Paal Brekke

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-12}} etter påstanden. 2016-04

Paal Brekke
Portrett av Paal Brekke fra Gyldendals historiske portrettarkiv. Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket
Født		17. sep. 1923[1][2][3] Røros
Død		2. des. 1993[1][3] (70 år) Oslo
Beskjeftigelse		Lyriker, skribent
Ektefelle		Bjørg Brekke (1948–)[4]
Barn		Toril Brekke Bo Brekke
Nasjonalitet		Norge[5]
Utmerkelser		Doblougprisen (1981) Norsk kulturråds oversetterpris (1988) Riksmålsforbundets litteraturpris (1992)
Paal Brekke på Commons

Paal Emanuel Brekke (født 17. september 1923 på Røros, død 2. desember 1993 i Oslo) var en norsk lyriker, forfatter, gjendikter og oversetter. Han var far til forfatteren Toril Brekke og journalisten Bo Brekke.

I 1940 flyktet Paal Brekke som 17-åring til Sverige, der han snart ble kjent med moderne svensk og finlandssvensk lyrikk, og selv begynte å skrive. Han debuterte i 1942 med diktsamlingen Av din jord er vi til. I Sverige ga han også ut romanen På flukt, som skildrer et mislykket forsøk på å ta seg over til England.

Han kom tilbake til Norge i 1945, og kom samme år med samlingen Jeg gikk så lange veier. Han begynte også som litteraturskribent og kritiker med en særlig mot moderne europeisk lyrikk. Han etterlyste en fornyelse i norsk lyrikk. Han gjendiktet i tillegg modernister som T.S.Eliot, amerikansk, japansk og indisk lyrikk.

Midt i 1950-årene deltok Brekke i debatten om lyrikkens formspråk, og var André Bjerkes og Arnulf Øverlands motstander i tungetaledebatten.

I 1960 foretok Paal Brekke en reise til India som resulterte i reportasjeboka En munnfull av Ganges i 1962. Boka kan ses som en forløper for de mange dokumentariske romanene som skulle komme i 1970-årene.

Brekke ble utsatt for sterk kritikk for sin symbolistiske jeg-lyrikk av Profil-generasjonen. Fra 1980 og 1992 ga Paal Brekke ikke ut litteratur, før han på slutten av sitt liv kom med de to samlingene Men barnet i meg spør og Ostinato – den siste posthumt i 1994.

• Av din jord er vi til, 1942
• Fri är du född, 1943
• Jeg gikk så lange veier, 1945
• Skyggefektning, 1949
• Løft min krone, vind fra intet, 1957
• Roerne fra Itaka, 1960
• Det skjeve smil i rosa, 1965
• Granatmannen kommer, 1968
• Aftenen er stille, 1972
• Syng, ugle, 1978
• Flimmer. Og strek, 1980
• Men barnet i meg spør, 1992
• Skogsfuglen1993
• Ostinato, 1994
• Bestemor, 1994

• På flukt, 1946
• Aldrende Orfeus, 1951
• Og hekken vokste kjempehøy, 1953

• En munnfull av Ganges, 1962
• Til sin tid, 1970
• Farvel’ets rester, 1981
• Før var jeg en fisk. Om dikt av barn og gamle, 1982

• T.S.Eliot: Det golde landet og andre dikt, 1949
• Amerikansk lyrikk, 1957
• Moderne japansk lyrikk, 1965
• Indisk lyrikk, 1979

• Kritikerprisen 1972, for Aftenen er stille
• Doblougprisen 1981
• Norsk kulturråds oversetterpris 1988
• Riksmålsforbundets litteraturpris 1992

• (en) Paal Brekke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Paal Brekke hos Nationaltheatret
• (no) Paal Brekke hos Sceneweb
• (no) Paal Brekke i NRK Forfatter
• (no) Digitaliserte bøker av Brekke hos Nasjonalbiblioteket.
• (no) Paal Brekke hos Norsk Oversetterleksikon