Slaget ved Dnepr

Slaget ved Dnepr
Konflikt: Andre verdenskrig
Sovjetiske soldater krysser Dnepr på provisoriske flåter
Dato 24. august–23. desember 1943 Sted Ved elven Dnepr i dagens Ukraina Resultat Sovjetisk seier
Stridende parter
Tyskland  Romania	Sovjetunionen  Tsjekkoslovakia
Kommandanter og ledere
Erich von Manstein	Konstantin Rokossovskij Ivan Konev
Styrker
1 250 000 soldater, 12 600 kanoner, 2 100 stridsvogner, 2 000 fly	2 650 000 soldater, 51 000 kanoner, 2 400 stridsvogner, 2 850 fly
Tap
500 - 1 000 000 soldater	373 000 soldater drept samlet 1 500 000

Slaget ved Dnepr var et slag, eller en bredt anlagt rekke med kamphandlinger på østfronten under andre verdenskrig. Dette regnes som et av historiens største militære slag, med nærmere 4 millioner soldater og over en frontlinje som var over 1400 km lang. I løpet av det fire måneder lange slaget frigjorde Den røde armé elven Dneprs østre bredd fra tysk okkupasjon, og lyktes i tillegg å etablere en rekke brohoder på den vestre siden.

I tillegg dannet denne framrykkingen opptakten til det andre slaget om Kyiv, noe som til slutt førte til sovjetisk gjenerobring av byen.

Slaget var også et av historiens blodigste, beregninger antyder så mye som mellom 1,7 millioner og 2,7 millioner drepte og sårede. I og med at slaget spredte seg over et så stort område, mener enkelte historikere at det ikke kan regnes som et «slag» i snever betydning, og slik anser slaget om Stalingrad som historiens blodigste.

Etter slaget ved Kursk hadde Wehrmacht og Armégruppe Sør mistet håpet om å vinne tilbake initiativet på østfronten. De tyske stillingene var vesentlig svekket, og de tyske styrkene begynte 11. august å etablere en rekke forsvarsverk for å sinke Den røde armés framrykking. Adolf Hitler krevde at de tyske styrkene skulle holde linjen langs Dnepr, uansett kostnader.

Det var imidlertid ikke tilstrekkelig tid til å gjøre disse sterke nok og ble konsentrert om de områdene hvor det var ventet at de sovjetiske styrkene ville prøve å krysse elven, nemlig ved Krementsjuk, Zaporizjzja og Nikopol.

I tillegg fikk de tyske styrkene 7. september ordre om å ta med alt som var mulig å frakte med seg og å gjennomføre brent jords taktikk fra de områdene de forlot, for å gjøre forsyningssituasjonen vanskeligst mulig for de sovjetiske styrkene.

Den sovjetiske siden var fast bestemt på å utnytte det moment de var i etter seieren ved Kursk og fortsette gjenerobring av sovjetisk territorium. I tillegg var industriområdene i Ukraina viktige mål, både av strategiske grunner på grunn av kull og andre mineraler som ble utvunnet her, og fordi dette var tett befolkede områder. Samlet var dette viktige ressurser for den videre krigføringen, og den sovjetiske siden konsentrerte sin innsats i de sørlige områdene.

Kampene langs Dnepr var særlig intense. Dette krevde store ressurser av begge partene, særlig tatt i betraktning av det lange tidsrommet som dette varte. Samtidig var det krevende å krysse elven, som er Europa tredje største, bare overgått av Volga og Donau. Dnepr var på det bredeste nærmere tre kilometer bred, noe som også skyldes oppdemningen.

Den 24. august rykket Den røde armé fram på en 1 400 km lang front som strakte seg fra Smolensk til Azovhavet. Men den sovjetiske numeriske overlegenheten gjorde dette ikke til noen lett framrykking. Den tyske motstanden var intens, og det var harde kamper i hver eneste by, stor som liten. Når de trakk seg tilbake etterlot tyskerne enkeltenheter som forsinket den sovjetiske framrykkingen.

Etter tre uker med store tap på begge sider, ble det klart at tyskerne ikke ville kunne hindre Den røde armé i å rykke fram over de åpne slettene, hvor deres styrkemessige overlegenhet fikk uttelling. Manstein ba om forsterkninger til Armégruppe Sør, men tyskerne hadde lite igjen å sette inn. Hitler ga i stedet Manstein tillatelse til å trekke den sørlige delen tilbake til forsvarslinjen langs Dnepr. Noe lenger nord var det meget harde kamper om byen Poltava, som falt etter to dager med voldsomme og vanskelige bykamper. Mot slutten av september nådde Den røde armé Dnepr.

De hardeste kampene gjensto imidlertid. De tyske styrkene krysset elven i en rekke improviserte farkoster, og under intenst sovjetisk granatregn. De tyske tapene var svært store. Stavka forsterket de sovjetiske styrkene, både for å svekke den tyske siden, men også for å sikre seg innhøstingen fra det omfattende landbruket i området. I tillegg håpet de å kunne krysse elven og få etablert brohoder før de tyske styrkene hadde fått etablert seg langs elvebredden. Det tunge tyske artilleriet forhindret en videre utvikling av de små sovjetiske brohodene som ble etablert.

Kampenes andre fase var fra slutten av september og fram til 20. desember 1943, da de sovjetiske styrkene lyktes å isolere de tyske styrkene på Krim og etablere et brohode på 450 km lengde og 100 km dybde på vestsiden av Dnepr. Forsøk på å innta Kryvyj Rih førte til intense kamper med sterk motstand fra tysk side, og byen ble i stor grad ødelagt med enorme sovjetiske tap. Etter gjennomslaget her, beveget de sovjetiske styrkene seg mot Kyiv hvor kampene om byen pågikk i november og desember.

Slaget ved Dnepr var et avgjørende nederlag for de tyske styrkene, da de ikke lyktes med å stoppe Den røde armé langs elven som dannet en naturlig forsvarslinje. I tillegg ga dette opptakten til at de sovjetiske styrkene lyktes med å gjenerobre Kyiv. Tyskerne manglet styrker til å angripe og slå ut de sovjetiske brohodene på vestre side av elven.

Slaget ved Dnepr og en rekke andre større offensiver ga Josef Stalin et godt utgangspunkt for forhandlingene med de andre allierte ved Teherankonferansen som ble avholdt fra 28. november til 1. desember 1943.