Kryselefantin

Kryselefantin (fra gresk χρυσός, chrysós, gull, og ελεφάντινος, elephántinos, elfenben) er det tekniske begrepet som er gitt til en type kultskulptur av blandete materialer, som gull og elfenben, og som hadde høy status i antikkens Hellas.

Kryselefantinskulpturer ble bygget rundt en treramme med tynne, utskårete stykker av elfenben festet på og som representerte huden, og lag med tynne gullplater som representerte klesplagg, rustning, hår og andre detaljer. I noen tilfeller kunne glassmasse, glass, kostbare edelsteiner bli brukt for detaljer som øyne, smykker og våpendetaljer. Hensikten var å skape fargeprakt og gjør skulpturen livaktig og ikke minst verdifull på flere plan.

Opprinnelsen til teknikken er ikke kjent, men det er kjente eksempler fra rundt 2000 år f.Kr. av skulpturer sammensatt av elfenben og gull som stammer fra områder som senere ble en del av den greske verden, mest kjent er den såkalte «Palaikastro Kouros» (som ikke må sammenblandes med arkaiske statuer som benytter begrepet kouros = ung mann) fra minoriske Palekastro datert til ca. 1 500 f.Kr. Det er imidlertid ikke klart når den greske kryselefantintradisjonen kom i gang, men kryselefantinstatuer ble utbredt i løpet av den arkaiske perioden. Senere, under klassisk tid ble akrolittiske statuer med marmorhode og andre kroppsdeler, og med kropp gjort av tre som ble dekket med forgylte plater eller dekket med drapperi, en tilsvarende teknikk som ble benyttet for kultbilder.

Teknikken ble normalt benyttet for religiøse ritualer og kultbilder. De var vanligvis større enn legemesstørrelse. Konstruksjonen var modulbasert slik at gull kunne bli fjernet og smeltet til mynter eller barrer i vanskelige tider, og bli erstattet senere når økonomien bedret seg igjen. Eksempelvis ble figuren Nike, som ble holdt i den høyre hånden av Feidias' skulptur Athene Parthenos, gjort av solid gull med denne hensikten for øye. I framgangsrike tider ble faktisk opp til seks gullstatuer av Nike formstøpt og tjente således som en «hellig rikdom» hvis sikkerhet var trygget av helligdommen som et kultobjekt foruten nærværet av prester, prestinner og andre ansatte ved tempelet.

De to best kjente eksemplene, begge fra den klassiske tiden, ble skulpturert av Feidias: den 13 meter høye stående stauten av Athene Parthenos på Parthenon i Athen, og den 12 meter høy sittende statuen av Zeus i tempelet i Olympia, betraktet som en av Verdens syv underverker i antikken.

Kryselefantinskulpturer var ikke bare visuelt blendende, de framviste også en rikdom og en kulturell prestasjon av de som hadde konstruert eller finansiert dem. Frambringelsen av en slik statue involverte dyktighet i skulptur, tømmermannsarbeide, smykkearbeid, gullsmedarbeid, og utskjæring av elfenben. Endelig ferdig krevde en slik statue gjentatt vedlikehold. Det er kjent at ved Olympia var øvete og faglærte håndverkere ansatt for å ta seg av statuene. I den andre århundret f.Kr. ble den kjente skulptøren Damophon fra Messene bestilt for å gjøre utbedringer på statuene.

På grunn av den store verdien på en del av materialene som ble benyttet og den forgjengelige naturen til de andre har de fleste kryselefantinskulpturer gått tapt allerede i løpet av antikken og middelalderen. Av statuen av Athene Parthenos er det kun hullet i gulvet i hennes tempel som holdt den sentrale støtten av tre som vitner om at den har eksistert. Eksistensen av statuen er uansett kjent fra et antall av kopier, miniatyrstatuer i marmor, som er avdekket i Athen og omegn, foruten en detaljert beskrivelse hos forfatteren Pausanias. Denne beskrev også Feidias’ statue av Zeus i Olympia. Her er en del former av leire fra deler av Zeus klesdrakt som ble gjort av glass eller glassmasse blitt oppdaget i bygningen kjent som «Feidias’ verksted». De er de eneste funn som er direkte knyttet til den store skulptørens mest berømte verker og de har gitt nyttig informasjon om deres frambringelse.

Få eksempler av kryselefantinskulpturer har blitt funnet. Det mest framstående bevarte eksemplene er fragmenter av flere brente statuer (mindre legemesstor) fra den arkaiske peride, avdekket i Delfi. Beklageligvis er det ikke kjent hva de avbildet, skjønt det var utvilsomt guddommer.

Begrepet «kryselefantin» er også benyttet for en stil med miniatyrskulpturer som var vanlig på slutten av 1800-tallets kunstretning art nouveau. I denne sammenhengen beskriver begrepet statuetter hvor huden ble representert i elfenben, og med klær og andre detaljer gjort i andre materialer som gull, bronse, marmor, sølv eller onyx (en smykkstein, en form for kvarts).

Se også

Litteratur

Lapatin, Kenneth D. S. (2001): Chryselephantine Statuary in the Ancient Mediterranean World. Oxford University Press. ISBN 0198153112