Sobekneferu

Sobekneferu Farao av oldtidens Egypt
Statue av Sobekneferu (tapt under 2. verdenskrig)
Født		19. århundre f.Kr.
Død		1793 f.Kr.
Beskjeftigelse		Statsmann, regjerende dronning
Embete		Farao i 12. dynasti
Ektefelle		Amenemhat IV (?)
Far		Amonemhet 3.
Søsken		Amenemhat IV Sekhemre Khutawy Sobekhotep Amenemhat Sénébef
Barn		Sekhemre Khutawy Sobekhotep
Nasjonalitet		Oldtidens Egypt Mellomriket i Egypt
Gravlagt		Northern Mazghuna pyramid (kildekvalitet: formodentlig)
Annet navn		Neferusobek
Regjeringstid		3 år, 10 mnd. og 24 dager i 18. århundre f.Kr.[1][2]
Forgjenger		Amenemhat IV
Etterfølger		Sobekhotep I eller Wegaf
Sobekneferu på Commons

Sobekneferu eller Neferusobek^[a] (egyptisk (mellomegyptisk): Sbk-nfrw som betyr Sobeks^[b] skjønnhet) var en kvinnelig farao i oldtidens Egypt og den siste herskeren i Det 12. dynasti i det som kalles mellomriket. Hennes regjeringstid var sannsynligvis fra ca. 1807 til 1802 f.Kr. Hun kom til makten etter at farao Amenemhat IV døde. Han var sannsynligvis hennes ektemann eller bror. Ifølge kongelisten i Turinpapyrusen regjerte hun i 3 år, 10 måneder og 24 dager.

I motsetning til tidligere kvinnelige herskere titulerte hun seg med fullt kongelig navn. Hun var også den første som tok et kongenavn med assosiasjon til Sobek, krokodilleguden. Det er få samtidige bevis for hennes regjeringstid. Noen delvis bevarte statuer hvorav en med ansiktet intakt er blitt avdekket. Det er antatt at den nordlige pyramiden i Mazghuna var bygd for henne, men det er ingen avgjørende bevis for det. Monumentet ble forlatt uten å bli ferdigbygd. Hun er imidlertid oppført i flere av kongelistene fra det gamle Egypt.

Sobekneferu var datter av farao Amenemhat III^[3][4], men hennes mors navn er ukjent.^[5] Amenemhat III hadde to kjente koner, dronning Aat og en man ikke kjenner navnet til. Begge disse er begravet i Amenemhat III's pyramide i Dahshur. Han hadde minste en datter, Neferuptah, som er begravet i Amenemhats andre pyramide i Hawara, men som senere ble flyttet til sin egen pyramide.^[6] Neferuptah ser ut til å ha vært utsett til arving i og med at hennes navn er inngravert i en kartusj, noe som indikerte et kongelig navn.^[7] Det er funnet bevis på begravelser for tre andre prinsesser i Dashur-komplekset, Hathorhotep, Nubhotepet, og Sithathor, men det er ikke klart om dette er hans døtre. Dashur-komplekset ble også brukt til begravelser under Det trettende dynasti.^[8]

Amenemhat III ble etterfulgt av Amenemhat IV som er bekreftet sønn av Hetepti. Hetepti er referert til som «kongens mor», men det er ikke noen referanser til at hun skal ha vært «kongens ektefelle» eller «kongens søster» og man tror derfor ikke hun var av kongelig familie.^[9] Slektskapet mellom Amenemhat IV og Sobekneferu er uklart. Den egyptiske historikeren Manetho (3. århundre f.Kr.) har, i sitt delvis tapte historieverk Aigyptiaka, referert til at de var bror og søster.^[3] Ifølge Gae Callender var de også gift. (Ekteskap mellom søsken forekom i oldtidens Egypt.) Imidlertid er ikke Sobekneferu titulert verken som «kongens ektefelle» eller «kongens søster».^[5] Hennes tronbestigning kan være resultat av at Amenemhat IV ikke hadde mannlige arvinger, slik Amenemhat III sannsynligvis heller ikke hadde. Enkelte forskere mener imidlertid at to av kongene i Det trettende dynasti, Sobekhotep I og Sonbef, kan identifiseres som sønner av Amenemhat IV.^[10] Om dette var tilfelle kunne Sobekneferu ha erobret tronen etter Amenemhat IV's død fordi hun anså hans sønner som illegitime.^[11]

Sobekneferu var en av få kvinnelige herskere i Egypt^[12][13], og den første til å bruke den fulle kongelige tittel.^[3][14] Hun var også den første som brukte navnet til krokodilleguden Sobek, både i fødselsnavnet og kongenavnet.^[15] Kara Cooney skriver at det gamle Egypt i oldtiden var enestående i å tillate at kvinner kunne ha både formell og reell makt. Hun skriver videre at kvinner ble satt på tronen under kriser for å lede samfunnet videre og opprettholde den sosiale orden. Men hun peker også på at lederrollen var illusorisk, en kortvarig erstatning for mannlige ledere, og at de gjerne ble «visket ut» av sine etterfølgere. Det egyptiske samfunnet undertrykket i stor grad kvinner.^[16]

Det finnes noe dokumentasjon for kvinnelige herskere i Egypt. Så tidlig som under Det første dynasti (ca. 3050 f.Kr.-2890 f.Kr.) skal Merneith ha vært regent for sin sønn Den.^[17] Under Det femte dynasti mener man at Setibhor var en kvinnelig hersker basert på måten hennes monumenter var gjenstand for ødeleggelse.^[18] En annen kvinne, Nitocris, er normalt listet som hersker på slutten av Det sjette dynasti^[18] uten at det er lagt fram bevis for hennes eksistens^[18][19] og hun er ikke nevnt i kilder før under Det åttende dynasti.^[20] Nitocris kan også bare være en gresk legende^[19] og at navnet er en feilaktig oversettelse av navnet til den mannlige kong Neitiqerty Siptah.^[21]

Mellomriket i Egypt var i tilbakegang da Sobekneferu kom til makten.^[22] Høydepunktet i denne perioden var under kongene Senusret III og Amenemhat III.^[23][24] Senusret III la utgangspunktet for fortellingene om den legendariske kong Sesotris som er blitt fortalt av historikerne Herodot og Manetho.^[25][26] Han ledet militære ekspedisjoner til Nubia og Syria-Palestina^[27][28] og bygget en 60 meter høy pyramide som monument over seg selv.^[29] Han regjerte i 39 år, ifølge en inskripsjon i hans gravsted i Abydos.^[30] I motsetning til ham hersket Amenemhat III over et fredens Egypt, og etterlot seg monumentale byggverk, utbygging av byen Faiyun og flere gruve ekspedisjoner.^[31][32] Hans regjeringstid strakte seg over 45 år, kanskje lengre.^[33] Han fikk bygd to pyramider, en i Dahshur og en i Hawara.^[34]

Det var med dette bakteppet at Sobekneferu entret tronen.^[22] Hun regjerte i rundt 4 år, men i likhet med forgjengerne etterlot hun seg få bevarte spor.^[35] Hennes død betydde slutten på Det tolvte dynasti^[36][37] og innledet det som kalles andre mellomepoke som skulle vare i to århundrer (15. - 17. dynasti).^[38]

Det er ikke funnet mange arkeologiske kilder til Sobekneferus tid som farao.^[35] En vegginskripsjon i en befestning i Kumma i Nubia angir at Nilens flomhøyde var 1,83 meter (6 fot) i hennes tredje regjeringsår.^[39][35] En annen inskripsjon funnet i den østlige ørkenen attesterer hennes «fjerde år, andre måned i vekstsesongen».^[40] I British Museum finnes et segl med hennes navn og kongelige tittel.^[35][41] Noen statuer uten hode er blitt identifisert som Sobekneferu.^[3][35][42]

Det er funnet bevis for at hun startet byggingen av Herakleopolis Magna og at hun bygget på pyramiden til Amenemhat III i Hawara.^[35] Hun har etterlatt seg inskripsjoner på fire tempelsøyler i in Kom el-Akârib.^[43] Hennes monumentale byggverk assosierer mest med Amenemhat III og i mindre grad med Amenemhat IV, og dette styrker teorien om at hun var datter av Amenemhat III og sannsynligvis bare halvsøster til Amenemhat IV som ikke hadde kongelig mor. Hun er også bare kjent som «kongens datter» og dette peker i samme retning.^[44]

Hun er nevnt i Karnak-listen over de tidlige egyptiske kongene^[45], Sakkaratabletten^[46] og Turinpapyrusen^[35], men er, sammen med andre kvinnelige faraoer og en del andre, ikke nevnt i Abydos-kongelisten.^[47] Dette er en indikator på hvem Ramses II og Seti I betraktet som legitime herskere i Egypt.^[47] Hun er omtalt av Manetho som «Scemiophris» og er angitt med en regjeringstid på fire år.^[48]

Sobekneferus grav er hittil ikke sikkert identifisert. Den nordre Mazghuna-pyramiden antas å være hennes monument, men det er ingen klare bevis på dette^[50][51] og pyramiden kan også være fra tiden etter det tolvte dynasti.^[52] Bare underkonstruksjonen er gjort ferdig, men konstruksjonen av overbygget og resten av tempelområdet er ikke påbegynt. Passasjene i understrukturen var kompleks. En trapp fra østsiden førte ned til et firkantet rom som hadde forbindelse mot vest til en nedfellbar port av steinblokker som veide 42 tonn og som skulle slippes ned og blokkere passasjen. Forbi denne porten var det flere svinger og en ny mindre fallport før man kom til et forkammer. Sør for dette lå selve gravkammeret hvor det lå en monolitt som opptok plassen der sarkofagen skulle stå. I en fordypning lå et kvartsittlokk som skulle skyves på plass over kisten og deretter låses på plass av en steinhelle som blokkerte den. Alle synlige flater var malt i rødt med svarte linjer. En gangvei av teglstein var lagt opp mot pyramiden og var sannsynligvis brukt av bygningsarbeiderne. Det var ikke foretatt noen begravelse på stedet.^[51][52] Et sted kalt Sekhem Sobekneferu er nevnt i en papyrus som er funnet i Harageh og kan være navnet på pyramiden.^[53][54]

• Almásy, Adrienn; Kiss, Enikő (2010). «Catalogue by Adrienn Almásy and Enikő Kiss». Bi'r Minayh, Report on the Survey 1998-2004. Studia Aegyptiaca. Budapest: Archaeolingua. s. 173–193. ISBN 978-9639911116. 
• Arnold, Dieter (1996). «Hypostyle Halls of the Old and Middle Kingdoms». Studies in Honor of William Kelly Simpson. 1. Boston, MA: Museum of Fine Arts. s. 38–54. ISBN 0-87846-390-9. 
• Berman, Lawrence; Letellier, Bernadette (1996). Pharaohs : Treasures of Egyptian Art from the Louvre. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-521235-5. 
• Bietak, Manfred (1999). «Tell ed-Dab'a, Second Intermediate Period». Encyclopedia of the archaeology of ancient Egypt. London; New York: Routledge. s. 949–953. ISBN 978-0-203-98283-9. 
• «Chambre des Ancêtres». Louvre. 
• «EA117». The British Museum. 
• «EA16581». The British Museum. 
• Callender, Gae (2003). «The Middle Kingdom Renaissance (c. 2055–1650 BC)». The Oxford History of Ancient Egypt. Oxford: Oxford University Press. s. 137–171. ISBN 978-0-19-815034-3. 
• Clayton, Peter A. (1994). Chronicle of the Pharaohs. London: Thames & Hudson. ISBN 978-0-500-05074-3. 
• Cooney, Kara (2018). When Women Ruled the World: Six Queens of Egypt. Washington, DC: National Geographic. ISBN 978-1-4262-1977-1. 
• Dodson, Aidan; Hilton, Dyan (2004). The Complete Royal Families of Ancient Egypt. London: Thames & Hudson. ISBN 0-500-05128-3. 
• Fay, Biri; Freed, Rita; Schelper, Thomas; Seyfried, Friederike (2015). «Neferusobek Project: Part I». The World of Middle Kingdom Egypt (2000-1550 BC). I. London: Golden House Publications. s. 89–91. ISBN 978-1906137434. 
• Gillam, Robyn (2001). «Sobekneferu». The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt, Volume 3. Oxford: Oxford University Press. s. 301. ISBN 978-0-19-510234-5. 
• Grimal, Nicolas (1992). A History of Ancient Egypt. Translated by Ian Shaw. Oxford: Blackwell Publishing. ISBN 978-0-631-19396-8. 
• Habachi, Labib (1954). «Khatâ'na-Qantîr : Importance». Annales du Service des Antiquités de l'Égypte. 52. Le Caire: L'Institut Français d'Archéologie Orientale. s. 443–559. OCLC 851266710. 
• Hawass, Zahi (2010). Inside the Egyptian Museum with Zahi Hawass. Cairo: American University in Cairo Press. ISBN 978-977-416-364-7. 
• Ilin Tomich, Alexander. «Hbjj on 'Persons and Names of the Middle Kingdom'». Johannes Gutenberg Universität Mainz. 
• Keller, Cathleen (2005). «Hatshepsut's Reputation in History». Hatshepsut From Queen to Pharaoh. New York: Metropolitan Museum of Art. s. 294–298. ISBN 1-58839-173-6. 
• Krauss, Rolf; Warburton, David (2006). «Conclusions and Chronological Tables». Ancient Egyptian Chronology. Leiden: Brill. s. 473–498. ISBN 978-90-04-11385-5. 
• Lehner, Mark (2008). The Complete Pyramids. New York: Thames & Hudson. ISBN 978-0-500-28547-3. 
• Leprohon, Ronald J. (2013). The Great Name: Ancient Egyptian Royal Titulary. Writings from the ancient world. 33. Atlanta: Society of Biblical Literature. ISBN 978-1-58983-736-2. 
• «Lower body fragment of a female statue seated on a throne». MFA. Museum of Fine Arts Boston. 
• Malék, Jaromír (1982). «The Original Version of the Royal Canon of Turin». The Journal of Egyptian Archaeology. 68: 93–106. JSTOR 3821628. doi:10.2307/3821628. 
• Naville, Édouard (1887). Goshen and The Shrine of Saft El-Henneh (1885). Memoir of the Egypt Exploration Fund. 5. London: Trübner & Co. OCLC 3737680. 
• Quirke, Stephen (2001). «Thirteenth Dynasty». The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt, Volume 3. Oxford: Oxford University Press. s. 394–398. ISBN 978-0-19-510234-5. 
• «Egyptian King List». The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt, Volume 3. Oxford: Oxford University Press. 2001. s. 621–622. ISBN 978-0-19-510234-5. 
• Robins, Gay (2001). «Queens». The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt, Volume 3. Oxford: Oxford University Press. s. 105–109. ISBN 978-0-19-510234-5. 
• Roth, Ann Macy (2005). «Models of Authority : Hatshepsut's Predecessors in Power». Hatshepsut From Queen to Pharaoh. New York: Metropolitan Museum of Art. ISBN 1-58839-173-6. 
• Ryholt, Kim (1997). The Political Situation in Egypt during the Second Intermediate Period, c. 1800-1550 B.C. Copenhagen: Museum Tusculanum Press. ISBN 87-7289-421-0. 
• Ryholt, Kim (2000). «The Late Old Kingdom in the Turin King-list and the Identity of Nitocris». Zeitschrift für Ägyptische Sprache und Altertumskunde. 127 (1): 87–119. doi:10.1524/zaes.2000.127.1.87. 
• Schneider, Thomas (2006). «The Relative Chronology of the Middle Kingdom and the Hyksos Period (Dyns. 12-17)». Ancient Egyptian Chronology. Leiden: Brill. s. 168–196. ISBN 978-90-04-11385-5. 
• Ancient Egypt Transformed: the Middle Kingdom. New York: Metropolitan Museum of Art. 2015. ISBN 9781588395641. 
• The Oxford History of Ancient Egypt. Oxford: Oxford University Press. 2003. ISBN 978-0-19-815034-3. 
• Siesse, Julie (2019). La XIIIe Dynastie. Paris: Sorbonne Université Presses. ISBN 979-10-231-0567-4. 
• Simpson, William Kelly (2001). «Twelfth Dynasty». The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt, Volume 3. Oxford: Oxford University Press. s. 453–457. ISBN 978-0-19-510234-5. 
• «Statuette of a Late Middle Kingdom Queen». The MET. The Metropolitan Museum of Art. udatert. Besøkt 21 October 2021.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
• «UC32778». UCL Museums & Collections. The Petrie Museum. udatert. Besøkt 5 September 2021.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
• Uphill, Eric (2010). Pharaoh's Gateway to Eternity : The Hawara Labyrinth of Amenemhat III. London: Routledge. ISBN 978-0-7103-0627-2. 
• Verner, Miroslav (2001). The Pyramids: The Mystery, Culture and Science of Egypt's Great Monuments. New York: Grove Press. ISBN 978-0-8021-1703-8. 
• Waddell, William Gillan; Manetho; Ptolemy (1964). Manetho with an English Translation. Cambridge, MA: Harvard University Press. OCLC 610359927. 
• Weinstein, James (1974). «A Statuette of the Princess Sobeknefru at Tell Gezer». Bulletin of the American Schools of Oriental Research. 213 (213): 49–57. JSTOR 1356083. doi:10.2307/1356083. 
• Wilkinson, Toby (2010). The Rise and Fall of Ancient Egypt. London: Bloomsbury. ISBN 978-1-4088-1002-6. 
• Zecchi, Marco (2010). Sobek of Shedet : The Crocodile God in the Fayyum in the Dynastic Period. Studi sull'antico Egitto. Todi: Tau Editrice. ISBN 978-88-6244-115-5. 

• Burchardt, Max; Pieper, Max (1912). Handbuch der Aegyptischen Königsnamen (på German). Leipzig: J. C. Hindrichs. OCLC 1154955005. 
• Gauthier, Henri (1907). Le livre des rois d'Égypte : recueil de titres et protocoles royaux, suivi d'un index alphabétique. Des origines à la fin de la XIIe dynastie. (på French). 17. Cairo: L'Institut Français d'Archéologie Orientale. OCLC 600626180. 
• Newberry, Percy E. (1908). Scarabs : An Introduction to the Study of Egyptian Seals and Signet Rings. London: Archibald Constable and Co. Ltd. OCLC 1015423361. 
• Petrie, Flinders (1890). Kahun, Gurob, and Hawara. London: Kegan Paul, Trench, Trübner, and Co. OCLC 247721143. 
• Petrie, Flinders (1917). Scarabs and Cylinders with names : illustrated by the Egyptian collection in University College, London. London: School of Archaeology in Egypt. OCLC 638808928. 
• von Beckerath, Jürgen (1984). Handbuch der ägyptischen Königsnamen. München: Deutscher Kunstverlag. ISBN 9783422008328.