Jonas Lie

Den virkelige debuten fant sted 1870, da Lie var 37 år gammel, med Den Fremsynte eller Billeder fra Nordland. Han leste manuset høyt for Bjørnson 31. oktober 1870. Samme kveld skrev Bjørnson til sin forlegger Hegel i København: «Om Jonas Lies fortælling kun dette: Kast den i trykkeriet straks, skynd på af alle kræfter, få den op til Nordlandene før jul og over hele Skandinavien; den vil lyse som en hvid måge i den grå vinterluft.» Den korte produksjonstiden var en forlagsmessig bedrift. Boken ble et stort gjennombrudd, ikke minst hos publikum, og kom i tre opplag i løpet av et halvår.

Lie fikk stipend, reiste 1871 med familien til Roma og ble der i tre år. I denne perioden sendte han ut Fortællinger og Skildringer fra Norge (1872), Tremasteren ’Fremtiden’ eller Liv nordpaa (1872) og Lodsen og hans Hustru (1874). Disse bøkene inngår tydelig i Lies litterære program fra denne tiden: å gi poetiske bilder av norsk folkeliv fra ulike landsdeler. Lie er klar over at hans bøker, estetisk sett, i Danmark kun kan kalles petitesser, altså ubetydeligheter, men for forfatteren selv er det viktig å gi poetiske utskjæringer av den norske virkelighet. Når dette er gjort og publikum oppdratt, kan man i Norge produsere annen litteratur, av den type man finner i «de i Kulturen mange hundrede Aar ældre Lande udenfor Norge».

Allerede 1874 ble Jonas Lie tilkjent diktergasje, altså kunstnerlønn, av et enstemmig Storting. Han ble også tildelt det første eksemplar av kong Oscar 2s belønningsmedalje i gull, som påskjønnelse for kantaten til kroningen i Trondheim 1873, og han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden for litterær fortjeneste, noe som ikke bidrog til å gjøre ham populær i den frisinnede presse. Lie ble i denne perioden fremstilt som kongens yndling. Forholdet ble problematisk for dikteren. Kongen tilbød 1878 å betale Lies gjeldsbyrde, noe Lie avslo. Kort etter brøt han opp fra Norge på ny. Han bosatte seg først i Stuttgart, senere i Dresden, med sommeropphold i Berchtesgaden. Fra 1882 og sammenhengende helt frem til 1906 bodde Jonas Lie i Paris.

I flere brev fra 1870- og 1880-årene understreket Lie viktigheten av å konsentrere seg helt og fullt om diktningen, siden han var kommet så sent inn i den. Og han gikk ikke av veien for å oppfordre vennen Bjørnson til å gå ut av de politiske strider for å få fred til å dikte. Men samtidig ble han selv trukket inn i tidens debatt. Han påtok seg å skrive en kantate til avdukingen av Wergelandsstatuen i Kristiania 1881. Dette ble utlagt som at han hadde latt seg bruke til å holde Bjørnson ute. Dagbladet kalte ham høyrepoet og spottet hans mange leilighetssanger. Lie tok kraftig til motmæle og presenterte, i en artikkel i Dagbladet, politiske synspunkter som gikk på tvers av datidens skillelinjer mellom høyre og venstre. Da Nyt Tidsskrift ble startet høsten 1881 – til fremme av den frie diskusjon – svarte Lie ja til å stå som medarbeider, noe som falt høyresiden i norsk politikk tungt for brystet. Ville han innynde seg hos Venstre for å oppnå økt diktergasje? I sitt svar i Morgenbladet understreket Lie at «om aandelige Ting maatte Meningerne og Diskussionen være fri».

Verken det dramatiske diktet Faustina Strozzi (1875), med stoff fra den italienske frihetskamp, romanene Thomas Ross (1878) og Adam Schrader (1879) eller skuespillet Grabows Kat (1880) var særlig vellykkede. Utover i 1870-årene het det etter hvert i kritikkene at Lie ikke dugde til annet enn nordlandsskildringer og sjøfortellinger.

I denne perioden var han inne på tanken på å gi opp forfatterskapet, men gav seg selv enda fem år. De handlingsmettede, folkelivspregede romanene Rutland (1880) og Gaa paa! (1882) gjenopprettet publikums og kritikeres tiltro til dikteren. I Gaa paa! merker man for første gang anvendelsen av den nye tidens ideer i diktingen om og for Norge, selv om stoffet tilsynelatende er den gamle, velkjente sjømannsskildringen.

Den sosiale romanen Livsslaven (1883), med handling fra Kristianias østkant, ble oppfattet som naturalistisk diktning. I en artikkel i Nyt Tidsskrift samme år ble Lie innlemmet i de modernes rekker: «Livsslaven viste det nyes fullstændige gjennembrud. Alle forstod efter denne, at Jonas Lie nu kjæmpede i de samme fremskridtets rækker, som Bjørnson, Ibsen og Alexander Kielland.»

Samme år kom også Familien på Gilje. Boken fikk en velvillig mottakelse, bare Alexander Kielland fant at Lie ikke hadde hatt mot nok i fremstillingen av de forstumpede embetsmenn, men nøyd seg med å lage «en nydelig roman om ingenting». Familjen paa Gilje er et hovedverk i norsk romandiktning. Fra utgivelsesåret frem til våre dager har man på ny og på ny berømmet romanens menneskeskildring og det kulturhistoriske miljøbildet.

Fra da av var Jonas Lie «hjemme», og bøker ble utgitt med stor regelmessighet til jul nesten hvert eneste år fremover. 1884 kom En Malstrøm, en forretningsroman hvor man kan kjenne igjen trekk fra spekulasjonsfeberen rundt konkursen. Kommandørens Døttre (1886), fra embetsmannsmiljø, plasserer seg i den kjønnspolitiske debatt allerede gjennom navnelikheten med Camilla Colletts Amtmandens Døttre. Kommandørens Døttre har vært regnet som Lies mest naturalistiske verk: «Her har miljøtegningen et sterkere ekthetspreg enn i Livsslaven. Det menneskelige forfallet som demonstreres, er sosialt uangripelig, men det knuser noen menneskeskjebner. Og her slår miljøet inn, her er det en demoraliserende samfunnspest.» skriver Ingard Hauge.

Et Samliv (1887) er konsentrert om det hverdagslige i et gjennomsnittsekteskap – fra forelskelsens første rus på åpningssidene til sluttreplikken, etter sølvbryllupsfesten: «Vi har det – elendig!». Maisa Jons (1888), en sypikefortelling, ble av de ledende kritikere, som Georg Brandes, regnet som ubetydelig. Brandes og andre hadde imidlertid merket seg det skiftet som hadde funnet sted hos Lie: «Vi have i vore Dage med deres stærke aandelige Brydninger oplevet det Snurrige, at en Forfatter som Jonas Lie, hvis første Række Skrifter, for saa vidst de ikke vare direkte konservative, iagttog en streng, stundom lidt ængstelig Neutralitet, i en modnere Alder antog Tendens og skadede en fortræffeligt anlagt Fortælling Livsslaven ved en i Slutningsordene alt for tydeligt udformet, næsten agitatorisk Anklage mod det abstrakte Samfund.»

Romanen Onde Magter (1890) handler om vennskap mellom to småbymatadorer, og helt siden utgivelsen har både beundrere og kritikere av romanen pekt på forbindelser mellom boken og relasjonen mellom Lie og Bjørnson. De to dikterne møttes daglig gjennom størstedelen av 1880-årene i Paris. Det kom til brudd mellom dem på grunn av deres ulike syn i sedelighetsdebatten, en hissig debatt hvor folk i hele norden diskuterte om det skulle være samme seksualmoral for menn og kvinner.

Lie hadde, som en av de svært få kulturpersonligheter, protestert mot beslagleggelsen av Hans Jægers roman Fra Kristiania-Bohêmen og senere av Christian Krohgs Albertine. Protesten forklarte han med at diskusjonen om seksualproblemene var en nødvendig følge av demokratiets, individualismens og kvinnesakens fremvekst. Det offentliges forsøk på å kneble diskusjonen gjennom beslagleggelse opprørte ham. De fleste fremstillinger peker på at Bjørnson var kjølig stemt over at Lie møtte personer som ble regnet som Bjørnsons fiender, blant annet fra bohèmekretsen. Jonas og Thomasines hjem i Paris var i alle år et samlingssted for nordiske kunstnere. Bjørnson og Lie ble forsonet i Lies siste leveår. Bjørnson selv (i privatbrev til Peter Nansen 1908) la skylden på Thomasine: «[…] det er ondt, vi ikke fik leve lit sammen, æfterat hun er død, som så længe og så uretskaffent holdt os skilte».

Oppdagelsen av de «onde makter» kan sies å føre over i eventyrsamlingene Trold I og II. Lie skrev i privatbrev før 2. samling av Trold kom ut: «Det er den Urgrund af elementære Syn, der har gjæret og yret i mig fra Ungdommen af, som maa frem. Det har jeg nu fundet en Slags form for, og jeg vil i Tidens Løb kunde putte mangehaande Skabninger did.»

Flere av romanene fra 1890-årene er kjennetegnet av voldsomme ytre handlinger. Moren i Niobe (1893) sprenger seg selv og sine voksne barn i luften. I Naar Sol gaar ned (1895) begår ektemannen giftdrap på sin hustru. Med romanen Dyre Rein. En historie fra Oldefars Hus (1896) er Lie tilbake i det brede kulturhistoriske miljøbilde, samtidig som tittelpersonens kompliserte psykologi er et bidrag til utforskningen av det trolske. Faste Forland (1899), en forretningsroman med selvbiografiske motiver, og Ulfvungerne. Et Blad af Lidenskabernes Bog (1903) er mindre viktige. Heller ikke skuespillene Lystige Koner (1894), Lindelin (1897) eller Wulffie & Comp. (1900) kan sies å ha særlig betydning i Lies produksjon.

Helt på slutten av sitt forfatterskap gav Lie ut to bøker som eksperimenterer dristig med romanformen. Naar Jernteppet falder. Af Livets Komedie (1901) er en kollektivroman og har blant annet vært sammenlignet med den amerikanske mellomkrigsromanen. Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! (1905) gjør bruk av innmonterte, eventyraktige skisser i en ellers realistisk fortelling om menns misunnelse og hat over kollegers karriere.

Gyldendal i København tilbød seg å kjøpe rettighetene til Jonas Lies samlede verker. Erik Lie anslo verdien til 200 000 kroner, noe som gjorde det mulig for ekteparet å flytte hjem til Norge. I mellomtiden var Lie blitt tildelt storkors av St. Olavs Orden. Villaen Elisefryd ved Fredriksvern (nåværende Stavern) ble bygd, og Lie flyttet inn våren 1906. I oktober 1907 døde imidlertid Thomasine. Jonas Lie følte seg hjelpeløs uten henne og flakket om på besøk til sine barn, og under et slikt besøk døde han på en svigerdatters eiendom, Fleskum ved Sandvika, bare 9 måneder etter sin kone. Han ble bisatt i Trefoldighetskirken i Kristiania, og kisten ble deretter sendt til Fredriksvern.

• Den Fremsynte eller Billeder fra Nordland, 1870
• Fortællinger og Skildringer fra Norge, 1872
• Tremasteren ’Fremtiden’ eller Liv nordpaa, 1872
• Lodsen og hans Hustru, 1874
• Antonio Banniera, 1875
• Thomas Ross, 1878
• Adam Schrader, 1879
• Rutland, 1880
• Gaa paa!, 1882
• Livsslaven, 1883
• Familjen paa Gilje. Et Interieur fra Firtiaarene, 1883
• En Malstrøm, 1884
• Otte Fortællinger, 1885
• Kommandørens Døttre, 1886
• Et Samliv, 1887
• Maisa Jons, 1888
• Onde Magter, 1890
• Trold, 1891–92
• Niobe, 1893
• Naar Sol gaar ned, 1895
• Dyre Rein. En historie fra Oldefars Hus, 1896
• Faste Forland, 1899
• Naar Jernteppet falder. Af Livets Komedie, 1901
• Ulfvungerne. Et Blad af Lidenskabernes Bog, 1903
• Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!, 1905
• Eventyr, 1909
• Samlede Digterverker, bind I– X, «Standardutgave, indledning av Valborg Erichsen, oplysninger og varianter ved Paula Bergh», Kristiania og København, 1920–21

• Faustina Strozzi (dramatisk dikt), 1875
• Udmeldt af Klubben (utgitt posthumt 1983), 1876
• Grabows Kat, 1880
• Lystige Koner, 1894
• Lindelin, 1897
• Wulffie & Comp., 1900

• Digte, 1866
• Digte, 1889

• Samlede verker: 14 bind (1902–1904)
• Samlede verker: Minneutgave i 5 bind (1908–1909)
• Samlede verker i tekstkritisk standardutgave ved Valborg Erichsen og Paula Bergh i 10 bind (1920).
• Samlede romaner (12 bind, 1933–1934) utgitt til hundreårsdagen for hans fødsel

Brev fra Lie finnes i Carl Nærups utvalg, Jonas Lie og hans samtidige (1915), i Samtidens festskrift i 1893, i festskriftet til Fr. Hegel i 1909, i tidsskriftet Edda og i Georg og Edvard Brandes’ brevveksling (1939 og 1941).