banjo

Banjoen ble utviklet i USA på 1700- og 1800-tallet på grunnlag av impulser slavene brakte med seg fra Vest-Afrika. Instrumentet har likheter med vestafrikanske strengeinstrumenter som ngoni, akonting og xalam, som også har et skinn spent over en resonanskasse. Banjoen fikk etter hvert elementer fra instrumenter med europeisk opprinnelse, blant annet gripebrett med bånd og mekaniske stemmeskruer.

Banjo ble fra midten av 1800-tallet brukt i minstrel shows, og spredte seg etter hvert til bluegrass, country og visesang. Instrumentet ble sentralt i de tidlige jazzformene ragtime, dixieland og tradjazz.

Banjo har senere også spredd seg til musikksjangere utenfor USA, for eksempel irsk folkemusikk og den brasilianske sambavarianten pagode.

Femstrengs banjo har en kort femtestreng festet med en stemmeskrue ved det femte båndet på banjohalsen. Instrumentet spilles gjerne med fingerplektere som muliggjør hurtig fingerspill.

Tenorbanjo har fire strenger og spilles med vanlig plekter.

I tillegg finnes banjoversjoner av gitar, ukulele, mandolin og cavaquinho.

Joel Sweeney (1810–1860) tok femstrengs banjo i bruk i minstrel shows, noe som bidro sterkt til populariseringen av instrumentet.

Earl Scruggs (1924–2012) utviklet teknikken med bruk av fingerplektere.

Pete Seeger (1919–2024) brukte banjo på de fleste innspillingene han gjorde av folkesanger og egenkomponerte sanger. Seeger ga også ut en populær lærebok i banjospill som bidro til å befeste banjoens posisjon som det viktigste amerikanske folkemusikkinstrumentet.

Norske artister kjent for banjospill er Kari Svendsen, Øystein Sunde og Stian Carstensen.

• afrikansk-amerikansk musikk
• musikk i USA
• musikkinstrumenter