Hopp til innhold

Republikken Novgorod

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Republikken Novgorod (russisk: Новгородская республика – Novgorodskaja respublika, gammelkirkeslavisk: Новъгородьская земля – Novgorodskaja zemlja (Novgorod-landet)) var en stor og innflytelsesrik stat i middelalderens Russland. Den eksisterte mellom 1100- og 1400-tallet, og strakte seg fra Østersjøen til Uralfjellene.

Blant Novgorods innbyggere ble bystaten kalt Hans Majestet Herre Novgorod den store (russisk: Государь Господин Великий Новгород – Gosudar Gospodin Velikij Novgorod), eller oftere bare Herre Novgorod den store (russisk: Господин Великий Новгород – Gospodin Velikij Novgorod). Hele regionen – byen og dens enorme oppland – ble kalt De novgorodske land.

Novgorod har tradisjonelt blitt sett på som stort sett uavhengig av Kiev, og selv om byen hadde et mer deltagende styresett enn resten av Rus, og selv valgte sine ledere, så var den likevel i høy grad en del av det russiske politiske og kulturelle landskapet.

Republikken Novgorods utstrekning

Bojarene i Novgorod begynte etterhvert å dominere embetene som posadnik og tysjatskij, som opp til rundt midten av 1100-tallet hadde blitt utpekt av storfyrsten i Kiev. I 1136 avsatte novgorodene Fyrst Vsevolod Mstislavitsj, og i løpet av det neste halvannet århundre klarte de å invitere og avsette flere fyrster. Dog var disse invitasjonene og avsettelsene ofte basert på hvem som var den dominerende fyrsten i Rus på den tid, og ikke på noen uavhengig tenking fra Novgorods side.[1]

Byer som Staraja Russa, Ladoga, Torzjok og Oresjek var en del av De novgorodske land, og ifølge enkelte kilder ble byen Staraja Russa på 1200-tallet ledet av en prest under erkebiskopen.

Byen Pskov var til å begynne med en del av Novgorods land, men var de facto uavhengig i hvert fall fra 1200-tallet av. Flere fyrster, så som Dovmont og Vsevolod Mstislavitsj hersket i Pskov uten noen aktelse for eller konsultasjon med fyrsten eller andre embetsmenn i Novgorod. Pskovs uavhengighet ble anerkjent i Bolotovo-traktaten i 1348 (se Republikken Pskov). Selv etter dette var det imidlertid erkebiskopen i Novgorod som var overhodet for kirken i Pskov, og beholdt tittelen «Erkebiskop av Novgorod den store og Pskov» frem til 1589. Mellom 1100- og 1400-tallet ekspanderte Republikken Novgorod mot øst og nordøst. Novgorodene utforsket områdene rundt Onega, langs elva Nordre Dvina, og kystlinjene langs Kvitsjøen. På begynnelsen av 1300-tallet utforsket de Nordishavet, Barentshavet, Karahavet, og den vestsibirske elva Ob.

De ugriske stammene i Nord-Ural måtte betale skatter til Novgorod. Landområdene nord for byen, som var rikt på pels, sjødyr, salt etc., var av stor økonomisk betydning for Novgorod, og de kjempet fra og med slutten på 1300-tallet en langdryg serie kriger mot Moskva for å beholde disse landområdene. Tapet av dem betød økonomisk og kulturell nedgang for byen og dens innbyggere, og det er ingen overdrivelse å si at nederlaget i disse krigene førte til republikkens fall.

Byens interne organisering

[rediger | rediger kilde]
De Novgorodske land innen Kievriket på 1000-tallet
Middelaldermurene i Novgorods Kreml fra slutten av 1400-tallet.

Den eksakte forfatningen til middelalderens Novgorod-republikk er usikker, selv om tradisjonelle historier har skapt et bilde av et høyt institusjonalisert nettverk av vetsja (entall: vetsje – offentlige forsamlinger), og en regjering bestående av flere posadniker (borgermestere), tysjatskijer («tusenmenn», opprinnelig lederen for bymilitsen, men senere en embetsmann for rettsvesen og handel), andre medlemmer av aristokratiske familier, og erkebiskopen i Novgorod. Enkelte forskere hevder at erkebiskopen var lederen for bystatens utøvende makt, men det er vanskelig å bestemme den nøyaktige myndigheten til de forskjellige embetsmennene. Noen forskere hevder det var et Råd av Herrer (eller embetsmenn) (russisk: Совет Господ) som var ledet av erkebiskopen og som møttes i erkebispens palass (og etter 1433 i Fasettpalasset),[2] men mere nylig har Jonas Granberg kastet tvil over hvorvidt et slikt råd noensinne har eksistert. Han hevder at rådet er en konstruksjon skapt av historikere som trekker for vidtrekkende slutninger på bakgrunn av sparsommelige kilder.[3] Faktisk så var den utøvende makt (i hvert fall nominelt) alltid Fyrsten i Novgorod, selv når deres makt var på hell på 1200- og tidlig på 1300-tallet.[4] Men selv om erkebiskopen av Novgorod ikke var statssjef eller øverste utøvende leder i Republikken Novgorod, så var han likevel en viktig embetsmann i byen. I tillegg til oppsynet med kirken i Novgorod, så ledet han også delegasjoner, hadde oversyn med visse rettssaker av sekulær natur, og utførte andre sekulære oppgaver. Erkebiskopene ser imidlertid ut til å ha arbeidet med bojarene for å oppnå konsensus og de handlet nesten aldri på egen hånd. Erkebiskopene var sannsynligvis de rikeste enkeltstående landeierne i Novgorod, og hadde også inntekter fra rettsgebyrer, gebyrer for bruk av vekter og mål på markedsplassen, og også fra andre kilder.[5]

Den nøyaktige sammensetningen av vetsjen er også usikker, men den ser ut til å ha vært sammensatt av medlemmer av byens befolkning, så vel som av den frie rurale befolkningen. Hvorvidt det var en demokratisk institusjon, eller en kontrollert av bojarene har vært sterkt omdiskutert. Posadnikene, tysjatskijene, og endog biskoper og erkebiskoper av Novgorod (biskoper fra 1156, erkebispesete fra 1165) ble ofte valgt eller i det minste godkjent av vetsjen.[6]

Handelsfolk og håndverkere deltok også i Novgorods politiske liv. Tradisjonell lærdom hevder at de var organisert i fem «kontsy» (kvarterer) – konets (russisk: конец; pl. концы) – dvs. bydelene de bodde i), og hver bydel var deretter organisert etter gatene de bodde i). Bydelene hadde ofte navn som indikerte at visse yrker var konsentrert i bestemte deler av byen. Yrkesgruppene hadde sine sotnjaer (russisk: сотни, eller hundremenn, se også Ivans hundre), som antas å ha vært de første russiske laug. Det finnes dog ingen bevis for at det i Rus' fantes laug som var sammenlignbare med de som fantes i Nederlandene, Tyskland, Frankrike eller England. Som med så mye annet i Novgorods middelalderhistorie, så er den presise sammensetningen av disse handels- og håndverksorganisasjonene usikker, og de burde ikke blandes sammen med de mye mere organiserte laug (og senere fagforeninger) i Vest-Europa. Det er fullt mulig at de forskjellige «bydeler» og «gater» bare var administrative grupper for nabolagene, og ikke laug eller fagforeninger som noen har kalt dem. «Gate»-organisasjonene var kjent for å bygge kirker i sine nabolag og for å begrave de døde i sine områder under pestutbrudd, men bortsett fra dette er deres aktiviteter usikre. Når det gjelder Ivans hundre, så er dens eksakte natur ikke kjent. Den var organisert rundt Johanneskirken ved Opoki, like nord for markedsplassen, og hvert medlem måtte betale et adgangsgebyr på en rull Ypre-tøy (fra Nord-Frankrike) til erkebiskopen. Tysjatskijene meglet i konflikter mellom medlemmene. Bortsett fra dette er aktivitetene til Ivans hundre ukjent.

«Gater» og «bydeler» kan ha deltatt i den politiske beslutningsprosessen i Novgorod til støtte for bestemte bojargrupperinger, eller for å beskytte sine interesser. Handelsmenns «eldste» er også nevnt i traktater og andre dokumenter, men det eksisterer bare rundt hundre av disse dokumentene. Et halvt dusin er fra 1100-tallet, mens de fleste er fra etter 1262. Knappheten på kilder gjør det derfor vanskelig å bestemme Novgorods politiske struktur.[7]

Fyrsten forble en viktig figur i Novgorods liv, selv om hans makt var sterkt redusert. Av rundt 100 fyrster av Novgorod, ble kanskje halvparten av dem invitert inn eller avsatt av novgorodene, og fire av dem undertegnet en kontrakt kalt en rjad (russisk: ряд) som beskyttet interessene til Novgorods bojarer og beskrev fyrstens rettigheter og hans ansvar. Alle rjad'ene som fortsatt finnes er fra fyrstene i Tver, og det er dermed usikkert hvorvidt dette var en vanlig praksis (ettersom vi ikke har noen indikasjon på om fyrstene av Moskva eller andre steder noensinne undertegnet slike kontrakter), eller dersom det var det, hva innholdet i disse andre rjad'ene var. Igjen er det knappheten på kilder som vanskeliggjør mere vidtrekkende konklusjoner.[8]

Fyrstens første og fremste funksjon var å være en militær leder. Han var også beskytter av byens kirker, ga ut nye lover (dette forble tydeligvis en av fyrstens rettigheter), og avholdt domstoler, selv om forhandlingene ofte ble ledet av hans stedfortreder eller løytnant når han var fraværende fra byen. I henhold til flere rjad'er kunne ikke fyrsten utvise eller straffeforfølge en borger av Novgorod utenfor Det novgorodske land.[9] Fyrstene hadde to residenser, en ved markedsplassen (kalt Jaroslavs rett, etter Jaroslav den kloke), og Rjurkovo Gorodisjtsje flere kilometer sør for markedsplassen i byen.

Uttrykket «føydal republikk» ble i sovjettiden ofte brukt av marxistiske vitenskapsfolk for å plassere Republikken Novgorod innenfor en marxistisk historiografisk periodisering (slaveriføydalismekapitalismesosialismekommunisme).[10] I dag er det imidlertid mange forskere som stiller spørsmål ved om Russland noensinne egentlig hadde føydalisme som uttrykket blir brukt om middelalderens Vest-Europa.[11]

Markedsplassen i Novgorod.
Novgorod-mynter fra 1420-1478.

Republikken Novgorods økonomi besto av jordbruk og husdyrhold (blant annet drev både Novgorods erkebiskoper og andre med oppdrett av hester for Novgorods hær), men jakt, birøkt og fiske var også utstrakt. I de fleste av republikkens regioner var disse «industriene» kombinert med jordbruk. Jern ble også utvunnet ved kysten av Finskebukta. Staraja Russa og andre steder i republikken var kjent for sine saltverk. Dyrking av lin og humle var også av stor betydning. Landsens produkter som pelsverk, bivoks, honning, fisk, spekk, lin og humle ble solgt på markedet og eksportert til andre russiske byer eller utenlands.

Novgorod virkelige rikdom lå imidlertid i handelen med pelsverk. Byen var det viktigste transittsted for handel mellom Russland og Nordvest-Europa. Den lå ved det nordvestre endepunktet av Silkeveien fra Kina, og ved den østre utkanten av handelsnettverket rundt Østersjøen som var etablert av Hansaforbundet. Pelsverket kom fra Novgorods nordøstre land, området nord for innsjøene Ladoga og Onega opp til Kvitsjøen og østover til Uralfjellene.[12] Det var så mange pelsdyr der at middelalderske reiseskildringer forteller om pelsdyr som regner fra himmelen.[13] Novgorods handelsmenn gjorde forretninger med svenske, tyske og danske byer. I tidligere tider seilte Novgorods handelsmenn selv på Østersjøen (flere hendelser som involverte handelsfolk fra Novgorod på Gotland og i Danmark er fortalt om i Novgorods første krønike, og ortodokse kirker har blitt utgravd på Gotland). Hansaforbundet tillot imidlertid ikke Novgorods handelsmenn å utføre uavhengig sjøhandel og å levere sin frakt i vesteuropeiske havner på egne skip.

Mere enn halvparten av alt privateid land i Novgorod var innen 1300- og 1400-tallet konsentrert på hendene til rundt 30–40 bojarfamilier. Disse enorme eiendommene tjente som materielle ressurser, som sikret bojarenes politiske herredømme. St. Sofia-katedralen i Novgorod (russisk: Дом святой Софии, Dom Svjatoj Sofii) — det viktigste kirkelige etablissementet i Novgorod — var deres hovedrival med hensyn til eiendomsbesittelse. Dets vottsjinaer lå i de mest økonomisk utviklede områdene av Novgorods land. Jurijevklosteret, Arkazjskijklosteret, Antonijevklosteret og noen andre privilegerte klostere er også kjent som betydelige landeiere. I tillegg fantes de såkalte zjity ljudi (russisk: житьи люди), som eide mindre landområder enn bojarene, og uprivilegerte små vottsjina-eiere kalt svojezemtsy (russisk: своеземцы, eller private landeiere). Den vanligste formen for utnytting av arbeidskraft — naturalskatt-systemet — var typisk for de før nevnte kategoriene av landeiere. Deres husholdninger ble for det meste ivaretatt av slaver (kholoper), hvis antall stadig minket. I tillegg til naturalskatt, økte også betaling i penger i betydning i andre halvpart av 1400-tallet.

1200-tallets Novgorod som fremstilt i Sergej Eisensteins film Aleksandr Nevskij (1938)

Enkelte forskere mener at føydalherrene prøvde med lov å binde bøndene til sitt land. Noen kategorier av føydalt avhengige bønder, så som davnije ljudi (russisk: давние люди), polovniki (russisk: половники), porutsjniki (russisk: поручники)m og dolzjniki (russisk: должники), var avskåret fra retten til å forlate sin føydalherre. Bojarene og klostrene forsøkte også å hindre andre bondekategorier fra å bytte føydalherre. Det var imidlertid en tradisjon i Russland at bøndene kunne forlate sitt land hvis de hadde betalt all sin skyld. De kunne dra i ukene før og etter «St. Georgs dag om høsten». Denne tradisjonen ble bare «midlertidig» opphevet av Ivan den grusomme, mer enn et århundre etter erobringen av Novgorod, så full føydalisme eksisterte aldri i Republikken Novgorod. Den midlertidige opphevingen ble dog aldri opphevd, og serfene ble formelt bundet til sitt land ved Ulozjenie-loven i 1649.

Marxistiske forskere (som Aleksandr Khorosjev) talte ofte om «klassekamp» i Novgorod (og overalt ellers). Det var rundt 80 større oppstander i republikken, som ofte ble til væpnede opprør. De mest kjente fant sted i 1136, 1207, 1228–29, 1270, 1418 og 1446–47. I hvilken utstrekning disse var basert på «klassekamp» er imidlertid uklart. Mange var mellom forskjellige bojargrupperinger, eller, hvis et opprør involverte bønder eller handelsmenn mot bojarer, så besto det ikke av bønder som ønsket å kaste den eksisterende sosiale orden, men oftere et krav om bedre styre fra den herskende klasse. Det ser ikke ut til å ha vært en oppfatning at fyrstemyndigheten burde avskaffes (dette ser ikke ut til å ha streifet det middelalderske sinn) eller at bøndene burde styre byen.

Forholdet til utlandet

[rediger | rediger kilde]

Novgorod kjempet i flere århundre mot svenske, danske og tyske korsfarere. Under de svensk-novgorodske kriger invaderte svenskene først Finland og deretter Karelia, landområder hvor deler av befolkningen tidligere hadde betalt skatt til Novgorod. Tyskerne på sin side hadde forsøkt å erobre Baltikum siden slutten på 1100-tallet. Novgorod måtte gå til krig 26 ganger mot Sverige og 11 ganger mot Sverdbroderordenen. De tyske ridderne og de danske og svenske føydalherrene rettet flere ukoordinerte angrep i 1240-1242. Felttogene mislyktes imidlertid etter slaget ved Neva (1240) og slaget ved Pejpussjøen (1242). Den 12. august 1323 ble traktaten i Nöteborg, som fastsatte grensene mellom Sverige og Novgorod, underskrevet. Dette var første gang grensen mellom Sverige-Finland, og det som senere skulle bli Russland, ble regulert. Novgorods arme slo også tilbake påfølgende angrep.

Republikken Novgorod slapp unna redslene under Mongolenes invasjon av Russland, dog ikke på grunn av våpenstyrke, men fordi de mongolske lederne sannsynligvis ikke ønsket å kjøre seg fast i sumpene som omringet byen, og vendte tilbake 100 km fra Novgorod. Selv om de aldri var blitt formelt erobret, begynte republikken å betale skatt til khanene av Den gylne horde. I 1259 førte de mongolske skatteinnkreverne og folketellernes ankomst i byen politiske oppstandelser i byen, som tvang Aleksandr Nevskij til å straffe flere av byens embetsmenn (han skar nesene av dem) for å ha trosset ham som storfyrste av Vladimir (som snart skulle bli khanens skatteinnkrever i Russland) og hans mongolske overherrer. På 1300-tallet assisterte Novgorods pirater (eller usjkujniki),[14] som skapte frykt så langt unna som Kazan og Astrakhan, Novgorods armeer i deres kriger mot Moskva.

Republikkens fall

[rediger | rediger kilde]
Borgermesterinnen Martha ved ødeleggelsen av Novgorods Vetsje, av Klavdij Lebedev

Tver, Moskva og Litauen kjempet for kontroll over Novgorod (og byens enorme rikdom) fra 1300-tallet. Da han ble storfyrste i Vladimir sendte Mikhail Jaroslavitsj av Tver sine guvernører til Novgorod. En rekke uenigheter med Mikhail førte til at Novgorod knyttet nærmere bånd til Moskva, under styret til Storfyrst Jurij. Delvis var Tvers nærhet en trussel for Novgorod (Fyrstedømmet Tver grenser til De Novgorodske land). Det var fryktet at en Tver-fyrste ville annektere Novgorod-land og dermed svekke republikken. På den tid hadde ikke Moskva grense mot Novgorod, og ettersom fyrstene i Moskva befant seg lengre unna var de mere akseptable som fyrster i Novgorod. De kunne hjelpe Novgorod når det trengtes, men ville være for langt unna til å blande seg alt for mye inn i republikkens anliggender.

Etterhvert som Storfyrstedømmet Moskva vokste i styrke, ble imidlertid dets fyrster en alvorlig trussel for Novgorod. Ivan Kalita, Simeon Gordij og andre moskovittiske monarker søkte å innskrenke Novgorods uavhengighet. I 1397 oppsto en kritisk konflikt mellom Moskva og Novgorod, da Moskva annekterte Dvinalandene langs Nordre Dvina. Disse landområdene var avgjørende for Novgorods velstand, ettersom mye av byens pelsverk kom derfra.[15] Territoriet ble levert tilbake til Novgorod året etter.

For å kunne stå i mot Moskvas aggresjon, søkte Novgorods styresmakter en allianse med Polen-Litauen. De fleste av Novgorods bojarer ønsket å beholde republikkens uavhengighet, for hvis Novgorod skulle bli erobret ville deres inntekter gå til storfyrsten og hans moskovittiske bojarer, og Novgorod ville gå nedgang og forfall i møte. Forkjemperne for å inngå en allianse med Polen-Litauen for å redde republikken ble kalt Det litauiske parti, og var ifølge tradisjonen ledet av Marfa Boretskaja, kona til Posadnik Isak Boretskij.

Ifølge denne legenden inviterte Boretskaja den litauiske småfyrsten Mikhail Olelkovitsj til å bli hennes ektemann og hersker av Novgorod. Hun fullførte også en allianse med Kasimir, storfyrsten av Litauen. Utsiktene til å skulle skifte troskap til fordel for Kongeriket Polen og Storfyrstedømmet Litauen forårsaket stor oppstandelse blant vanlige folk i Novgorod. Janet Martin og Gail Lenhoff har nylig argumentert med at Boretskaja ble gjort til syndebukk, sannsynligvis av erkebiskop Feofil, for å flytte skylden fra han selv for hans brudd på vilkårene i Jazjelbitsy-traktaten, som forbød Novgorod å drive utenlandspolitikk uten storfyrstens godkjenning.[16]

Selv om omfanget av Boretskajas rolle i Det litauiske parti sannsynligvis er overdrevet, så forsøkte Novgorod faktisk å vende seg til kongen av Polen. Et avtaleutkast som ble påstått å være funnet blant byttet etter slaget ved elva Sjelon, ble utarbeidet mellom Kasimir og Novgorod.[17]

Storfyrsten i Moskva så Novgorods opptreden som et brudd på Jazjelbitsy-avtalen og gikk til krig mot byen. Moskvas arme vant en avgjørende seier i Slaget ved elva Sjelon i juli 1471, som sterkt begrenset Novgorods handlefrihet etterpå, selv om byen beholdt sin formelle uavhengighet i ytterligere syv år. I 1478 sendte Ivan III sin hær for å innta byen. Han begikk folkemord mot innbyggerne, ødela byens vetsje, inkludert dets bibliotek og arkiver. Republikken Novgorod opphørte med dette å eksistere.

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Michael C. Paul, «Was the Prince of Novgorod a 'Third-rate bureaucrat' after 1136?» Jahrbücher für Geschichte Osteuropas 56, No. 1 (Spring 2008): 72-113.
  2. ^ V. O. Kljutsjevskij, Boiarskaia Duma drevnei Rusi; Dobrye liudi Drevnei Rusi (Moskva: Ladomir 1994), 172-206; Idem., Sotsjinenij, vol. 2, pp. 68-69; George Vernadsky, Kievan Russia (New Haven: Yale University Press, 1948), 98, 197-201;
  3. ^ Jonas Granberg, «The Soviet Gospod of Novgorod, in Russian and German Sources», Jahrbücher für Geschichte Osteuropas 47 (1998): 396-401
  4. ^ Paul, «Was the Prince of Novgorod a 'Third-rate bureaucrat' after 1136?» passim.
  5. ^ Michael C. Paul, «Secular Power and the Archbishops of Novgorod Before the Muscovite Conquest.» Kritika: Explorations in Russian and Eurasian History 8, no. 2 (Spring 2007): 231-270; Idem, «Episcopal Election in Novgorod, Russia 1156-1478.» Church History: Studies in Christianity and Culture 72, No. 2 (June 2003): 251-275.
  6. ^ Michael C. Paul, «The Iaroslavichi and the Novgorodian Veche 1230-1270: A Case Study on Princely Relations with the Veche», Russian History/ Histoire Russe 31, No. 1-2 (Spring-Summer, 2004): 41.
  7. ^ Valk, ed. Gramoty Velikogo Novgoroda i Pskova
  8. ^ Paul, «Was the Prince of Novgorod a 'Third-rate bureaucrat' after 1136?» 98-100.
  9. ^ Paul, «Was the Prince of Novgorod a 'Third-rate bureaucrat' after 1136?» 100-107.
  10. ^ Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest
  11. ^ Se for eksempel: Igor Froianov, Kievskaja Rus; otsjerki sotsialno-ekonomitsjeskoj istorii. (Leningrad: Leningrad Statlige Universitet, 1974).
  12. ^ Janet Martin, Treasure of the Land of Darkness: the Fur Trade and its Significance for Medieval Russia (Cambridge: Cambridge University Press, 1985).
  13. ^ Paul, «Secular Power and the Archbishops of Novgorod Before the Muscovite Conquest», 258.
  14. ^ Janet Martin, «Les Uškujniki de Novgorod: Marchands ou Pirates.» Cahiers du Monde Russe et Sovietique 16 (1975): 5-18.
  15. ^ Martin, Treasure of the Land of Darkness; Paul, «Secular Power and the Archbishops of Novgorod Before the Muscovite Conquest», 258-259.
  16. ^ Gail Lenhoff and Janet Martin. «Marfa Boretskaia, Posadnitsa of Novgorod: A Reconsideration of Her Legend and Her Life.» Slavic Review 59, no. 2 (2000): 343-68.
  17. ^ Paul, «Secular Power and the Archbishops of Novgorod», 262.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata