Gitarstemming

Gitarstemming er å justere tonen på de individuelle strengene på gitaren, for å oppnå et bestemt arrangement fra de åpne strengene. Korrekt standard stemming for de seks strengene skal fra tykkeste til lyseste streng være tonene E – A – D – G – H – E.

Riktig måte å notere dette ifølge helmholtznotasjon vil være E – A – d – g – h – e', en metode som i tillegg til å navngi tonen også angir riktig oktav. En gitar i standard stemming går over to oktaver.

I tillegg er alternative stemminger, også kalt skordaturer, vanlig.

Forholdet mellom strengene er viktigere enn strengenes eksakte tone for at en gitar skal være spillbar. Man kan bestemme seg for en hvilken som helst tone som utgangspunkt, så lenge de andre strengene er stemt i korrekt intervall til denne. Man vil ikke da få riktige akkorder slik at gitaren passer til andre instrumenter, og til innspilt musikk man vil spille med på, men man vil kunne lage perfekte harmonier med kjente grep, som er tilstrekkelig for eksempel for allsang. Metoder for å finne det riktige intervallet mellom strengene kan derfor være en god begynnelse for mange hobbygitarister. Når man har spilt en stund er det ikke uvanlig å huske intervallet mellom strengene, på samme måte som man lærer seg en melodi.^[1]

Gitarer er stemt i kvarter, som betyr at den neste strengen skal være den fjerde tonen i skalaen (primtone, sekund, ters, kvart og så videre). På gitaren skal den dypeste strengen være en E, og E-skalaens kvart vil da være en A, som blir neste streng. En kvart opp fra A er en D. Avviket er intervallet fra G-strengen (streng nummer fire) som kun er en ters opp til H.^[2]

Korrekt stemming for de seks strengene skal fra tykkeste til lyseste streng være tonene E – A – D – G – H – E. Som en hjelp til å huske tonene bruker man gjerne setningen «En Annen Dag Gikk Han Ensom», eller på engelsk «Eddy Ate Dynamite, Good Bye Eddy». Tonen H kalles både B og H i Norge. Den internasjonale standarden er B, og har influert tonens navn i norsk dagligtale.

Lytteeksempel, standard stemming:

Tabelloversikt:

Hvis man bruker den dypeste strengen som utgangspunkt, kan man følge et mønster for å finne korrekt tone for neste streng (se illustrasjon). Ved å holde den dypeste strengen nede i 5. bånd, vil den klinge med den tonen den neste strengen skal være. Når denne er stemt, kan også den holdes nede i 5. bånd, og gi tonen for neste streng. Den eneste unntaket fra å finne neste tone i 5. bånd, er den fjerde strengen som skal holdes i 4. bånd. Dette er fordi avstanden til den neste strengen ikke skal være en kvart, men en ters. Den siste strengens tone finner man så i 5. bånd som vanlig. Når intervallene er korrekte, er den dypeste og lyseste strengen unisone, men med to oktavers avstand.^[3][4]

For at gitaren også skal være i riktig toneleie, er man avhengig av en korrekt tone som kan fungere som utgangspunkt. Til dette kan man bruke en stemmegaffel, som i en standard utførelse vil gi kammertonen A, som er 440 Hz (hertz). Dette er tonen den nest dypeste strengen skal holde. Fra denne kan man så benytte ovennevnte mønster for å stemme de andre strengene. Trivia: Før i tiden var summetonen i fasttelefoner en A, og kunne brukes i stedet for stemmegaffel.^[5]

Det finnes mange typer stemmebokser, tunere, som elektronisk tilbehør til strengeinstrumenter. Noen apparater vil tolke vibreringene fra gitaren og fortelle deg hvilken tone som klinger, og om den ligger over eller under perfekt pitch. Disse kommer i utførelser som kan legges på gitarkassen, eller klipses på gitarhodet (clip-on tuner). Andre stemmebokser kobles til lydutgangen på gitarer som har pickup, og boksen har både inngang og utgang slik at de gjerne er en fast del av en gitarists sceneoppsett på konsert. Når den slås på vil den fungere som stemmeboks samtidig som den stopper lyden fra å gå videre til forsterker og høyttaleranlegg (mute), og når den slås av vil lyden slås på igjen. Prinsippet ved stemming er det samme; boksen viser hvilken tone strengen klinger med, og om den er over eller under pitch. At en stemmenboks er kromatisk betyr at den kan tolke halvtoner.^[6][7]

Det finnes også et stort utvalg apper til smarttelefoner, som hjelper til med å finne riktige toner for hver streng. Noen av disse er også i stand til å tolke hvilken akkord man spiller, samt hvilke akkorder som benyttes i en innspilt låt. Per 2015 er utvalget stort og broket.^[8]

Alternative stemminger, eller omstemminger, kalles skordaturer. Det er fritt frem å finne sin egen klang ved å justere forholdet mellom de seks strengene, så lenge man ikke strammer strengen så mye at den ryker, eller slakker den så mye at den ikke klinger. Det finnes likevel en del «standard alternative stemminger» som blir gjenbrukt fordi de gir både en pen klang, ligger innenfor hva strengene og instrumentet tåler, og rent fysisk gir muligheter for hånden til å sette grep. Vanlige grep vil ofte bli unyttige når man har stemt om gitaren, og man bruker også i større grad mange strenger åpent når man spiller.^[9]

I drop D-stemming stemmes den dypeste E-strengen ned til D. De åpne strengene blir da D-A-D-G-H-E. Dette gjør det blant annet lettere å spille power chords, og gir et litt mørkere inntrykk.

Lytteeksempel Drop D:

Double drop D er lik Drop D, men man har i tillegg senket den lyseste E-strengen: D - A - D - G - H - D

Lytteeksempel Double Drop D:

DADGAD har fått navnet sitt av tonerekkefølgen, og i tillegg til å senke begge E-strengene ned til en D som i eksempelet over, har man senket B-strengen (også kalt H-strengen) ned til en A.

Lytteeksempel DADGAD:

Alle strengene er stemt ett trinn ned; til D-G-C-F-A-D. Gir dypere lyd enn standard stemming, men beholder forholdet og intervallene mellom strengene i motsetning til drop D og C. Paul McCartney brukte D standard når han spilte inn Yesterday.

Lik som drop D, men alle strengene er stemt ned ytterligere ett trinn ned derfra. De åpne strengene blir da C-G-C-F-A-D. Gir et veldig mørkt lydbilde, og brukes ofte innen heavy metal.

Lytteeksempel Drop C:

E-B-G-D-A-E.

I tillegg til ovennevnte eksempler, er det vanlig med åpne stemminger, hvor man stemmer gitaren i for eksempel åpen D, åpen C, åpen G og så videre. Da klinger gitaren som en hel akkord når man ikke holder noen av strengene. Så lenge strengene befinner seg i et nøyaktig trinn i forhold til hverandre, og ikke er «sur» og lager en disharmoni, er det bare fantasien, og gitaren som konstruksjon, som setter grenser. Selv dissonanser kan være spennende.

Se også hovedartikkelen Capo

Capo er en klype som presser ned alle strengene i et bånd på gripebrettet. Den brukes ofte for å transponere, altså endre toneart, uten å endre fingersettingen, og uten å stemme om. Transponering kan være ønskelig blant annet for å tilpasse akkompagnementet til en sangers vokale register, eller til andre instrumenter i et samspill.

En interessant stemmemetode kan være å forlate 440 Hz som kammertonen A, og heller bruke Verdis A på 432 Hz, eller Mozarts og Beethovens A på 430 Hz. Før standarden 440 Hz ble innført i 1953 var dette vanlige frekvenser, og verden over hadde man både ulike og høylytte meninger om hva som var den korrekte kammertonen. Verdi skal ha uttalt at «we call A in Rome, what is B-flat in Paris».^[10]

For å få dette til må man ha en stemmeboks hvor man kan endre standardfrekvensen 440 Hz, noe som er mulig på de fleste elektroniske tunere. Alle toner senkes da ørlite, og mange opplever at spillefølelsen endres. Det finnes lytteeksempler på YouTube, hvor man får høre det samme musikkstykket i ulik frekvens. Mange opptak av klassiske musikkstykker spilt på originalistrumentene ligger også under dagens kammertone fordi instrumentet ble bygget for en annen pitch.

Trivia: Det finnes også konspirasjonsteorier som påstår at standarden 440 Hz ble innført å «stresse den menneskelige sjel» og slik få folk til å bli mer arbeidsomme, mens 432 Hz påstås å «gi sjelen harmoni».^[11]