Storbritannias geografi

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. kommentar

Storbritannia
54°00′N 2°00′V
Land		England, Skottland, Wales, Nord-Irland
Grenser		Irland 360 km
Areal  – Totalt  – Land  – Vann		244 820 km² 241 590 km² 3 230 km²
Høyder  – Høyeste  – Laveste		Ben Nevis 1 343 m The Fens -4 m
Landegrenser		360 km
Kystlinje		12 429 km
Klima		Temperert
Naturressurser		kull, petroleum, naturgass, jernmalm, bly, sink, gull, tinn, kalkstein, salt, gips
Arealbruk  – Dyrket mark  – Beitemarker  – Skog  – Annet		23 % 49 % 10 % 18 %
Irrigert land		1 700 km² (2003 est)
Storbritannias geografi på Commons

Storbritannia ligger nordvest i Europa og består av England, Skottland, Wales og en sjettedel av øya Irland, samt en rekke mindre øyer. Fastlandsområdene ligger mellom 49°N og 59°N (Shetlandsøyene strekker seg nesten opp til 61°N) og fra 8°V to 2°Ø. Royal Greenwich Observatory, i Sørøst-London, er utgangspunktet for nullmeridianen.

Storbritannia ligger mellom den nordre delen av Atlanterhavet og Nordsjøen, og ligger på det nærmeste bare 35 km fra nordvestkysten av Frankrike. De to landene er skilt av Den engelske kanal, men er siden 6. mai 1994 knyttet sammen av den undersjøiske Kanaltunnelen. Nord-Irland deler en 360 km lang grense med Irland.

Det totale arealet til Storbritannia er omtrent 245 000 km² når man også regner med de mange mindre øyene. England er det største landet i Storbritannia og står med sine 130 410 km² for litt over halvparten av det totale arealet. Skottland står for en tredjedel av arealet med totalt 78 772 km², og Wales og Nord-Irland har henholdsvis 20 758 km² og 14 160 km².

Storbritannias topografi er sterkt varierende, men beskrives ofte som fjellrikt i nord og sør og flatere lavlandsterreng i England. Englands geografi består for det meste av lavland, med noen fjellområder nordvest for Tees-Exelinjen, blant annet fjellene i Lake District, Penninene og kalksteinsfjellene i Peak District, Exmoor og Dartmoor. Skottlands geografi skiller seg ut ved Highlandforkastningen, en forkastning som skjærer gjennom det skotske fastlandet fra Helensburgh til Stonehaven. Forkastningen deller de to distinktet regionene kalt det skotske høylandet i nord og vest og lavlandet i sør og øst. Wales' geografi er for det meste fjellrikt, selv om det er mindre fjell i de sørligste delene. Nord-Irlands geografi har både høye fjell og Storbritannias største innsjø, Lough Neagh.

Storbritannias geomorfologi ble dannet ved en kombinasjon av tektonikk og klimaendringer, og da særlig isbreene i istidene i Europa.

De ti høyeste fjellene i Storbritannia ligger alle i Skottland. Det høyeste fjellet er Ben Nevis på 1344 moh, i Wales strekker Snowdon seg 1085 meter opp, i England er Scafell Pike (978 m) det høyeste og i Nord-Irland er det høyeste fjellet Slieve Donard med 849 m.

Fjellkjeder verdt å merke seg er Cairngorms og Grampian-fjellene i Skottland, Cambrianfjellene i Wales og Mournefjellene i Nord-Irland. I England er Lake District et fjellrikt område, og Penninene kalles ofte Englands ryggrad der de strekker seg Peak District i Derbyshire opp til grensen mot Skottland.

Nord-Irlands største innsjø, Lough Neagh, er også Storbritannias største. Den har et overflatemål på 381,74 km² og er 25 meter på det dypeste. Langt dypere er Englands største innsjø Windermere, den når ned til 67 meter og er 14,74 km² stor. Den dypeste innsjøen i Storbritannia er Loch Morar i Skottland, som på sitt dypeste er 310 meter. Dette er riktignok ikke den største i Skottland hva overflateareal angår, det er Loch Lomond som er på 71,12 km². I Wales er den største innsjøen, Lake Vyrnwy, på bare 8,24 km².

Severn med sine 354 km er Storbritannias lengste elv der den renner fra Llanidloes i Wales til Bristolkanalen og Irskesjøen i England. Bare noen få kilometer kortere er Thames (346 km), som er den lengste elven som bare renner i England. Skottlands lengste elv er Tay på 193 km, i Nord-Irland er Bann (129 km) den lengste og i Wales Tywi (103 km).

Som følge av Storbritannias industrielle historie finnes det et godt utbygd system av kanaler. De fleste av dem ble bygget i de tidlige årene av den industrielle revolusjon, før jernbanen ble en alvorlig konkurrent. Storbritannia har også en rekke dammer og reservoarer til lagring av både drikkevann og vann til industrien. Landet produserer helle lite elektrisitet fra vannkraft, kun to prosent av kraftproduksjonen kommer fra dette. Det lille som produseres kommer for det meste fra det skotske høylandet.

Storbritannias kystlinje er på 12 429 km, omtrent dobbelt så lang som Italias kystlinje. Grunnen til dette er alle de små øyene i landet, mer enn 1000 i alt. I tillegg har hovedøya Storbritannia utallige bukter og fjordarmer. Alle disse gjør også at uansett hvor du befinner deg i Storbritannia så er du aldri mer enn 125 km fra tidevannet.

Den eksklusive fiskerisonen til Storbritannia strekker seg 200 nautiske mil (370 km) fra land. Territorialfarvannet er på 12 nautiske mil (22 km).

Det at man aldri er langt i fra havet i Storbritannia påvirker i stor grad klimaet. Klimaet er maritimt og fuktig, og det kan regne forholdsvis ofte, men sjelden lenge av gangen. Enkelte områder sentralt i England har i snitt bare en time med regn om dagen. Lavtrykkene i Atlanterhavet streifer ofte innom Irland og Skottland på vei østover, så disse områdene er en god del våtere og mer vindfulle enn England. Wales og Lake District får også mer nedbør enn sørøstlige delene av England. Regn som varer flere dager kan i noen tilfeller føre til flom i elvene, men perioder på over en uke uten regn kan også forekomme.

Det regner mindre om sommeren, og mest sol finner man gjerne langs kysten. Skyene danner seg gjerne litt innenfor kysten om dagen, og siger ut mot kysten om natten. Tordenvær er ikke uvanlig om sommeren, og disse kan i enkelte tilfeller gi hagl og til og med svake tornadoer. Storbritannia er faktisk det landet i verden som har flest tornadoer og skypumper per areal, men de fleste av disse er av det svakeste slaget. Et par ganger i løpet av sommeren pleier vanligvis høytrykk å parkere over Storbritannia. Det kan gi en uke og to med svært fint og varmt vær. Skottland er vanligvis et par grader kaldere enn England, og i Det skotske høylandet blir en dag med 20ºC regnet som en varm dag. Shetland og de ytre Hebridene har enda kjøligere forhold og ofte en god del vind, om vinteren opp mot orkan styrke i tillegg til en god del skyer og regn.

Høsten og vinteren er som regel skyet i Storbritannia. I desember 1890 hadde faktisk ikke London et eneste glimt av sola. De vestlige og nordlige områdene av øya er utsatt for kraftig vind i vinterhalvåret. Vinteren blir derimot sjelden kald på De britiske øyer. Varmest om vinteren er det faktisk på nordøstkysten som kan få temperaturer godt over 10 ℃, og i spesielle fønvindlignende situasjonar kan temperaturen komme opp i 15 ℃ midtvinters.

De vestlige områdene av Cornwall og Pembroke har så godt som aldri snø om vinteren. De høyereliggende områdene av Wales og Penninene kan derimot ha rundt 40 snødager i løpet av et år, mens Grampianfjellene har over 70. Snøen kan ligge på de høyeste toppene til langt ut på våren. Fjellet Ben MacDhui i Skottland hadde tidligere snø året rundt, men denne smeltet i september 1933. Enkelte år kan fjellet likevel ha snø året gjennom. Kulde er mest vanlig i februar og mars, når lavtrykkene i Atlanterhavet blir svakere. Om våren begynner nedbøren å minke igjen, og i mai har temperaturene allerede begynt å nærme seg sommerlige nivåer.

Belfast i Nord-Irland er et av de våteste områdene i Storbritannia med en årlig nedbørsnormal på 846 mm, men vest- og nordkysten av Skottland har mer enn 1000 mm. London har en årlig nedbørsnormal på 593 mm.

Storbritannia omfatter to økoregioner:

Temperert løv- og blandingsskog

• Keltisk løvskog
• English Lowlands strandskog
• Nordatlantisk fuktig blandingsskog

Temperert barskog

• Kaledonsk barskog

På Commons finnes et atlas for Storbritannia