Urho Kekkonen

Urho Kekkonen
Født		Urho Kaleva Kekkonen 3. sep. 1900[1][2][3][4] Lepikon torppa (Storfyrstedømmet Finland, Det russiske keiserdømmet)
Død		31. aug. 1986[2][3][4][5] (85 år) Ekudden
Beskjeftigelse		Politiker, friidrettsutøver, advokat, journalist, sprinter, politibetjent
Embete		Finlands president (1956–1982) Finlands statsminister (1954–1956) Finlands innenriksminister (1937–1939) Finlands justisminister (1936–1937) Liste over Finlands utenriksministre (1952–1953) Riksdagens talman (1948–1950) medlem av Finlands riksdag (Viipuri Province Western Electoral District, 1936–1945) Finlands statsminister (1950–1953) medlem av Finlands riksdag (Uleåborg valgkrets, 1945–1956) Finlands justisminister (1944–1946) Finlands innenriksminister (1950–1951)
Utdannet ved		Helsingfors universitet
Ektefelle		Sylvi Kekkonen (1926–1974)
Mor		Emilia Kekkonen
Søsken		Jussi Kekkonen
Barn		Taneli Kekkonen Matti Kekkonen
Parti		Centern (1933–)
Nasjonalitet		Finland
Gravlagt		Sandudds begravningsplats[6]
Utmerkelser		76 oppføringer Kommandør av Ordenen for sportsfortjenester (1933)[7] Olympic Games Decoration (1937)[8] Magyar Érdemrend középkeresztje a csillaggal (1943)[9] Kommandør av første klasse av Finlands løves orden (1947)[10] Stort fortjenstkors for finsk idrett (1950)[7] Dronning Elizabeth IIs kroningsmedalje (1952)[7] Finnish Olympic Cross of Merit, First Class (1952)[11] Storkors av Finlands hvite roses orden (1953)[12] Grand Cross of the Order of the Holy Lamb (1955)[7] Grand Cross of the Order of the Cross of Liberty (1956)[13] Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1956)[14] Storkors av Finlands løves orden (1956)[15] Serafimerordenen (1956)[16] Storkors med ordenskjede av Den islandske falkeorden (1957)[17] Elefantordenen (1957)[18] Storkors av Æreslegionen (1958)[19] Ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester (1960)[7] Storkors med kjede av St. Olavs Orden (1960)[20] Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1960)[21][22] Storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden (1961)[23] Jugoslavias store stjernes orden (1963)[7] Leninordenen (1964)[24] Storkors av Ordenen Polonia Restituta (1964)[7] Æresridder av storkorset av Bath-ordenen (1969)[7] Ordinul Steaua Republicii Socialiste România clasa I (1969)[25] Kjede av Den hvite løves orden (1969)[26] Ordenen folkenes vennskap (1973)[27] Storkors av Vasaordenen (1952)[28] Storkorsridder av Oranje-Nassau-ordenen (1954)[7] Storkors av Dannebrogordenen (1955)[7] Kjede av Den aztekiske ørns orden (1963)[7] Uavhengighetsordenen (1965)[7] San Marinos orden (1971)[7] Pahlaviordenen (1970)[7] 1. klasse av Folkerepublikken Polens fortjenstorden (1974)[7] Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1975)[29] Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1976)[7] Storkors med kjede av Karl IIIs orden (1978)[30] Lenins fredspris (1980)[7] Piusordenens kjede (1971)[7] Storkors av Republikken Italias fortjenstorden (1953)[31] Medal for Military Merits (1978)[32] Kjede av Nilens orden (1967)[7] Storbånd av Leopoldsordenen (1967)[7] Georgi Dimitrov-ordenen (1967)[7] Folkerepublikken Ungarns flaggs orden (1969)[7] Storkors av Den nederlandske løves orden (1972)[7] Storkors av Løveordenen (1973)[7] Grand Star of People's Friendship (1974)[7] Order of St. Vladimir the Equal-to-the-Apostles (first class) (1974)[7] Storkors i særklasse av Boyacá-ordenen (1980)[33] Krigsinvalidernas förtjänstkors (1958)[34] Q123177032 (1933)[7] Medal of Merit of the Association of Voluntary Defence Guilds (1981)[35] Doctor honoris causa from the University of Aix-Marseille (1962)[36] Jubileumsmedaljen for 2500-året for grunnleggelsen av det iranske sjahdømmet Æresdoktor ved Uppsala universitet Sibelius Medal Frihetskorsets orden Finlands hvite roses orden Finlands løves orden Den islandske falkeorden St. Olavs Orden Republikken Italias fortjenstorden Order of the Bath Jugoslavias store stjernes orden Den hvite løves orden Ærestegnet for fortjenester Isabella den katolskes orden Karl IIIs orden Den aztekiske ørns orden Piusordenen Folkerepublikken Polens fortjenstorden Stjerneordenen Suomen Reserviupseeriliiton kultainen ansiomitali (1970)[37] Cross of merit with clasp of Reservists' association (1977)[38]
Signatur
Våpenskjold
Urho Kekkonen på Commons

Urho Kaleva Kekkonen (født 3. september 1900, død 31. august 1986) var en finsk politiker (Centerpartiet), kjent for sine 25 år som Finlands president.

Kekkonen var medlem av riksdagen 1936-56, og satt med få unntak som medlem av ulike koalisjonsregjeringer sammenhengende fra 1936 til han ble valgt til president i 1956. Han trakk seg som president i 1981, på grunn av helseproblemer, mot slutten av sin femte presidentperiode. Presidentboligen Ekudden ble omgjort til hans æresbolig etter at han gikk av som president, og er i dag museum.

Han vokste opp i en småbrukerfamilie i Norra Savolax. Faren var skogsarbeider i tillegg til gårdsarbeidet. Som ung deltok Urho i den finske borgerkrigen, på de hvites side. I ettertid har det, gjennom hans selvbiografi, blitt kjent at han i mai 1918 hadde kommando over en eksekusjonspeletong som henrettet tilfangetagne rødegardister.

Han begynte i 1921 å studere jus ved Helsingfors universitet, og arbeidet i politiet ved siden av. Han ble cand.jur. i 1926 og begynte å 1927 å arbeide i Foreningen av landkommuner. Han ble senere dr.juris. i 1936. Han møtte sin kone, Sylvi Salome Uino (1900–1974) mens han arbeidet i politiet.^[39] Han var også redaktør av studentavisen Ylioppilaslehti (1927-28.

Parallelt med studiene var Kekkonen aktiv som idrettsutøver. Han ble finsk mester i Stille høyde i 1924, med 1.85 m. Han hadde også en periode en uoffisiell verdensrekord i Tresteg uten tilløp. Han hadde en bestenotering på 11,0 sekunder på 100 meter; og var en periode president i det finske friidrettsforbundet.

Etter et studiebesøk i Tyskland 1932, der han ble vitne til Adolf Hitlers økende politiske makt, tok han offentlig avstand fra nazismen og høyreekstremisme. Samtidig var han likevel medlem av Det akademiske Karelen-selskapet, som agiterte for et Stor-Finland.

Kekkonen meldte seg inn i Agrarförbundet (det senere Centern) i 1933, og gjorde et mislykket forsøk på å bli valgt inn i Riksdagen. Samme år fikk han også stilling i Landbruksdepartementet.

Han ble valgt inn i Riksdagen i 1936, og ble samme år justisminister i Kyösti Kallios fjerde regjering. Året etter ble han innenriksminister i A.K. Cajanders regjering, og hadde denne stillingen til 1939. I perioden 1944–46 var han igjen justisminister, i Paasikivis regjering, blant annet med ansvar for rettssakene mot de politikerne som hadde «skylden» for fortsettelseskrigen. 1948-50 var han talman i Riksdagen.

Kekkonen var motstander av fredsavtalen etter vinterkrigen, og var blant de 42 riksdagsmedlemmene som var fraværende under avstemningen i Riksdagen.^[40] Senere, i 1943-44, skiftet han syn, og agiterte offentlig for at tillit mellom Finland og Sovjetunionen måtte være hovedsaken i finsk utenrikspolitikk.^[41]

Kekkonen stilte som kandidat i Presidentvalget i 1950 men Paasikivi vant allerede i første valgomgang. Da regjeringen ledet av sosialdemokraten Karl-August Fagerholm gikk av samtidig ble Kekkonen utnevnt til statsminister, og tiltrådte 17. mars. I alt ledet han 4 ulike regjeringer 1950-53, i den siste var han også utenriksminister.

Han ble i mai 1954 utenriksminister i en regjering ledet av Ralf Törngren fra Svenska folkpartiet, og i oktober samme år statsminister i sin femte regjering. Under Presidentvalget i 1956 vant han med knappest mulig margin, 151 mot 149 valgmannsstemmer, over rivalen Fagerholm.

Som president fra 1956 videreførte Kekkonen den «tillitbyggende» og konfliktdempende nøytralitetspolitikken vis-à-vis Sovjetunionen som var blitt etablert av forgjengeren, og som etterhvert fikk navnet Paasikivi-Kekkonen-linjen. Den dominerende rollen Sovjetunionen spilte i Finland under den kalde krigen fikk sitt eget navn da Franz Josef Strauss introduserte begrepet finlandisering i tysk politisk debatt på 1960-tallet.

Kekkonen var en usedvanlig sterk president, og det er mange historier om hans nettverksbygging, og om hans aktive rolle både overfor sine egne regjeringer, overfor Riksdagen og innenfor en rekke andre samfunnsområder. Han holdt tett kontakt med studiekamerater av sin egen generasjon, men var også aktiv overfor blant annet den unge intelligentsiaen, og hans såkalte «barneselskap» i presidentboligen var godt kjent. Han hadde også mange venner i kunstnerkretser.

Hans rolle i forbindelse med oppløsning av riksdagen, sammensetning av regjeringene og gjennomføring av presidentvalgene var omstridt, særlig i forbindelse med valget i 1974. Det fremkom også kritikk mot at han tillot Sovjetunionen å gripe direkte inn i sammensetningen av de enkelte regjeringene.

Samtidig er det naturlig å se på Kekkonen-perioden som en suksess i den forstand at den lyktes med sitt overordnede mål: å bevare finsk selvstendighet overfor en aggressiv supermakt-nabo. Kekkonen la overfor Sovjetunionen vekt på sin personlige autoritet, på tett personlig kontakt med sovjetiske ledere, og på sin rolle som garantist for en stabil finsk politisk kurs.

Kekkonens politiske initiativ omfattet blant annet forslaget om en Nordisk atomvåpenfri sone i 1963, og vertskapet for Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa i 1975.

«Kekkonen-æraen» i finsk politikk punkterte etter manges mening i april 1981, da den daværende statsminister Mauno Koivisto nektet å etterkomme presidentens krav om at regjeringen måtte gå av. Koivisto bemerket at det etter hans forståelse var slik at regjeringen var avhengig av Riksdagens tillit, ikke av presidentens.

Kekkonen hadde etter alt å dømme planlagt å gå av tidlig i 1982, men planene ble forskjøvet da han ble syk under en fisketur på Island i august 1981. Han ble sykemeldt fra 10. september og gikk av 26. oktober 1981. Legejournalen er forsvunnet, men det antas at Kekkonen led av demens, forårsaket av flere slagtilfeller.

Urho Kekkonen døde 31. august 1986 på Ekudden, tre dager før sin 86-årsdag. Han ble bisatt fra Helsingfors domkyrka, og begravet ved Sandudds begravningsplats.

Finlands største nasjonalpark har sitt navn etter ham. Urho Kekkonens nasjonalpark ligger i Lappland og ble etablert i 1983. Kekkonens portrett fantes på de finske 500-mark sedlene 1975-1980.^[42]

De reformene som ble gjennomført i den finske grunnloven 1984–2003 hadde blant annet til hensikt å redusere presidentens makt, i lys av Kekkonens dominerende rolle: Presidenten kan ikke sitte mer enn to perioder, skal velges ved direkte valg, kan ikke lenger oppløse riksdagen alene, og har en mindre aktiv rolle i sammensetningen av regjeringene.

• Olav Tendeland. Kekkonen : statsmann, idrettsleder, humorist. Fonna forlag, 1988 ISBN 82-513-0085-1
• Søren Sørensen. Kekkonen : en politisk biografi. København: Reitzel, 1987. ISBN 87-7421-563-9
• Jahn Otto Johansen. Finland, det muliges kunst. Cappelen, 1983 ISBN 82-02-09066-0
• Urho Kekkonen : a statesman for peace. Heinemann, 1975. ISBN 0-434-39705-9 / ISBN 951-1-02110-9
• Ralf Friberg. «I skuggen av Kekkonen, finsk diagnose» I: Syn og segn, nr 7, 1968

• Urho Kekkonen. Finland mellom øst og vest. Tiden, 1983. ISBN 82-10-02396-9. (Originaltittel: Tamminiemi)
• Urho Kekkonen. Mitt århundrade. Helsingfors: Söderström, 1982. ISBN 951-52-0777-0 (Finsk utgave 1981: Vuosisatani)
• Urho Kekkonen. Mina brev, 1956-1975. Stockholm: Rabén & Sjögren, 1977. ISBN 91-29-49931-3. (Originaltittel: Kirjeita myllystäni)
• Urho Kekkonen. Neutrality: the Finnish position : speeches. London: Heinemann, 1970. ISBN 0-434-38630-8
• Urho Kekkonen. Brobygge : tal 1943-1968. Stockholm: Bonniers, 1969
• Urho Kekkonen. För fosterlandet : tal och artiklar 1938-1955. Helsingfors, 1955

• «Kekkonen, Urho». Biografiskt lexikon för Finland (på svensk). Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland. 2008–2011. URN:NBN:fi:sls-4138-1416928956744. 
• Finlands nasjonalbiografi
• Tiihonen, Seppo: The Finnish Presidency as an Institution, 1999
• (sv) Urho Kekkonen hos Finlands riksdag
• (sv) Urho Kekkonen hos Finlands statsråd