Mosvik

Mosvik Tidligere norsk kommune
Mosvik sentrum sett fra øst. Sykehjem og kommunehus til venstre i bildet. Fylkesvei 755 midt i bildet.
Land		Norge
Fylke		Nord-Trøndelag
Innbyggernavn		Mosbygg
Grunnlagt		1. januar 1901
Avviklet		31. des. 2011
Adm. senter		Mosvik
Areal		205,66 kvadratkilometer
Befolkning		808[1] (2011)
Bef.tetthet		3,93 innb./kvadratkilometer
Mosvik 63°49′03″N 11°00′19″Ø
Mosvik på Commons

Mosvik er en tidligere kommune i Nord-Trøndelag. Den ble opprettet 1. januar 1901, da Mosvik og Verran ble delt i de to kommunene Mosvik og Verran.

Fra 1. januar 2012 er Mosvik en del av Inderøy kommune. Kommunen hadde et areal på 218 km². Kommunesenteret var Mosvik.

Mosvik ligger på en halvøy på innlandssiden av Fosenhalvøya med landegrense mot Leksvik i sør og land- og sjøgrense mot Verran i vest og nordvest. Den tidligere grensen mot Inderøy i øst var en sjøgrense gjennom Skarnsundet. Hovednæringene er jordbruk og skogbruk, og historisk sett har skogbruk, sagbruk og jektefart med ved og trelast vært viktig. Mange pendler ut av Mosvik.

Mosvik er langrennsløperen Petter Northugs fødested. En av verdens største skråkabelbruer, Skarnsundbrua, går over Skarnsundet mellom Mosvik og Inderøy.

Mosvik er en halvøy på innlandssiden av Fosenhalvøya, som er orientert mot sørøst, omgitt av Trondheimsfjorden på tre sider. Fjordarmene er Verrasundet i nordvest (mot Verran), Beitstadfjorden i nordøst (mot Verran og Steinkjer), Skarnsundet i nordøst (mot Inderøy) og Nordviksundet i sørøst (mot Ytterøy).

Halvøya består av skogkledte åser med morenegrunn med stort innslag av torv og myr. To åsrygger løper i nordøstlig retning, på hver sin side av elva Mossa og fylkesvei 755. De høyeste toppene er Storknuken (502 moh) på den sørligste ryggen og Bjørnakammen (414 moh) på Røsheia på den nordlige ryggen. Det er bart fjell over 380 moh. De bratte liene på østsiden av halvøya består av forvitringsdekke.^[3]

Marin grense er 160 moh. og marine avsetninger i Mosvik sentrum og innover mot Åringgrenda når opp til ca. 100–120 moh, mens det når opp til 160 moh i de slakeste liene i Framverran i nord.^[3]

Meltingvatnet (217 moh) er regulert med Mosvik kraftverk siden 1984. Elva Mossa renner om lag 12 km nordøstover fra Meltingvatnet og ut i Trondheimsfjorden ved Mosvik sentrum. Sjøen Langen (191 moh) renner inn i Mossa ved Lille Meltingen.^[3]

Elva Slira renner ca. 4 km nordøstover fra drikkevannskilden Stordalsvatnet (167 moh) ut i fjorden ved Nervika sør for sentrum. I nordvest ligger innsjøene Hindbergvatnet (132 moh), Røsvatnet (146 moh) og Vennesvatnet (208 moh) som har utløp vestover til Verrasundet. I sørøst ligger Ålvatnet (240 moh) og Torsvatnet (273 moh), som begge har utløp sørover til fjorden. Kaldalselva (11 km) er det lengste vassdraget i sørøst; her har det tidligere vært fløting, til tross for det bratte terrenget.

Giplingøya dyrefredningsområde i Beitstadfjorden ble opprettet i 2003 «for å ta vare på et viktig leveområde for sjøfugl i en region med stor menneskelig aktivitet»,^[4] mens Torsvatnet vurderes vernet som naturreservat.^[5][6] Naturreservatene Skavdalen og Kammen og Kalddalen ble opprettet i desember 2017.^[7]

Det er bosetting i Mosvik sentrum, og i grendene Åsbygda, Venneshamn, Framverran og Trongsundet. Det er fem grunnkretser i Mosvik.^[8] De tre første grunnkretsene tilsvarer «gamle Mosvik kommune» (1901-1967), mens de to siste utgjør delen som ble overført fra Verran til Mosvik i 1968.

I Mosvik sentrum ligger skole, barnehage, Vinje bruk og Mosvik kirke.

Mosvik vekslet mellom samarbeid nordøstover med Inderøy og sørvestover med Fosen og Leksvik. I og med bruforbindelsen over Skarnsundet i 1991 og vedtaket om kommunesammenslåing i 2010 ble samarbeidsretningen avgjort østover. Fylkesvei 755 går gjennom Mosvik mellom Vanvikan i Indre Fosen og E6 ved Røra. Skarnsundbrua ligger på FV755.

Lokalavisen Inderøyningen, som utgis på Straumen dekker Mosvik.

Mosvik hadde 1 207 innbyggere i 1970.^[9] Innbyggertallet gikk ned etter 1970. Mosvik og Inderøy var i 2010 de kommunene i Nord-Trøndelag med størst andel innbyggere som pendlet ut av bygda til jobb. 26 % av arbeidstakerne hadde mer enn 45 minutter reisevei til jobb.^[10][11]

Mosvik sogn i Den norske kirke^[12] har den samme utstrekning som kommunen hadde. Det hører til Stiklestad prosti i Nidaros bispedømme.

Det er to kirker i sognet. Mosvik kirke fra 1884^[13] dekker «gamle Mosvik kommune». Vestvik kirke fra 1905 betjener Framverran.^[14] Det finnes også bedehus og en frikirkemenighet. Religionssosiologisk går det en grense mellom Framverran, som er preget av folkekirkelig kristentro, og «gamle Mosvik» som også er preget av bedehusnær og frikirkelig kristentro.^[15]

Mosvik har fra 2010 én barneskole. Ungdomsskoleelevene går fra høsten 2010 på Inderøy ungdomsskole på Straumen. Inntil 2010 hadde Mosvik to skoler: Fra 1992 til 2010 gikk 1.–4. klasse på Framverran skole, mens 5.–10. klasse gikk på Mosvik skole.^[16][17]

Hovednæringene er jordbruk og skogbruk, med Vinje bruk som den største jord- og skogeiendommen.^[18]

Skogavvirkningen hadde i perioden 2001–2010 en årlig bruttoverdi mellom 5 og 7,2 millioner kroner og utgjorde årlig mellom 14 300 og 21 800 m³; det meste var gran, og virket gikk med omtrent like store andeler til sagbruk og tremasse.^[19]

Lorentsen Trevarefabrikk ble etablert i 1923. Den er videreført i Norsk Limtre AS, som ble etablert i 1979 som produsent av limtre.^[20] Nordlamell AS ble etablert 2. oktober 2007, og har overtatt limtrefabrikkens tidligere navn. Norsk Protein AS har fabrikklokaler i Kvennavika ved Skarnsundet.^[21] Fabrikken foredler slaktavfall til dyrefor og gjødsel. Leksværingen Bjørn Lyng startet Elsafe International i 1978 på industriområdet i Nervika. Virksomheten flyttet til Leksvik i 1997.

Det har vært to sparebanker i Mosvik. Mosvik Sparebank (1862-1988)^[22][23] og Verran Sparebank (1907-2006).^[24] og fusjonerte med Grong Sparebank i 2006.

Helleristningene i Kvennavika er det eldste sporet etter menneskelig liv og virksomhet i Mosvik. De tolv fiskefigurene, som alle antagelig forestiller kveite, er den største samling bergkunst med fiskemotiv i Norden. Det er flere små funn av ulike fornminner i Mosvik. «Av de funn som er gjort, kan en slutte at folk har levd og virket her i Mosvik gjennom yngre steinalder. De har livberget seg ved fiske, jakt og litt jordbruk.»^[25] Ved utgangen av eldre jernalder fantes det «heller få gårder i Mosvik … sannsynligvis omkring ti. Noen lå ved utløpet av Mossa, men det var kanskje ikke flere enn Grande, Berg og Vinnan. I Framverran fantes i alle fall Grande og Vennes, kanskje flere».^[26] Omkring år 1000 kan det ha eksistert noe over 30 gårder i Mosvik.^[26]

Mosvik er første gang nevnt i Olav den helliges saga kapittel 39 i Heimskringla, der det kort nevnes at Svein Jarl i 1015 gjemte seg for Olav på vei ut fjorden, tett inn under land.^[27] I 1304 kom et norsk skip ved navn «Grandebussa» fra Nidarholm kloster til Lynn i England. En busse var et middelaldersk lasteskip, og skipet kan ha hatt navn fra en av Grandegårdene i Trøndelag, mest sannsynlig Grande i Framverran, ifølge Ole Nordgaards bok Stod i fortid og nutid.^[28]

I middelalderen skal Mosvik ha vært et skipreide innenfor Skøynafylket sammen med Ytterøy og fire skipreider i Skogn, dette ifølge Aslak Bolts jordebok.^[26] Mosvik var en av de bygdene i Inn-Trøndelag som senest ble reetablert etter Svartedauen; mens det fantes 49 navnegårder ca. 1340, var bare 16 i drift ca. 1520.^[29] Andel ødegårder omkring 1520 var 67 %, mens bygder som Inderøy (28 % ødegårder) og Verdal (32 % ødegårder) raskere ble reetablert.^[26]

Mosviks eldste kirke skal ha stått i grenda Markabygda nær Meltingvatnet på grensen mellom Mosvik, Leksvik og Verran. Det var en stavkirke av ukjent alder som ble revet på 1500-tallet, hvoretter materialene fra denne ble brukt til kirkene i Mosvik og Ytterøy.^[30][31][32] Mosviks neste kirke, som ble bygget ved Vinje bruk på 1500-tallet^[33], ble revet i forbindelse med at den nye ble bygget i 1884. Den ble beskrevet av Gerhard Schøning i 1774: «Kirken, som staar paa Gaarden Vingan, er en vel ei stor, men smuk Træe-Bygning, anseelig høi, og opført som en af de gamle Stav-Kirker.»^[30] Det er bevart flere elementer av kirkeinventar fra middelalderen: Mosvikkrusifikset fra ca. 1225–50, en treskulptur av Maria med barnet fra samme periode og en skulptur av St Mikael med dragen fra før 1350. Alle disse tre eies av Vitenskapsmuseet i Trondheim, men kopier finnes i Mosvik kirke.^[34]

Se også «Anna Karoline» (jekt)

Vinje bruk er den største gården i bygda, og sannsynligvis den eldste.^[25] Den omtales i Aslak Bolts jordebok i 1432. Gården har gjennom tidene drevet sagbruk, mølle, meieri og annen industri ved siden av jordbruk og skogbruk. På 1600- og 1700-tallet fantes det i alt åtte sagbruk i bygda, hvorav flere ble eid og drevet av handelsmenn i Trondheim.^[25] Produksjon av trelast og kippved for salg ved jektefarten i Trondheim var lenge den sentrale næringsveien i bygda, i tillegg til selve byggingen av jektene og salg av jekter. På 1600-tallet ble det også drevet saltbrenning fire steder i bygda.^[25]

Utviklingen av sagbrukene på 1600-tallet skapte salg av trelast og økt transportbehov, og behovet for jekter vokste fram til en storhetstid på 1800-tallet, og bidro blant annet til framveksten av Steinkjer by med utgangspunkt i sagbrukene.^[35][36] Jektfart og jektebyggingen skjøt fart på 1700- og 1800-tallet; og «ved hundreårsskiftet i 1800 var Inderøy og Verran de fremste jektbygdene og Verran og Mosvik var de bygder hvor det ble bygd flest fartøy.»^[35] I femårsperioden 1856–60 ble det bygget 75 jekter i Inderøen fogderi, hvorav 34 ble bygget i Ytterøy/Mosvik og Verran. «På Stor-Grande i Mosvik ble det i 1860–1890-årene bygd om lag 40 jekter, hvorav de fleste ble solgt til Nord-Norge.»^[35] Jektevirksomheten omfattet både båter for salg, båter til bruk i egen fraktevirksomhet, og båter som ble solgt nærmest på impuls under vanlige frakteoppdrag, dersom det fantes en kjøper.

Virksomheten på Vinje bruk på 1800-tallet skapte etterspørsel etter arbeidskraft, og mange kom fra Gudbrandsdalen og bygde seg husmannsplasser i Mosvik. På 1800-tallet var det også stor utvandring til Amerika, og fra 1860 til 1920 utvandret over 700 fra Mosvik og Framverran.^[37]

Ved innføringen av formannskapslovene i 1837 var Mosvik en del av Ytterøen herad. Dette var i samsvar med den eksisterende inndelingen i kirkesogn, som er kjent tilbake til 1500-tallet.^[38]

I 1867 ble Mosviken og Verran herred skilt ut fra Ytterøen, og denne enheten eksisterte til 1901, da den ble delt i de to kommunene Mosvik og Verran.^[39] Delingen i 1901 gikk gjennom den senere Mosvik kommune, slik at den nordlige delen mot Verrasundet og Framverran tilhørte Verran kommune. Verran kommune på sin side ble i 1964 slått sammen med Malm kommune. Etter etablering av veiforbindelse mellom Kjerringvik og Framverran ble området langs Verrasundet og Framverran overført til Mosvik i 1968.^[39] Endringen var i tråd med den gjennomgående tenkningen ved kommunesammenslåingene på 1960-tallet: overgang fra sjøveis kommunikasjon til veier. Ytterøy prestegjeld ble nedlagt i 1970. Ytterøy sokn ble da overført til Levanger prestegjeld og Mosvik sokn til Inderøy prestegjeld.

Inntil 1979 utgjorde Mosvik og Ytterøy ett lensmannsdistrikt.^[31] Fra 1979 til 2011 hadde Mosvik felles lensmann med Leksvik. Fra 1924 utgjorde Mosvik og daværende Verran ett distriktslegeområde.^[17] Senere hadde Mosvik blant annet samarbeid med Leksvik om kommunelege.

Næringslivet i bygda anno 1900 har blitt analysert i jubileumsberetningen for Verran sparebank, med utgangspunkt i folketellingen for 1900:

Dette var ei tid da småindustri, gårdsmeierier og tømmerhandel hadde fått fotfeste i bygdene. De fleste arbeidet riktignok med blanding av håndverk, fiske, jord- og skogbruk. Dette var ei tid da landbruksvarene var blitt handelsvarer. Skogen ble hogd og solgt, og flere steder var det meierier, blant annet i Venneshamn. I folketellingen finner vi skreddere, skomakere, to bødtkere, sju bakere og bakersvenner, 6 handelsmenn og fire betjenter, en blikkenslager, smeder, murere, en møller, en sagbrukseier og en arbeider ved en potetmelfabrikk. Én person arbeidet med å legge telefonlinjer, mens en annen arbeidet ved jernbanen.
Størst betydning i distriktet vårt hadde likevel jektebygging og jektefart. I 1900 var det 32 personer som oppga «jekteskipper» og/eller «jekteier» som yrke, mens om lag 50 personer var jektmatros. I tillegg kommer andre yrker som hørte sjøfarten til: 3 båtbyggere, 3 bryggemenn og 3 fiskehandlere. Noen av skipperne var gårdeiere ved siden av, noen var «gårdmannssønn og jekteskipper» og så nok på jektefarten som en mellomspill inntil «han far» tok føderåd og junior kunne ta over gården. Bemerkelsesverdig nok var to av jekteskipperne husmenn.^[24]

Jektefarten var imidlertid på nedtur omkring 1900. I 1905 ble jernbanen ført fram til Steinkjer / Sunnan, og med det var fjorden i ferd med å tape sin betydning som transportvei og ferdselsåre.

Det er mye folkeminne om rovdyr i Mosvik. Sist gang det ble skutt en bjørn i Mosvik var i 1907, men i 1917 ble det igjen vedtatt skuddpremie på ulv – uten resultat.^[25][37]

Vinje bruk etablerte et privat kraftverk i Mossa tidlig på 1900-tallet. Det ble nedlagt i 1923 da Follafoss kraftverk startet og kunne forsyne deler av Mosvik med strøm. Mosvik kraftverk ble bygget fra 1981 og kom i drift i 1984.

I 1900 ble det tatt i bruk en rikstelefonlinje mellom Mosvik og Leksvik, via Markabygd, med en sentral ved Vinjesjøen. Telefonlinja utover Åsbygda ble finansiert med basarer, i første rekke til Saltvikhamn. I 1912 ble linjen deretter utbygd til Skavlen, Trosed nedre og Slipet. Telefonen ble automatisert på midten av 1900-tallet, og Mosvik telefonsentral ble samtidig nedlagt.

Kommunen kjøpte sitt første administrasjonsbygg nær Vinjesjøen kai i 1924. Her var det lokaler for sykepleier, lege, folkebibliotek og kommunestyremøter.

Det gikk rutebåter langs Trondheimsfjorden fra 1850 til 1974,^[40] med anløp i Venneshamn, Vinjesjøen (Mosvik sentrum) og Saltvikhamn. De første rutebåtene var dampskip, og området ble bl.a. trafikkert av dampskipene DS «Nidelven», DS «Erik Jarl» og DS Indherred.

Mosvigen poståpneri ble opprettet 1858, underlagt Trondhjem, med virksomhet fra 1. mars 1859. I 1859 ble posten til og fra bygda befordret med dampskipene DS «Nordcap», DS «Gler» og DS «Prinds Gustav». I poststedsfortegnelsen fra 1889 var navneformen endret til Mosviken, og den 1. oktober 1921 til Mosvik. Poståpneriet fikk status som underpostkontor 1. november 1973, og postkontor C 10. desember 1976. Det ble nedlagt og erstattet av Post i butikk hos Coop Marked Mosvik i mars 2001.^[41]

Med etableringen av Innherredsferja i 1957 ble det mulig å frakte biler over fjorden. Bilvei mellom Mosvik og Leksvik ble åpnet omkring 1960, og i 1964 kom det vei mellom Kjerringvik og Venneshamn som knyttet Mosvik sammen med Framverran.^[42] Omkring 1970 kom det bilvei mellom Meltingen og Verrabotn. Ideen om Skarnsundbrua oppsto i 1972, og byggingen av brua ble gjennomført av et eget aksjeselskap og finansiert med bompenger. Brua åpnet 19. desember 1991, og var nedbetalt i 2007.^[43]

Mosvik deltok i interkommunalt samarbeid gjennom Fosen regionråd fra 1988 til 2010, og hadde også flere interkommunale tjenester med nabokommunene Leksvik og Inderøy: Legetjenesten har vært drevet i samarbeid med Leksvik; PPT ble drevet i samarbeid med Leksvik og Inderøy; brannvesen i samarbeid med Inderøy og Steinkjer, og kulturskole i samarbeid med Inderøy. Samarbeidet i Fosen regionråd omfattet samfunnsutvikling, utviklingssamarbeid, hjemmeside og drift av indre tjenester: lønn, regnskap, skatteinnkreving og inkasso.

Kommunens ledelse vurderte at kommunen etterhvert ble for liten til å kunne tilby innbyggerne stabile og gode offentlige tjenester. Den 16. desember 2009 vedtok den å utrede sammenslåing med Inderøy.^[44] Motivene kan ha vært mange, men ét av dem var at «Fosensamarbeidet ikke hadde gitt de resultater Mosvik hadde håpa på, og samhandlingsreformen og etableringen av et distriktsmedisinsk senter på Ørlandet hadde kanskje vært siste dråpen i begeret for Mosvik».^[45] Inderøy og Mosvik hadde også samarbeidet om felles ungdomsskole fram til 1992, og «Skarnsundbrua fjerna avstandsulempene i stor grad. Da bompengene ble borte i 2007 ble enda et hinder fjerna».^[45] I en rådgivende folkeavstemning 30. og 31. mai 2010 stemte 58 % av innbyggerne i Mosvik ja til forslaget om å slå sammen Mosvik og Inderøy kommuner. 76,5 % av innbyggerne deltok i avstemningen, som var åpen for alle ned til 16 år. 295 stemte ja til sammenslåing, mens 214 stemte nei.^[46]

Sammenslåingen fant sted den 1. januar 2012. Den 9. mars 2011 ble det vedtatt å gi den nye kommunen navnet Inderøy med kommuneadministrasjonen liggende på Straumen i Inderøy. Kommunen fikk det nye kommunenummer 1756. Et servicekontor for Mosvik blir liggende i Mosvik skole.^[47] Fellesnemnda for kommunesammenslåing Mosvik-Inderøy vedtok også den 9. mars 2011 at den nye kommunen beholder Inderøys gamle kommunevåpen med fire flyndrer.^[48] Våpenet ble gitt følgende begrunnelse: «Motivet symboliserer fjordkultur fra tidligere historiske tider og fram til i dag – fra flatfisk på helleristningene i Kvennavika, til det tradisjonsrike flyndrefisket i Børgin. I tillegg symboliserer motivet de fire opprinnelige kommunene Mosvik, Inderøy, Sandvollan og Røra».^[45][48][49]

Mosvik er et gammelt bygdenavn, og ikke et gardsnavn. Navnet kommer fra elva Mossa [mos`sa], som renner gjennom bygda. Elvenavnet forklares vanligvis som avledet av «mose, myr».^[50] På 1800-tallet var det vanligvis skrevet Mosvigen, og etter 1917 ble Mosvik den offisielle skrivemåten. Bygdenavnet uttales som [må'ssvíka],^[50] og innbyggerne kalles mosbygg [må'ssbygg eller må'ssbøgg].

Kommunevåpenet var i sølv to grønne spisser. Våpenet ble godkjent den 13. juli 1984 og er tegnet av Einar H. Skjervold. Spissene symboliserer skogbruket, samtidig som man kan lese en M – kommunens initial – i snittet. Etter at Skarnsundbrua ble åpnet i 1991, ble spissene også tolket som bruas to tårn.

Helleristningene i Kvennavika var Mosviks tusenårssted.

Mosvik museum og historielag ble stiftet i 2018 gjennom sammenslåing av Mosvik historielag (stiftet 1980) og Mosviktun museumslag (stiftet 2011).^[51]

Mosvik museum består av gamle Grande skole (skole 1866-1964), husmannsplassen Nedre Nesset, som kommunen kjøpte i 1985 og som ble flyttet til museumsområdet i 2008, og Kaldalstua, som ble flyttet fra Kaldalen i forbindelse med utbygging av Mosvik kraftverk i 1984. Bygdebok for Mosvik utkom i 4 bind 2010–2016.^[52]

Mosvik Idrettslag (stiftet 1924) driver ski, friidrett, fotball, orientering, volleyball, trim og barneidrett. Fotballaget, som i 2013 spilte i sjette divisjon, spiller under navnet MILF.^[53][54]. Framverran idrettslag (stiftet 1922) driver med ski og trim. Laget har lysløype, trimløyper og skihytte på Røssheia.

Blandakoret Kor 2000 ble stiftet i 2000. Mosviksangen ble skrevet av Odd Tangstad i 1990.

Mosvik teaterlag ble etablert i 1970, og spiller både revy og komedier. Siden 2012 har laget satt opp forestillinger basert på bøkene om Martin Kvennavika.^[55]

Prisen ble ikke utdelt hvert år.

Kommunen delte fra 1999 ut et kulturstipend til ungdom, som ofte har gått til idrettsutøvere.

• Martin Kvennavika, fiktiv jektebåtskipper
• Benedict Jenssen, godseier
• Einar Jenssen, godseier
• Molla Mallory, tennisspiller
• Valborg Bjurstedt, tennisspiller
• Petter Northug, langrennsløper
• Tomas Northug, langrennsløper
• Even Northug, langrennsløper
• Henrik Sandstad, friidrettsutøver
• Gunnar Viken, politiker (H)
• Anton Peter Vinje, forretningsmann

• Vindala, Finland

• Inderøy kommunes nettsider
• Mosvik museums- og historielag
• Mosvik kommunes flyfotosamling fra 1960-årene
• Kommunestyrevalg i Mosvik; lokalhistoriewiki.no