stavkirke

Stavkirkene kan inndeles i ulike typer, fra de enkle med et rektangulært skip og et noe smalere kortilbygg, til de med hevet midtrom. I stavkirkene med hevet midtrom danner skipet et sentralrom med tilnærmet kvadratisk grunnplan og består av et hovedrom som reiser seg tårnaktig på høye stolper over en lavere omgang. Det er nærliggende å anta at bygningstypen ikke er utformet for å tjene som kirke, men at den er tatt som utgangspunkt da kirken hadde behov for et gudshus med slike egenskaper. I bygningshistorisk sammenheng er det naturlig å oppfatte skipet som bygningens eldste del, mens koret synes å være en senere tilføyelse.

Man kan forutsette tre stadier i selve stavveggens utvikling: først en enkel type med reisverkvegg av jordgravde stokker satt side om side (Sankta Maria Minor i Lund, Sverige, fra midten av 1000-tallet), dernest en skjelettvegg med jordgravde stolper og utfyllende plankevegg på svill (første kirke på Urnes fra cirka 1050) og til sist den fullt utviklede stavveggen med hjørnestolper som hviler på en svill som igjen ligger på stein for å unngå råte. Dette systemet bygger på en ramme av sviller som de kraftige hjørnestolpene (stavene) rir på; oventil var disse igjen bundet sammen av et tilsvarende rammeverk (stavlægjer). Mellom disse rammene var veggplankene (tilene) felt inn. Over dette reiste taket seg bratt med avstivede sperrer.

En videre utvikling betegnes ved at denne konstruksjonen ble stående som en kjerne, omgitt av en lavere, beskyttende omgang. På den måten fikk man en bygningstype som i prinsippet stemmer overens med steinbasilikaen med dens frittstående søyler i interiøret og sideskip utenfor. Urnes stavkirke i sin nåværende form, fra cirka 1130 (etter enkelte forskeres mening noe senere), er antagelig den eldste prøven på denne typen. Hit hører stavkirkene i Hopperstad, Borgund, Torpo, Lom, Heddal med flere fra den norske stavkirkes blomstringstid på 1100-tallets siste halvdel og begynnelsen av 1200-tallet. Bygningene hadde dels fire, dels flere indre søyler og et effektivt avstivningssystem av plankekors, skråstivere og tenger.

Ved siden ble det også oppført stavkirker uten indre reising, dels med vinger, så man dels fikk korsformet plan som opprinnelig i Nore stavkirke, dels løsninger med en enkelt stav (søyle) midt i skipet slik at takrytteren kunne bygge seg over og omkring den, som i kirkene i Uvdal og Flå i Hallingdal. Dette er en skikk som finnes igjen i gotisk tid, blant annet i den nedrevne stavkirken i Nes i Hallingdal og i Høyjord i Andebu kommune, Vestfold. I denne perioden møter man også bygninger med kor av samme bredde og høyde som skipet, for eksempel i Reinli i Valdres.

Med sine tak i etasjer over hverandre, de omgivende svalgangene nederst og tårnet øverst, gjorde den norske stavkirken et fantasifullt inntrykk, forsterket av den rike, skårne ornamentikken, særlig på portalene.

Da en rasjonell gjennomføring av søylekonstruksjonen bare synes å ha vært forenlig med byggverk av begrenset størrelse, gikk man fra midten av 1200-tallet over til en enklere form for reisverk med hjørnestolpene tappet inn i svillene og avstivning ved skråbånd, som ved den nedrevne kirken i Hof, Solør. Fremfor alt på Møre ble det reist store korsbygninger i denne formen, men alle er for lengst borte, kanskje på grunn av sin svakere konstruksjon. Foruten bygninger som er beslektet med den norske stavkirken, for eksempel den tidligere Hemse på Gotland, viser Hedared kirke at typen også har vært kjent i Sverige i middelalderen, likeledes den mer primitive konstruksjonstypen i Sankta Maria Minor, Lund. I Greensted kirke i England er plankeveggene delvis bevart.

Også den ornamentale utskjæringen har vært trukket inn i diskusjonen. Den eldste Urnes-kirken hadde kraftige utskjæringer ikke bare ved portalene, men også på hjørnestavene og deler av veggene. Det har vært antydet at dette kan være trekk som er overtatt fra eldre byggverker før kristendommen slo rot i landet (Urnesstilen). Senere ble utskjæringene samlet omkring portalene og i det indre på søylenes kapitéler og øvre avslutning (utskårne masker) samt noen få andre fremtredende ledd.

Den rene dyreornamentikken avløses på 1100-tallet av romanske motiver, og den «klassiske» stavkirkeportalen har en blanding av ranke- og drageornamenter. Senere opptrer også figurmotiver fra både den norrøne (Hylestad i Setesdal) og den bibelske forestillingskretsen (Hemsedal i Hallingdal). Det er sannsynlig at portalornamentikken har mottatt impulser fra så vel steinkirker som miniatyrer, men disse spørsmålene er ikke fullt utredet, og ikonografien venter også på sin tolking.

Det er trolig at portalskjæringene har vært malt, iallfall i enkelte tilfeller, og skjæringer og profiler inne i kirkene er delvis trukket opp med svart farge. Allerede i middelalderen er det i noen stavkirker lagt inn tak i koret og baldakiner over altrene, og det har forekommet at så vel tak som vegger har vært malt. To vesentlige takdekorasjoner fra 1200-tallet er bevart (Torpo og Ål i Hallingdal).

Om opphavet til stavkirkene er meningene høyst forskjellige. Anders Bugge, som på viktige punkter fører videre resonnementer fra Lorentz Dietrichson, mente at den enkle formen vi kjenner fra de eldste byggene, har engelske kirker som forbilde, og at stavkirker med indre søylerekker er en bevisst overføring til tre av den romanske basilikakirken i stein. Mot dette har det vært hevdet, blant annet av Kristian Bjerknes og Håkon Christie, at de eldste stavkirkene har så vesentlige særtrekk og står så høyt kunstnerisk og teknisk at de forutsetter en lang nasjonal tradisjon i stavbygging. Det har vært pekt på at stavkirker på Island og enkelte i Norge skiller seg ut som langstrakte byggverk med tre skip, og at denne typen kan ha forbindelse med det norrøne langhuset med to indre søylerekker.

I denne diskusjonen har det vært minnet om at treskipede anlegg i stavkonstruksjon ikke bare er kjent fra forhistorisk tid, men også har holdt seg til våre dager, for eksempel i Norge (stavløer) og Tyskland (det niedersachsiske hus). Om én ting synes alle å være enige: Den karakteristiske utformingen den treskipede stavkirken fikk i Norge, har mottatt sterke impulser fra dekorative bygningsledd i steinbasilikaen.

Stavkirkenes egenart og arkitekturhistoriske betydning ble først oppdaget av maleren J. C. Dahl. Senere arbeidet Fortidsminneforeningen for å redde dem og ervervet åtte kirker som på denne måten ble sikret.

¹ Fantoft stavkirke brant ned i 1992, men ble gjenoppført som kopi. Gjenoppbyggingen var ferdig og kirken vigslet i 1997.

² En kopi av Gol stavkirke er oppført på Gol, innviet 1994.

³ Vang stavkirke fra Valdres er nå i Polen.

• arkitektur i Norge
• arkitekturhistorie
• kirke

• Anker, Leif: Kirker i Norge, b. 4: Middelalder i tre : stavkirker, 2005, isbn 82-91399-16-6
• Anker, Peter: Stavkirkene : deres egenart og historie, 1997, isbn 82-02-15978-4
• Hauglid, Roar: Norske stavkirker, 1973-76, 2 b.
• Hoftun, Oddgeir: Stavkirkene og det norske middelaldersamfunnet, 2002, isbn 87-21-01977-0
• Hohler, Erla Bergendahl: Norwegian stave church sculpture, 1999, 2 b.