Jakovlev Jak-9

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Jakovlev Jak-9
Jak-9U
Informasjon
Rolle		Jagerfly
Produsent		Jakovlev
Designet av		Aleksandr Sergejevitsj Jakovlev
Første flyvning		1942
Introdusert		November 1942
Status		Pensjonert
Brukt av		Sovjetunionens flyvåpen Bulgaria Nord-Korea
Produsert		1942–1948
Antall produsert		16 769
Utviklet fra		Jakovlev Jak-7

Jakovlev Jak-9 ( NATO-kallenavn: «Frank» ) var et sovjetisk jagerfly. Jak-9 var en direkte etterkommer av Jak-7, og den mest tallrike sovjetiske jagerflytype under den andre verdenskrig med en total produksjon på i alt 16 769 fly, hvorav 14 579 ble produsert før slutten av krigen. Jak-9 ble brukt i en rekke roller, blant annet som jagerbomber, for eskorte av bombefly, som fotorekognoseringsfly, og i to-seters varianter som forbindelsesfly og treningsfly. I alt 15 forskjellige varianter av Jak-9 ble produsert.

Jak-9 hadde opprinnelig sitt utgangspunkt i Jak-1 og dens videreutvikling i form av Jak-7. I 1942 ble en prototype for en langtrekkende rekognoseringsvariant av Jak-7 utviklet under betegnelsen Jak-7D. Blant denne variantens viktigste trekk var en ny eksperimentell vinge, som hadde kortere vingespenn men samme flateareal som tidligere varianter, og som mesteparten av drivstofftankene var plassert i.

Fra denne ble en ny prototype for et nytt langtrekkende jagerfly utviklet under betegnelsen Jak-7DI, ved å kombinere den nye vingen til Jak-7D med skroget fra en Jak-7B. Skroget ble skåret ned bak cockpiten, som fikk en ny hette med bedre sikt. Man gjorde også en del for å lette vekten på flyet, noe som var mulig blant annet fordi mangelen på duraluminium ikke var et like stort problem lenger. Jak-7DI ble også den første av Jakovlevs jagerfly som ble utstyrt med et drivstoffsystem som sikret at vingetankene ble tømt i samme tempo, og hadde fire tanker i vingene med en kapasitet på tilsammen 650 liter. Jak-7DI gjennomgikk et evalueringsprogram med gode resultater, og i august 1942 ble det bestemt at flyet skulle settes i produksjon umiddelbart som Jak-9.

Jak-9 skilte seg lite fra Jak-7DI. Den beholdt den samme motoren som prototypen, en Klimov M-105PF væskeavkjølt 12-sylindret V-motor, men reduserte antall drivstofftanker i vingene fra fire til to, med en kapasitet på tilsammen 440 liter. Bestykningen besto av én synkronisert 12,7 mm mitraljøse og én SjVAK 20 mm kanon som løp mellom sylinderblokkene til motoren og ut gjennom propellakselen.

Produksjonen av Jak-9 begynte ved «Fabrikk 153» i Novosibirsk, i oktober 1942. Produksjonen forløp ikke uten problemer, og kvaliteten på de fleste av de tidlige maskinene var ikke akseptable. Bare fire fly ble levert til flyvåpenet før slutten av 1942. I januar 1943 ble produksjonen av Jak-9 startet opp ved «Fabrikk 166» i Omsk også, og også her hadde de problemer med kvaliteten på flyene til å begynne med. Men med hjelp fra Yakovlevs byrå ble standarden på flyene betydelig økt. Omkring 500 Jak-9 ble bygget før produksjonen i løpet av 1943 gikk over til Jak-9T og Jak-9D.

De tre første Jak-9 ble levert til det sovjetiske flyvåpenet i november 1942, og i desember fikk flytypen sin ilddåp under den sovjetiske mot-offensiven under slaget om Stalingrad.

Jak-9T var en tungt bevæpnet variant av Jak-9, og den første masseproduserte varianten med en total produksjon på 2 748 fly før slutten av den andre verdenskrig. Sentralt for denne varianten var en NS-37 37 mm kanon som erstattet SjVAK 20 mm kanonen. For å få plass til kanonen måtte cockpiten flyttes 40 cm bakover, og strukturelle forsterkninger var nødvendig, både for å bære den 150 kg tunge kanonen og for at flyet ikke skulle ta skade av den kraftige rekylen fra kanonen.

Prototypen ble bygget i januar 1943, Jak-9T ble ferdig evaluert i mars og produksjonen startet samme måned. I juni ble de første Jak-9T levert til flyvåpenet for evaluering og 34 fly deltok under slaget ved Kursk med imponerende resultater.

Jak-9D, som også var en av de mest tallrike variantene, ble utviklet som en variant av Jak-9 med bedre rekkevidde, og introduserte igjen de fire vingetankene fra prototypen Jak-7DI. Jak-9D hadde samme topphastighet som de tidligere variantene, men den økte vekten gikk utover andre ytelser.

Prototypen ble utviklet i januar 1943 og flyet ble satt i begrenset produksjon ved «Fabrikk 153» våren 1943, men full serieproduksjon startet ikke før sommeren 1943. I september 1943 begynte produksjonen av Jak-9D ved «Fabrikk 166» også. I alt 3 058 fly ble bygget før produksjonen gikk over til Jak-9M i juni 1944.

Jak-9D ble introdusert ved fronten i august 1943. Til å begynne med ble den brukt sammen med Jak-9 og Jak-9T, men den viste seg mer egnet for eskorte av bombefly. Full utnyttelse av potensialet til Jak-9D fikk man aldri på grunn av manglende navigasjons- og radioutstyr.

Jak-9K var ytterligere en tungt bevæpnet variant, som ble produsert ved «Fabrikk 153» i Novosibirsk. Denne tilsvarte Jak-9T, men var utstyrt med en NS-45 45 mm kanon i stedet. Kanonen gav flyet en imponerende ildkraft, men den kraftige rekylen fra kanonen skapte problemer i form av alt fra sprukne pakninger til strukturelle skader. Kanonen i seg selv var heller ikke regnet for pålitelig nok, og bare 53 Jak-9K ble produsert mellom april og juni 1944. Flyene ble levert til fronten fra august 1944.

Jak-9V var en to-seters treningsflyvariant basert på Jak-9M. I forhold til forgjengeren Jak-7V var den et stort skritt fremover, og Jak-9V var utstyrt med intercom, to-veis radio tilgjengelig fra begge setene, bedre instrumentering og den beholdt SjVAK 20 mm kanonen i nesen. Siden den ikke hadde oksygenflasker var topphøyden begrenset, men ellers tilsvarte flyegenskapene og ytelsene jagerflyvariantene. I alt 793 Jak-9V ble bygget, hvorav 337 var konversjoner av Jak-9M.

Jak-9V ble også produsert i en forbindelsesflyvariant for langdistanseflyging. Denne ble utstyrt med samme vinge som Jak-9DD og en kabin med høyere grad av komfort. Mer komfortable seter ble satt inn for både pilot og passasjer, og begge seter var utstyrt med urinaler. Bare noen få fly av denne typen ble produsert.

• Wings Palette-fargelegging Arkivert 4. desember 2017 hos Wayback Machine.