Trieste

Trieste
Land		Italia
Region		Friuli-Venezia Giulia
Provins		ente di decentramento regionale di Trieste (2020–) Provinsen Trieste (1920–2017)
Status		Kommune
Innbyggernavn		triestini
Tilstøtende kommuner		Duino-Aurisina, Monrupino, Muggia, San Dorligo della Valle, Sesana (SLO), Sgonico
Postnummer		34121
Retningsnummer		040
Areal		85,11 kvadratkilometer[1]
Befolkning		198 417[2] (2023)
Bef.tetthet		2 331,3 innb./kvadratkilometer
Høyde o.h.		2 meter
ISTAT-nummer		032006
Trieste 45°39′01″N 13°46′13″Ø
Trieste på Commons http://www.comune.trieste.it

Trieste (italiensk; slovensk/kroatisk Trst, tysk Triest, latin Tergeste) er en havneby helt i det nordøstlige hjørnet av Italia med ca. 211 184 (2001) innbyggere. Byen ligger like ved grensen til Slovenia og er hovedstaden i den selvstyrte regionen Friuli-Venezia Giulia og i provinsen Trieste.

Trieste var en del av Østerrike-Ungarn i perioden 1867–1918 og var dobbelmonarkiets viktigste havn, men også senter for litteratur og musikk.

I dag er Trieste en grenseby der latinsk, slavisk og germansk kultur møtes, og det avspeiles også i den lokale dialekten triestin («triestinsk» - uttales /triɛs'tin/, på italiensk triestino).^[3] I byen brukes denne dialekten og italiensk, mens det i forstedene og området rundt snakkes slovensk. Både italiensk og slovensk er likestilt og ansett for å være områdets språk, men det er også en liten andel tyskspråklige i området.

Økonomien bygger på havnen og handel med områdene rundt. Under den kalde krigen var byen utskilt som den frie regionen Trieste før den i 1954 ble tilbakeført til Italia.

Byen var en del av Romerriket og fikk status som koloni av Julius Cæsar. Mot slutten av romertiden ble byen i 476 et bysantinsk militært støttepunkt. I 788 ble byen en del av det frankiske kongedømmet. Fra 1081 hadde byen en løs forbindelse med patriarken av Aquileia og utviklet seg til å bli en fri middelalderstat mot slutten av 1100-tallet. Etter to århundrer med krig mot den mektige naboen Venezia, som okkuperte byen 1369–1372), overleverte byens innbyggere den til hertug Leopold III av Østerrike, mens byen fikk status som selvstyrt helt til 1600-tallet.

I løpet av disse årene økte byens betydning som havneby og Karl VI garanterte Trieste som en frihavn i 1719, en status byen beholdt fram til 1. juli 1891. Under Karl VI etterfølger, Maria Theresia, startet en god periode for byen.

Trieste ble okkupert av franske tropper tre ganger under Napoleonskrigene, i 1797, 1805 og 1809. Ved den siste okkupasjonen ble byen lagt inn under De illyriske provinsene av Napoleon sammen med den øvrige østlige kysten av Adriaterhavet. I denne perioden mistet Trieste statusen som frihavn og det selvstyret den hadde hatt tidligere.

Etter Napoleonskrigene fortsatte byens vekst og den ble hovedstad i regionen Küstenland. Byens betydning som havne- og verftsby ble understreket ved dannelsen av rederiet Lloyd Triestino i 1836 og at det ble anlagt jernbane til Venezia i 1857.

På begynnelsen av 1900-tallet var Trieste en sentral by i europeisk kulturliv og kjente kunstnere som James Joyce, Italo Svevo og Umberto Saba bodde der i perioder. Sammen med Trento ble byen et senter for irredentismen, som gikk inn for samling av de italiensktalende områdene innen den nye staten Italia.

Da Østerrike-Ungarn gikk i oppløsning etter første verdenskrig ble Trieste overført til Italia i (1920) sammen med hele Venezia Giulia-området. Dette førte imidlertid til at byen mistet mye av sin tidligere betydning og nå var blitt redusert til en grenseby. Den slovenske befolkningen, som utgjorde rundt 25 %, ble undertrykket av det fascistiske regimet, noe som førte til uroligheter.

Under andre verdenskrig ble byen skadet både av partisaner og alliert bombing. Da Den italienske sosialrepublikk ble opprettet 23. september 1943, ble byen en del av denne. Tyskerne overførte imidlertid området til en egen okkupasjonssone, sammen med blant andre byene Gorizia og Ljubljana, kalt Operationszone Adriatisches Küstenland («Operasjonssone Adriaterhavskysten» under ledelse av den østerrikske Gauleiter for Kärnten, Friedrich Rainer.^[4] Under denne okkupasjonen ble den eneste konsentrasjonsleiren på italiensk grunn - Risiera di San Sabba - opprettet i utkanten av Trieste.

Ved krigens avslutning besatte den anti-fascistiske gruppen Comitato di Liberazione Nazionale byen 30. april 1945, mens jugoslaviske styrker under kommando av Josip Broz Tito rykket inn dagen etter. Disse startet etableringen av en kommunistisk administrasjon, men styrker fra New Zealand 2nd Division rykket inn 2. mai og befant seg der sammen med de jugoslaviske styrkene. 5. mai åpnet de jugoslaviske styrkene ild mot pro-italienske demonstrasjoner fra byens befolkning og drepte fem mennesker. 12. juni tvang de newzealandske styrkene de jugoslaviske styrkene til å trekke seg ut.

Trieste ble symbol på etterkrigstidens grensekonflikt mellom Italia og Jugoslavia som kulminerte i «Trieste-krisen» høsten 1953, regnet som den første kalde krig-konfrontasjonen i Europa.^[5] De allierte kunngjorde som sin hensikt at området skulle deles mellom Italia og Jugoslavia, og italienernes frykt for at Trieste skulle overgis til Jugoslavia, skapte uro. Ikke minst reagerte de da det allierte styret, som hadde forbudt politiske demonstrasjoner, lot pro-jugoslaviske demonstranter marsjere gjennom gatene 14. oktober 1953. Situasjonen eksploderte 3. november da Trieste feiret byens skytshelgen San Giusto - St. Justus^[6] og 35-årsdagen for de italienske troppenes innmarsj i Trieste i 1918. Ordfører Gianni Bartoli^[7] lot heise det italienske flagg over rådhuset i Trieste. De allierte fjernet flagget og skal ha brent det offentlig. Den følgende dag gikk folk gjennom gatene i protest med italienske flagg^[8] og ble angrepet av britisk politi som skjøt inn i mengden og drepte seks sivile,^[9] den ene en fjorten år gammel gutt. Mange ble såret.^[10] De allierte tok i bruk vannkanoner for å spre mengden som samlet seg utenfor kirken San Antonio Taumaturgo; men de fulgte også etter folk som søkte tilflukt inne i kirkebygget, åpnet ild og såret flere. Mengden begynte nå å kaste stein mot politiet som svarte med å skyte ned og drepe Pietro Addobbati.^[11] Biskop Antonio Santin^[12] grep inn etter kirkeretten, men også dette ble forstyrret av militæret. 6. november var skoler og arbeidsplasser stengt. Britenes general John Winterton (1898-1987)^[13] som var guvernør for Trieste-området, nektet ifølge ordfører Bartoli å motta byens øvrighet og skal ha uttalt at han ville ha undersøkt saken, om de hadde henvendt seg skriftlig.^[14] 6. november 1953 okkuperte amerikanske tropper byen for å skape ro. 8. november kunngjorde USA og Storbritannia at Trieste ville bli tilbakeført til Italia. 26. oktober 1954 skjedde dette,^[15] og de amerikanske soldatene som da forlot området, overrakte i en seremoni biskop Santin en liten kirke de hadde bygget.^[16]

Ordfører Gianni Bartoli skrev etterpå en tresiders rapport til Forente Nasjoner om det som skjedde disse dagene «som følge av USA og Storbritannias beslutning av 8. oktober om å trekke sine tropper ut av sone A og overlate denne til Italia». 13. november ba Triestes bystyre FN om å gripe inn. 17. november 1953 protesterte Triestes bystyre mot «metodene de allierte myndigheter og sivilt politi, under kommando av britiske offiserer, tok i bruk mot fredelige demonstranter». En kopi ble sendt til norske kommuner, med oppfordring om at også de ville sende protest. Finansrådmann Olav Breck i Bergen konkluderte 20. januar 1954: «I sirkulære fra borgermesteren i Trieste meddeles at bystyret besluttet å protestere ettertrykkelig mot de metoder de allierte myndigheter og det sivile politi hadde betjent seg av for å forhindre befolkningen fra å demonstrere...menneskeliv gikk tapt...Etter finansrådmannens mening vil det ikke høve å gi noen uttalelse som gir uttrykk for et standpunkt...En avgjørende innvending er at saksforholdet er framstilt bare fra én side. Subisidiært anbefales at saken sendes byforbundet med bemerkning om at en evt. meningstilkjennegivelse fra norsk side bør komme fra forbundet og ikke fra de enkelte byer.»^[17] De falne i «Trieste-krisen» minnes årlig.^[18]

I 1947 ble Trieste en uavhengig stat, Territorio libero di Trieste, under administrasjon av den britiske generalløytnant Terence Airey. Denne statsdannelsen ble de facto oppløst i 1954 da byen ble overført til Italia, mens de sørlige territoriene ble overført til Jugoslavia.

Grensespørsmålene med Jugoslavia og minoritetenes status ble endelig regulert i Osimotraktaten fra 1975.

• 
  Slottet Miramare
• 
  Kanal
• 
  Katedralen San Giusto
• 
  Byen
• 
  Rådhuset

• (it) Offisielt nettsted
• (en) Trieste – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Trieste – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) (en) Trieste hos Wikivoyage
• Velkommen til Trieste (italiensk-engelsk webside)