Gro Harlem Brundtland

Gro Harlem Brundtland
Brundtland i februar 2011
Født		Gro Harlem 20. apr. 1939[1][2][3][4] (85 år) Bærum (Akershus)
Beskjeftigelse		Skuespiller, politiker, diplomat
Akademisk grad		Cand.med. (1963) Master of Public Health (1965)
Utdannet ved		Det medisinske fakultet (1960–1965)[5] Harvard T.H. Chan School of Public Health (1964–1965)[6] Universitetet i Oslo Harvard University
Ektefelle		Arne Olav Brundtland (1960–2024) (avslutningsårsak: ektefelles død)[7]
Far		Gudmund Harlem[6]
Søsken		Hanne Harlem Lars Harlem
Barn		Knut Brundtland
Parti		Arbeiderpartiet[6]
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Det Norske Videnskaps-Akademi Norsk Kvinnesaksforening Academia Europaea (2009–) (tilknytning: AE section Behavioural sciences)[8] Sosialistisk Studentlag
Utmerkelser		20 oppføringer Indira Gandhi-prisen (1988) Årets budeie (1988) Dag Hammarskjölds æresmedalje (1991) Karlsprisen (1994)[9] Årets Peer Gynt (1997) Storkors av Orden Civil de Sanidad (2003)[10] Fredrikkeprisen (2004) Blue Planet Prize (2004)[11] Albert-medaljen (2005) Weltwirtschaftlicher Preis (2013)[12][13] Catalonias internasjonale pris (2013)[14] Æresdoktor ved Université Pierre-et-Marie-Curie (2016)[15] Honorary doctor of the University of Miami (2017)[16] Æresdoktor ved Universitetet i Tromsø (2021) (deles ut av: Universitetet i Tromsø)[17] Four Freedoms Award - Freedom from Want Tang-prisen Fellow of the Academy of Medical Sciences Æresdoktor ved Karolinska Institutet Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016[18] Æresdoktor ved Université Paris-Sorbonne (2016)[19]
WHOs generaldirektør
13. mai 1998–21. juli 2003
Forgjenger		Hiroshi Nakajima
Etterfølger		Lee Jong-wook
Norges 29. statsminister
3. november 1990–24. oktober 1996
Forgjenger		Jan P. Syse
Etterfølger		Thorbjørn Jagland
9. mai 1986–16. oktober 1989
Forgjenger		Kåre Willoch
Etterfølger		Jan P. Syse
4. februar 1981–14. oktober 1981
Forgjenger		Odvar Nordli
Etterfølger		Kåre Willoch
Arbeiderpartiets leder
1981–1992
Forgjenger		Reiulf Steen
Etterfølger		Thorbjørn Jagland
Stortingsrepresentant
1. oktober 1977–30. september 1997
Valgkrets		Oslo
Norges miljøvernminister
6. september 1974–8. oktober 1979
Regjering		Bratteli II, Nordli
Forgjenger		Tor Halvorsen
Etterfølger		Rolf Hansen
Signatur
Gro Harlem Brundtland på Commons

Gro Brundtland (født 1939), kjent som Gro Harlem Brundtland,^[a] er en norsk politiker (Ap) og tidligere lege. Hun var miljøvernminister 1974–1979, og hun var statsminister i tre perioder: først i 1981, så fra 1986 til 1989 og igjen fra 1990 til 1996. Hun var Norges første kvinnelige statsminister og den første kvinnelige lederen i Arbeiderpartiet fra 1981 til 1992. Som statsminister ble hun kjent som «landsmoderen».^[22]

Internasjonalt er hun særlig kjent som leder for Brundtlandkommisjonen (Verdenskommisjonen for miljø og utvikling) som blant annet gjorde begrepet bærekraftig utvikling kjent, og som generaldirektør i Verdens helseorganisasjon (WHO) fra 1998 til 2003.

Gro Harlem, som hun het til hun giftet seg, vokste opp i Oslo og ble nærmest født inn i Arbeiderpartiet som datter av Gudmund Harlem. Han var statsråd fra 1955 til 1965, mens moren Inga Margareta Brynolf Sandberg Harlem jobbet i stortingsgruppens sekretariat. Søsteren Hanne Harlem har også vært politiker for Arbeiderpartiet.

Som treåring, i 1943, ble Gro Harlem og hennes bror Erik hentet over til Sverige av sin svenske mormor.^[23] Senere samme år kom også foreldrene til Sverige, og faren unngikk så vidt å bli arrestert av tyskerne. I Sverige var Gudmund Harlem leirlege på Kjesäter, mens Inga Harlem arbeidet på flyktningekontoret.^[24] Tilbake i Norge etter krigen begynte Gro Harlem på Ruseløkka skole i 1945.^[25] Hun begynte også i Framfylkingen.^[26] Fra 1949 til 1950 bodde familien i Brooklyn, da Gudmund Harlem hadde fått et Rockefeller-stipend.^[27]

Gro Harlem gikk på Hegdehaugen gymnas sammen med Truls Gerhardsen (1937–2022), sønnen til Einar Gerhardsen (1897–1987), Arbeiderpartimannen som ble kjent under kallenavnet «landsfaderen». I biografien som Bente Roestad skrev om Gro Harlem Brundtland i 2004 (utgitt på Damm forlag) står det på side 28^[28]:

(..) den unge Gro forstyrret undervisningen på Hegdehaugen videregående skole fordi «hun pratet, ertet og flørtet» med Truls Gerhardsen.

Hun tok medisinsk embedseksamen ved Universitetet i Oslo i 1963 og Master of Public Health ved Harvard-universitetet i USA i 1965. Hun arbeidet i Helsedirektoratet fra 1966, og var assisterende overlege i Oslo Helseråd i perioden 1968–1974.

Det kom overraskende på Brundtland da hun i 1974 ble bedt om å møte på statsministerens kontor uten å vite hvorfor. Hun ble spurt av statsminister Trygve Bratteli om å gå inn i regjeringen som miljøvernminister. Hun fikk igjennom flere vanskelige saker. Opprettelsen av Hardangervidda nasjonalpark med vern av de to uregulerte vassdragene Veig og Dagali møtte stor motstand internt i Arbeiderpartiet. Kraftutbygging og industribygging hadde vært viktig for Arbeiderpartiet siden 1945, men nå kom en ny generasjon som var opptatt av miljøvern. Miljødepartementet var opprettet i 1972, og Brundland ble den femte statsråden. Det ble betraktet som et «lett» departement, og Brundtland fikk to ganger spørsmål om å skifte til et «tyngre» departement, men valgte å bli. Under Bravo-utblåsningen i april 1977 fikk Brundtland vist sin store arbeidskapasitet og sin evne til å holde hodet kaldt. Hun tilbrakte mye tid på Sola der oljevernaksjonen ble ledet fra, og var over Ekofiskfeltet i helikopter for å ta utblåsningen i øyesyn. Brundtland imponerte i sin opptreden på pressekonferansene – som ble holdt på engelsk – med over 200 internasjonale pressefolk. Bravo-utblåsningen viste at oljevernberedskapen ikke var så god som den burde være, og det førte til at oljeleting utenfor Nord-Norge ble utsatt.^[29]

I 1975, allerede året etter at hun ble statsråd, ble Brundtland valgt til nestleder i partiet. I 1977 ble hun valgt inn på Stortinget.

I en ommøblering uten forvarsel i 1979 ble hun kastet ut av regjeringen til statsminister Odvar Nordli. Hun var selv ikke med på diskusjonene rundt endringene i regjeringen.

Hun var Norges første kvinnelige statsminister i februar–oktober 1981. Hun fratrådte ministerposten da Arbeiderpartiet tapte valget i 1981 – og mistet flertallet de hadde hatt sammen med SV siden 1973 – men overtok allikevel partiledervervet i Arbeiderpartiet i april 1981, til tross for at Odvar Nordli pekte på Rolf Hansen som sin etterfølger. I valget 1985 økte hun Arbeiderpartiets oppslutning fra 37 % til 41 %, men tapte valget da de borgerlige partiene dannet samlingsregjering. Hun var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1981–1986 og 1989–1990. Hun var leder av FNs spesialkommisjon for miljø- og utviklingsspørsmål («Brundtlandkommisjonen») 1984–1987. Brundtland var dessuten formann i utenrikskomiteen i Stortinget 1980–1981 og 1989–1990. Hun ble ikke statsminister igjen før i mai 1986, da regjeringen Willoch stilte kabinettsspørsmål over økning av bensinavgiften. Arbeiderpartiet stemte sammen med Fremskrittspartiet mot denne økningen, og følgelig gikk Willoch av og Brundtland dannet regjering som satt til valgnederlaget i oktober 1989.

I denne perioden var Norge i dype økonomiske problemer. Det skyldes blant annet en lav oljepris som gav lave investeringer i oljesektoren, og en høy rente. Regjeringen skrev ned kroneverdien med 12 % og innstrammingstiltakene hadde som uønsket resultat at antallet arbeidsledige økte. Problemene ballet på seg i Brundtlands regjeringstid, og hun ledet Arbeiderpartiet til nok et valgnederlag ved stortingsvalget i 1989, da Arbeiderpartiet gikk sterkt tilbake og endte på 34,3 %. Jan P. Syse tok over som leder for en borgerlig samlingsregjering. Denne varte til EF-saken ble for dominerende, og Brundtland overtok som statsminister igjen uten å vinne et stortingsvalg, i november 1990. Hun gikk av som statsminister 25. oktober 1996, da hun ble etterfulgt av Thorbjørn Jagland. Hun trakk seg som leder av Arbeiderpartiet i 1992, i etterkant av at hennes yngste sønn begikk selvmord.^[30]

Under folkeavstemningen om Norges tilslutning til EU 1994 var Brundtland statsminister og arbeidet for norsk medlemskap. Hun kunngjorde at Thorvald Stoltenberg ville bli Norges eventuelle EU-kommissær. Forrige gang Norge stemte om EU var i 1972, og Trygve Bratteli trakk seg som statsminister som konsekvens av resultatet. Brundtland valgte å bli sittende som statsminister til tross for nederlaget.

Brundtland var aktivt i debatten om selvbestemt abort. Hun arbeidet tidligere som lege, og satt blant annet i abortnemd. Hun var med på å skape politisk endring på feltet. Retten til selvbestemt abort var en av hennes viktigste kampsaker.^[31]

I 1998 ble hun valgt til generaldirektør for Verdens helseorganisasjon. Brundtland mottok tittelen som Policy Leader of the Year for koordineringen mot SARS-utbruddet i 2003. Hun fratrådte senere stillingen sommeren 2003, og ble etterfulgt av Lee Jong-wook.

Siden da har Brundtland blant annet sittet i styret i UN Foundation og vært Health Policy Fellow ved Harvard University. Hun har også vært medlem av High Level Panel on Threats, Challenges and Change, utnevnt av FNs generalsekretær. I 2007 ble hun, som en av tre, utnevnt til FNs spesialutsending for klimaspørsmål. De to andre var Chiles tidligere president Ricardo Lagos Escobar og Sør-Koreas tidligere utenriksminister Han Seung-soo. Brundtland er også medlem av Den internasjonale kommisjonen for ikke-spredning og kjernefysisk nedrustning. Fra 2007 har hun vært medlem av organisasjonen The Elders, fra 2013 til 2018 var hun nestleder i organisasjonen som da ble ledet av Kofi Annan.

I januar 2006 ble hennes navn trukket frem som en mulig kandidat som generalsekretær i FN.^[32]

Hun har uttalt at hun reagerer på mobilstråling.^[33]

Brundtland slapp så vidt unna attentat av Anders Behring Breivik 22. juli 2011. Hun hadde vært på Utøya timer før massakren for å holde en tale til AUF-leiren; Breivik uttalte at han hadde til hensikt at Brundtland skulle være hovedmålet for angrepet (sammen med Eskil Pedersen og Jonas Gahr Støre), men han hadde blitt forsinket mens han reiste fra Oslo.^[34][35] Breivik kom til Utøya cirka to timer etter at Brundtland hadde reist.^[36]

Under rettssaken i 2012 avslørte Breivik detaljerte attentatplaner for Brundtland.^[37]

I 2023 stilte Brundtland til valg for Arbeiderpartiet ved bystyrevalget i Oslo,^[38][39] hun endte opp med å få plass i bystyret.^[40] I desember 2024 fikk etter søknad fritak fra vervet som bystyrerepresentant av helsemessige årsaker.^[41]

Det er skrevet flere bøker om og med Brundtland. Steinar Hansson utga i 1995 Makt og mannefall : historien om Gro Harlem Brundtland. Ektemannen Arne Olav Brundtland utga i 1996 Gift med Gro.

• Stortingsrepresentant fra Oslo 1977–1997.
• Leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1981–1986 og 1989–1990.
• Nestleder i Arbeiderpartiet 1975–1981, leder 1981–1992.
• Miljøvernminister 1974–1979.
• Statsminister 4. februar–14. oktober 1981, 9. mai 1986–16. oktober 1989 og 3. november 1990–25. oktober 1996.

Hun giftet seg med Arne Olav Brundtland 9. desember 1960. De fikk fire barn; en er nå død. De eier et hus i Sør-Frankrike.^[53]

Brundtland ble operert for livmorkreft i 2002 ved Ullevål universitetssykehus.^[54] I 2008 ble det kjent at hun i løpet av 2007 var blitt operert to ganger på Ullevål på det offentliges bekostning, til tross for at hun på dette tidspunktet var utflyttet fra Norge, og således ikke lenger var berettiget til ytelser fra Folketrygden. Etter offentlig oppmerksomhet omkring saken, meldte Brundtland flytting tilbake til Norge og hun betalte selv for behandlingen hun hadde gjennomgått.^[55]

• Gro Harlem Brundtland (1997). Mitt liv : 1939–1986. Gyldendal. ISBN 8205248699. 
• Gro Harlem Brundtland (1998). Dramatiske år : 1986–1996. Gyldendal. ISBN 8205254052. 

• Gro Harlem Brundtlands første regjering (4. februar–14. oktober 1981)
• Gro Harlem Brundtlands andre regjering (9. mai 1986–16. oktober 1989)
• Gro Harlem Brundtlands tredje regjering (3. november 1990–24. oktober 1996)
• – Det er typisk norsk å være god
• Grodagen

• Kjell Chr. Johanssen og Per Brunvand (1981). Gro. Tiden. ISBN 8210021028. 
• Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigene (1992). Makt og mannefall. Cappelen. ISBN 8202138086. 
• Jan Ove Ekeberg og Per-Arne Bjerke (1996) Statsminister. Makten og mennesket – Biografi om Gro Harlem Brundtland. – Tiden forlag.

• (en) Gro Harlem Brundtland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Gro Harlem Brundtland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Gro Harlem Brundtland på Internet Movie Database
• (en) Gro Harlem Brundtland på Discogs
• (no) Gro Harlem Brundtland hos Stortinget
• (no) Gro Harlem Brundtland hos Virksomme ord
• (no) Gro Harlem Brundtland i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
• (no) Gro Harlem Brundtland hos Arbeiderpartiet
• Wikiquote: Gro Harlem Brundtland – sitater