Lolicon

Lolicon (ロリコン, Lolicon), også skrevet lolikon, roricon og rorikon, er et japansk begrep for seksuell attraksjon til unge jenter. Ordet lolicon er et teleskopord av frasen «Lolita complex».^[1] Ordet beskriver enten en tiltrekning til unge jenter, en person som føler seg tiltrukket unge jenter, eller anime, manga eller annen media som skildrer unge jenter på en erotisk måte, som er typisk for shōjomanga.^[2][3][4][5] En jente som attraksjonsobjekt i denne kulturen vil kalles for loli. Det kan også brukes mer generelt om unge jenter eller jenter med et ungdommelig utseende.^[6] Lolicon gjelder kun jenter. Den tilsvarende sjangeren som skildrer gutter kalles for shotacon.^[7]

Utenfor Japan er ordet mindre vanlig å bruke og refererer som oftest til en bestemt sjanger. Begrepet kommer fra Vladimir Nabokovs bok Lolita, hvor en middelaldrende mann blir besatt av en tolv år gammel jente. Ordet ble først brukt i Japan i 1970-årene og etter kort tid anvendt for å beskrive erotisk dōjinshi som skildret unge jenter.

Flere lover har blitt vedtatt i enkelte land, inkludert Japan, som regulerer seksuelle skildringer av barn eller barnelignende figurer. Flere grupper i Japan har arbeidet for strengere lover for loliconmanga og andre typer media. Studier av de som er tilhengere av sjangeren får frem at det ikke nødvendigvis er alderen til figurene som gjør at de blir tiltrukket til dem, men heller utseendet til figurene og at de er «søte»,^[8] i tillegg til at å samle på materiale som skildrer lolicon indikerer at en er frakoblet resten av samfunnet.^[9][10][11]

Generelt sett skildrer loliconmanga og loliconanime en seksuell tiltrekning til yngre jenter eller jenter med ungdommelige egenskaper.^[12] Slik manga og anime skildrer som oftest et romantisk eller erotisk forhold mellom en voksen mann og en ung jente.^[3]

På japansk refererer lolita complex til selve parafilien, mens forkortelsen lolicon kan også referere til en person som har parafilien.^[4] Lolicon er et utbredt fenomen i Japan, som ofte tas opp som i vitenskapelige artikler og blir kritisert.^[13] Det er hovedsakelig unge, men som er forbrukere av loliconmanga- og anime.^[14] Flere bokhandler og kiosker selger lolicon åpent, men det har tidligere vært politiaksjoner mot lolicon.^[13]

Både kawaii og ero kawaii er populære tegne- og animasjonsstiler i manga og anime i Japan.^[15] En vanlig skolejente i skoleuniform er også et erotikksymbol i Japan.^[16] Burusera-butikker imøtekommer, men med loliconkomplekser ved å selge brukte truser, i tillegg til at det er mulig for menn å arrangere stevnemøter med tenåringer gjennom telekura (telefonklubber),^[17] i tillegg til at noen skolejenter har nattjobb som prostituerte.^[18] Sharon Kinsella observerte en økning i ubeviste rapporter om prostitusjon blant skolejenter sent i 1990-årene i Japan, og spekulerte at det var grunnet en økning i rapporteringen av bruk av trøstekvinner.^[19]

Loliconmanga er vanligvis i en kort novelleform, som gis ut som dōjinshi i tidsskrift innenfor sjangeren, for eksempel Lemon People,^[20] Manga Burikko^[21][22] og Comic LO (hvor «LO» ier en forkortelse for «Lolita Only» (bare lolita)).^[23] Slike verk skildrer blant annet forhold som vanligvis er tabu, for eksempel mellom en lærer og en student eller mellom en bror og en søster, mens andre skildrer seksuell eksperimentering med barn. Noen loliconmangaer er også del av andre sjangre, som crossdressing og futanari.^[13] Figurenes unge utseende forklares ofte i loliconmanga.^[24] Å se undertøyet til jenter ved uhell (panchira) er også vanlig i lolicon.^[2]

Akira Akagi mener at i løpet av 1980-årene endret loliconsjangeren seg fra å spesifikt handle om unge søte jenter som hadde sex med eldre menn, til å handle mer generelt om jenter som er jentete og søte.^[20] Akagi identifiserte flere undersjangre innenfor lolicon, blant annet for sadomasochisme, en hvor tentakler og roboter tar over rollen til penis, en for mechafetisjer, i tillegg til parodier av eksisterende animeer og mangaer. I tillegg viser lolicon noen ganger homoseksualitet og onani.^[8]

Rundt 1970-årene ble det mer populært blant menn i Japan å lese shōjomanga, blant annet verkene til Year 24 Group og Mutsu A-ko.^[20] Ifølge Dinah Zank har lolicon røttene sine i glorifiseringen av jentekulturen i Japan, og at det derfor blir brukt ord fra shōjomanga innenfor lolicon.^[25] Loliconstilen låner flere designtrekk fra shōjomangadesign, og har også blitt påvirket av kvinner som lagde pornografisk materiale for menn.^[8]

Ifølge Michael Darling har flere mangakaer tatt inspirasjon fra lolicon. Blant annet peker han på Chiho Aoshima,^[26] Aya Takano,^[27] Kaworu Watashiya,^[28] Henmaru Machino, Hitoshi Tomizawa og Bome.^[2]

Betydningen til ordet lolicon har utviklet seg mye i vesten, på samme måte som ord som anime, otaku og hentai.^[29] «Lolicon» kan referere til produkter relatert til sjangeren og anime og manga innenfor sjangeren. Det er omstridt om lolicon omfatter barnelignende figurer som ikke åpenbart har nådd puberteten og om det omfatter materiale som ikke er erotisk.^[19][29][30]

Begrepet kommer opprinnelig fra Vladimir Nabokovs bok Lolita, hvor en middelaldrende mann blir seksuelt besatt av en tolv år gammel jente.^[31] Frasen «Lolita complex» ble først brukt i 1970-årene da Russell Trainer oversatte The Lolita Complex. Den kan ha blitt tatt i bruk på japansk rundt denne tiden.^[24] Shinji Wada brukte ordet i sin manga Kyabetsu-batake de Tsumazuite (キャベツ畑でつまずいて, Kyabetsu-batake de Tsumazuite), som var en parodi på Alice i eventyrland, gitt ut i 1974.^[32] Forkortelsen av frasen til ordet lolicon kom senere.^[24] Blant tidligere loliconfigurer kan nevnes Clarisse fra Lupin III: Castle of Cagliostro (1979) og Minky Momo (1982). Disse kom fra shōjomanga, siden de fleste kvinnelige figurene i shōnenmanga var enten mødre eller eldre søstre.^[24][33] Selv om Clarisse teknisk sett var 16 år gammel i serien sin, mye eldre enn de fleste loliconfigurer, kompenserte måten hun ble skildret på. Galbraith mener at Minky Momo var et forsøk på å tiltrekke tilhengere av sjangeren. Satō Toshihiko, som planla den opprinnelige serien, benekter dette.^[20] Helen McCarthy har foreslått at røttene til loliconanime ligger i «magical girl»-sjangeren, hvor grensen mellom hva som er en ung jente og en voksen kvinne blir uklar.^[3]

Loliconmanga begynte å dukke opp i 1980-årene, først og fremst med enkelte av Hideo Azumas verk, blant annet Umi kara Kita Kikai (海から来た機械, Umi kara Kita Kikai).^[34] I 1979 ga Azuma ut den første loliconmangaen i sitt eget dōjinishitidsskrift.^[24][35] Azumas verk ble populære blant yngre menn som gikk på skole, siden mesteparten av vanlig pornografisk manga som ble gitt ut på den tiden skildret mer voksne kvinner og var påvirket av gekiga.^[36][34][37] Andre dōjinshitidsskrift begynte å skildre mindreårige i erotiske kontekster i løpet av de sene 1980-årene, ofte innen fantasysjangeren. Dette spredte seg også til noen massemarkedstidsskrift.^[38] Frederik L. Schodt og Dinah Zank har foreslått at lovene i Japan som forbyr skildringer av kjønnshår kan ha fremmet populariteten til erotisk loliconmanga.^[16][25]

Frederik L. Schodt har foreslått at en av grunnene til at loliconmanga er populært er at de kvinnelige figurene som skildres er yngre, mildere og mindre aggressive enn kvinnelige figurer i amerikanske tegneserier.^[39]

Lolicon ble mer kjent etter at Tsutomu Miyazaki kidnappet og drepte fire jenter som var mellom fire og syv år gamle i 1988 og 1989, i tillegg til at han var nekrofil med likene.^[40] Han var en tilbaketrukken og besatt otaku, som spesielt likte lolicon. Høyesteretten i Tokyo fastslo at Miyazaki var tilregnelig og at drapene han begikk stammet fra hans seksuelle fantasier.^[41] Han ble dømt til døden 17. juni 2008.^[42]

Saken skapte en moralsk panikk rundt «skadelig manga» og førte til at de lokale myndighetene tok tiltak mot loliconforhandlere- og utgivere, i tillegg til at flere som tegnet lolicon i dōjinshi.^[38] I etterkant av hendelsene ble organisasjonen CASPAR grunnlagt, som arbeider for å regulere utgivelse av lolicon.^[24][43]

Lolicon kom igjen i offentlighetens søkelys i 2005 da en seksualforbryter som ble arrestert for drapet på en syv år gammel jente i Nara, ble mistenkt å være lolicon.^[43] Til slutt viste det seg at drapsmannen, Kaoru Kobayashi, ikke var otaku og ikke hadde noen av de interessene som er typiske for otakuer.^[44] Selv sa han likevel at han fikk en interesse i unge jenter etter å ha sett en animert pornografisk video mens han gikk på videregående.^[45]

I februar 2010 ble det lagt frem et forslag for å endre lovene i Tokyo om hva som kan selges til mindreårige, blant annet seksualiserte skildringer av «ikkeeksiterende ungdom» under 18 år.^[46][47] Forslaget ble kritisert av flere mangankaer,^[48] mens Det demokratiske partiet i Japan var også mot forslaget.^[49] Forslaget ble satt på vent inntil juni samme år,^[50][51] og ordlyden ble endret fra «ikkeeksisterende ungdom» til «skildret ungdom».^[52][53] Til tross for endringene i forslaget, ble det avslått av lokalregjeringen i Tokyo.^[54]

Et revidert forslag ble lagt frem i november 2010, som ville kreve at selvregulering av manga, anime og andre medier som glorifiserer eller legger sterk vekt på visse seksuelle handlinger, som ville vært ulovlig å faktisk praktisere.^[55] Siden dette reviderte forslaget ikke bruker formuleringen «ikkeeksisterende ungdom», gjelder den derfor alle figurer ellers og for verk som ikke nødvendigvis er ment for å være seksuelt stimulerende.^[56] Dette lovforslaget ble vedtatt i desember 2010 og trådte i kraft i juli 2011.^{[57][58][59][60]} Loven regulerer ikke nettsider og nedlastet materiale, og gjelder derfor kun publikasjoner som bøker og DVD-er.^[61] 14. april 2011 ble mangaen Oku-sama wa Shōgakusei tatt opp som den første mangaen som potensielt ville bli regulert av denne nye loven, siden den inneholdt «barnevoldtekt».^[62] Den ble etter hvert gitt ut på internett av J-Comi.^[63] 25. august 2011 startet det liberaldemokratiske partiet i Japan underskriftskampanje for å ordne strengere lover rundt barnepornografi, som også inkluderte animert barnepornografi, men gjorde ikke noe som følge av kampanjen.^[64][65] 27. mai 2013 ble et forslag om en ny lov om barnepornografi lagt frem av det liberaldemokratiske partiet, Kōmeitō og Nippon Ishin no Kai, som ville gjøre besittelse av bilder med et seksuelt innhold som avbildet noen under 18 ulovlig og straffbart med opptil en million yen og under ett års fengsel.^[66] Det demografiske partiet i Japan,^[67] sammen med flere selskap innenfor anime- og mangabransjen, protesterte mot den nye loven ved å proklamere at den begrenset ytringsfriheten.^[68][69] Ken Akamatsu kommenterte saken ved å si at det ikke finnes noe vitenskapelig bevis på at slikt media øker kriminialitet.^[70] Forslaget ble ikke avslått, men gikk ikke gjennom Japans parlament før delen som omtalte loliconmanga og loliconanime ble tatt ut av loven i juni 2014.^[71][72] Loven trådte i kraft året etter.^[73]

Lovligheten til loliconmanga og loliconanime som skildrer unge jenter i erotiske handlinger med voksne har endret seg over tid og debatteres fortsatt i Japan.^[13][74] En japansk ideell organisasjon kalt CASPAR har sagt at lolicon og visse animetidsskifter og videospill fører til flere seksualforbrytelser.^[43] Yasushi Takatsuki har bemerket at seksuelt misbruk av mindreårige i Japan gikk ned i 1960- og 1970-årene, som ifølge han sammenfaller med det da økende forbruket av og den økende tilstedeværelsen til lolicon. Galbraith mener at dette ikke er et argument for at lolicon kompenserer for eller avlaster noen folks begjær, men heller for at lolicon ikke reflekterer lesernes begjær og ikke får dem til å begå forbrytelser uansett.^[20] Det har også blitt foreslått at å begrense folks evne til å uttrykke seg seksuelt gjennom tegninger, animerte videoer eller spill, kan øke mengden begåtte seksualforbrytelser, ved å eliminere en mulig utløpsventil.^[75]

Hiroki Azuma har sagt at få som leser loliconmanga begår forbrytelser. Han har sagt at innen otakukulturen er lolicon den mest lettvinte formen for opprør mot resten av samfunnet. Han har også sagt at noen otakuer føler seg såpass ekskludert fra resten av samfunnet at de mener selv at de er gode mennesker.^[19] Sarah Goode beskrev det å samle på lolicon som et middel som misfornøyde menn bruker for å uttrykke sin anomifølelse og sin frakobling fra resten av samfunnet. Da hun spurte en loliconfan om det fantes en forbindelse mellom å like lolicon og å føle seg seksuelt tiltrukket til unge jenter, var svaret at selv om vedkommende kunne bli klassifisert som en loliconfan, ville det aldri føre til pedofili i den virkelige verden, siden de jentene som ble likt i manga og anime, ikke hadde make i den virkelige verden.^[11]

Setsu Shigematsu mener at loliconmanga ikke burde sees på på samme måte som fotografier eller video som involverer ekte barn. Istedenfor mener hun at lolicon representerer en kunstig seksualitet, som ser bort ifra den tredimensjonale virkeligheten og retter istedenfor de seksuelle begjærene mot det som er tegnet, animert eller ellers er todimensjonalt.^[10] Akira Akagi har også skrevet at i loliconmanga er det heller søtheten til jenten som gjør henne attraktiv, istedenfor alderen,^[8] i tillegg til at loliconfans identifiserer seg selv med jenten.^[20]

Loliconmanga markedføres både til yngre og eldre menn.^[8] Sharon Kinsella har skrevet at loliconmaga hadde sitt opphav i shōjomanga fra 1980-årene,^[31] som inkluderte yaoi og parodier på shōnenmanga og voksenmanga.^[76] Dette ble tydeligere etter at flere menn deltok på amatørmangakonvensjoner og mens flere sjangre og mer shōnenamatørmanga dukket opp på Comiket. Kinsella skiller mellom kjønnsholdningene amatørloliconmanga hadde og mannlige fans av shōjomanga hadde.^[31] Mens parodimanga tegnet og skrevet av kvinner som latteliggjorde mannlige stereotypier appellerte både til menn og kvinner, hadde loliconmanga i kontrast heller en jente som hovedperson, som gjerne hadde store øyne og en kropp som var vellystig og hadde flere karakteristikker som kjennetegner barn, i tillegg til at hun gjerne var lett kledd i klær som Kinsella beskrev som «en blanding mellom en bikini fra 1970-årene og en rustning fra romalderen».^[31] Kinsella bemerket også at andre britiske og amerikanske sjangere, takket være mye import av anime i 1990-årene, har blitt inspirert av loliconmanga, og at kvinner, og derfor menn, i disse landene har opplevd lignende sosiale og kulturelle opplevelser.^[77]

Ito har skrevet at otakuer har en større hengivenhet for anime- og mangaverdenen enn en mer realistisk verden, og at derfor, for en otaku, føles den todimensjonale verdenen mer ekte. Ito mener at den økende tilsteværelsen av unge jenter som sexobjekter i manga og anime kommer av en endring i japansk kultur i 1970- og 1980-årene. Ito hevder at på den tiden følte gutter at jenter overgikk dem, både når det gjaldt viljekraft og handlingsevne. Til tross for at guttene mente at jenter var det svakere kjønn, ble fokuset flyttet over på unge jenter som var «lette å kontrollere». I tillegg fungerte loliconverdenen i media som et sted man kunne kontrollere ting slik en ønsket det.^[9]

• Moe (ord)
• Lolita (mote)
• Ecchi

• Darling, Michael (høsten 2001). «Plumbing the Depths of Superflatness». Art Journal (på engelsk). 60 (3). ISSN 0004-3249. JSTOR 778139. doi:10.2307/778139. 
• McCarthy, Helen; Clements, Jonathan (1999). The Erotic Anime Movie Guide (på engelsk). Woodstock, NY: Overlook Press. 
• Connolly, Julian (2009). A reader's guide to Nabokov's "Lolita". Studies in Russian and Slavic literatures, cultures and history (på engelsk). Academic Studies Press. ISBN 1-934843-65-2. 
• Shigematsu, Setsu (1999). Themes and Issues in Asian Cartooning: Cute, Cheap, Mad and Sexy (på engelsk). Bowling Green, Ohio: Bowling Green State University Popular Press. ISBN 978-0-87972-779-6. 
• Goode, Sarah D. (2009). Understanding and addressing adult sexual attraction to children: a study of paedophiles in contemporary society (på engelsk). Taylor & Francis. ISBN 978-0-415-44625-9. 
• Kinsella, Sharon (2000). Adult Manga. University of Hawai'i Press (på engelsk). ISBN 0-8248-2318-4. 
• Schodt, Frederik L. (1996). Dreamland Japan: Writings on Modern Manga (på engelsk). Stone Bridge Press. ISBN 1-880656-23-X. 
• Nobunaga, Shinbo (14. februar 2000). 消えたマンガ雑誌 (på japansk). Tokyo: Media Factory. ISBN 9784840100069. 
• Bouissou, Jean-Marie (1. januar 2010). Manga: histoire et univers de la bande dessinée japonaise (på fransk). P. Picquier. ISBN 9782809701975. 
• Galbraith, Patrick W. (2009). The Otaku Encyclopedia: An Insider's guide to the subculture of Cool Japan (på engelsk). Tokyo: Kodansha International. ISBN 978-4-7700-3101-3. 
• Zank, Dinah (2010). «Kawaii vs. rorikon: The reinvention of the term Lolita in modern Japanese manga». In Comics as a Nexus of Cultures (på engelsk). 
• Galbraith, Patrick W.; Kam, Thiam Huat; Kamm, Björn-Ole (21. mai 2015). Debating Otaku in Contemporary Japan: Historical Perspectives and New Horizons (på engelsk). Bloomsbury Publishing. ISBN 9781472594983. 
• McLelland, Mark (22. juli 2016). The End of Cool Japan: Ethical, Legal, and Cultural Challenges to Japanese Popular Culture (på engelsk). Routledge. ISBN 9781317269373. 
• Gravett, Paul (2004). Manga: Sixty Years of Japanese Comics (på engelsk). London: Laurence King Publishing. ISBN 1-85669-391-0. 
• Gelder, Ken (2005). The Subcultures Reader (på engelsk) (2 utg.). Routledge. ISBN 0-415-34415-8.