Grigorij Ordzjonikidze

Grigorij Ordzjonikidze
Født		12. okt. 1886[1] Ghoresha (Guvernementet Kutaisi, Det russiske keiserdømmet)
Død		18. feb. 1937[2][1][3][4] (50 år) Moskva (Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk, Sovjetunionen)[4]
Beskjeftigelse		Politiker, metallurg, revolusjonær
Parti		Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti (1903–) Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene) Sovjetunionens kommunistiske parti
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet Sovjetunionen
Gravlagt		Kremlmurens nekropolis
Medlem av		Politbyrået i Sovjetunionen Sovjetunionens sentrale eksekutivkomité All-Union Society of Old Bolsheviks
Utmerkelser		Røde fane-ordenen Leninordenen Arbeidets røde fanes orden
Grigorij Ordzjonikidze på Commons

Grigorij Konstantinovitsj Ordzjonikidze (georgisk: გრიგოლ (სერგო) ორჯონიკიძე – Grigol (Sergo) Orjonikidze, russisk: Григорий Константинович Орджоникидзе), vanligvis kjent som Sergo Ordzjonikidze (Серго) (født 24. oktober 1886 i Goresja i Georgia i Tsarrussland, død 18. februar 1937 i Moskva) var et medlem av Politbyrået i Sovjetunionen, og en nær venn av Josef Stalin. Ordzjonikidze, Stalin og Anastas Mikojan utgjorde det som spøkefullt ble omtalt som «Kaukasus-klikken».

Ordsjonikidze ble født i en georgisk adelsfamilie, han ble involvert i radikal georgisk politikk i 1903 etter endt utdannelse som lege i Tbilisi.

Han ble arrestert for våpensmugling. Han ble løslatt og dro snart til Tyskland, men i 1907 kom han tilbake til Russland og bosatte seg i Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan, hvor han arbeidet nært med Josef Stalin og andre høytstående kommunistiske politikere.^{[trenger referanse]} Sergo deltok under den persiske konstitusjonelle revolusjonen på oppdrag av det bolsjevikiske partiet og ble værende i Teheran frem til rundt 1909.^{[trenger referanse]}

Han ble arrestert for å være medlem av det sosialdemokratiske partiet og deportert til Sibir, men han klarte å rømme derfra tre år senere. Han returnerte til St. Petersburg i april 1912, men han igjen ble pågrepet og dømt til tre års hardt straffearbeid. I løpet av den russiske borgerkrigen, ble han en Kommissær for Ukraina og han tok del i kampene mot den hvite arme i Kaukasus. På 1920-tallet, var han med på inkorporering av Kaukasus under etableringen av Sovjetunionen.^{[trenger referanse]}

Etter at Aserbajdsjan og Armenia var blitt overtatt av bolsjevikene, i 1921 ledet Ordzhonikidze en bolsjevikisk invasjon av Den demokratiske republikken Georgia og de etablerte i stedet Den sosialistiske republikken Georgia. Senere kjempet han for å redusere georgisk selvstendighet fra Sovjetunionen, og dermed ble han en nøkkelfigur i georgisk politikk.^{[trenger referanse]} I samme periode, hjalp han også Mirza Koochak Khan med å etablere den kortvarige sosialistiske republikken Gilan i det nordlige Iran.^{[trenger referanse]}

Ordzhonikidze ble utnevnt til medlem av Politbyrået i 1926, og han ble kommissær for den sovjetiske tungindustrien i 1932.

Ordzhonikidze døde natten mellom 17. og 18. februar 1937. Hans død ble fastsatt til å være et resultat av et hjerteinfarkt. Den 19. februar publiserte avisen Pravda en rapport signert av tre leger og en folkekommissær som bekreftet at Ordzhonikidze «døde på grunn av lammelse av hjertet».^{[trenger referanse]}

At Ordzhonikidze muligens begikk selvmord ble først nevnt av Nikita Khrusjtsjov under hans hemmelige tale den 25. februar 1956.^{[trenger referanse]} Khrustsjov gjorde dette kjent på den 22. partikongress i 1961. I sine memoarer har Khrusjtsjov navngitt to motstridende kilder for denne historien: Anastas Mikojan, som angivelig fortalte ham om selvmordet etter verdenskrigen, og Georgy Malenkov, som angivelig fortalte Khrusjtsjov om dette under selve krigen.^{[trenger referanse]}

Ordzhonikidzes dokumenter og papirer skal senere ha blitt konfiskert av Lavrentij Berija, og Ordzhonikidzes livvakter og personlige sekretær, skal sammen med brødrene hans, Ivan og Konstantin, også ha blitt arrestert kort tid etter hans dødsfall.^{[trenger referanse]} Muligheten er at hans dødsfall var blitt beordret av Stalin.^{[trenger referanse]}

• Die Stachanow-Bewegung unter Führung Stalins. Verl. Genossenschaft Ausländ. Arbeiter in der UdSSR, Moskau 1935
• Die Entwicklung der Industrie im Jahre 1931 und die Aufgaben für 1932. Verl. Genossenschaft Ausländ. Arbeiter in der UdSSR, Moskau 1931
• Artikel und Reden, 2 Bände; Moskau 1956–1957

• Oleg Vitaljevitsj Chlewvjuk: In Stalin's Shadow: The Career of "Sergo" Ordzhonikidze; Sharpe, Armonk, NY [u.a.] 1995, ISBN 1-563-24562-0
• Zinaida Gavrilovna Ordzhonikidze: Put' bol'shevika: stranitsy iz zhizni G.K. Ordzhonikidze. Gos. izd-vo polit. lit-ry, Moskva 1956
• Anton Kirillovich Kelendzheridze: Sergo Ordzhonikidze – zhurnalist. Merani, Tbilisi 1969
• Boris Souvarine: Stalin – Anmerkungen zur Geschichte des Bolschewismus; Bernard & Graefe Verlag München 1980, ISBN 3-7637-5210-2
• J. Arch Getty, Oleg V. Naumov: The Road to Terror – Stalin and the Self-Destruction of the Bolschewiks, 1932-1939; Yale University Press New Haven and London 1999, ISBN 0-300-07772-6 (Enthält die Übersetzung einiger Reden und Schriften Ordschonikidses ins Englische)
• Oleg Chlevnjuk: Сталин и Орджоникидзе. Конфликты в Политбюро в 30-е годы. (Stalin und Ordschonikidse. Konflikte im Politbüro in den 30er Jahren); Серия «АИРО-монография»; Moskau 1993

• (en) Sergo Ordzhonikidze – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Sergo Ordzhonikidze – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (de) Verk av og om Grigorij K. Ordžonikidze i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• Biografie Ordschonikidses (englisch)
• Weitere Biografie Ordschonikidses mit Fotografien (russisch)