere massegraver i Postoloprty ble deretter åpnet, 763 døde brent for å fjerne minnet om massakren og dokumentene om saken ble hemmeligstemplet. En tsjekkisk journalist kom ved en tilfeldighet over saken i 1990-årene.^[30] I byen Staré Město pod Landštejnem (tysk: Altstadt) sør i Böhmen bodde det etter krigen stort sett kvinner, barn og eldre fordi yngre menn enten var døde eller i fangenskap. Innbyggerne i Altstadt ble fratatt verdigjenstander og deretter drevet over grensen til Østerrike. Seks menn, blant annet den lokale lederen av NSDAP, ble holdt tilbake, torturert og henrettet.^[21] I Domažlice (tysk: Taus) ble 120 personer henrettet bak jernbanestasjonen og lagt i massegraver. I Horní Moštěnice, nær Přerov, stanset offiseren Karol Pazúr et tog fullt av etnisk tyske. Pazúr og hans menn skjøt og drept 71 menn, 120 kvinner og 74 barn fra toget. Ifølge forfatteren Keith Lowe fordømte regjeringen ofte slik voldsbruk. Lowe skriver at Beneš og hans regjeringen med sin retorikk bidro i liten grad til å legge en demper på volden. Beneš sa i sin første tale i Praha at alle tyskerne fortjente begrenset forakt fra hele menneskeheten. Prokop Drtina, senere justisminister, uttalte at det bare finnes onde og enda ondere tyskere, at tyskerne er et sår i landets legeme og at hele det tyske folk må straffes for forbrytelsene begått under krigen.^[77]

I byen Usti nad Labem ble 31. juli 1945 et større antall mennesker drept, ifølge kildene mellom 30 og 700 personer.^[2] Minst 43, trolig over 100 og kanskje så mange som 200, sudettyskere ble massakrert der under Potsdamkonferansens siste dager. Enkelte kvinner og barn ble kastet i elven Labe, og deretter skutt og drept. Massakren ble utløst av en eksplosjon, angivelig forårsaket av en tyske terrorgruppe kalt Werwolf (tysk nazistisk sabotasjegruppe). Eksplosjonen drepte 39 mennesker. Etniske tyskere måtte gå med hvite armbind med bokstaven N (for Němec, tysk) og var lette å få øye på. Massakren i Ústí ble trolig utført av soldater, milits og noen sivile. Voldsbruken pågikk et par timer før lokale ledere innførte portforbud.^[11][74][78] Etter krigen gikk det i de tsjekkiske grenseområdene rykter om Werwolf-gruppens aksjon, som fikk skylden for den store eksplosjonen i et ammunisjonslager nord i Ústí. Dette ble brukt som påskudd for å angripe de gjenværende etniske tyskere i byen.^[79] Avisen Rude Pravo kommenterte 2. august hendelsen. Avisen la skylden for eksplosjonen på tyskere og oppfordret til «å rense grenseområdene med jernhånd». Det har blitt spekulert i om Tsjekkoslovakias innenriksdepartement iscenesatte eksplosjonen og massakren. På Edvard Benes-broen i Ústi ble det i 1996 satt opp et minnesmerke over ofrene.^[78] Fra våren 1945 til slutten av juli var omkring 22 000 etniske tyskere fordrevet fra Ústí over grensen til Sachsen.^[11]

I løpet av sommeren 1945 ble det innført restriksjoner for sudettyskerne som kunne minne om tyskernes behandling av for eksempel jødene.^[2] Sudettyskerne fikk ikke sitte på benker i parkene, ikke reise med kollektive transportmidler uten til og fra jobb, og ble fratatt sine radioapparater. Deres korrespondanse ble sensurert.

Fra oktober 1945 til januar 1946 ble det mer eller mindre en pause i fordrivelsene. I siste halvår av 1945 (etter møtet i Potsdam) skjedde fordrivelsene eller tvangsforflytningen på bakgrunn av Potsdamavtalen, og fra og med 1946 skjedde uttransporteringen i ordnete former («regulated») og under tilsyn av de allierte.^[31][43] Ved starten av Potsdamkonferansen 17. juli 1945, var det registrert rundt 2,8 millioner sudettyskere i landet. Ved konferansens avslutning seksten dager senere, var denne del av befolkningen redusert til rundt 2,5 millioner.^[2] Omkring 2,34 millioner tysktalende ble offisielt utvist og tvangsflyttet etter den «ville fordrivelsen».^[23] Den amerikanske historikeren David Gerlach oppgir at til 1. november 1946 var 2 170 598 etniske tyskere blitt transportert ut av landet under alliert oppsyn.^[43]

Den som senere ble kalt den «regulerte» fordrivelsen, begynte 24. februar 1946.^[2] Daglig ble det fra februar sendt 2 400 personer, og fra 1. april 4 800 personer til den amerikanske sektor av Tyskland. Fra inngangen til andre halvår gikk transporten også til sovjetisk sektor, og den daglige kontingenten var da oppe i 7 200 personer. Ved utgangen av september 1946 var det transportert 1 685 226 tyskere ut av Tsjekkoslovakia, hvorav 1 076 873 personer til amerikansk og 608 353 til sovjetisk sektor. I oktober var transportene i praksis stoppet opp, først og fremst fordi amerikanerne ikke hadde kapasitet til å ta i mot flere.^{[trenger referanse]}

Ifølge Tsjekkoslovakias innenriksdepartement, var det per 8. oktober 1946 utvist 2 165 135 personer, hvorav 750 000 til sovjetisk sektor.^[2] Resultatet ble feiret med en seremoni i Karlovy Vary 29. oktober 1946. Av den opprinnelige tysktalende befolkning befant på dette tidspunkt rundt 300 000 tysktalende personer seg i Tsjekkoslovakia. De fleste av dem forlot landet innen utgangen av 1948.

Churchill forsvarte fordrivelsen:^[80]

Såvidt vi har kunnet se, er fordrivelse den metoden som vil være mest tilfredsstillende og varig. Det vil ikke være noen befolkningsblanding som vil forårsake stadige problemer. Det vil bli gjennomført en full opprydning.

Winston Churchill^[f]

Etter Potsdam ble den britiske regjeringen bekymret for det som foregikk i Sudetenland. En britisk parlamentarikerdelegasjon krevde høsten 1945 at statsminister Clement Attlee stanset fordrivelsene. Bakgrunnen for protesten var delvis frykt for at okkupasjonssonene ville bli overbelastet, i tillegg til bekymring for behandlingen av sudettyskerne.^[24]

Sommeren 1945 kom omkring 20 000 jøder tilbake fra deportasjon og konsentrasjonsleirer. I Sudetenland ble jøder assosiert med etniske tyskere, blant annet fordi de snakket tysk, og sendte barna til tyskspråklige skoler. Dette ble i henhold til Beneš-dekretene brukt som bevis for at jødene var «upålitelige» personer. De ble ofte behandlet som etniske tyskere, og ble blant annet tvunget til å gå med armbind som viste at de var tyske. I for eksempel Ústí nad Labem ble det utstedt et direktiv som bestemte at alle som hadde registrert seg som tysktalende (også jøder) i folketellingen i 1930 skulle regnes som tyske. Det jødiske forbundet kritiserte dette, og de lokale myndighetene i Ústí nad Labem begrunnet beslutningen med at «de fleste jøder snakker ikke tsjekkisk og går rundt i Ústi og snakker tysk, noe som gjør tsjekkerne oppbragt». Fordi jødene snakket tysk var de ikke ønsket i det avgermaniserte grenseområdet (Sudetenland). Jødenes eiendom ble konfiskert av nazistene under krigen, og deretter av Tsjekkoslovakias myndigheter etter krigen i henhold til dekretene. Dekretene gjorde unntak for jødisk eiendom, og tilbakeføringslover vedtatt i 1946 skulle sikre at jøder (overlevende eller deres arvinger) skulle få tilbake eiendommer, men dette ble motarbeidet av lokale ledere.^[43]

Et eksempel på manglende tilbakeføring av eiendom er familien Brok som flyktet til Canada i slutten av 1930-årene. Sønnen Robert ble værende i Praha for å drive familiens forretning, og se til eiendommen i byen. Eiendommen ble konfiskert av okkupasjonsmakten. Robert Brok ble som jøde internert i Theresienstadt, deretter var han tvangsarbeider i nærheten av Auschwitz før han ble sendt til Oskar Schindlers fabrikk i Brněnec. Brok lå på sykehus i seks måneder etter at Brněnec ble befridd. Brok antok at beslaget ville bli opphevet, og at han ville få eiendommen tilbake, mens departementet la til grunn at Broks tidligere eiendom tilhørte staten. Etter flere runder i rettsapparatet ble Broks krav om å få eiendommen tilbake avvist av Tsjekkias forfatningsdomstol i 1997.^[32]

Et lignende tilfelle er jødiske Richard Fischmanns eiendom i Puklice, Mähren, beslaglagt av den tyske okkupasjonsmakten i 1939 fordi Fischmann var klassifisert som jøde. Eiendommen ble overtatt av ikke-jøder, og Fischmann ble deportert og døde i Auschwitz i 1942. Hans sønn og datter overlevde Auschwitz. Farens eiendom ble i 1945 beslaglagt av Tsjekkoslovakias myndigheter i henhold til Beneš-dekretene. Dekretene fastslo at eiendom tilhørende etniske tyskere kunne beslaglegges uten erstatning, unntatt dersom eieren hadde deltatt aktivt i forsvaret og frigjøringen av republikken. Lokale myndigheter hadde etter krigen fastslått at Fischmann var tysk fordi han hadde hatt en «tysk livsstil». Fischmann kom fra distriktet Jihlava (Iglau) som var en helt tyskdominert enklave i Mähren. Kravet til Fischmanns datter om å få eiendommen tilbake, ble avvist av tsjekkoslovakiske domstoler i årene etter krigen. I 1990-årene forsøkte Fischmanns datter igjen å få eiendommen tilbakeført til Fischmanns etterkommere. Kontoret for jordsaker i Jihlava konkluderte med at fordi Richard Fischmann ikke hadde mistet statsborgerskapet, og deretter fått dette tilbake, var han heller ikke berettiget til erstatning/tilbakeføring etter lovens bokstav. FNs menneskerettskomite konkluderte med at tsjekkiske myndigheter hadde brutt paragraf 26 (likhet for loven og forbud mot diskriminering) i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.^[14]

I Sudetenland ble nesten alle landbrukseiendommer beslaglagt av staten. Omfordeling av jord ble administrert av lokale kommisjoner under landbruksdepartementet. Jorden ble til dels gitt til personer fordrevet fra landets østligste områder annektert av Sovjetunionen. Samtidig ble en stor del av landeiendommene gjort til statlig eiendom, noe som fortsatte etter at kommunistregimet kom til makten i 1948. På grunnlag av dekretene ble også en rekke bedrifter (bare større bedrifter med minst 150 ansatte) innenfor gruvedrift, kraftproduksjon og vareproduksjon nasjonalisert.^[34]

Mellom 500 000 og 650 000 tsjekkere flyttet til Sudetenland fra mai til august 1945, slik at det i august 1945 var i alt 1,2 millioner etniske tsjekkere i området. Fra og med september og ut 1945 kom ytterligere 500 000 tilflyttere, slik at folketallet i Sudetenland medregnet etniske tyskere passerte 3,5 millioner i desember 1945. Tilflytterne var tiltrukket av utsiktene til å overta eiendom som sudettyskerne måtte forlate, og regjeringen oppmuntret til dette. I en radiotale 11. mai 1945 ba Klement småbrukere og landarbeidere forberede seg på beslag av sudettyskernes landeiendom. Den raske tilstrømningen av bosettere fra andre deler av Tsjekkoslovakia førte blant annet til ukontrollert okkupasjon av landeiendom fra etniske tyskere og utbredt plyndring. De lokale myndighetene forsøkte å bremse tilstrømmingen, og vakter på jernbanestasjonene begynte å kontrollere de reisende og deres bagasje.^[43]

Fordrivelsen endret i betydelig grad den demografiske sammensetningen i Tsjekkoslovakia. De fordrevne utgjorde omkring en fjerdedel av landets befolkning og det tok 30 år før folketallet var tilbake på nivået fra før andre verdenskrig.^[40] I 1950 var det rundt 165 000 etniske tyskere igjen i Tsjekkoslovakia og innen 1991 hadde tallet falt til 47 789. I 1980-årene giftet over 90 % av de etniske tyskerne seg med etniske tsjekkere slik at tyskere ble stadig mer utvisket som etnisk gruppe.^[44] I 1991 utgjorde landets tre store minoriteter (etnisk polske, tyske og roma) bare 140 000 av Tsjekkias 10,3 millioner innbyggere.^[5] De fleste fordrevne endte opp i Bayern i den amerikanske okkupasjonssonen,^[22] noen endte opp i andre deler av det okkuperte Tyskland eller i Østerrike.^[81]

Landskapene som utgjorde Tsjekkoslovakia (de tsjekkiske kronlandene og Slovakia) hadde gjennom nesten et årtusen vært flerkulturelle og bebodd av både tyskere, tsjekkere og ungarere, og tyskerne utgjorde før annen verdenskrig omkring en fjerdedel av befolkningen. Fordrivelsen påvirket også landets økonomi; siden det ikke fantes nok tsjekkiske eller slovakiske nybyggere til å befolke de avfolkede sudettyske områdene, sank både folketallet og dermed også produktiviteten i tradisjonelle industrigrener. Omtrent 250 000–300 000 etniske tyskere, i all hovedsak anti-nazister og uunnværlige fagarbeidere, fikk forbli eller ble tvunget til å bli i landet.^[63][81] I Böhmens industrielle kjerneområde omkring Ústí nad Labem og Chomutov oppsto det knapphet på arbeidskraft i de store kullgruvene og myndighetene forsøkte blant annet å forsinke fordrivelsen av tyske gruvearbeidere.^[50] Den etnisk tyske del av befolkningen hadde generelt høyere utdanningsnivå og større andel faglærte, slik at fordrivelsen innebar et økonomisk tap.^[40]

For eksempel i landsbyen Hnanice (tysk: Gnaldersdorf) sør i Mähren var det i mellomkrigstiden 90 % etniske tyskere, mens det i 1950 ikke ble registrert en eneste tysktalende. Husene i Hnanice, forlatt av etniske tyskere, ble plyndret og tyskspråklige bøker fra biblioteket ble brent og erstattet med tsjekkisk litteratur.^[12]

Noen fraflyttede sudettyske landsbyer fikk ikke ny befolkning og forfalt. Deler av jordbrukslandet ble lagt brakk. Forlatte eiendommer ble til dels plyndret.^[40][82] Nord-Böhmen var i sterkt forfall fra omkring 1960. Det var flere avfolkede landsbyer med forlatte hus, og forfalne kirker var vanlig, dødelighet og alkoholisme var den høyeste i Tsjekkoslovakia. En hypotese har vært at fordrivelsen skapte en langvarig økonomisk og kulturell nedgang i området. I enkelte områder ble en god del etniske tyskere værende og dannet en vesentlig minoritet, blant annet fordi de var uerstattelige fagarbeidere, og derfor unntatt utvisning. For eksempel i landsbyen Mikulov ved Teplice var nær halvparten av innbyggerne etnisk tyske i 1950. Etter krigen var den tsjekkoslovakiske administrasjonen i grenseområdene særlig opptatt av å opprettholde produksjonen, og den økonomiske virksomheten, blant annet ved rask bosetting, å sikre individuelt eierskap til småbedrifter og statlig eierskap over storbedrifter.^[40][50]

En hypotese er at tapet av den tysktalende befolkningen førte til mindre kontakt med vesteuropeisk kultur og ideer, noe som gjorde det lettere for kommunistene å befeste sin makt og ideologisk dominans. Ladislav Hejdánek, og andre revisjonister argumenterte med at den undergravingen av individuelle, juridiske rettigheter som fordrivelsen innebar, førte til større aksept for å bryte spillereglene, lettet kommunistenes vei til makten i 1948, og kommunistenes maktmisbruk senere.^[40] I Böhmen, som i Polen og Ungarn, ble befolkningen svært ensartet etter hendelsene i perioden 1939-1946, en situasjon som ble bevart og voktet av kommunistregimene som kom til makten etter krigen.^[5]

Over 1,5 millioner tsjekkere og slovaker flyttet til Sudetenland etter fordrivelsene.^[44] En del etniske ungarere, roma og etniske tsjekkere fra Wien ble tvunget eller oppfordret til å flytte til områdene tømt for etniske tyskere.^[13] Denne omfattende interne migrasjon skapte uro i Tsjekkoslovakia.^[40] Fra ukrainsk Volhynia kom det 39 000 tsjekkisktalende, og fra Slovakia ble 42 000 etniske ungarer tvangsflyttet til Sudetenland i 1946. Da de første tilflytterne kom til Sudetenland i 1945 bodde det fortsatt etniske tyskere i mange av husene, og nasjonaliserte bedrifter i området var fortsatt ledet av tyskere. Noen tilflyttere slo seg ned, og ventet tålmodig på at tyskerne skulle forsvinne, andre presset på for at sudettyskerne skulle fjernes. De største voldsepisodene sommeren 1945 skjedde i byer med knapphet på boliger, blant annet Brno og Ústí nad Labem. Lokale myndigheter tvangsflyttet eller fordrev i mange tilfeller etniske tyskere for å lette boligmangelen. Tilflytterne hadde ofte økonomiske motiver for å slå seg ned i Sudetenland, og medvirke til den ville fordrivelsen i 1945. Beneš' regjering opprettet 17. juli 1945 en egen bosettingsadministrasjon for å forvalte tilstrømmingen av fra andre deler av landet. Mange tilflyttere var på jakt etter verdier tilhørende eller etterlatt av fordrevne tyskere, og reiste fra sted til sted og plyndret eiendeler. I noen byer og landsbyer oppsto det boligmangel, og en del tsjekkere endte opp med å dele bolig med etniske tyskere.^[50] Kommunistpartiet hadde ansvar for den interne forflyttingen for å gjenbefolke områder, noe som bidra til at kommunispartiet fikk stor oppslutning ved parlamentsvalget i 1946.^[40]

Fordrivelsene og eksproprieringen av eiendom ble fulgt opp av en omfattende omfordeling av jord: I alt involverte dette 30 millioner dekar jord, og omkring 1 million småbrukere og landarbeidere fikk fordeler av omfordelingen. Jordreformen var ikke sosialistisk, og styrket snarere enn svekket privat eiendomsrett, jorden ble ikke nasjonalisert og ingen kollektivbruk ble opprettet.^[52] President Klement Gottwald beskrev fordrivelsene, bosettingene og omfordelingen som en «tsjekkifisering» av hele grenseområdet.^[52]

Etter at fordrivelsen av etniske tyskere ble avsluttet i 1948 var ambisjonen å «homogenisere» befolkningen, inkludert de gjenværende tysktalende, til en felles kultur.^[23] Spor av landets tyske fortid ble systematisk fjernet. Forskning fra byen Ceske Velenice viser at innbyggerne kjenner lite til byens sudettyske fortid.^[12] Sentralmyndighetene i Praha samarbeidet med lokale initiativ for å skrive om historien slik Sudetenland fremsto som nesten rent tsjekkiske.^[13] Områdene tømt for etniske tyskere ble befolket av personer fra andre deler av Böhmen og Mähren, fra områder avstått til Sovjetunionen (Ukraina), og fra Volhynia.^[81]

Det kommunistiske partiet tjente politisk på den etniske homogeniseringen. Ved parlamentsvalget i 1946 fikk partiet opp mot 90 % av stemmene i de tidligere tyskdominerte områdene. Flere hundre tidligere sudettyske landsbyer i grenseområdet ble jevnet med jorden etter at kommunistene kom til makten i 1948.^[21] Tilflyttere erstattet raskt skilt på tysk med skilt på tsjekkisk, mens kulturelle minner som gravplasser, bindingsverkshus i tysk stil og spabyene Karlovy Vary og Mariánské Lázně var mer seiglivede minner om den sudettyske historien.^[50] Under den ville fordrivelsen våren 1945 ble noen plyndret og revet for bygningsmaterialenes del. Noen landsbyer ble revet senere og forsvant fra kartet.^[82]

Samtidig med folkeforflyttingene drev regjeringene Fierlinger og Gottwald målrettet «tsjekkifisering» og «slovakifisering» av landet. I 1950 var andelen tsjekkere og slovaker i Sudetenland 94 %, mot 68 % før krigen. I Slovakia var 87 % av befolkningen etniske slovaker. Hovedstaden Praha gikk fra å være en etnisk svært blandet by av tsjekkere, tyskere og jøder før krigen, til å bli en nesten ren tsjekkisk by etter krigen.^[13] Det kommunistiske partiet tjente politisk på den etniske homogeniseringen. Ved parlamentsvalget i 1946 fikk partiet opp mot 90 % av stemmene i de tidligere tyskdominerte områdene. Flere hundre tidligere sudettyske landsbyer i grenseområdet ble jevnet med jorden etter at kommunistene kom til makten i 1948.^[21] For bosettingsadministrasjon var det en viktig oppgave å fremheve eller fremstille «grenseområdene» (Sudetenland) som opprinnelig tsjekkiske. En stor utstilling i Praha i 1947 hadde som formål å vise at bestrebelsene på «germanisering» av grenseområdene var kortvarige og ikke rotfestet. Bosettingsadministrasjonen ville også vise at bosettingen var en suksess for å avverge internasjonalt press for å reversere fordrivelsen av etniske tyskere.^[50]

Over hele landet ble spor av tysk fortid fjernet så mye som mulig. For eksempel ble Neues Deutsches Theater (Det nye tyske teater) i Praha døpt Smetanovo divaldo (Smetana teater). Tidligere tospråklige gateskilt ble erstattet av tsjekkiske skilt, og tyske navn på steder og byer ble byttet ut med tsjekkiske. Tsjekkiske navn med spor av tysk fortid ble også endret, for eksempel Německý Brod (tysk: Deutschbrod; med betydningen «tysk vadested») ble endret til Havlíčkův Brod, etter den tsjekkiske forfatteren Karel Havlíček Borovský. I Karlovy Vary (tysk: Karlsbad) var lokale myndigheter særlig ivrige med å fjerne spor av badebyens nesten rene tyske fortid. Skulpturen av Beethoven ble stående, mens skulpturen av Goethe ble skadet og flyttet. Tysk tekst på monumenter ble fjernet. Omkring 60 tysk-språklige minneplater satt opp av takknemlige badegjester ble fjernet, mens et like stort antall på andre språk ble værende.^[13]

Fordrivelsen fra Sudetenland har preget nabolandene, spesielt Bayern og Østerrike, politisk og sosialt. I 2002 satte borgermesteren i den tsjekkiske byen Teplice nad Metuji (Wekelsdorf), Věra Vítová, opp et monument kalt «Forsoningens kors». Det er til minne om sudettyskerne som hadde blitt myrdet der i 1945 og alle ofre for nasjonale konflikter i regionen.^[84] Omfanget og omstendighetene har vært lite kjent i den engelskspråklige verden.^[85]

I Vest-Europa har temaet vært relativt lite påaktet i forskningen, blant annet fordi det har blitt forbundet med høyrevridd revisjonisme, og forsøk på å relativisere holocaust. Åpningen av arkivene i Øst-Europa etter kommunistregimenes fall rundt 1990, har åpnet for ny og grundig historiefaglig forskning på hendelsene i Sentral-Europa under og omkring andre verdenskrig.^[85][86]

Med et moderne begrep regnes fordrivelsen som etnisk rensing.^[11][54] Historikeren Raymond M. Douglas, som har sammenstilt et betydelig verk om temaet, beskriver fordrivelsene som etnisk rensing og en enorm menneskeskapt katastrofe (immense manmade catastrophe). Douglas understreker at fordrivelsen på ingen måte kan sammenlignes med barbariet og forbrytelsene begått mot jøder og andre uskyldig i tysk regi i Øst-Europa under krigen. Douglas trekker i tvil påstanden om at fordrivelsene var uunngåelige, nødvendige og lot seg rettferdiggjøre. Ifølge Douglas er det ikke opplagt at etnisk tyske, Volksdeutsche, generelt kan regnes som Hitlers medløpere, og det er heller ikke opplagt at de kan betraktes som tyske.^[85][87]

Ifølge Douglas Potsdams-avtalens forutsetning om at forflytningen av etnisk tyske «ordnet og humant» et forsøk på å stenge stalldøren når hesten er halveis ute. Douglas tror at de tsjekkeoslovakiske lederne tok saken i egne hender og ville «skape fakta på bakken» før stormaktene rakk å ombestemme seg. Tsjekkoslovakene visste av bitter erfaring at stormaktene løfter ikke var til å stole på. Lederskifte og endring i opinionen kunne få USA og Storbritannia til å skifte standpunkt, ifølge Douglas.^[88]

Folkerettsjuristen Felix Ermacora uttalte i 1991 at fordrivelsen oppfylte kriteriene for å bli betegnet som folkemord, hva flere andre folkerettsjurister ser seg uenig i.^[89] Ermacora argumenterte med at fordrivelsen var folkemord etter folkemordskonvensjonen av 1946, og antallet drepte ikke var avgjørende fordi fordrivelsen var planlagt og iverksatt med det mål å fjerne en folkegruppe.^[22] Den amerikanske antropologen Robert M. Hayden mener at den tilsiktede etniske rensingen, og utslettelsen av spor etter tysk kultur i landet samsvarer med folkemordkonvensjonens definisjon av folkemord.^[55]

Den Tsjekkoslovakiske regjeringen rettferdiggjorde fordrivelsen av etniske tyskere som et ledd i straffeforfølgelsen av kollaboratører. Ifølge den amerikanske historikeren Benjamin Frommer gjorde imidlertid deportasjonen av alle etniske tyskere et fullstendig rettsoppgjør umulig: Med unntak for noen fremstående krigsforbrytere og nazister som ble straffeforfulgt straks etter frigjøringen, unnslapp de fleste rettsoppgjør fordi de var utvist fra landet. Ved å legge vekt på kollektiv skyld ble det praksis få individuelle saker. Frommer mener Beneš-regjeringen har hovedansvaret for voldsbruken og den ville fordrivelsen fordi Benes i okkupasjonstiden lovet «fryktelig gjengjeldelse» mot tyskerne. Ifølge Frommer var fordrivelsen og voldsbruken derfor ikke et resultat av eksplosivt raseri i folket, men målrettet, planlagt og styrt av tsjekkiske ledere. Regjeringen oppfordret til «selvtekt» og gjorde lite for hindre lynsjejustis, ifølge Frommer.^[54] Forfatteren Anne Applebaum mener at den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen sto bak planen om fordrivelsen som Applebaum mener er utslag av aggressiv nasjonalisme og et eksempel på etnisk rensing.^[90]

Fordrivelsene var lenge et tabubelagt tema i Tsjekkoslovakia, og det kommunistiske regimet bidro til å legge lokk på saken. Betegnelsen sudettysker ble forbudt i Tsjekkoslovakia, skolelevene fikk ikke lære om sudettyskernes historie, og fikk i stedet inntrykk av at tyskerne kom med nazistene. Frykt for krav om erstatning eller tilbakeføring av eiendom er en bakgrunn for at temaet fortsatt er omstridt.^{[30][81][82][91]}

Mange tsjekkoslovaker anså fordrivelsen som det endelige oppgjøret etter Slaget på Det hvite berg i 1620. Fordrivelsen er en av de få sakene det var bred enighet om blant politikerne.^[40] Sudettyskerne var til slutten av krigen entusiastiske støttespillere for Hitlers regime eller forholdt seg passivt, noe som i Tsjekkoslovakia ble ansett som fullgod begrunnelse for fordrivelsen.^[10]

I sin presidenttid beklaget Václav Havel fordrivelsene i offentlige uttalelser.^[92] Ledende politikere i Tsjekkia mener sudettyskerne ikke har krav på unnskyldning. I 1996 var 86 % av velgerne i Tsjekkia negative til partier som ville be sudettyskerne om unnskyldning.^[55]

Etniske tsjekkere og sudettyskere har en lang felles forhistorie som ble visket ut etter fordrivelsen. Regjeringen endret stedsnavn i Sudetenland for å gi området et mer tsjekkisk og mindre tysk preg.^[13] Potsdam-avtalen bruker uttrykket «overføring» (transfer) om utvisning og fordrivelse etniske tyskere og etniske ungarer. I Tsjekkia er uttrykket «fordrivelse» fortsatt kontroversielt som betegnelse for det som skjedde.^[55] Den tsjekkiske betegnelsen odsun blir dels forstått i betydning «overføring, flytting» (særlig blant de som støtter den offisielle tsjekkiske linjen), og i betydningen «fordrivelse» (særlig blant de som støtter sudettyskerne). Bokstavelig kan odsun oversettes som «fjerning» (engelsk removal). Fordrivelse eller utkastelse heter på tsjekkisk vyhnání.^[24]

Blant tsjekkiske historikere har det vært en utbredt oppfatning at utvisningene og fordrivelsen var en ubehagelig, men nødvendig reaksjon på sudettyskernes opptreden under okkupasjonen.^[11] Historikeren og dissidenten Ján Mlynárik (1933-2012) var en av første i Tsjekkoslovakia som skrev offentlig om fordrivelsene. Mlynárik kritiserte i 1970-årene fordrivelsene som han mente var motivert av befolkningens ønske om å kompensere for sin passivitet eller samarbeidsvilje overfor okkupanten ved å identifisere seg med seierherrene, og konstruere et heroisk bilde i ettertid. Mlynárik argumenterte for en fullstendig historisk revisjon i forståelsen av fordrivelsen som måtte betraktes som en moralsk utfordring. Han mente at det var moralsk uforsvarlig på grunnlag av kollektiv skyld å kaste sudettyskerne ut fra et hjemland de hadde hatt i generasjoner. Mlynárik mente at tsjekkerne slik sett ikke var noe bedre enn nazistene, og sviktet arven etter Masaryk. Andre forfattere på den tiden tilføyde at fordrivelsene skjedde etter et generelt moralsk forfall under krigen og at fordrivelsene ikke alene kan sees som en reaksjon på okkupantens brutalitet. Mlynáriks polemikk skapte stor oppstand og han fikk raskt klare tilsvar som argumenterte med at han så bort fra den historiske konteksten. Et av det vanligste argumentene mot revisjonistene var at fordrivelsene var uunngåelige i stemningen som rådet i landet etter krigen.^[40]

Filosofen Ladislav Hejdánek (1927-2020), frontfigur i Charta 77, fordømte fordrivelsen på juridisk grunnlag. Hejdánek argumenterte med at en fullstendig tilbakevising av München-avtalen, slik Beneš gikk inn for, ville bety at Tsjekkoslovakia rent juridisk besto under krigen, og at sudettyskerne fortsatt var statsborgere av Tsjekkoslovakia. Radomír Luža (1922-2009), motstandsleder under okkupasjonen og senere historiker, argumenterte mot dette. Luža mente at nazistenes forbrytelser gjorde at nye juridiske prinsipper måtte gjelde, og at fordrivelsene hadde samme grunnlag som Tysklands betingelsesløse kapitulasjon, og det etterfølgende rettsoppgjøret.^[40]

Britene var i utgangspunktet, og særlig på grunn av Münchenavtalen, sympatisk innstilt til Tsjekkoslovakia og Beneš' nasjonale løsning. I vesten avtok denne sympatien blant annet på grunn av den brutale behandlingen av de etniske tyskerne i landet. Fra 1949 var dessuten Vest-Tyskland alliert med Storbritannia, Frankrike, USA og andre vestlige land, mens kommunistene i 1948 tok kontroll over Tsjekkoslovakia og trakk landet mot Sovjetunionen. I Storbritannia var det etter krigen en økende mistillit til Stalin, samtidig som Edvard Beneš ble oppfattet som naiv. I Vest-Tysklands ledelse var oppfatningen at Tsjekkoslovakia med fordrivelsene hadde forlatt den vestlige verden.^[24]

USA utenriksdepartement uttalte i 1996 at beslutningene tatt i Potsdam var trygt forankret i folkeretten, «soundly based in international law».^[93]

Fordrivelsene var lenge et vesentlig problem i forholdet mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia.^[55] I Tyskland var det et stort antall fordrevne med etterkommere, og disse hadde stor politiske innflytelse i etterkrigstiden, særlig i Bayern. De sudettyske fordrevne lyktes også å påvirke den amerikanske kongressen.^[24]

Den tyske demokratiske republikk (DDR, kjent som Øst-Tyskland) anerkjente i 1950 utvisningene som irreversible, rettferdige og endelige, mens Vest-Tyskland protesterte mot DDRs anerkjennelse, og opprettholdt i utgangspunktet kravene fra de fordrevne. I 1954 aksepterte imidlertid Vest-Tyskland å oppgi alle krav på bakgrunn av tiltak iverksatt av USA, Storbritannia, Frankrike og deres allierte, med hensyn til tysk eiendom beslaglagt som ledd i erstatning, eller som følge av krig. Som et ledd i Ostpolitik signerte Vest-Tyskland og Tsjekkoslovakia 11. desember 1973 en traktat (Prahatraktaten)^[24] som opphevet Münchenavtalen, men samtidig opprettholdt endringer i statsborgerskap som følge av Münchenavtalen. Vest-Tyskland aksepterte med det at sudettyskerne hadde mistet statsborgerskap i Tsjekkoslovakia. De fordrevne dannet forbund, såkalte Landsmannschaft (foreninger for landsmenn) som presset på for anerkjennelse og kompensasjon, og ble en viktig politisk faktor, særlig i Bayern og i partiet CSU. I 1992 signerte Tsjekkoslovakia og det gjenforente Tyskland en vennskaps- og naboskapsavtale. Tsjekkia innførte en lov om tilbakeføring av eiendom ekspropriert etter 1948, med unntak for eiendom ekspropriert fra etniske tyskere i henhold til Benes-dekretene.^[31]

Blant sudettyskere og deres etterkommere er det en utbredt oppfatning at avnazifiseringen av Tsjekkoslovakia var et påskudd til regelrett etnisk rensing.^[23] På sudettyskernes årlige møte i 1996 kritiserte den tyske finansministeren Theo Waigel og ministerpresident i Bayern, Edmund Stoiber Tsjekkoslovakia for fordrivelsen. Waigel krevde at Tsjekkoslovakias regjering tok avstand fra Beneš-dekretene som lå til grunn for fordrivelsene og amnestiet som ble gitt for overgrep mot etniske tyskere. Statsministeren i Tsjekkia, Václav Klaus, ga Waigel et skarpt tilsvar. Klaus hadde tidligere sagt at Tsjekkoslovakia aldri ville gi noen kompensasjon til de fordrevne sudettyskerne.^[22]

I november 1989 (like etter fløyelsrevolusjonen og tiltredelsen) sendte president Václav Havel brev til president Richard von Weizsäcker der han personlig fordømte fordrivelsene som «dypt umoralske» handlinger, på samme måte som Stalins og Hitlers overgrep. Havel mente de hadde moralsk skadet tsjekkerne like mye som de fordrevne.^[92] Havel insisterte på at tsjekkerne ble konfronterte med denne delen av sin historie. Havel og forbundspresident Weizsäcker utvekslet unnskyldninger under statsbesøk i 1990.^[22] Havels beklagelse fikk liten oppmerksomhet i Vest-Tyskland, for eksempel ble den ikke gjengitt av de store avisene. Blant sudettyskerne styrket imidlertid Havels unnskyldning kravet om å få vende tilbake. Havel ble samtidig kritisert av enkelte tsjekkoslovakiske politikere som ikke ville akseptere tilbakevending.^[92][94] Havel sto samtidig fast på Tsjekkoslovakias beslutning om å ikke gi noen kompensasjon for folkeforflytningen etter krigen^[94] og at de fordrevne bare skulle få en unnskyldning.^[55]

I 1997 signerte Tsjekkia og Tyskland en nøye gjennomtenkt felleserklæring der det er uklart om Tsjekkia ber om unnskyldning. Felleserklæringens beklagelser medførte ingen politiske eller økonomiske forpliktelser («…de vil ikke belaste deres forhold til politiske og juridiske spørsmål fra fortiden»).^[22] Felleserklæringen fikk større oppmerksomhet, og ble til dels lovprist i begge landene. I 2005 kom en ny beklagelse fra den tsjekkiske regjeringen spesielt rettet mot anti-nazistiske sudettyskere som hadde lidd urett etter krigen.^[92] Forbundskansler Gerhard Schröder la vekt på at årsaken til tragedien var nazistenes okkupasjon, og at dette nå var et tilbakelagt kapittel.^[95]

I felleserklæringen (1997) fra den tyske kansleren Helmut Kohl og statsministeren i Tsjekkia Václav Klaus erkjente tyske myndigheter at den nasjonalsosialistiske voldsstrategi overfor det tsjekkiske folk var med på å legge grunnen for etterkrigstidens flukt, tvungne utvisning og tvungne omplassering. I 1997 undertegnet den tyske og den tsjekkiske regjeringen en erklæring, der det blant annet het at «Den tsjekkiske siden beklager at under tvangsutvisning og tvangsbosetting av sudettyskere fra det tidligere Tsjekkoslovakia etter krigen, samt ekspropriasjon og fratakelse av statsborgerskap, ble uskyldige mennesker påført mye lidelse og urettferdighet, også med tanke på det faktum at skyld ble tilskrevet kollektivt.»^[96] Videre at Tsjekkia «beklager spesielt overgrepene, som var i strid med elementære humanitære regler og også daværende rettsnormer, og beklager dessuten at overgrepene […] ikke ble ansett som rettsstridige, og at ugjerningene som følge av det ikke kunne straffeforfølges.» Tsjekkia mener landet har avsluttet saken med denne erklæringen.^[97]

I den felles uttalelsen het det:

Den tyske siden anerkjenner Tysklands ansvar for sin rolle i en historisk utvikling, som ledet til Münchenavtalen i 1938, flukten og tvangsfordrivelsen av mennesker fra de tsjekkiske grenseområdene og den påtvungne oppdelingen og okkupasjonen av den tsjekkoslovakiske republikken.

Det beklager lidelsen og urettferdigheten nasjonalsosialistenes forbrytelser, som ble utført av tyskere, påførte det tsjekkiske folket. Den tyske siden anerkjenner ofrene for nasjonalsosialistens tyranni og de som bekjempet det.

Den tyske siden er seg også bevisst det faktum at den nasjonalsosialistiske politikken med vold mot det tsjekkiske folket bidro til å legge grunnlaget for etterkrigstidens flukt, tvangsfordrivelse og tvungen forflytning.^[96][g]

Tsjekkisk-tysk felleserklæring av 1997

Det tsjekkoslovakiske parlamentet vedtok i 1946 en lov som gjorde ellers straffbare handlinger, begått mellom 30. september 1938 og 28. oktober 1945, frie for straff. Vilkåret var at handlingene enten var utført for å «forsvare tsjekkiske eller slovakiske interesser», eller at de var uttrykk for en «rettferdig gjengjeldelse» av okkupasjonsmaktens eller dens alliertes handlinger.^[31][98]

Før Tsjekkias inntreden i EU i 2004, ble det stilt spørsmål om loven som da fortsatt gjaldt, var til hinder for medlemskap.^[98] De tre juristene Jochen A. Frowein, Ulf Bernitz og Lord Kingsland, utredet i 2002 saken for EU-parlamentet, og kom til at straffrihet for å «forsvare tsjekkiske og slovakiske» «interesser» ikke var problematisk. Derimot kunne det ikke aksepteres å vedta straffrihet for såkalt «rettferdige gjengjeldelseshandlinger.» Lovens forbilde på dette punkt, var åpenbart en lov utstedt av Hitler i 1939, om straffrihet for enhver handling foretatt i vernet av sudettyske-interesser. Juristene slo fast at det uten tvil var blitt begått ulovligheter under fordrivelsen av den tysktalende befolkning.^[98] Straffrihet for disse handlinger med den begrunnelse at det dreide seg om en «rettferdig gjengjeldelse,» ville være i strid med menneskerettighetene og alminnelige rettsprinsipper. Tsjekkia antydet under denne prosessen at loven ikke ville bli brukt for å frikjenne for handlinger som kun hadde vinnings hensikt, eller dom innebar forbrytelse mot menneskeheten. Ingen var likevel blitt tiltalt. Juristene fant likevel at loven ikke var til hinder for EU-medlemskap.^[98] Begrunnelsen var at det i 2002 var gått mer enn 50 år siden handlingene, og at de mulige mistenkte dermed hadde et legitimt krav på å ha lagt saken bak seg.

Forskning og dokumentasjon på området har hovedsakelig vært publisert på tysk og tsjekkisk. Etter 1989 har mye av debatten om temaet foregått på engelsk der den vanlige betegnelsen har vært expulsion (fordrivelse eller utkastelse). Betegnelsen etnisk rensing og folkemord har etter hvert også blitt brukt. Betegnelsen transfer (overføring, befolkningsoverføring) ble brukt av de allierte og av den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen, men blir i liten grad anerkjent som en dekkende eller gyldig betegnelse. Ifølge historikeren Martin D. Brown var ikke transfer en eufemisme, men en teknisk-juridisk betegnelse med en lang og kontroversiell forhistorie. Tvangsflyttingen av sudettyskerne ble legitimert av de allierte i Potsdam, og skiller seg ifølge Brown fra etnisk rensing som foregikk i Jugoslavia i 1990-årene. Den kanadiske historikeren Eagle Glassheim mener at særlig den «ville fordrivelsen» sommeren 1945 var etnisk rensing. Historikeren Andrew Bell-Fialkoff mener derimot at fordrivelsen av sudettyskerne er et godt eksempel på en vellykket befolkningsoverføring. Forfatteren Anne Applebaum avviser betegnelsen «overføring» og mener det er et eksempel på etnisk rensing.^{[90][99][100]}

• Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig

• Douglas, R.M. (2012). Orderly and Humane: The Expulsion of the Germans after the Second World War. (på engelsk). New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 978-0300198201. 

• «The expulsion of the Germans of Czechoslovakia after the Second World War», fra EHNE (engelsk)
• «The expulsion of ethnic Germans from Czechoslovakia in 1945» Arkivert 14. mai 2021 hos Wayback Machine., fra historiana.eu (engelsk)