Rakettskjold

Rakettskjold er en form for luftvern som går ut på å oppdage raketter og missiler som kommer mot et område som skal forsvares. Systemet skal være i stand til å følge det angripende missilets flukt eller bane gjennom verdensromet og luften, og til slutt være i stand til å ødelegge det. I begynnelsen var rakettskjoldet rettet mot atomvåpen, som ICBM, men siden ble det utvidet til også å gjelde ballistiske missil med kortere rekkevidde, og vanlige sprengladninger uten atomvåpen..^[1][2][3][4]

• Missilet blir skutt ut fra silo eller transportkjøretøy ved bærerakettens første trinn
• Etter et minutt blir andre trinn tent og første trinn blir droppet
• Etter 2 minutt blir tredje trinn tent og andre trinn blir droppet
• 3 minutt etter utskyting blir også tredje trinne droppet, og bare satellitten eller PBV (Post-boost vehicle) fortsetter flukten.

Oppdagelse av en oppskyting er lett i denne fasen fordi store mengder het eksos kommer ut fra bæreraketten, som er full av eksplosivt drivstoff, og raketten er dessuten sårbar for kinetisk energi eller laserstråler. Det er heller ikke mulig å bruke narremål i denne fasen.

Dersom en kommer nær nok i denne fasen, er det mulig å ødelegge bæreraketten med anti-missil-missil eller sterke laserkanoner, helst fra fly i stor høyde. Man har bare 3 minutt på seg til å gjøre dette, og i de aller fleste tilfeller, må man være i eller nær fiendens territorium.

Eksempel på at slike spesialvåpen finnes, er det amerikanske laservåpenet på fly Boeing YAL-1, men dette prosjektet er midlertidig kansellert. Nye russiske bæreraketter har dessuten reflekterende overflate og ekstra isolasjon mot laserstråler.

Satellitten (PBV) flyr til nærheten av målet og forbereder separasjon av det enkelte stridshode.

PBV skyter ut det enkelte stridshode sammen med narremål og metallstrimler som forstyrrer radaren til eventuelle anti-missil-missil eller annet luftvern.

Tid til mottiltak i denne fasen er bedre enn i de andre fasene. En ICBM kan bruke opptil 20 minutt dersom skyteavstanden er nær 10000 kilometer, og man har også en lang distanse der mottiltakene kan settes inn. Dersom målet er et hypersonisk glidefly, har man selvsagt kortere tid.

Mottiltakene krever store antiballistiske missil med lang rekkevidde og sofistikerte, kraftige radarsystem i tillegg til verdensromsbaserte sensorer. Dessuten må man håndtere narremål.

Eksempel på spesialvåpen her, er det amerikanske Ground-Based Midcourse Defense (GMD), kinesiske China mid-course anti-missile test og israelske Israeli Arrow 3 missile.

Det enkelte stridshode kommer inn i atmosfæren i høy fart og atomladningen blir avsikret og forbereder detonasjon. Den kjernefysiske ladningen detonerer, enten i gitt høyde over bakken eller ved kontakt med bakken.

Her er det ikke nødvendig med store anti-ballistiske missil med lang rekkevidde, og en mindre og enklere radar greier seg. Det er også slik at noen av narremålene blir hengende etter de rette målene, fordi de i regelen har lettere vekt, og bremser derfor mer opp i atmosfæren. Tiden til å fange opp og å skyte ned missiler er derimot svært kort, gjerne mindre enn 30 sekunder, og med hypersonisk glidefly er det ennå ikke teknisk mulig. Området er også lite, slik at man må prioritere de viktigste områdene for slikt forsvar, og la andre være lite beskyttet. Dersom man også vil bruke sterke ladninger, eksempelvis atomladninger, i forsøk på å ødelegge missilene kan dette gjøre mer skade enn nytte.

Eksempler på slike våpen er amerikanske Aegis Ballistic Missile Defense System^[5], Sprint og MIM-104 Patriot og russiske ABM-3 Gazelle og S-300V.

• https://www.nrk.no/urix/fremskynder-utplassering-av-amerikansk-rakettskjold-i-sor-korea-1.13476485
• https://snl.no/missilforsvar
• https://www.forsvarsforeningen.no/tag/missilforsvar/
• https://forsvaretsforum.no/kronikk-natos-missilforsvar
• http://www.luftmils.no/index_htm_files/LUFTLED%202%202017%20ENDELIG.pdf Arkivert 13. mai 2019 hos Wayback Machine.
• https://www.abcnyheter.no/nyheter/politikk/2019/06/30/195590407/nato-vurderer-nytt-rakettskjold-mot-putin