Oxyrhynchus

Oxyrhynchus (gresk: Ὀξύρρυγχος, Oxyrhynchos; «skarpsnute»; gammelegyptisk: Pr-Medjed; koptisk: Pemdje; moderne egyptisk-arabisk: el-Bahnasa) er en by i Øvre Egypt, lokalisert rundt 160 km sør-sørvest for Kairo i guvernementet Al Minya. Det er også et viktig arkeologisk sted, og betraktet som ett av de viktigste som er oppdaget. Fra og med 1900-tallet har området rundt Oxyrhynchus blitt jevnlig undersøkt og utgravd. Det har avdekket en meget stor samling med papyrustekster fra ptolemeisk og romersk tid i Egypts historie. Blant de tekster som er oppdaget ved Oxyrhynchus er skuespill av Menandros, fragmenter fra Tomasevangeliet, og fragmenter fra Euklids Elementer.

Byen fikk navn etter en fiskeart i Nilen som var viktig i egyptisk mytologi ved å være den fisken som spiste Osiris' penis, skjønt i utgangspunktet var det ikke nøyaktig kjent hvilken fisk det var. En mulighet er en art av elefantfisker (Mormyridae), en mellomstor feskvannsfisk som figurerer i rekke egyptiske og andre kunstverker. En del arter av denne fisken har en særskilt nedadvendt snute, noe som har ført til det karakteristiske navnet «elefantnese» blant akvarie-eiere og iktyologier (fiskekjennere). En statuett fra Oxyrhynchus som framstiller en av disse hellige fiskene har mange trekk som minner om elefantfisken; en lang analfinne, en liten halefinne, bredt bekken- og brystfinner, og en nedadvendt «snabelnese».^[1] Det greske ordet Ὀξύρρυγχος betyr «skarp-neset»; og er den greske betegnelsen på fiskearten stør.^[2]

Oxyrhynchus ligger vest for Nilens hovedløp og ved Bahr Yussef («Josefs kanal»), en sidegren av Nilen som ender i innsjøen Moeris (dagens Birkat al-Qarun) og oasen Faiyum. I Egypts oldtid var det en by på stedet som ble kalt for Per-Medjed^[4] som var hovedstad for 19. nome i Øvre Egypt. Etter erobringen av Egypt av Aleksander den store i 332 f.Kr. ble byen etablert på nytt som en gresk by, som da ble hetende Oxyrhynchoupolis (Οξυρρύγχου Πόλις, «Byen med de skarpsnutede fisk»).

I hellenistisk tid var Oxyrhynchus en framgangsrik regional hovedstad, den tredje største byen i Egypt. Etter at Egypt ble kristen ble den kjent for sine mange kirker og klostre.^[4] Det forble en framstående, men dens blomstringstid var og den gikk gradvis tilbake i sen romersk og senere bysantinsk tid. Etter den arabiske og muslimske invasjonen av Egypt i tiden rundt 641 gikk det raskere tilbake. Kanalsystemet, som byen var avhengig av, forfalt og ble ikke vedlikeholdt, og det førte til at byen ble forlatt. I dag dekker byen el-Bahnasa deler av oldtidens sted.

I mer enn tusen år dumpet innbyggerne av Oxyrhynchus sitt søppel ved en rekke steder ute i ørkensanden utenfor byens grenser. Det faktum at byen ble bygget ved en kanal framfor ved selve Nilen var av betydning da det innebar at området ikke ble oversvømmet med vann og gjørme en gang i året. Da kanalene tørket opp, sank vannstanden og steg aldri igjen. Området vest for Nilen har bortimot aldri regn og avfallshaugene til Oxyrhynchus ble gradvis dekket av tørr sand og glemt for bortimot tusen år.

Ettersom det egyptiske samfunn under grekerne og romerne ble styrt på byråkratisk vis og ettersom Oxyrhynchus var hovedstad for 19. nome, var mye av det avfallet som ble kastet store mengder papir: regnskap, skattelister, folketelling, opptegnelser av lager og innbo, resepter, brev angående administrasjon, militærvesen, religiøse, økonomiske og politiske saker, sertifikater og tillatelser av alle former. Alle disse ble periodisk renset ut av kontorene, lagt i søppelkurver og lempet ut i ørkenen. Private borgere slengte også fra seg sitt eget søppel i de samme avfallshaugene. Ettersom papyrus var kostbart ble papir ofte brukt på nytt; et dokument kan et gårdsregnskap på den ene siden og en students tekst om Homer på den andre siden. Oxyrhynchus Papyri kan således inneholde en fullstendig nedtegnelse av byens liv og skjebne, og av sivilisasjonen og rikene som byen var en del av.

Selv byområdet til Oxyrhynchus har aldri blitt utgravd ettersom den moderne egyptiske byen ligger over den, men det er antatt at byen hadde mange offentlige bygninger, blant annet et teater med sitteplasser til 11 000 tilskuere, en hippodrom, fire offentlige bad, et gymnasion, og to små havner langs Bahr Yussef. Det er også sannsynlig at det var militære bygninger, som barakker, ettersom byen understøttet en militær garnison ved flere anledninger under de romerske og bysantinske periodene. I løpet av de greske og romerske periodene hadde Oxyrhynchus templer for de flerkulturelle gudene Serapis, Zevs- Amon, Hera-Isis, Atargatis-Bethnnis og Osiris. Det var også greske templer for Demeter, Dionysos, Hermes, og Apollon, foruten romerske templer for Jupiter Capitolinus og Mars. I den kristne tiden var Oxyrhynchus et bispesete, og dagens by har flere gamle koptisk-kristne kirker.

Da den engelske arkeologen og egyptologen William Flinders Petrie besøkte Oxyrhynchus i 1922 fant han levninger av søylerader og teatre. Nå er det kun en enkelt søyle igjen. Lokalbefolkningen har benyttet resten som byggemateriale for enkle moderne hus.^[5]

I 1882, da Egypt fortsatt formelt var en del av Det osmanske rike, kom landet under britisk styre, og britiske arkeologer begynte en systematisk utforskning av landet. Ettersom Oxyrhynchus ikke ble betraktet som et viktig sted for oldtidens Egypt, ble det oversett fram til 1896 da to unge arkeologer, Bernard Grenfell og Arthur Hunt, begge medlemmer av Queen's College ved University of Oxford, begynte å undersøke området. «Mine første inntrykk ved granskningen av stedet var ikke særlig fordelaktig,» skrev Grenfell siden. «Avfallsdyngene var ingenting annet enn avfallsdynger.»^[7] Imidlertid ble de snart klar over hva de hadde kommet over. Den unike kombinasjonen var klima og omstendigheter hadde etterlatt Oxyrhynchus et uovertruffent arkiv over antikkens verden. «Flommen av papyrus ble snart en stri strøm,» minnes Grenfell.^[8] «Kun bare å sparke opp jord med støvelen kunne ofte avdekke et lag.»^[9][10]

Med utdannelse som også omfattet den klassiske kulturarven var Grenfell og Hunt hovedsakelig interessert i muligheten at Oxyrhynchus kunne avsløre tapte mesterverk fra den antikke greske litteraturen. De viste eksempelvis at Athens konstitusjon (Athenaion Politeia) av Aristoteles hadde blitt gjenoppdaget i egyptisk papyrus i 1890. Dette håpet inspirerte dem og deres etterfølgere til å sikte gjennom fjell av søppel ved Oxyrhynchus tiårene etter. Deres anstrengelser ble rikelig belønnet. Over sytti prosent av alle litterære papyri så langt er oppdaget, kommer fra Oxyrhynchus, både kopier av velkjente standardverker (mange i versjoner betydelig nærmere originalene enn de som hadde blitt overført i middelaldermanuskripter) og tidligere ukjente verker av de fremste forfattere i antikken.

Imidlertid er det kun rundt et mindretall, rundt ti prosent, av de mange tusen papyrus som er avdekket ved Oxyrhynchus som er litterære. Resten består av offentlige og private dokumenter og fragmenter: forordninger, registre, offisiell brevveksling, lister fra folketelling, skatteberegninger, ansøkninger, rettsdokumenter, salg, kontrakter, testamenter, regninger, regnskap, lageropptegnelser, horoskoper og private brev. Dog fant Grenfell og Hunt nok tekster av mer generell interesse til at de fortsatte i håp om å finne mer. I de årene de gravde alene fant de deler av flere tapte skuespill av Sofokles, blant annet Ikneutai («Sporfinnerne») og mange andre bøker og fragmenter, inkludert deler av hva som synes å være et ukjent kristent evangelium.^[11] Disse oppdagelsene fikk oppmerksomhet i media, og Grenfell og Hunt sendte artikler og bilder til aviser i Storbritannia hvor de argumenterte for viktigheten av deres arbeid og søkte om økonomiske midler for å kunne fortsette arbeidet.

Bortsett fra årene under den første verdenskrig dedikerte Grenfell og Hunt sine karrierer til å arbeide med materialer fra Oxyrhynchus. I ti år, fra 1896 til 1906, hver vinter da det egyptiske klima var til å holde ut i ørkenområdene ledet de hundrevis av egyptiske arbeidere som gravde i avfallshaugene, gravde opp tettpakkede lag med papyrus blandet med jord og sand. Funnene ble siktet, delvis renset og deretter fraktet til deres base i Oxford. I løpet av sommermånedene renset de, sorterte, oversatte og sammenlignet årets transport, satte sammen tekster til sammenhengende hele fra fragmenter og utdrag der hvor det var mulig. I 1898 publiserte de det første bindet av sine funn. De arbeidet tett sammen, hver av dem gjennomgikk hva den andre skrev, og publiserte resultatene i fellesskap. I 1926 døde Grenfell og etterlot Hunt til fortsette arbeidet med andre samarbeidspartnere inntil hans egen død i 1934. I mellomtiden hadde italienske arkeologer kommet til stedet og deres arbeid, fra 1910 til 1934, brakte lys over mange flere papyrus, inkludert ytterligere biter av papyrusruller av deler som allerede hadde blitt oppdaget av Grenfell og Hunt.

Selv om håpet om finne alle tapte litterære verker fra antikken ikke har blitt realisert, har mange viktige greske tekster faktisk blitt funnet. Blant disse er det dikt av Pindaros, fragmenter fra Sapfo og Alkaios, sammen med større tekstpartier skrevet av Alkman, Ibykos og Korinna. Det var også omfattende levninger av Evripides’ drama Hypsipyle (ca. 410 f.Kr.), fragmenter av komediene til Menandros, og en større del av Sofokles’ Ikneutai.^[12] Også funnet var de eldste og mest komplette diagrammer fra Euklids avhandling Elementer. Et annet viktig funn var det historiske verket i dag kjent som Hellenica Oxyrhynchia. Forfatteren er ukjent, men det kan ha vært Eforos, eller det som har fått større oppslutning siden, Kratippos. En biografi over Evripides skrevet av Satyros fra Kallatis har også blitt avdekket. Det viktigste funnet på latin har hittil vært et sammendrag fra sju av de 107 tapte bøkene til Titus Livius.^[13]

Den klassiske forfatteren som har fått størst fordeler fra funnene ved Oxyrhynchus er dramatikeren Menandros fra Athen (342–291 f.Kr.). Hans komedier var meget populære i hellenistisk tid og hans tekster har stadig dukket opp blant papyrusfragmentene, blant annet Misoumenos, Dis Exapaton, Epitrepontes, Karchedonios, Dyskolos og Kolaks. Verkene som er avdekket ved Oxyrhynchus har i stor grad økt Menandros’ status blant klassisister og litteraturforskere på gresk teater.

Blant de kristne tekstene som er funnet ved Oxyrhynchus var fragmenter av tidlig evangelier som ikke er en del av dagens standardiserte og kanoniserte Bibel, Oxyrhynchus 840 (200-tallet) og Oxyrhynchus 1224 (300-tallet).

Andre Oxyrhynchus-tekster har bevart deler av Matteusevangeliet (200-tallet: P2 og P401), 11–12 og 19 (200- til 300-tallet: P2384, 2385); Markusevangeliet 10–11 (400- til 500-tallet: P3); Johannesevangeliet 1, og 20 (200-tallet: P208) Paulus' brev til romerne 1 (300-tallet: P209); Johannes' første brev (300-400-tallet: P402); Baruks apokalypse (kapitlene 12–14; 300- eller 400-tallet: P403); Brevet til hebreerne (200-tallet: P655); Hermas' hyrde (200- eller 300-tallet: P404), og et arbeid av Ireneus av Lyon, (200-tallet: P405). Det er mange deler av andre kanoniserte bøker foruten også mange tidlige kristne hymner, salmer, og brev som er avdekket.

På Internett er det lagt ut en tabell over innholdet som i korthet lister innholdet av hver papyrus eller tekstfragment.^[14]

Siden 1930-tallet har arbeidet med papyrusene fortsatt. For de siste tjue årene har arbeidet var ledet av professor Peter Parsons fra Universitetet i Oxford. 75 store bokutgivelser av Oxyrhynchus Papyri har blitt utgitt,^[15] og disse har blitt det essensielle referanseverket for studiet av Egypt for tiden mellom 300-tallet f.Kr. og 600-tallet e.Kr. De er også meget viktige for historien til den tidlige kristne kirke ettersom mange kristne dokumenter har blitt funnet ved Oxyrhynchus i langt eldre versjoner enn det som er kjent fra andre steder. Minst ytterligere førti bind er planlagt utgitt.

Siden Grenfell og Hunts dager har fokuset for oppmerksomheten på Oxyrhynchus endret seg. Moderne arkeologer er mindre interessert i å finne tapte skuespill av Aiskhylos, skjønt dette håpet er ikke helt borte, men heller i å lære mer om de sosiale, økonomiske og politiske livet i antikken. Denne endringen i fokus har gjort Oxyrhynchus mer betydningsfullt ettersom det er nettopp de ordinære dokumentene som er mest verdifullt for forskere av sosialhistorie. Mange verker om egyptisk og romersk sosial og økonomisk historie, og kristendommens historie støtter seg tungt på dokumenter fra Oxyrhynchus.

I 1966 ble utgivelsen av papyrusene formelt godkjent som et Viktig forskningsprosjekt av British Academy, i fellesskap administrert av Universitetet i Oxford og University College London, og ledet av professor Parsons. Prosjektets hovedforsker og administrator er Nikolaos Gonis. British Academy skaffet økonomiske midler fram til 1999. Prosjektet ble deretter gitt midler fra Arts and Humanities Research Council (AHRC), et britiske forskningsråd for kunst og humanitære studier som ble etablert i 2005. I dag er rundt 100 000 papyrusfragmenter huset i Sackler Library ved Oxford hvor de indekseres, arkiveres og fotograferes. Det er den største samling av antikke manuskripter i verden. Rundt 2 000 gjenstander er utstilt innfor glassmontre mens resten er konservert i 800 bokser.

Fokuset til prosjektet er nå hovedsakelig utgivelsen av dette meget store arkivmaterialet. Ved 2003 hadde 4 700 artikler blitt oversatt, redigert og utgitt. Utgivelsen fortsetter i en takt med minst et bind i året. Hvert bind inneholder et utvalg av materialet som dekker et omfattende rekke av emner. Redaktørene består av seniorforskere, men også helt ned til studenter som studerer papyrologi på doktorgradsnivå. Den nyeste utgivelsen viste fram tidlige fragmenter av evangeliene og Johannes' åpenbaring, tidlig vitner til tekstene av Apollonios Rhodios, Aristofanes, Demosthenes og Evripides, tidligere ukjente tekster av Simonides fra Keos og Menandros og av epigramdikteren Nikarkhos. Andre emner som er dekket omfatter prøver på gresk musikk og dokumenter knyttet til magi og astrologi.

Et samarbeidsprosjekt med Brigham Young University benyttet multispektral billedbehandlingsteknologi som har vært meget vellykket i gjenvinningen av tidligere uleselige tekster. Denne billedbehandlingen benytter ulike filtre og avlesninger under bestemte lysbølger av uleselige papyrus. Således kan forskerne finne de best egnete forhold for å skille blekk fra papir for således å lese etter fullstendig uleselige tekster. Mengden av tekster som potensielt kan bli tolket med denne teknologi er meget stor. Et utvalg av bilder som er fotografert i løpet av prosjektet og mer informasjon om de siste oppdagelsene er tilgjengelig på prosjektets nettsted.^[16]

Den 21. juni 2005 publiserte Times Literary Supplement tekster og oversettelser av et nykonstruert dikt av Sapfo,^[17][18] Deler av dette diktet ble først utgitt i 1922 fra et papyrus fra Oxyrhynchus, nr. 1787 (fragment 1), men den øvrige delen av diktet har blitt funnet på et papyrus oppbevart av Universitetet i Köln.^[19]

• (en) Oxyrhynchus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Oxyrhynchus Online University of Oxford
• Universitetet i Oxfords klassiske departement og deres Oxyrhynchus-prosjekt
• Oxyrhynchus og Thomasevangeliet
• Artikkel om nye oppdagelser, søndagsutgaven av The Independent, 17. april 2005
• Samlingen hi Universitetet i Michigan