Koral

Koral (fra middelalderlatin (cantus) choralis, «kor(sang)»^[1] betyr korsang. Opprinnelig var det navnet på kirkens liturgiske sang, som ble sunget av et kor. Reformasjonen medførte at også menigheten ble med i sangen.

Etter hvert har tyngdepunktet i betydningen flyttet seg, så nå brukes ordet koral om melodien til menighetens fellessang i gudstjenesten. En koral er homofon, metrisk og strofisk, noe som gjør den lett å lære for menigheten.

Menighetens fellessang var tidligere i stor grad basert på Salmenes bok i Bibelen. Gjennom årene har det vært behov for å forme kirkens tro med andre og mer moderne språklige uttrykk. Også disse blir kalt salmer, og melodiene kalles koraler.

For å skille koralene fra hverandre har det særlig i engelsk tradisjon vært vanlig å gi koralene navn, enten etter komponisten eller et annet forhold som kan knyttes til koralen.

Den internasjonalt mest kjente norske koralen er «Kirken, den er et gammelt hus». Den er skrevet av Ludvig Mathias Lindeman i 1840 til en tekst av N.F.S. Grundtvig fra 1837 og finnes i Norsk Salmebok på nr. 689.^[2]

Reformatoren Martin Luther skrev både tekster og melodier. Hans mest kjente koral er «Vår Gud han er så fast en borg» fra 1529. Den kalles «Ein feste Burg»^[3] og finnes i Norsk Salmebok på nr. 295.

«Koralenes konge» er en gammel betegnelse på melodien til salmen «Sions vekter hever røsten». Både teksten og melodien er laget av Philipp Nicolai i 1599. Den tyske tittelen er «Wachet auf», og det er den som brukes når koralen omtales. Den finnes i Norsk Salmebok på nr. 253.

Salmesangen ledes av musikk, i de fleste norske kirker spilles det på orgel. Vanligvis arrangeres salmer med fire stemmer. Satslære er et av de grunnleggende fag i en musikalsk utdannelse. Der skrives det firstemte arrangementer av gitte melodier med fokus på faste regler for harmonisk progresjon. En samling av koraler med tilhørende harmoniseringer kalles en koralbok.

Forspill til salmer improviseres ofte av organisten, men det er også utgitt samlinger med forspill som organisten kan bruke til å introdusere salmene. Slike forspill kalles koralforspill eller koralpreludier. Noen komponister lager også variasjonsverk basert på koraler. Da lager man en rekke forskjellige harmoniseringer for eksempel ut fra karakteren i de ulike vers. En slik komposisjon kalles ofte partita. Bjarne Sløgedal har for eksempel laget «Partita over Frykt mitt barn den sanne Gud» (1952) og «Variasjoner over Det hev ei rose sprunge».

Ettersom en koral er en sangbar melodi, har enkelte komponister også kalt komposisjoner for koral selv om melodien ikke hører til en tekst. Den franske organisten og komponisten Marcel Duprés opus nr. 57 fra 1957 heter «Choral et Fugue», uten at koralen er basert på en salmemelodi.^[4]

• Cyber Hymnal har nesten 6000 salmer med melodier.