munnbind

Munnbind er et enkelt og billig tiltak for å forhindre smitte. I motsetning til mange andre smitteverntiltak, har munnbind lite bieffekter på bevegelsesfrihet og aktiviteter. Munnbind erstatter ikke betydningen av andre smitteverntiltak, som å holde avstand og sørge for god håndhygiene.

Det er fortsatt diskusjon om allmenn bruk av munnbind eller ansiktsmaske i arbeidet mot spredningen av luftveisinfeksjoner. Hensikten med bruken er tosidig: Munnbind skal beskytte bæreren mot smitte i omgang med andre mennesker, og det skal beskytte omgivelsene mot smitte fra bærere som er infisert. Smitteveiene ved slike sykdommer er via dråper som hostes eller nyses ut i luften og faller ned på gjenstander i nærheten. Smitten kan også spres med luftbårne aerosoler som holder seg flytende en tid i luften. Influensa smittes i hovedsak ved dråper, mens lungetuberkulose smittes oftere luftbåret ved aerosoler.

Når smitten spres ved dråpesmitte anbefaler man å holde avstand (såkalt sosial avstand) på én til to meter som det viktigste tiltaket mot å bli smittet. I den sammenheng blir munnbind oppfattet som unødvendig for å beskytte seg mot smitte i samfunnet. Det er annerledes for en som er infisert, der vil munnbind beskytte mot spredning også av dråpesmitte.

Folkehelseinstituttet anbefaler bruk av munnbind som et tiltak for å redusere risikoen for smittespredning i situasjoner der det er vanskelig å holde avstand og når det er økt eller høyt smittepress i samfunnet. I forbindelse med koronavirus-pandemien i 2020–2021 anbefaler både Verdens helseorganisasjon – WHO og Folkehelseinstituttet slik bruk av munnbind. Det er særlig aktuelt ved reise med kollektivtransport i de store byene. Enkelte grupper anbefales ikke å bruke munnbind, for eksempel barn under ungdomsskolealder.

En del av diskusjonen om allmenn bruk av munnbind tar utgangspunkt i hvilken forskning som foreligger. Man kan ønske seg store forsøk der folk tilfeldig fordeles til brukere og ikke-brukere av munnbind, og der man registrerer overføring av smitte fra bærer til omgivelse, eller det motsatte. Slike forsøk, og spesielt fra omgivelser til bærer, er meget kompliserte, krever et stort antall deltakere, og nitid oppfølging.

Det har vært knyttet usikkerhet til befolkningsanbefalingene om munnbind. Bekymringene har vært at

• lekfolk ikke bruker dem rett
• de kan gi falsk trygghet
• de er unødvendige, fordi folk bor spredt eller er bedt om å holde avstand
• allmenn bruk av masker vil gjøre det enda vanskeligere å skaffe nok materiell til helsepersonell.

Pestmasker ble brukt i middelalderen og senere av leger som stelte og registrerte de pestsyke. Pestlegenens påkledning besto av en heldekkende frakk, hette, hansker og høye støvler, i tillegg til en maske med et langt nebb. Nebbet på masken ble fylt med velluktende stoffer. Forestillingen om smitte på denne tiden blir kalt miasmeteorier. Tanken var at sykdommer smittet gjennom dårlig, forurenset luft. Det å holde seg unna det som luktet vondt, var viktig. Det lange nebbet var fylt med sterktduftende urter og krydder. Tanken var at dette ville beskytte mot sykdommen.

På slutten 1800-tallet startet bruken av masker for å forhindre smitte på sykehus. Den ble introdusert av den polske kirurgen Jan Mikulicz-Radecki i 1897. Han er også kjent for flere andre forbedringer av den kirurgiske praksisen. Bruk av maskene utenfor sykehus startet under utbruddet av spanskesyken rundt 1918-1920. Flere amerikanske byer legaliserte da det å bruke ansiktsmasker på offentlig steder og bruken av masker ble anbefalt blant annet i Storbritannia. Det ble innført begrensinger for ansamlinger av mennesker, men dersom alle bar maske, var det dispensasjon fra reglene. Riktig maskebruk ble formidlet i aviser, og kvinner ble engasjert i produksjonen på frivillig basis. Det var diskusjoner rundt hvorvidt maskene faktisk forhindret smitte. Dette hindret ikke at de britiske helsemyndighetene anså dem som viktige, fordi det styrket befolkningens moral gjennom å vise at de selv kunne bidra og gjøre noe.

Klær har mange funksjoner, og det gjelder også munnbind og andre plagg og utstyr som skjuler hele eller deler av ansiktet.

Eksempler på klær som beskytter kroppen mot ytre påvirkninger:

• Kulde: Balaklava, finlandshette, kuldemaske
• Vind, sand: Skjerf som surres rundt ansikt mye brukt i Midtøsten, Sahara og andre land med ørken, mye vind og sand slik som av cowboyer i USA og Tuareger i Nord-Afrika.
• Insekter: Birøkterhatt
• vann: Dykkemaske, facecini
• Varme og gnister: Sveisemaske
• Sol: Facecini
• Luftforurensninger: Gassmaske
• Slag og støt: Visir, hjelmer med ansiktsdekkende elementer til bruk i raske transportmidler og sportsgrener, som ishockey, alpint og amerikansk fotball
• Sykdom og smitte: Munnbind og middelalderens pestmasker

Klær beskytter kroppen for andres blikk. Dette er viktig i mange religioner og kan omtales som bluferdighet, men omfatter også det å beskytte andre mot å se noe ubehagelige. Hva og hvor mye av kroppen som skal dekkes varierer mellom religioner og kulturer.

• Religiøst betinget tildekking av ansiktet: Burka, nikab
• Tildekking av manglende ansiktsdeler: «Sjørøverlapp», proteser, slør
• Kulturell betinget tildekking: Sørgeslør, brudeslør,

De ulike plaggene tas ikke bare i bruk til et annet konkret formål, enn det de er laget for. De kan også tas i bruk som en selvfølgelig, ureflektert og alminnelig del av klesdrakten. Klær brukes ikke bare fordi de gjør noe bestemt, men fordi de er vanlig å bruke. Et så spesifisert plagg som det medisinske munnbindet kan under gitte kulturelle omstendigheter bli et vanlig plagg, som bæres uten noen spesifikk grunn. Dette kan også omtales som at plagget har blitt «mote». I dette ligger en påstand om at bæreren ønsker å være som andre, eller at plagget har en estetisk eller symbolsk verdi.

Mange religioner har påbud om å dekke kroppen. Fordi forbud mot religiøse uttrykk er problematisk, har lovgivning som har til hensikt å forhindre bruken av for eksempel muslimske hodeplagg for kvinner (burka, chador) blitt innført i form av forbud om tildekking av ansiktet eller forbud mot alle religiøse symboler. Dermed har mange land ved utbruddet av korona en lovgivning som forbyr bruk av ansiktsdekkende plagg. I en del tilfeller er det gjort unntak for slik bruk av helsemessige årsaker. I Norge vedtok Stortinget i 2018 forbud mot plagg som helt eller delvis dekker ansiktet i alle undervisningssituasjoner.

Det finnes eksempler på eldre forbud mot tildekking av ansiktet. I USA er slike lover kjent fra 1870-tallet som en måte å beskytte frigitte slaver fra angrep fra KKK. I Italia brukes det lokalt liknende lover på 1970-tallet som en måte å bekjempe bruk av balaklava i fascistiske demonstrasjoner. Forbud mot ansiktstildekking brukt som middel i kampen mot fremveksten av muslimske fundamentalister er kjent også fra slutten av 1900-tallet i Asia og Asia. Det landet som er mest kjent for sitt «burkaforbud» er Frankrike. Her ble det i 2004 forbudt å bære religiøse symboler i offentlig skole. I 2011 ble forbudet mer omfattende, og denne gangen ikke lenger begrunnet med at religion er en privatsak, men av hensyn til sikkerhet og identifikasjon. Det ble innført forbund mot masker og plagg som dekket ansiktet i 2011. Forbudet inkluderer strender, skoler, teater, offentlig transport og gater og har ført til at kvinner som av ulike, grunner ønsker å dekke ansiktet i offentligheten er satt i husarrest. Mange europeiske land har innført lignende forbud.

Noen av forbudene er spesifikke, slik som i Tyskland, der det er forbudt å dekke ansiktet for sjåfører. I andre land som i Norge er det på skoler og offentlige institusjoner forbudet gjelder. Nederland har en omfattende lov som forbyr bruk i kollektivtransport, skoler, sykehus, og offentlige bygninger – men tillater bruken på gater. På den annen side omfatter forbudet alle typer tildekking uansett årsak, og vil dermed også ramme for eksempel motorsykkelhjelmer. Det er gjort unntak i en del land for bruk av ansiktsdekkende plagg som blir brukt av helsemessige årsaker.

Under protestene i Hongkong i 2019 ble det innført forbud mot tildekking av ansiktet. Demonstrantene hadde blant annet brukt munnbind og annet utstyr for å maskere seg, men også som beskyttelse mot tåregass.

Mens bruken av ansiktsmasker blant folk flest flere steder i Asia er godt beskrevet, er den tilsvarende motviljen mot å bruke masker som tiltak mot smitte i vesten ikke vært gjenstand for like mye forskning. Det finnes en del beskrivelser av asiater som har følt seg mobbet eller rammet av «burkaforbud» i vest, men få faktiske undersøkelser.

En studie ser på barrierer for bruk av masker i USA (Yu-wen Hung, 2018). Til tross for at et stort flertall av informantene tror at det å bruke masker kan beskytte og beskytte andre om du selv var syk, ville de ikke selv bruke munnbind. Barrieren mot å bruke dem var alt fra at andre ikke kunne lese deres ansiktsuttrykk og forstå hvordan de har det, til at de kunne bli mistenkt for å planlegge forbrytelser. Mange var også enig i at det å bære maske kunne få andre til å tro at var ut blant folk når de var syke, når de egentlig burde holde seg hjemme. Maskene ble også oppfattet som å gjøre utseendet lite attraktivt og som ubehagelige å ha på.

I vestlige land har bruk av munnbind blitt oppfattet som rart, slik som at Michael Jacksons bruk av ansiktsmasker ble tolket som uttrykk for noe eksentrisk eller hypokondri. Øst-Asia møtte koronapandemien med en befolkning som var vant til å bruke munnbind, og en industri som var dimensjonert for å levere dem i store mengder. Europa, derimot, møtte pandemien med skepsis, liten tekstilindustri, og liten erfaring med munnbind som en del av de daglige vanene med å holde seg sunn og frisk.

• kirurgisk munnbind
• smitte
• hygiene
• hansker

• Adam Burgess and Mitsutoshi Horii (2012) Risk, ritual and health responsibilisation: Japan’s ‘safety blanket’ of surgical face mask-wearing. Sociology of Health & Illness Vol. 34 No. 8 2012 ISSN 0141–9889, pp. 1184–1198 doi: 10.1111/j.1467-9566.2012.01466.
• Christos Lynteris (2018): Plague Masks: The Visual Emergence of Anti-Epidemic Personal Protection Equipment, Medical Anthropology, DOI: 10.1080/01459740.2017.1423072
• Harrison Fillmore (2018) Mask for Every Occasion: How the Face Mask Connects Medicine, Fashion, and Politics in Chinese Narratives Research Thesis Presented in partial fulfillment of the requirements for graduation with research distinction in the undergraduate colleges of The Ohio State University
• Heather Marie Akou (2018): The politics of covering the face: from the ‘burqa ban’ to the facekini, Fashion Theory, DOI: 10.1080/1362704X.2018.1546491
• Klepp, Ingun Grimstad, and Tone Skårdal Tobiasson. 2018. Norsk strikkehistorie. Haugesund: Vormedal.
• Yu-wen Hung (2018) A Study of Barriers to the Wearing of Face Masks by Adults in the US to Prevent the Spread of Influenza. A Thesis Presented in Partial Fulfillment of the Requirements for the Degree Master of Science in Design
• Klepp, Ingun Grimstad, and Tone Skårdal Tobiasson. 2020. Lettkledd. Velkledd med lite miljøbelastning. Oslo: Solum Bokvennen