barokken

Barokkens kunst kan ses som en reaksjon mot den anti-naturalistiske manierismen, og kunstnerne anvendte til en viss grad høyrenessansens idealer i utviklingen av en personlig, barokk stil.

Caravaggio og Annibale Carracci var de to forgrunnsfigurene ved begynnelsen av barokken som innførte en større naturalisme, klarhet og tyngde i det italienske maleriet sammenlignet med den foregående manierismen. Annibale Carracci og den såkalte Bolognaskolen var inspirert av antikk skulptur og renessansekunstnerne – særlig Rafael (1483–1520). De la vekt på naturalismen ved å tegne etter levende modeller som de kombinerte med kunstnerisk harmoni. Caravaggio skapte en sterk naturalisme ved å fremstille en naturtro gjengivelse av virkeligheten slik den var, uten å forskjønne, og han brukte vanlige mennesker som modeller til billedmotivene. Han utviklet lys- og skyggeeffekten i maleriet, og dette ble brukt som et dramatisk virkemiddel. Artemisia Gentileschi, en svært anerkjent kunstner til tross for tidens kvinnesyn, var blant mange andre kunstnere sterkt påvirket av Caravaggios stil.

Kunsthistorisk kalles perioden fra 1630 til 1665 for høybarokken. Kunsten er like dynamisk, men fremstår som mer enhetlig enn tidligere. Senbarokken, fra siste del av 1600-tallet til 1750, er mer sammensatt med varierende stiluttrykk i de forskjellige landene.

Billedkunsten nord for Alpene og særlig i de protestantiske landene var mindre overdådig enn i Italia. I Nederland blomstret den verdslige kunsten. Kunstnerne malte landskap, portretter, genremaleri og stilleben for et mektig borgerskap. Rembrandt var den viktigste maleren og grafikeren. Frans Hals den eldre (1580–1666), Jan Vermeer van Delft (1632–1675) og Jacob van Ruysdael (1628–1682) er andre fremtredende navn.

I det katolske Flandern var Peter Paul Rubens, med sin italienskinspirerte, fantasifulle og frodige stil, den største og mest innflytelsesrike kunstneren.

I Frankrike var kunsten mer klassisk orientert. Viktige franske kunstnerne var Nicolas Poussin (1594–1665) og Claude Lorrain (1600–1682).

I Norge ble billedkunsten på 1600-tallet fortrinnsvis skapt av innvandrede håndverkere. Mange var utdannet i Nederlandene og Nord-Tyskland. Kirken var en viktig oppdragsgiver, men også adelen og borgerskapet var kunstinteresserte og ønsket portretter i sine hjem. Elias Fiigenschoug (1600–1660) var den viktigste portrettmaleren.

Det kunstneriske multitalentet Gian Lorenzo Bernini var den største skulptøren i barokkens Italia. Med sin nyskapende evne til å skape en naturtro gjengivelse av virkeligheten, med spenningsfylte former, kropper i bevegelse og sterke følelsesuttrykk, var hans verk dominerende i høybarokken. Typisk for barokk skulptur var også bruken av forskjellige materialer satt sammen til en helhet. Alessandro Algardi (1598–1654) var den andre store skulptøren i Roma på 1600-tallet.

I Frankrike var Antoine Coysevox (1640–1720) den fremste barokkskulptøren, og han laget en mengde skulpturer til slottet i Versailles.

Kunsthåndverk i barokken gjenspeiler tidens stil. Møblene var gedigne og ofte rikt dekorerte med ornamentikk og listverk som skapte kontrast mellom lys og skygge. Dragkisten er et typisk møbel fra barokken. Billedvev med historiske og mytologiske scener, og gullsmedkunst som lysestaker og drikkekanner, viser også barokkens svungne og frodige former.

I Norge ble møbelsnekkere, dekorasjonsmalere og treskjærere kjent med barokken gjennom importerte møbler og innvandrede håndverkere. Stilen kom først til borgerlige hjem i byene og etter hvert også til bygdene. I kirkeinteriør var det utskårne prekestoler og altertavler. Ornamentikken ble ofte utført i akantusstil og bruskbarokk som kom til Norden fra Europa via Holland og Tyskland.

• kunst i barokken

Arkitektene i barokken brukte de samme antikkinspirerte grunnelementene som i renessansen, i form av klassiske søyleordener, buer, hvelv og kupler, men med større vekt på en scenografisk utforming. Karakteristiske kjennetegn er en sterk betoning av rommet, en symmetrisk ordning av arkitektoniske elementer, at alle enkeltdeler er underlagt helheten samt bruken av visuelle effekter som lys, skygge og bevegelse.

Jesuittkirken Il Gesù i Roma, som ble innviet i 1584, regnes som en viktig forløper til arkitekturen i barokken. Fasaden til kirken Santa Susanna i Roma av Carlo Maderno, som ble innviet i 1603, er det første eksemplet på en fullmoden barokk stil. Fasaden har en tydelig midtakse, og vekselspillet mellom søyler og pilastre sammen med den plastiske utformingen gir fasaden et dynamisk og inviterende uttrykk. Barokkfasaden formidlet overgangen fra gate- og byrom til kirkerommet. Den skulle stå som en innbydende og forførende introduksjon til kirkens fortelling.

Peterskirken i Roma har en lang bygningshistorie, og Michelangelos kuppel, Madernos fasade og Berninis utforming av Petersplassen er viktige elementer innen barokkens arkitektur. Gian Lorenzo Bernini, Francesco Borromini og Pietro da Cortona regnes som de fremste arkitektene i høybarokkens Italia.

I Frankrike hadde barokken et mer klassisistisk preg enn den mer overdådige stilen i Italia. Fransk barokk, slik den fremstår i Ludvig 14s (1638–1715) slott og hage i Versailles, var en refleksjon av den eneveldige fyrstens makt og verdighet – den perfekte iscenesettelsen av absolutismen. Louis Le Vau (1612–1670) og Jules Hardouin-Mansart (1646–1708) var arkitekter for slottet, og André Le Nôtre (1613–1700) designet hagen. Versailles var et forbilde for slottsanlegg i hele Europa.

I England var periodens ledende arkitekter Inigo Jones (1573–1652), en stor beundrer av Andrea Palladio, og Christopher Wren (1632–1723), som var inspirert av Berninis arkitektur.

Arkitekturen i Tyskland og Østerrike var sterkt påvirket av italiensk barokk ettersom mange arkitekter hadde studert i Roma. Balthasar Neumann (1687–1753) var senbarokkens største tyske arkitekt og bygget Residensen i Wûrzburg og kirken Vierzehnheiligen. Johann Bernhard Fischer von Erlach (1656–1723) og Johann Lucas von Hildebrand (1668–1745) var ledende arkitekter i Østerrike.

I de barokke palassene var trappehuset med hovedtrappen et viktig rom som skulle vise familiens storhet. Trappen virket også som en scene for et slags skuespill der viktige personer skulle vise seg frem og bli sett.

I Norge er Baroniet Rosendal blant de viktigste barokkbygningene.

• arkitektur i barokken

I musikken blir barokken vanligvis tidfestet til omlag 1600–1750. Musikkstilen framstod med regionale ulikheter, men noen grunnleggende fellestrekk kan identifiseres. Dynamikk og kontrast samt perspektiv og ornament er blant de viktigste. Selv om dette er gjennomgående kjennetegn for musikken i perioden mellom renessansen og midten av 1700-tallet, er det diskutabelt om barokkmusikken kan karakteriseres som en enhetlig, europeisk stil. Musikken gjennomgikk en omforming og utvikling i hele tidsrommet, og det er betydelig avstand i tid, geografi og musikalsk uttrykk mellom ytterpunktene. Italia anses for å ha gitt de første impulsene og hadde en betydelig rolle gjennom hele perioden.

Flere måter å systematisere og differensiere barokken på har blitt lansert, med ulike stildrag som kriterier. En mye brukt oversikt er en tredeling i:

1. tidlig barokk fra 1580 til 1630
2. høybarokk fra 1630 til 1680
3. senbarokk fra 1680 til 1750

Barokken førte med seg mange nyvinninger i musikken. Bruddet med den tidligere, enhetlige musikkstilen var i seg selv en innovasjon. To av de viktigste nyhetene var operaen og generalbasspraksisen. Akkordisk tekstur med dur/moll-tonalitet fikk sitt frambrudd samtidig som polyfoni og kontrapunkt nådde en kulminasjon. Instrumentalmusikken hadde en rik utvikling. I kammermusikken oppstod solosonater, triosonater og kammerduetter, og i orkestermusikken var concerto grosso og solokonsert nye former. Oratorium, pasjon og kantate var nye kirkemusikalske vokalformer.

Noen aktuelle komponister fra barokken er Jacopo Peri (1561–1633), Claudio Monteverdi (1567–1643), Girolamo Frescobaldi (1583–1643), Giacomo Carissimi (1605–1674), Heinrich Schütz (1585–1672), Jean-Baptiste Lully (1632–1687), Henry Purcell (1659–1695), Dietrich Buxtehude (1637–1707), Francois Couperin (1668–1733), Antonio Vivaldi (1678–1741), Johann Sebastian Bach (1685–1750) og Georg Friedrich Händel (1685–1759).

Barokken som periode var preget av en felles streben mot en større enhet, både religiøs og politisk.

Etter reformasjonen var Europa splittet mellom protestanter og katolikker, og den katolske kirken proklamerte motreformasjonen. I løpet av Trient-konsilet fra 1545 til 1563, ble hele den katolske kirkens grunnlag og idébygging revidert. Delegatene var ikke bare opptatt av religiøse spørsmål og kirkepolitiske problemer, men også av kunstens funksjon i det religiøse livet. Den barokke stilen med sitt sterke følelsesinnhold passet godt til kirkens positive propaganda og ble i stor grad motreformasjonens stil. Gudstjenesten fikk en annen form og kirkebygningen skulle appellere til sanser og følelser. Jesuittordenen, med sin materielle prakt og voldsomme utsmykning, var viktig i denne utviklingen. Ordenen ble grunnlagt i 1539 av Ignatius Loyola (1491–1556). Et vanlig motiv i jesuittenes billedkunst var skildringen av martyrenes liv med til dels grusomme scener. Bildene skulle føre den kristne inn i den rette tro, og kunsten ble dermed et viktig propagandamiddel for kirken.

Barokken speiler også en politisk omveltning og ble i de protestantiske landene et uttrykk for eneveldet. Ludvig 14 av Frankrike legemliggjorde idéen om at barokken var et teaterstykke og verden dens scene. Kongens hoff var et speilbilde av kosmos, der majesteten selv var innsatt av Gud og spilte hovedrollen som den altoverstrålende solen. Slottet og hagen i Versailles viser tydelig hvordan kunsten var et viktig propagandamiddel for kongen og hans makt. Utformingen uttrykker rasjonalismen basert på filosofien til Descartes og viser hvordan menneskets intellekt har skapt orden i naturens kaos.

Det kirkelige og det fyrstelige eneveldet var sammenfallende og gav opphav til beslektede kunstuttrykk.

De mange uløste konfliktene i Europa førte til utbruddet av Trettiårskrigen som varte fra 1618 til 1648. Tyskland var delt i en katolsk og en protestantisk del, og den tysk-romerske keiseren ønsket å samle Tyskland til et eneveldig rike. Krigen startet da bøhmiske opposisjonelle gjorde opprør mot keiseren, og krigen fortsatte i resten av Europa. Alliansene mellom landene gikk på tvers av religion, og det var ingen klar deling mellom protestanter og katolikker. Rivalisering mellom landene og mange indre motsetninger førte til sviktende allianser. Det katolske Frankrike finansierte protestantenes kamp og var etter hvert også ledende i krigshandlingene.

Ved freden i Westfalen i 1648 fikk de tyske fyrstene, både protestanter og katolikker, bekreftet sin frie stilling overfor keiseren. Frankrike ble den dominerende stormakten i Europa. Sverige, under ledelse av kong Gustav 2 Adolf (1594–1632), var på den tiden også en stormakt og deltok aktivt i krigen for å forsvare protestantismen. Kongen falt i slaget ved Lützen i 1632 og hans datter Kristina Augusta (1626–1689) overtok tronen. Hun abdiserte i 1654 da hun konverterte til katolisismen. Hun gjorde et strålende inntog i Roma i 1655 og var en av tidens mest markante kvinner. Kristina knyttet nær kontakt med Descartes, hadde omgang med flere paver og var fortrolig venn med Bernini. Hun var kunnskapsrik, kunstinteressert, ukonvensjonell, temperamentsfull og fargerik og beskrives som den mest barokke av 1600-tallets kvinner.

På 1600- og 1700-tallet ble det gjort store vitenskapelige oppdagelser. Galileo Galilei var fysiker og astronom, som med sine oppdagelser la grunnlaget for eksperimenterende naturforskning. Han utviklet nye kikkerter og studerte verdensrommet. Oppdagelsene førte til at han sluttet seg til Nicolaus Copernicus (1473–1543) sitt verdensbilde, der jorden beveger seg rundt solen. Galilei besøkte pave Urban 8 i Roma, som hørte velvillig på hans teorier, men kirkerådet mente det var kjetterske tanker. Han ble senere dømt av inkvisisjonen og måtte avsverge læren om at jorden beveger seg rundt solen. Galileis teorier fikk stor betydning for det nye materialistisk-mekaniske verdenssynet som også påvirket filosofien.

Gjennom skriftene til filosofene Francis Bacon (1561–1626) og Renè Descartes ble det nå lagt vekt på å undersøke verden ved objektive og analytiske metoder. Disse tankene inspirerte kunstnerne til å speile virkeligheten i egne verker. Uendelighetsbegrepet, som var viktig i barokkens billedkunst og arkitektur, finnes både i tidens filosofiske og matematiske verker. Matematikeren og fysikeren Isaac Newton og filosofen og matematikeren Gottfried Wilhelm Leibniz (1646–1716), som utviklet infinitesimalregningen, er her sentrale navn.

Operaen oppsto i Italia på slutten av 1500-tallet med den første offentlige operaforestillingen i Venezia i 1637. Med sitt mangfold av kunstneriske uttrykk, som musikk, teater og dans satt sammen i en helhet, passet operaen perfekt inn i barokkens tidsånd.

• arkitektur i barokken
• musikk i barokken
• litteratur i barokken
• kunst i barokken